Nettsentrisk databehandling

Digital informasjon finnes overalt i samfunnene våre. Som en livsviktig væske sirkulerer den i nettverkene, kommer til syne på skjermene, kan høres på mobiltelefonene. Alle de materielle gjenstandene vi tidligere benyttet oss av for å tilegne oss informasjon – bøker, aviser, CD’er, plakater, malerier, fotoalbum – må gi tapt i møtet med de nye elektroniske mediene. Bedriftene konverterer også til digitale medier. Bestillingssedler, fakturaer, leveringsinformasjon, regnskapsarkiver, lovarkiver, produktinformasjon, kundeforhold: De fleste dokumenter behandles nå elektronisk.

Vi bruker ordet «avmaterialisering» for å beskrive hvordan innholdet er atskilt fra sin fysiske form. Dette uttrykket er imidlertid illusorisk. All denne informasjonen må lagres et sted, rør må graves ned i jorden, kabler må legges på havets bunn. Informasjonens materielle form er ikke i ferd med å forsvinne – den gjennomgår bare grunnleggende endringer. Og nettopp dette er kjernen i en pågående maktkamp: Hvem skal samle informasjonsforvaltningen i datasentre, gi enkeltmennesker og bedrifter lagrings- og distribusjonsverktøy? Og hvem skal skaffe til veie regnekraft for alle operasjonene knyttet til «informasjonsbehandling»?

Den digitale æraen kan ikke kvitte seg med behovet for lagringsplass. Det er vanskelig å vite nøyaktig på hvilken harddisk et bilde på Flickr eller en video på Youtube er lagret. Eller hvilken mikroprosessor som jobber for at du skal kunne surfe på nettet. I stadig større grad forsvinner informasjon fra hjemmedatamaskinen og lagres på fjerntliggende sentre brukerne får tilgang til via høyhastighetsnett.

Denne arkitekturen bærer navnet «nettsentrisk databehandling» (cloud computing): Informasjonen er fordelt på «maskinskyer», på de flere hundre tusen serverne nettgigantene rår over. Ettersom informasjonen er lagret i flere kopier på «skyen», er det mulig å fordele regnekraften og dermed unngå overopphopning. Med en slik struktur, der maskinene samarbeider, besitter hver enkelt informatiker en behandlingskapasitet som fullstendig overgår den hans egen maskin og bedriftenes og institusjonenes klassiske store regnemaskiner kan tilby. Dette forklarer både hastigheten på framvisningen av videoer på Youtube og denne nettsidens kapasitet til å vise fram flere milliarder videoer i måneden.1 Det er takket være denne store mengden servere at e-post kan leses og lagres på avstand, på Google mail (Gmail) eller andre eposttjenester. Nettsentrisk databehandling favoriserer også nye former for underleveranse. For eksempel tilbyr netthandelgiganten Amazon et helt panel av tjenester til enkeltmennesker og bedrifter: ekstra salgsplass for gode kunder, lagring av informasjon, tilgang til salgsstatistikk og spesialiserte søkemotorer. The New York Times har benyttet seg av denne typen tjenester for å samle helheten av sine arkiver siden 1851 og publisere dem på sin egen nettside i pdf-format.2 En operasjon avisen umulig kunne utført kun ved bruk av sine egne servere.

Modellen er ennå ikke fullendt, men det er allerede hard konkurranse om hvem som skal bli skyenes konge. Google, Yahoo og andre nettgiganter har flere hundre tusen kraftige og raske servere, spredt i flere datasentre eller plassert i underleveranse hos spesialister som tilbyr slike tjenester. De kan åpne denne infrastrukturen for andre aktører, som da gjør forvaltningsarbeidet enklere ved eksternalisering av informatikksentrene. Industrielle kjeder slik vi kjenner dem fra andre områder utvikles også i denne voksende sektoren. Denne nye oppfatningen av IT-sektoren krever imidlertid arbeidskraft og passende verktøy. De instanser som må sørge for dette, er universitetene og forskningssentrene – som de multinasjonale internettselskapene forsøker å alliere seg med. I håpet om at et samarbeid vil føre til programvarer som kan styre enorme nettverk av datamaskiner og dataminne og gi adekvat regnekraft.

INTERNATIONAL BUSINESS Machines (IBM) og Google har alliert seg for å tilby et nettverk av servere til amerikanske universiteter, slik at disse universitetene kan utvikle kunnskap i parallellprogrammering.3 IBM bidrar med spesialiserte servere og kunnskap om bedriftsmarkedet, Google bidrar med lettvinte verktøy, erfaring og det som antakelig er verdens største servernettverk. Dette samarbeidet understreker hvilken risiko IBMs rival Hewlett-Packard (HP) tar ved å kjøpe opp IT-konsulentselskapet electronic data systems (eds) for 13,9 milliarder dollar.4 Og denne handelen blir ikke mindre risikabel av at kostnadene ved å omstrukturere personalet også er høye: 172 000 mennesker står på HPs lønningsliste, mens 140 000 jobber for eds. Det spiller likevel liten rolle: For tilhengerne av denne fusjonen tilhører fremtiden salg av tjenester, ikke av varer.

For servernettverkene og deres infrastruktur vil kun være innbringende på et vilkår: Størstedelen av enkeltpersoners og foretaks IT-virksomhet må legges ut på nettet. Inntil nå har kontormaskinen måttet ha plasskrevende programvarer, enormt minne og stor regnekraft. Ved å overføre disse tre elementene til tjenester fra spesialiserte leverandører på internett, vil den personlige datamaskinen bli enklere, og fungere som en slags terminal. Når brukeren vil jobbe med en tekst, vil den tilhørende programvaren som aktiveres ikke ligge på hans datamaskin, men på en server et eller annet sted i servernettverket. Eksempler på dette er fjernprogramvaren Software as a Service (saas) og Platform as a Service. Slik omstruktureres IT-industrien i servernettverkene.5 Dette gjør det mulig å legge daglige gjøremål på nettet, alt fra byråkratiske operasjoner til rydding i fotoalbum. Permanent nettforbindelse med fast pris og høy hastighet gir brukeren både komfort og økonomisk stabilitet.

Nettsentrisk databehandling ble først utprøvd på enkeltmennesker. Målet er nå at bedrifter også skal benytte seg av disse tjenestene, at alle IT-tjenester legges ut på nettet. Selv om selskapene kvier seg for å gi sin informasjon til en tredjepart, er de klare over at forvaltning og lagring på nett, samt permanent tilgang på servere og egen informasjonsstrøm er langt mer effektivt enn dagens løsninger. De vet også at de små serversentrene ikke vil klare å henge med i konkurransen.
Brukerforsøkene med enkeltmennesker viste at det særlig fantes en stor risiko: såkalt «balkanisering» av tilgangen. Dette skjer når alle «sky-operatørene» forsøker å holde på «sine» brukere og fraråde dem å prøve tjenester på konkurrerende servernettverk. Det er faktisk ikke alltid så lett å bytte leverandør for fotoalbum eller e-posttjeneste. Snarere enn den kortvarige gevinsten knyttet til reklame eller betalingstjenester, er det nemlig såkalt lifetime value (den anslåtte verdien en bruker kan tilføre en bedrift) operatørene higer etter. Spørsmålet er hvor mye en trofast kunde kan innbringe dersom man mangedobler tjenestene og tilbudene i forskjellige deler av livet hennes.

Akkurat som tilbudene om «gratis» tjenester, skjuler det seg også mange feller bak samarbeidende selskap som tilbyr altomfattende tjenester: Du må hele tiden benytte deg av online-tjenesten for å sjekke gamle e-poster eller legge til nye bilder i fotoalbumet. Kundene tiltrekkes av det faktum at dette er gratis, men kan lett miste sin selvstendighet som databrukere. Eksempelvis dersom det eneste tekstbehandlingsprogrammet man har finnes på en online-plattform, må man koble seg opp til det aktuelle nettstedet for å åpne et dokument eller skrive. Og være beredt på å måtte ty til penn og papir dersom nettforbindelsen skulle brytes! Den nettsentriske databehandlingen forsterker utvilsomt leverandørenes innflytelse. En situasjon som demper bedriftenes begeistring og foruroliger regjeringene, særlig ettersom nærmest alle aktørene innen cloud computing er amerikanere.6

ENKELTMENNESKERS, BEDRIFTERS og til og med nasjoners uavhengighet dreier seg ikke lenger bare om kontroll over eget territorium, egen geografi og egne offentlige rom, men også forholdet til de nye fabrikkene som produserer «ikke-materielle» varer. Disse stadig voksende selskapene har kontroll over både informasjon, individenes identitet og deres behov. Og de har ingen skrupler med å gi denne informasjonen til reklamebransjen og andre aktører i denne nye industrien, noe Googles dominans på reklamemarkedet de siste årene vitner om. Vi ser en ny definisjon av begrepet «tilhørighet»: Debattene finner ikke lenger bare sted mellom borgere i «skjebnebestemte samfunn», men mellom «brukere», individer eller foretak, medlemmer av «valgte samfunn» organisert rundt IT-forbruk og avhengighet av skyenes mestre.

(…)