Slaver i paradis

Hvert år drar 25 000 haitiere til den grønne dalen på øya – Den dominikanske republikk – ved innledningen av zafra, sesongen for sukkerrørinnhøsting. Flesteparten av dem går inn i rekkene av braceros, kuttere ansatt av den rike sukkerrørindustrien. Lokket av løfter om fantastiske lønninger fra skruppelløse menneskesmuglere, los buscones, blir de raskt fanget opp: utpresset av grensevaktene eller av simple tyver som utgir seg for å være politi, papirene deres blir konfiskert ved ankomst, de stues inn i brakkebyer, såkalte bateyes, som er inngjerdet med piggtråd og mangler både rent drikkevann og elektrisitet. «Kongoleserne» som de nyankomne haitierne nedlatende blir kalt, tvinges til å arbeide fra morgengry til solnedgang for en luselønn.

Når zafra er over, er de «frie» til å dra tilbake til Haiti. Men siden de ikke har tjent nok penger til å vende tilbake, blir flesteparten fanget i bateyene forgjeldet og uten lovlig opphold – visumene har enten utløpt eller er fortsatt i hendene på vaktene. Ingen av de to regjeringene anerkjenner barn som er født her. 250 000 av dem lever statsløse i Den dominikanske republikk uten tilgang til skole eller helsetjenester. Flesteparten tvinges til å slite på plantasjene med en gang de blir gamle nok til å holde en machete.

I 2004 ENDRET DEN dominikanske kongressen sin statsborgerskapspolitikk, da den vedtok en ny innvandringslov som diskriminerer arbeidsinnvandrerne¹ og deres etterkommere. Loven hindrer dem i å kunne få dominikansk statsborgerskap. I begynnelsen av april 2007 godkjent staten utarbeidingen av en «rosa bok» for utlendingene. Det skal utstedes fødselsattester med rosa farge til barn født «uten papirer» eller som man ikke kan bevise nasjonaliteten til. For Wooldy Edson Louidor fra GARR (Støttegruppen for hjemvendte og flyktninger) institusjonaliserer «denne beslutningen […] diskrimineringen som fratar et helt samfunnssjikt, og mer spesifikt personer av haitisk opprinnelse, retten til statsborgerskap på bakgrunn av deres etniske tilhørighet og hudfarge.»

I tråd med et observatøroppdrag utført i oktober 2007, fordømte to spesialrapportører fra FN «et omfattende og dypt forankret problem med rasisme […] overfor grupper som haitiere, dominikanere med haitisk opprinnelse og generelt mot svarte, i det dominikanske samfunnet». Allerede da de ankom fordømte det dominikanske senatet og kirken det «internasjonale komplottet» mot landet! Og det uten å ta i betraktning ofrene for menneskesmugling som man hver måned finner på den ene eller den andre siden av grensen, forlatt av menneskesmuglerne, døde av sult, voldtatte, slått til døde eller henrettet av grensevaktene – Amnesty International har publisert en dyster rapport om situasjonen til haitierne og dominikanerne med haitisk opprinnelse.²
Den dominikanske staten satte opp et nytt hinder da den 27. september 2007 utplasserte et spesialgrensekorps (Cesfront) på fem hundre mann ved grensen. En rekke organisasjoner og medlemmer av det haitiske sivilsamfunnet bekymrer seg over denne militariseringen av innvandringsproblemet. Samlet ble mer enn 16 000 haitiere sendt hjem i løpet av 2007, halvparten som følge av en beslutning fra den dominikanske innvandringsetaten.

MEN HAITIERNES ULOVLIGE grensepasseringer utgjør en betydelig inntektskilde for det dominikanske oligarkiet, særlig for de tre familiene som deler overskuddet fra det dominikanske sukkeret: familiene Vicini, Campollo og Fanjul. Som overhoder for et kolossalt imperium, besitter brødrene Alfonso og José Fanjul enorme plantasjer øst på øya, i Central Romana. Brakkene der de haitiske arbeiderne stues sammen, befinner seg noen hundre meter fra det luksuriøse Casa del campo, et gigantisk villakompleks som fungerer som feriested for Fanjul-familiens «venner». Her har alle de amerikanske presidentene siden Ronald Reagan overnattet, i likhet med den spanske kongefamilien. Fanjul-familien er bekymret for interessene til deres firma, Flo-Sun, som på 400 000 hektar i Florida og Den dominikanske republikk produserer 3,5 millioner tonn sukker i året. Derfor finansierer den sjenerøst både republikanere og demokrater, som hvert år sørger for at firmaet får 65 millioner i subsidier fra den amerikanske staten.

Denne mektige sukkerlobbyen nøler ikke med å legge press på dem som kjemper for de haitiske arbeidernes rettigheter. Dominikanerne Noemí Mendez, advokat som kjemper for haitiernes mulighet til å få dominikansk statsborgerskap, og Sonia Pierre, leder for Den dominikansk-haitiske kvinnebevegelsen, anklages for å stå bak en «internasjonal svertekampanje mot Den dominikanske republikk». Begge har blitt truet på livet.
Den dominikanske staten og dens institusjoner nøler ikke med å trakassere motstanderne. Den sentrale valgkommisjonen krever eksempelvis at fødselsattesten til Pierre, som er av haitisk opprinnelse, annulleres: Årsaken er at Pierre, som mottok Robert Kennedy-prisen for menneskerettigheter i 2006, står bak dommen mot den dominikanske staten av Den inter-amerikanske menneskerettighetsdomstolen for å nekte statsborgerskap til to haitiske jentebarn som ble født på dominikansk territorium.

1. mai stevnet deputertkammeret den franske ambassaden i Santo Domingo for initiativet «Slaver i paradis», som ble arrangert i juni 2007 i Paris og besto av en serie debatter, en utstilling av fotografen Céline Anaya Gautier og visningen av amerikanske Bill Haneys film bateye-arbeiderne, The Price of Sugar. I juni krevde den dominikanske utenriksministeren Carlos Morales Troncoso til og med at toppmøtet for Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) i Panama fordømte dette arrangementet. Flere dominikanske aviser formidlet diplomatsjefens fordømmelse «hatkampanjen», som han mente overdrev bildet av kårene på bateyene. Troncoso, som lenge har eid aksjer i flere multinasjonale sukkerselskaper, følte seg indignert over bruken av ordet «slave», og framhevet at de omtalte var «frie, lønnede og arbeidet av egen vilje». Arrangørene av «Slaver i paradis» og produsentene bak The Price of Sugar har blitt utsatt for press fra Vicini-familiens advokater for å forhindre lanseringen av filmen, som allerede er forbudt i Den dominikanske republikk.

Det overdrevne oppstyret avslører de enorme økonomiske interessene som står på spill her: markedene for turisme, sukker og biodrivstoff fra omdanning av sukkerrør til etanol – de viktigste drivkreftene i den kraftig voksende dominikanske økonomien. Jordeiere og myndigheter privilegerer en systematiske juridisk offensiv mot de som sverter dem, heller enn å jobbe for å bedre arbeidsinnvandrernes vilkår.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Ifølge en studie utført av Det dominikansk-haitiske kultursenteret utgjør de 70 prosent av arbeidskraften, og bidrar til 30 prosent av BNP-en fra landbrukssektoren og 6,8 av byggesektorens bidrag til BNP-en.

2 Amnesty International, «Dominican Republic: A life in transit–The plight of Haitian migrants and Dominicans of Haitian descent», mars 2007. Tilgjengelig på engelsk, fransk og spansk: http://www.amnesty.org/en/library/info/AMR27/001/2007/en (…)