Hvem blir USAs framtidige fiende

Fellestrekkene mellom John McCains og Barack Obamas syn på USAs utenrikspolitikk blir stadig større etter hvert som presidentvalget nærmer seg innspurten: Begge understreker at USA står overfor en rekke alvorlige trusler i utlandet, at Bush-administrasjonen har gjort en dårlig jobb med å bekjempe disse truslene og at nye strategier må erstatte fortidens mislykkede politikk. Hvis du lytter til talene deres, høres det ut som begge kandidatene stiller til valg mot George W. Bush. Men hvis du hører nøye etter, begynner grunnleggende forskjeller å melde seg.

Selv om begge snakker om en rekke utenlandske trusler, legger McCain særlig vekt på trusselen Russland utgjør, ofte i ordelag som pleide å være forbeholdt det tidligere Sovjetunionen. Obama, derimot, har en tendens til å fokusere på mer samtidig farer, som atomterrorisme, biologisk krigføring og klimaendringer.

Begge snakker om å gi NATO en ny giv, men der McCain snakker om USAs historiske lederrolle, framhever Obama behovet for mer ydmykhet fra USAs side for å sikre støtte og samarbeid fra Europa. Disse forskjellene er mer enn bare nyanseforskjeller og retorikk – de viser at de to kandidatene har motsetningsfylte syn på framtidens trusselbilder og hvordan man best kan hanskes med disse farene.

Disse forskjellene stammer i stor grad fra de to kandidatenes svært forskjellige bakgrunn og personlighet. 72 år gamle McCain som vokste opp i en militærfamilie mens den kalde krigen sto på som verst, sverger troskap til militæret og dets kjerneverdier. Som de fleste nå har fått med seg, tjenestegjorde han som pilot i den amerikanske marinen fra 1958 til 1981 og tilbrakte seks av disse årene som krigsfange i Nord-Vietnam. 47 år gamle Obama ble oppdratt av en alenemamma under harde kår og bodde på flere steder – deriblant Indonesia – før han endte opp i Chicago. Han nevner ofte sitt arbeid for fattige lokalsamfunn på sørsiden av Chicago som sin viktigste livserfaring som ung mann.
I deres nåværende posisjoner er McCain og Obama blitt en del av det politiske etablissementet i USA og er dermed fastlåst til de gitte rammer for hva som er akseptabel politisk retorikk. Begge legger derfor vekt på hvor viktig det er å bekjempe terrorismen i Midtøsten og å hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen – og begge forbeholder seg retten til å bruke militærmakt for å nå disse målene. Men utenom dette kan man forsatt skimte skarpe forskjeller i visjoner og instinkter.

GITT HANS NÆRE forhold til USAs militærapparat under storhetstiden tidlig i den kalde krigen, er det ikke overraskende at McCain ser på et styrket Russland som den største trusselen mot USAs sikkerhet, eller at han ser en gjenoppliving av NATO (i dens opprinnelige, USA-dominerte form) som det mest passende mottiltaket. Hans verdensanskuelse og de språklige virkemidlene han bruker, er ofte hentet fra politikken og språkbruken presidentene Truman, Eisenhower og Kennedy brukte mot Sovjetunionen. «Vestlige nasjoner bør gjøre det klart at NATOs solidaritet er urokkelig, fra Østersjøen til Svartehavet, og at organisasjonens dører står åpne for alle demokratier som ønsker å forsvare friheten,» skrev han i 2007.

Dette står i sterk kontrast til synet som forfektes av Obama. Selv om han ofte er lidenskapelig opptatt av frihetens og demokratiets idealer, er han tilbøyelig til å unngå konflikter der det lar seg gjøre, og er mer opptatt av å bygge konsensus rundt felles mål, en holdning som utvilsomt stammer fra hans erfaringer som samfunnsleder i det kaotiske miljøet i Sør-Chicago. Gitt at han ble voksen i etterkant av den kalde krigen, er det ikke overraskende at han legger mer vekt på farene som har oppstått etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning: terrorisme, biologisk krigføring, AIDS-epidemien og global oppvarming.

Disse forskjellige verdensanskuelsene gjennomsyrer alle de utenrikspolitiske sakene McCain og Obama tar opp. Fram til oppblussingen av kampene mellom Georgia og Russland var det grunnleggende filosofiske skillet mellom kandidatene tilslørt av deres uenighet om Irak og Iran.
Siden krigen i Irak – og hva som bør gjøres med den – har dominert det politiske landskapet i USA, ble det forventet at presidentvalget i 2008 stort sett ville dreie seg om denne saken. Sikkert og visst er uenigheten mellom McCain og Obama om hvordan man bør gå fram i Irak – førstnevnte støtter en fortsatt militær tilstedeværelse og sistnevnte ønsker en snarlig uttrekking av USAs styrker – velkjent og betydelig. Men denne uenigheten gir kun et snevert innblikk i kandidatenes mer grunnleggende filosofiske uenigheter.

For McCain er Irak den «sentrale fronten» i krigen mot terror, og skulle man mislykkes der vil man stå overfor en global oppsving i internasjonal terrorisme. For Obama derimot, er «den sentrale fronten i krigen mot terror ikke i Irak, noe som aldri har vært tilfellet.» Suksess i denne kampen forutsetter snarere at man «bringer kampen til Al-Qaida i Afghanistan og Pakistan.» Hvis han vinner valget, planlegger han å trekke ut de fleste amerikanske stridsstyrkene fra Irak samtidig som han vil øke troppenivået i Afghanisatan, for å omringe og knuse Al-Qaida- og Talibanleire ved grensen mellom Afghanistan og Pakistan. Han har også gått inn for å angripe Al-Qaida-mål i Pakistan – en taktikk som Bush-administrasjonen nylig sluttet seg til.

Men selv om disse forskjellene er viktige, er de kun metodologiske uenigheter om hvordan man best skal føre den globale krigen mot terror og ikke fundamentale politiske forskjeller. Et lignende bilde er tydelig i deres respektive tilnærminger til Irans anriking av uran. Selv om kandidatene tilsynelatende står langt fra hverandre i denne saken – Obama foretrekker forhandlinger med målsetting om å stanse anrikingsprogrammet, mens McCain motsetter seg en slik dialog – sier begge at et Iran med kjernefysiske våpen er uakseptabelt, at økonomiske sanksjoner er det foretrukne middelet for å gjøre Iran føyelig, og at militæraksjoner ikke kan utelukkes hvis sanksjonene mislykkes. Her ser man også at forskjellene virker mer taktiske enn fundamentale.

KONFLIKTEN I GEORGIA og Kaukasus avdekket en mye dypere ideologisk forskjell mellom de to kandidatene. I de tidligste kommentarer til konflikten ba Obama begge sidene om å begrense seg og tok til orde for at partene skulle forhandle seg fram til en løsning. «Alle berørte parter bør inngå direkte samtaler for å sikre stabilitet i Georgia,» sa han 8. august. Senere tok han mer stilling i konflikten og anklaget Russland for å ha invadert Georgia uten grunn og krevde at russiske styrker trakk seg tilbake – men igjen var hans foretrukne framgangsmåte megling og forhandlinger, i tråd med hans iboende instinkter.
I kjent stil var responsen fra McCain langt mer aggressiv: Det var ikke snakk om megling eller forhandlinger, i stedet insisterte han på at Russland skulle fordømmes uten forbehold for sin uprovoserte invasjon av Georgia og isoleres av det internasjonale samfunnet. Georgias angrep på Sør-Ossetia 7. august ble ikke nevnt.1

Men det er de videre implikasjonene i McCains svar som skiller ham tydelig sin motstander. For Obama kan skaden som kampene i Georgia påførte forholdet mellom USA og Russland repareres hvis russerne forlater sin -konfrontasjonslinje. «La det være klart,» uttalte han 11. august, «at vi ønsker å samarbeide med den russiske regjeringen i framtiden, og søker vennskap med det russiske folket.» McCain ser ikke for seg en slik framtid. Han ønsker heller å tvinge Russland til å underkaste seg USA gjennom isolasjonisme og geografisk oppdemming. For å få til dette vil han utvise Russland fra G8, trappe opp den militære og økonomiske bistanden til provestlige i Russlands umiddelbare nærhet og framfor alt vil han framskynde prosessen med å innlemme Georgia og Ukraina i NATO, noe som vil sikre dem militær støtte fra USA og Europa i tilfellet et framtidig russisk angrep på deres territorier.
Selv om McCain ikke snakker åpent om de militære implikasjonene av disse forslagene, er det ikke til å stikke under en stol at de innebærer en betydelig
militær opptrapping. Følgelig foreslo han 11. august at USA og deres allierte «umiddelbart rådførte seg med den ukrainske regjeringen og andre berørte land for å drøfte tiltak som skulle sikre dem fortsatt uavhengighet.» Og han fortsatte: «Dette er spesielt viktig fordi et stort antall fartøy fra Russlands Svartehavsflåte som for tiden befinner seg i Georgias territorialfarvann, er stasjonert ved den russiske basen på den ukrainske Krim-halvøya.» Selv om denne uttalelsen ikke ble utdypet, virker det opplagt at McCain snakket om en mulig USA/NATO-ledet militær manøver for å etablere en motvekt til Russlands langvarige dominans i Svartehavet. I den samme uttalelsen tok han til orde for en USA-ledet aksjon for å «styrke sikkerheten til Baku-Tbilisi-Ceyhan-oljeledningen» – et trekk som etter hvert vil kunne lede til ut-
plassering av amerikanske soldater i Georgia, Aserbajdsjan og andre steder i regionen.
Alt dette har også åpenbare konsekvenser for USAs forhold til Europa. Også her ser vi en betydelig forskjell mellom ståstedene til de to presidentkandidatene. Obama snakker ofte om skaden som har blitt påført de amerikansk-europeiske relasjonene etter USAs invasjon av Irak, og han står fast på at det må jobbes for et mer likeverdig forhold. McCain er også klar over at amerikansk-europeiske relasjoner har tatt stor skade av president Bushs unilaterale politikk, og påstår at også han vil innta en mer samarbeidsvillig holdning. Men kommentarene hans heller konstant i retning av USA skal ha lederrollen i dette fellestiltaket. Under en tale 26. august kritiserte han Obamas respons til krisen i Georgia. McCain erklærte at Vesten seiret under den kalde krigen «fordi de store demokratiene kom sammen, i kraft av et urokkelig og besluttsomt amerikansk lederskap.» Underforstått: Vestlige demokratier må igjen komme sammen, under et «besluttsomt amerikansk lederskap» for å seire i den gryende maktkampen med Russland.

KAUKASUS-KONFLIKTEN HAR dermed gitt oss et mye klarere innblikk i forskjellene mellom de to presidentkandidatenes utenrikspolitikk. Før kampene så det ut som det største skillet mellom dem var hvorvidt hovedslagmarken i krigen mot terror var i Irak eller Afghanistan. Nå kan hovedforskjellen mellom dem beskrives på en ny måte: I sitt forsøk på å definere de største truslene mot USA i det 21. århundret ser Obama framover, mot farene som kan oppstå i en verden i rask endring. McCain ser heller bakover, med en verdensanskuelse som defineres av den kalde krigen og maktkampen mellom USA og Sovjetunionen. Nøyaktig hvordan disse motsetningsfulle tilnærmingene vil påvirke den politiske prosessen etter at enten McCain eller Obama er blitt valgt, kan man bare gjette seg til. Men det er ingen tvil om at de vil ha langtrekkende konsekvenser for alle mennesker på planeten.

Oversatt av R.J.A.

1 Se Jean Radvanyi, «Stormaktspillet i Sør-Ossetia», norske Le Monde diplomatique, september 2008.
(…)