Starck og kunsten å fornekte

«Jeg siterer alltid mitt lille eksempel med kunden som ba om en båt, men ble svært fornøyd da designeren anbefalte ham å forsøke svømming og fikk ham til å han gjenoppdage gleden ved å svømme,» utbroderte Philippe Starck for noen år siden. Den russiske bankieren Andrej Melnisjenko (verdens 172. rikeste ifølge Forbes) var tydeligvis ikke like mottakelig for dette sjarmerende forslaget, da han ønsket å gi en båt til sin kone, en tidligere miss Jugoslavia. Død innvendig besluttet dermed den franske designeren seg for å lage et flytende palass til milliardæren: 119 meter langt, utstyrt med helikopterplattform, en roterende ekteseng, et friluftsboblebad, seks modulerbare suiter og et svømmebasseng med gjennomsiktig bunn som fungerer som tak for båtens diskotek. Ukebladet Paris Match har fotografert alle krinkelkrokene i dette konsentratet av måtehold, og roser dens «diskresjon». Stark selv mener han i det minste har skapt motsatsen til alle disse vulgære yachtene «som kun har til hensikt å vise penger og makt». Hans båt, stadfester designeren, framviser «intelligensens eneste eleganse, det minimales eleganse». Båten er «i harmoni med naturen».

PHILIPPE STARCK er heldig. Han lever i en vidunderlig verden. Han kaller seg en «gammel hippie» og har kun ordet «kjærlighet» på leppene. Da han var kunstnerisk leder for Thomson Multimédia, kom han opp med følgende slagord: «Thomson – fra teknologi til kjærlighet». Han inngikk ikke kontrakter med kundene: han forelsket seg i usedvanlige mennesker – «for å få vakre barn, må foreldrene være forelsket». Av den grunn så han ikke på Melnisjenko som en banal milliardær, men et «russisk mattegeni». Og forretningsmannen Alexandre Allard – som har gitt Starck i oppdrag å renovere det parisiske luksushotellet, Royal Monceau, som Allard og det qatarske Barwa Real Estate har investert 400 millioner euro i – er «en person som har en intelligens, en menneskelighet og en energi helt utenom det vanlige», han er en «stor visjonær».

Men vær forsiktig så man ikke misforstår når man til tider ser ham – ja, nesten hele tiden, faktisk – sammen med jetset-folket og luksusindustrien: Selv om han ikke klarer å motstå godheten og intelligensen som strømmer ut av dette miljøet, er egentlig hans store greie «demokratisk design». «Jeg skaper bare verk som omhandler de store offentlige visjonene,» stadfester han i et intervju med interiørbladet Propriétés de France (nei, det kan det ikke være noen tvil om).

Noen eksempler på denne lidenskapelige jakten på fellesskapsgoder? Et av hans nyeste produkter, en «individuell vindmølle» man kan plassere på taket. En gåte: Er det sentrale ordet her «vindmølle» eller «individuell»? Eller det «svært lite dyre» hotellet han har utviklet sammen med Serge Trigano og arkitekten Roland Castro, som skal innvies denne måneden i Øst-Paris. Det vil ha «store åpne fellesområder», der «the will-bes», det vil si «lovende unge folk, studenter, kunstner,» kan komme å slite hull i sine hullete 200-eurojeans. Starck forbereder også romreiser, sammen med Virgin Galactic. En superforurensende tidtrøyte for blaserte rikinger? Ikke i det hele tatt: «Når de ser jorden fra rommet og for eksempel passerer over et avskoget Amazonas, får de umiddelbart med seg de økologiske utfordringene. Det er et redskap for å skape miljøbevissthet!» Er det noen grunn til å være sjokkert over at hele verden misunner Frankrike dette briljante åndsmennesket?

I SITT FEMTINIENDE år er han over alt. Han forbereder lanseringen av en egen reality-serie, «Philippe Starck's School of Design», på britiske BBC2. I juni designet han en euromynt i anledning det franske presidentskapet i EU. Hva vil han si til de unge for å overbevise om å støtte det europeiske prosjektet? «De har ikke noe annet valg.» EU-skeptikerne, langet han ut på radiokanalen RTL, «er folk som ikke vet bedre, som har lite kunnskap, som ikke reiser, som ikke driver med internasjonal handel. De har ikke forstått hva som står på spill».

Han falske beskjedenhet («jeg er bare en liten julegavedesigner») står i stil til hans virkelige megalomani. Da han giftet seg for fjerde gang, med en pressetalsperson for luksusproduktgiganten LVMH, i desember 2007, bar alle gjestene en maske formet som brudgommens ansikt. Han vet utmerket hvordan han skal gi næring til sitt egen mediebilde: «Jeg bruker to minutter på å tegne et objekt som jeg aldri kommer til å ta på, men det har jeg tenkt i 40 år,» sa han i 2004. Vegg-til-vegg-teppet må ha vært spesielt smakfullt den dagen, fordi han la til: «Jeg er en bonde som dyrker lava til den ubevisste angeren.» Ryktet hans gjør at han velvillig kan framvise sin anger over å ikke ha hatt en karriere som var mer nobel, men mindre sosialt og materielt lukrativ: «Jeg er mislykket, fordi jeg alltid drømte om å bli komponist.»
De kunstige gjenstanders konge har uavlatelig gjort krav på det naturlige, kjødelige, organiske. Hos ham er den kreative prosessen «fullstendig seksuell», bemerker han: «På et tidspunkt merker jeg at prosjektet er i ferd med tre fram. Med en gang det har trådt fram, interesserer det meg ikke lenger. Ja, det er fullstendig seksuelt!» Han snakker dessuten ikke om kreasjoner, men om sine «sekresjoner» – noe som gjør en av filmsnutten på nettstedet hans ufrivillig morsom: «God dag, jeg vil gjerne fortelle dere om min nyeste sekresjon. Det er en tannbørste.»

Iveren dette «multigeniet», som det er vanlig å kalle ham, legger i å røyklegge sine samtidige gjennom sin ustoppelige babling, enten på fransk eller på et fryktelig engelsk, gjør at du nesten foretrekker ærligheten til hans evige rival, dekoratøren Jacques Garcia, som har mottoet: «Hvorfor gjøre det overdådig når man kan det svært overdådig?» Starck, derimot, lever i konstant selvfornektelse. En dag i 1998 irriterte han seg på radiokanalen France Inter: «Jeg er dessuten i ferd med å tenke på en bil, fordi bilen for tiden er en forlengelse av kølla, det er absurd …» Intervjueren, Pierre Bouteiller, var nysgjerrig nok til å spørre hvilken bil han selv kjørte. Etter å ha strittet mye imot («du kommer til å gjøre narr av meg!»), svarte han: «En Mercedes … men jeg trenger en som starter om morgenen!» Det er åpenbart ikke tilfellet for alle bileiere.
INTERNATIONAL HERALD Tribune har bestyrtet notert seg at det ikke engang virker som han klarer å se ironien man må ha for å avslutte en liste over «økologiske» realiseringer med «eget privatfly, det minst forurensende flyet i verden». Han som i tretti år har oversvømt oss med dippedutter, hevder at han «alltid foretrekker å gjøre ingenting framfor å gjøre noe», «spørre seg selv om objektenes legitime rett til å eksistere» og å «jobbe mot avmaterialisering». Han erklærer: «Et livssenter må alltid kretse rundt det grunnleggende, rundt kjærligheten. Altså et sted der man lever med personen man elsker. Og hvis det i tillegg brenner, har du nok parametere for at liv kan eksistere.» Denne hyllesten til det essensielle har han overført til sitt eget privatliv: Han «har ofte to peiser i hvert rom i [sine] 21 hus».

Men la oss her ikke falle for fristelsen til å hånle, uansett hvor sterk trangen er, for mannen lider. Regelmessige ruller han seg rundt på bakken og anklager seg selv for å være en parasitt og utøver av et skadelig yrke. Sist gang var i mars: «Alt jeg har skapt er fullstendig ubrukelig,» klynket han og sa dermed det vi tenkte. Han ga et løfte: Om to år skulle han gi seg. Økonomisk nedgang og miljøproblemer: Det var i 1998 dette forgudede barnet av jappetiden – han pusset opp leilighetene til Mitterrand-ekteparet i det franske presidentpalasset i 1982 – følte at vinden var i ferd med å snu.

Han dro i krig mot «kynisk design», og lanserte sammen med postordrefirmaet La Redoute en katalog for «ikke-objekter for ikke-forbrukerne på det framtidige moralske markedet». Som man ser, et høydepunkt for ikke-«kødding». Katalogen ble kalt «Good goods», det vil si minimalistiske og miljøvennlige forbrukervarer. Dens overdrivelser, sier mye om forbrukersamfunnets besatte overinvestering i forbruksvarer, og den magiske kraften disse tillegges. Artiklene som tilbys er på klønete vis påklistret hvert sitt lille navn, og beskrevet med adjektiver som vanligvis reserveres for mennesker: «vennlig», «ydmyk» … Presentasjonen ikler seg – slik det alltid er med salmesangen til «the emotional style» – en barnslig og tilgjort følelsesmessighet. Man finner her et kroneksempel, «hodepute for enslige»: «Denne hodeputen,» forklarer katalogteksten, «vil aldri kunne erstatte kjærligheten, den forsøker bare å gjøre ventetiden mer utholdelig.» Det designeren egentlig sier er at for å komme oss ut av et system som gjør at vi knytter vår frelse til objekter, må vi knytte vår frelse til objekter!

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Intervju i La Lettre d'Utopies, Paris, 1998.

Paris Match, 24. juli 2008.

Boat International, Wimbledon, august 2008.

Propriétés de France, januar'februar, nr. 110, Paris, januar-februar 2008.

Paris Match, 6. mars 2008.

Propriétés de France, januar'februar, se over.

Paris Match, 6. mars 2008.

Le Figaro, 28. april 2008.

«Le Rendez-vous des Européens» (Europeerne møtes), Lille, 7. mai 2008.

RTL, 9. mai 2008.

Le Nouvel Observateur, Paris, 26. februar 2004.

«L'Express styles», L'Express, Paris, 26. oktober 2006.

Video på www.philippe-starck.com

International Herald Tribune, New York, 4. august 2008.

Propriétés de France, se over.

Elle, Paris, 10. mars 2008.

Die Zeit, Hamburg, 27. mars 2008. (…)