Økohvitvasking i Amazonas

Midt inne i den enorme brasilianske regnskogen er det en lysning. Noen hundre meter unna starter Solimoes-elva sitt lange nedstrømsområde. Det er april måned, jorda er fortsatt fuktig og insektene glupske. Et felt tre vitner om at vi befinner oss på et sagbruk under åpen himmel. «Stammene merkes så snart de har en diameter på 25 centimeter. Når diameteren er 50 centimeter, blir noen av dem felt. Men ikke mer enn tre trær i et område på et hektar, hvert 25. år,» forteller Antonio, en kraftig tømmerhogger i femtiåra som bor på den andre siden av elva, i Assumpçao.

Like i nærheten hører vi en sirkelsag kutte skreddersydde bord av ubarket tømmer fra mulatero--treet, som er veldig ettertraktet til produksjon av senger, og coraçao de negro, et populært brunt treslag. «Man må mangfoldiggjøre etterspørselen for å respektere artenes mangfold,» sier Jean-François Kiebler, fransk økonom tilnyttet GRET, en fransk organisasjon for solidaritet og internasjonalt samarbeid.¹ I over to år har Kiebler vært en av to koordinatorer for det GRET-initierte prosjektet Floresta Viva i den brasilianske delstaten Amazonas. Prosjektet gjennomføres i samarbeid med lokale myndigheter, og målet er å involvere lokalbefolkningen i forvaltningsplaner i mindre skala for å sikre bærekraftig skogsdrift.

Et tilsvarende prosjekt finner vi i Assumpçao, halvannen time med båt fra Tefé, en by som befinner seg en time med fly fra Manaus. Her er det et lokalsamfunn med et 20-talls husstander på grensen til verneområdet Mamirauà, det første naturreservatet i Amazonas. Det ble etablert i 1996, inspirert av arbeidet til biologen José Marcio Correa Ayres. Miljøforkjemperen Ayres mente at det var mulig å forestille seg en skogsdrift som ikke skadet skogen, ved å utvikle en «menneskelig tilstedeværelse basert på bærekraftig utnytting av ressursene».²

En tilsynelatende umulig oppgave, blant annet på grunn av mangelfulle offentlige registre over grunneiendommer, konflikter mellom grunneiere og manglende driftslisenser. Men man må «arbeide for å vokse», sier inskripsjonen på skolen som brukes til forsamlingslokale i Assumpçao. Her forteller lederne og de mest engasjerte medlemmene av lokalsamfunnet, som består av ribeirinhos, mestisbefolkningen som bor langs elva, om sine hjertesaker: opprettholde sitt levesett, optimalisere produksjonen, forbedre utdanningssystemet … De viser til bevaringspolitikken som er innført i Manaus. Delstaten Amazonas, som er tre ganger så stor som Frankrike, har klart å begrense avskogingen til bare å ramme to prosent av jorda. Verneområder, urfolksreservater og bevaringsenheter dekker 40 prosent av delstatens areal. Til sammenlikning anslår man at avskogingen i nabodelstatene Para og Rondonia er på nesten 20 prosent.

I AMAZONAS ER SKOGEN fortsatt en levende ressurs, selv om skogsdriften bare er et supplement til inntektene fra jordbruk og fiske. «Vi må innføre strengere kontroll for å sikre at vår lovlige produksjon ikke utkonkurreres av illegal tømmerhogst,» sier Israel, lederen for innbyggerforeningen i Assumpçao. Overfor en slik utfordring blir bevilgningene fra Det brasilianske instituttet for miljø og fornybare naturressurser (IBAMA) og Institutt for miljøvern i delstaten Amazonas (IPAAM) latterlig små, selv om de har økt. Arbeidet som gjøres i felten, kan derfor ikke bli annet enn symbolsk. Jean-François Kiebler påpeker at «det er umulig å plassere en skogvokter bak hvert eneste tre. Vi må først og fremst samle lokalbefolkningen. Å bevare skogen er en selvfølge av hensyn til det biologiske mangfoldet. Men jeg tror ikke at det å hindre all skogsdrift er veien å gå. Man kan ikke bremse markedets frammarsj. Det gjelder å organisere den, ved å oppmuntre til bærekraftig utnytting.»
Kan man utnytte skogen uten å ødelegge den? Spørsmålet er mer aktuelt enn noensinne i Manaus, selve nervesenteret i Amazonas. Her bor det to millioner mennesker, det vil si over halvparten av befolkningen i denne nordvestlige brasilianske delstaten. Frihandelssonen som militærdiktaturet opprettet for 40 år siden, har bidratt til økonomisk og demografisk vekst i byen, men har hindret en balansert utvikling i delstaten som helhet, og miljøspørsmålene er blitt satt på vent.

Eduardo Braga fra Partido do Movimento Democrático Brasileiro (PMDB) er en av Luiz Inácio «Lula» da Silvas allierte. Han ble valgt til guvernør i Amazonas i 2002. Hans parole var «sosialt og ansvarlig miljøvern». I juni 2003 uttalte han følgende til avisen Folha de Sao Paulo: «Hvis vi ikke setter økonomien i vår region inn i et nasjonalt perspektiv, blir det fritt fram for alle mulige slags initiativer, blant annet at multinasjonale selskaper kjøper opp jord og utnytter våre naturressurser.» Likevel går han ikke inn for å «stenge utenlandsk kapital ute», snarere tvert imot.

Så snart han tiltrådte som guvernør, innførte Braga en rekke reformer: Han etablerte et delstatssekretariat for miljø og bærekraftig utvikling, et annet for vitenskap og teknologi, og et eget byrå for skogssektoren. Samtidig har han knyttet til seg ledere fra den sosiale bevegelsen og eksperter fra organisasjonslivet, framfor alt Grupo de Trabalho Amazônico (GTA), en mektig fagforening i regionen. Strategien minner om president Lulas. Et tidligere mektig medlem av fagforeningen til seringueros,³ Francisco Ademar Cruz, er for eksempel ansvarlig for utnyttingen av andre skogsressurser enn trær (extrativismo) i delstatsregjeringen i Amazonas.

Et veldig viktig element i dette omfattende politiske og symbolske arbeidet var etableringen av den grønne frisonen i 2003. Målet med denne er å «støtte opp om skogsdrift, jordbruk og fiske på en økologisk riktig, sosialt rettferdig og økonomisk levedyktig måte.» Virgilio Viana, som er utdannet biolog ved Harvard-universitetet, spesialist på bærekraftig utvikling og guvernør Bragas «grønne eminense», forklarer at «dette er en viktig del av politikken i Amazonas. Mellom 2003 og 2007 ble avskogingen redusert med 67 prosent takket være den grønne sonen. Samtidig hadde vi en årlig økonomisk vekst på 9 prosent og en økning på 135 prosent i antall verneområder. Resultatene er merkbare med hensyn til fattigdomsbekjempelse, hygiene, utdanning og utvikling av infrastruktur.» Delstatsregjeringens brosjyrer forteller om verneområder på ti millioner hektar, tusen nye skogforvaltningsplaner, over 60 000 nye arbeidsplasser og «tilskudd» til over 100 000 produsenter på landsbygda. Denne politikken får stor drahjelp av den enestående veksten i delstaten, som skyldes at frihandelssonen i Manaus blomstrer som aldri før.

Bolsa Floresta er et av de viktigste programmene i den grønne frisonen, og er inspirert av velferdsprogrammet Bolsa Familia president Lula innførte. Det går ut på å gi lokalbefolkningen kompensasjon for sin innsats for å bevare skogen. Fire tusen husstander får 50 realer i måneden (ca. 160 kroner), en stor sum tatt i betraktning levestandarden i denne regionen. Planen er at over dobbelt så mange skal få denne minsteinntekten innen utgangen av 2008.

MANGE ORGANISASJONER ser positivt på det kollektive arbeidet som gjøres inne i naturreservatene. Men familiedelen av Bolsa Floresta kritiseres for å gjøre folk avhengige av hjelp. «En klientpolitikk tilpasset det nye årtusenet,» nyanserer Carolina Ramos, journalist fra Sao Paulo som jobber på Mamirauà-instituttet.

Virgilio Viana avviser kritikken kontant: «Dette er Brasils aller første program for belønning av miljøtjenester som berører lokalsamfunnene i Amazonas direkte. Målet er todelt, på den ene siden å redusere utslipp av klimagasser på grunn av avskoging, og på den andre siden å bedre levekårene til innbyggerne i skogsområdene. Bolsa Floresta er en del av FNs tusenårsmål for de tropiske områdene, og Jeffrey Sachs, spesialrådgiver for tusenårsprosjektet, har framholdt Bolsa Floresta som et eksempel til etterfølgelse overalt.»

For å finansiere denne politikken har myndighetene i Amazonas innført skattelettelser og et juridisk rammeverk. Lov nr. 3135 om klimaendringer, miljøvern og bærekraftig utvikling, vedtatt 5. juni 2007, «anerkjenner og utvider prosjektene som er definert av Kyoto-protokollen.»⁴ For å oppmuntre det private næringsliv til å delta, er det innført en sertifiseringsordning kalt «Klimaets og Amazonas-skogens venner». Dette for å «gi offisiell godkjenning til deltakende bedrifter slik at de kan offentliggjøre sitt engasjement mot drivhuseffekten og klimaendringene.»
Det gjelder altså å tiltrekke seg investeringer for å gjøre den grønne sonen levedyktig. For å lykkes med dette har Virgilio Viana satt i gang et prosjekt som står hans hjerte nær: Salg av CO2-kvoter⁵ tilsvarende «potensielle» jordområder i Amazonas for på den måten å utnytte den økende interessen for miljøvern. Han lanserte ideen under klimakonferansen i Montréal i desember 2005. Her foreslo han å opprette en «regning» på 70 millioner euro som skulle betales av «det internasjonale samfunn», stater og bedrifter, for å sikre bevaring av regnskogen i Amazonas. Viana gikk kort tid etter av som minister i delstatsregjeringen i Amazonas for å arbeide med stiftelsen Amazonas Sustentàvel, som skulle samle inn de framtidige pengebidragene.

Delstaten Amazonas og banken Bradesco finansierer stiftelsen Amazonas Sustentàvel med hele 20 millioner realer (8,32 millioner euro) hver. Stiftelsen planlegger å øke sin kapital ytterligere ved å henvende seg til privat sektor. Bradesco har allerede lovet å bevilge 4,14 millioner euro årlig i løpet av fem år, gjennom «bankprodukter som verdipapirer, pensjonsfond, investeringsfond».

Andre aktører har også kommet på banen: I Washington 7. april 2008 undertegnet Bill Marriott, president for den kjente hotellkjeden med samme navn, en avtale med guvernør Braga om investering av to millioner dollar i Juma-reservatet. Det italienske konsernet Yamamay, en av verdens største undertøyskjeder, donerte 50 000 euro før konsernet annonserte at det planlegger å åpne butikker i Brasil, i første omgang i Manaus. Og dette er bare begynnelsen. Det vitner i alle fall den utstrakte reisevirksomheten til Braga og Viana om. På spørsmål om risikoen for privatisering av deler av regnskogen svarer Viana at stiftelsen Amazonas Sustentàvel er «en nonprofit-organisasjon som kun driver med miljøtjenester og -produkter knyttet til verneområdene. (…) Loven forplikter oss til å investere alle inntektene i forvaltningsplaner.» Og han legger til at et privat revisjonsfirma, PriceWaterHouseCoopers, gjennomgår alle regnskapspapirer.

IFØLGE DELSTATSMINISTER for miljø, Sila Mesquita, som på 90-tallet koordinerte Pan-Amazonas sosiale forum før hun i 2005 ble en av Vianas samarbeidspartnere, «gjør etableringen av denne stiftelsen det mulig å tiltrekke seg investeringer. Marriott har interesse av å delta i bevaringen av verdens største regnskog, og dermed i arbeidet for å redusere utslipp av klimagasser. Det er rimelig at Amazonas får noe igjen for sine investeringer i vern av skogen!» Det hun unnlater å nevne, er at Marriott bruker dette for alt det er verdt til å blankpusse sitt image. Et enda mer talende eksempel er at Miljøfilmfestivalen som er etablert av Eduardo Braga, hadde Coca-Cola og Nissan som hovedsponsorer i 2007. Coca-Cola benyttet anledningen til å skryte av sine light-produkter, mens Nissan fokuserte på sin miljøvennlige firehjulstrekker! «Bevaringen av Amazonas er virkelig blitt ’business’,» bemerker Ademir Ramos, professor i politisk antropologi ved det føderale universitetet i Manaus og leder for et privat forskningssenter for Amazonas-spørsmål. «Man tjener penger på skogen. Men ut fra et etisk perspektiv kan den ikke reduseres til et enkelt kommersielt problem. Miljøvernere er blitt vår tids evangelister, og deres katekisme er globaliseringstilpasset miljøvern,» fortsetter Ramos. Han peker på at administrasjonsrådet til Amazonas Sustentàvel består av folkevalgte, fagforeningsrepresentanter, akademikere og private entreprenører.

Nominasjonen av Luiz Fernando Furlan som leder for stiftelsen skaper enda mer tvil om dens reelle motiver. Furlan var minister for utvikling, handel og industri i Lulas første presidentperiode, han har drevet med avl i stor skala og har tette bånd til de store industrikonsernene. Rett etter nominasjonen kom han med følgende erklæring: «Jeg er en tidligere entreprenør, utdannet ingeniør. Jeg er ingen miljøaktivist. Min jobb er å sikre stiftelsens globale utvikling, og samtidig gjøre hele Brasil og utlandet oppmerksom på at en delstat går foran og viser vei.»⁶

Ja, men hvilken vei? Økologen Carlos Cesar Durigan er leder for stiftelsen Vitoria Amazonia, som er spesialisert innen miljøutdanning og holder til i Manaus. Amazonas Sustentàvel «muliggjør en dobbel markedsføringsoperasjon. Bedriftene kan hvitvaske imaget sitt, og på sikt kan de regne med stor fortjeneste,» spår han. «Da Viana gikk ut av delstatsregjeringen, sendte han et brev med hilsen til de virkelige bevarerne av skogen, innbyggerne. Men de får bare smuler gjennom Bolsa Floresta, mens han håver inn millioner.» Durigan påpeker også at institusjonen drives på en «svært ugjennomsiktig» måte.
På kontorene til Greenpeace i Manaus treffer vi Paulo Adario som ser mer pragmatisk på saken: «Vi må kjempe med de samme våpnene som fiendene våre,» sier han. Adario er en kjent figur i den brasilianske miljøbevegelsen, og mener at «det sentrale spørsmålet handler om pengene som trengs til vern av regnskogen i land som står overfor store demografiske og sosioøkonomiske utfordringer. I Brasil trenger man bare å sammenlikne miljødepartementets innflytelse med industri- og landbruksdepartementenes for å forstå hva som er viktigst.» Det er utvilsomt en av grunnene til at Marina Silva, et symbol på Amazonas-arbeidernes fagforeningskamp, gikk av som miljøvernminister i begynnelsen av mai 2008. Som miljøvernminister var hun ansvarlig for programmet for bærekraftig utvikling i Amazonas, et prosjekt som aldri ble realisert.

MED STØTTE FRA andre ikke-statlige organisasjoner har Greenpeace opprettet programmet Null avskoging – som er bevilget 3430 millioner euro i året fram til 2015 – for å bygge opp infrastrukturer som kan sikre et reelt vern av Amazonas. Det handler først og fremst om bedre kontroll og flere bærekraftige initiativer. For å skaffe midler til dette arbeidet framover, mener Adario at «det er ikke dumt å satse på bidrag fra det internasjonale samfunn i form av kompensasjon.» Samtidig advarer han mot faren for at «man selger fattige lands skoger på billigsalg til de rike landene. Derfor må det innføres kvoter. Kort sagt, skaffe nok midler uten å tillate en utvikling i retning ’øko-hvitvasking’.» Den amerikanske biologen Charles Clement tordner mot et slikt forslag, som han mener er «nedhugging med en miljøvennlig fasade». Clement har i 30 år vært en del av Det nasjonale institutt for forskning på Amazonas (INPA), der han har spesialisert seg på frukt, spesielt frukten fra palmetrær, pupunha. Han går inn for en rolig og realistisk vekstnedgang, og liker å si at «den eneste delen av den bærekraftige utviklingen som er bærekraftig, er retorikken. Jeg vet det er kynisk, akkurat som Braga. Det snakkes mye om bevaring, men man glemmer å feie for egen dør!» Tilfeldigvis så vi de to tungene tale i to forskjellige aviser i Amazonas akkurat denne dagen: A Critica brukte forsiden på at Braga i Sevilla 14. april 2008 ble tildelt en pris og 30 000 euro – til Amazonas Sustentável – for sitt eksemplariske arbeid for miljøet. Og på forsiden av Diaro do Amazonas kunne man lese at Amazonas nå investerer i storfe …
To dager senere sto det en notis om at guvernøren skal ha fått støtte fra landbruks- og matvarelobbyen til sin valgkamp. «Braga oppsummerer godt tilstanden i brasiliansk politikk. I den ene øyeblikket etablerer han naturreservater, og i det neste slipper han buskapen inn,»⁷ sier Carlos Cesar Durigan fra stiftelsen Vitoria Amazonia.

ANA PAULINHA AGUIAR Soares nevner også begrepet «økohvitvasking» med et megetsigende smil, men hun reiser samtidig enda alvorligere spørsmål. Hun er geograf ved det føderale universitetet i Manaus og har nære bånd til De jordløses bevegelse (MST). Hun er nå i ferd med å avslutte en avhandling om statens tiltak for å sikre lønnsomhet for private bedrifter som investerer i skogen.

Hun har siden 1999 forsket på selskapet Gethal, som i oktober 2005 ble kjøpt av den svenske milliardæren Johan Eliasch. Han eier også sportsutstyrskjeden Head og har vært «grønn» rådgiver for Storbritannias statsminister Gordon Brown (etter å ha vært visekasserer i det konservative partiet). Han er også mannen bak NGO-en Cool Earth, som har kjøpt 160 000 hektar i Amazonas. Ifølge Eliasch var hensikten med kjøpet å bevare miljøet.

Men de gode hensiktene til en av «de mest framstående grønne filantropene» ifølge den britiske avisa The Independent, hindrer ham ikke i å gå inn for å modifisere Kyoto-protokollen slik at eiere av bevart skog (for eksempel de som planter ny skog) får kompensasjon i form av utslippstillatelser av CO2. Med andre ord at de får «rett til å forurense» andre steder der de kan tjene penger på det. I begynnelsen av juni fikk Eliasch en milliardbot av brasilianske myndigheter for ulovlig hogst av 230 000 trær i Amazonas.

«CO2-kvotene innebærer en privatisering av skogen til fordel for internasjonale selskaper. Under dekke av miljøengasjement blir de jordeiere. Hva vil skje med innbyggerne, organisasjonene, kooperativene?» spør Ana Paulinha Aguiar Soares. 25. mai 2008 uttalte Johan Eliasch til O Globo at det er mulig å kjøpe Amazonas for 50 milliarder dollar. Uttalelsen sjokkerte den brasilianske miljøvernministeren Carlos Minc. Sjokket var nok ikke like stort for guvernør Braga. Fra 2006 har han gitt «uvurderlig hjelp» til Eliasch, som på det tidspunktet uttalte: «Alle politikere har vært utrolig imøtekommende og har hatt full forståelse for mitt prosjekt.»⁸ Dette i en situasjon der mange miljøaktivister ser med bekymring på at avskogingen øker igjen, og INCRA opplyser om at 5,5 millioner hektar av Amazonas i dag har utenlandske eiere.
Brasilia følger likevel Manaus’ eksempel. 13. desember 2007, samtidig som miljøkonferansen på Bali ble avsluttet,⁹ etablerte de føderale myndighetene selv et fond med utgangspunkt i frivillig arbeid for bevaring av Amazonas og reduksjon av klimagassutslipp.¹⁰ Det irriterte Braga: «Blir inntektene fra CO2-kvotene tilbakeført til de berørte delstatene og byene?»

ALLE VIL HA sin del av «miljøkaka». I Rio 1. august lanserte president Lula da Silva formelt Amazonasfondet. Det kan komme opp i 14,7 milliarder euro i donasjoner innen 2021. Fondet forvaltes av den brasilianske utviklingsbanken (BNDES) og skal bruke maks. 700 millioner euro i 2009. Det skal finansiere prosjekter for bevaring og bærekraftig utvikling av regnskogen i Amazonas etter forslag fra det brasilianske miljødepartementet. Eduardo de Mello, som er ansvarlig for prosjektet hos BNDES, forsikrer at eventuelle givere ikke vil få motytelser som skattefritak eller CO2-kvoter. Flere land og bedrifter skal allerede ha meldt sin interesse.

«Å begrense kampen mot klimaendringer til et spørsmål om CO2, er vitenskapelig vranglære, en ideologisk og økonomisk konstruksjon. Henvisningen til vitenskap og kunnskap skjuler et spill der vitenskapsfolk og politikere er med på å fremme kommersialiseringen,» sier Florence Pinton, sosiolog ved Institutt for utviklingsforskning (IRD) og spesialist på biodiversitet som et framvoksende marked.¹¹ Private interesser klarer ofte å snu miljøbekymringene til sin fordel: «Vi lever i en ultraliberal verden der vi skaffer kapitalismen de redskapene som gjør at den kan trenge inn i dypet av skogen.»

(…)