Tre kvinner på månen

En lyshåret jente som snakker om stjerner, stråling og atomets bane. Hun snakker mildt, men bestemt. Hun står oppreist på et podium foran skolen for å presentere sine eksperimenter på margeritter. Plutselig blir stillheten hennes omsluttet av et nattlig slør; vi befinner oss ikke lenger i et amfiteater, men ute blant stjernene. Jenta står der forlegen, oppreist ved verdens ende, og alt blir oppslukt av hennes blå øyne. Storesøsteren hennes er vitne til dette, hun bivåner lamslått forvandlingen av lillesøsteren som vanligvis lever i skjul av sitt lange hår. Hennes far er også vitne til det som skjer, hennes virkelige far, for den unge skuespillerinnen Nell Potts er datter til mannen som betrakter henne bak kamera, Paul Newman. I dette øyeblikk synger ordene hennes.

I MØTE MED DENNE fremragende scenen fremkalles minnet om noe Marguerite Duras sa i anledning John Hustons filmatisering av novellen «The Dead» fra James Joyces Dubliners, når den vinterlige scenen oppløser seg i en manns sang, «en sang som griper alt». Om den lyshårete jenta også «griper alt», så er det fordi alt er tatt fra henne. Hun lever sammen med sin ugifte mor, som er hånlig og gretten, og søsteren, en flørtete drillpike med alskens ungdommelige oppheng. De bor i et stort hus som for det meste er bebodd av gamle mennesker som venter på å dø og som bor her fordi husleien er lav. Hjemme i leiligheten er alt bare skrik og hysteri: Søsteren er epileptisk, moren halvgal. Moren er hovedpersonen i denne fortellingen, og hun blir spilt av den geniale Joanne Woodward, Newmans livsledsager fra og med 1950-årene. Det er vanskelig å si hvilken forbannelse som har gjort at et glemselens slør så til de grader er blitt liggende over denne sublime filmen. Likevel, da Cahiers du Cinéma i 1980 valgte 70-årenes beste filmer, kom tre amerikanske filmer langt opp på listen: Robert Kramers Milestones, Monte Hellmans Two-Lane Blacktop og … Effekten av gammastråler på gule margeritter.1 I dag er det ingen som regner skuespilleren fra Stikket, som en filmskaper. Men Effekten av gammastråler på gule margeritter er like sterk som Cassavetes’ filmer med Gena Rowlands og den er dessuten lagd et par år før Cassavetes’ En kvinne under påvirkning som man uunngåelig vil sammenligne den med. Det andre skuespillerparet [Cassavetes og Rowlands] stjal showet fra Newman og Woodward, utvilsomt fordi Newman var en så stor stjerneskuespiller og ikke tilstrekkelig produktiv til å være troverdig som regissør (i motsetning til Eastwood). Han har regissert fire andre filmer: Rachel, Rachel (1968), med og for Joanne Woodward, Sometimes a Great Notion (1971), Harry & Son (1983) og Glassmenasjeriet (1987). Newman unnlater gjerne å regne med filmen fra 1971, der han på stående fot erstattet en annen regissør. Filmen fortjener å bli nevnt fordi den rommer en ekstraordinær scene, der en skogsarbeider får et tre over seg og drukner foran øynene på sin beste venn.

HVA ER DET SOM driver Newman i egenskap av regissør? Åpningen av Effekten av gammastråler gir et slags svar. Her møter vi tre kvinner bak lukkede dører, de framfører presise og bitende replikker. Teksten er adaptert fra en Broadway-suksess signert Paul Zindel, et psykodrama som eksploderer litt etter hvert, gjennom suksessive kriser.

Det er i kraft av å være tidligere elev ved Actors Studio – hvor han ble utdannet i kjølvannet av James Dean og Marlon Brando – at Paul Newman tilbyr sin diva og kone en utagerende rolle. Scenografien er teateraktig, dialogen ligger tett opp til forfatterens ord, man føler at Tennessee Williams’ 50-tallsstil flammer opp for siste gang. Og så skjer en omdreining der filmen annullerer våre bange anelser: Når Ruth, den eldste av søstrene, på outrert vis mimer sin mor på et teaterkurs, så overspiller hun på én og samme tid både den sarkastiske moren og skuespillerdivaen, og dermed innser vi at vi har fulgt feil spor og er fanget i en felle: Det blir harselert over teatret; det lukkede rom var bare et forværelse.

Her begynner en ny film, hvor den briljante moren med de slagferdige replikkene framstår som både tragisk og latterlig, pervers og verdig vår medfølelse. Det var nettopp for sin livlighet og sine verbale stikk at hun ble latterliggjort i sin ungdom, og klassekameratene ga henne navnet «Betty Baloon». Manusforfatterne henger ikke forfatterens ord på ryggen hennes; Beatrice er sine egne ords forfatter, hun signerer dem, veiver med dem og prøver å demme opp sin egen verden med dette latterlige våpen. Filmen folder seg sammen om fortvilelsen til en intelligent kvinne, for intelligent for sin fødeby som hun ikke klarer å bryte opp fra, dømt til kun å møte sine klassekamerater, ingen andre enn dem som kan vitne om hennes «inkompetanse». Filmen har en flott gjenoppfriskende scene hvor Beatrice, på vei nedover en bakkeskråning, snakker med en av dem, en som har blitt lykksalig og politimann. Men i motsetning til Gena Rowlands’ fullstendig gode rollefigurer i Cassavetes’ filmer, legemliggjør Joanne Woodward en heltinne som er infam, egoistisk, uforbederlig; i stand til å forlate en gammel dame på fortauet eller med viten og vilje massakrere alt det hennes datter er glad i. Det er dette uberegnelige portrettet Paul Newman streber mot, heller enn et hysterisk post-Actors Studio psykodrama: Rolleskikkelsen dreier hele tiden rundt seg selv, og revet med av sitt sprang, ender hun med å systematisk støte hodet mot veggen. Beatrice snakker i det uendelige, og hennes ironi ødelegger alt. Hun når et patetisk endepunkt når hun, lykkelig på sin datters vegne, ikke kan annet enn å gjenta «My heart is full!», hjertet er fullt av tomme ord som gjentagelsen tross alt fyller med en sann følelse.

Og så, som en rakett der trinnene suksessivt løsner, frigjør Effekten av gammastråler et tredje lag – det som tittelen bærer bud om, og som blir «grepet» helt og holdent gjennom barnets veloverveide gester. Matilda som er fascinert av fysikkundervisningen til sin lærer, dyrker planter, og gjør dem til gjenstand for gammabestråling. Uten å være seg bevisst om at hun metaforisk reproduserer de daglige bombardementene som hennes mor utsetter de to døtrene for, så vanner, måler og studerer hun lydig sine margeritter. Læreren hennes har avslørt at atomet finnes i alt, at det gjennomløper alle ting, og at det kan komme fra tidenes morgen for å ende opp her, på denne papirbiten. At hånden hennes kanskje er en bit av en død stjerne.

Den lille piken konkluderer altså slik: Gammastrålenes innflytelse på margerittenes atferd kan være vidunderlig. Stråling kan være ødeleggende, tærende, fordervende. Men den synger høyt, med en tro og en overbevisning som ingen replikk muliggjør, at det motsatte er mulig. At snart kan atomets kraft dyrke fram margeritter som er like vakre og gigantiske som i en drøm av Kurosawa. Hennes store, blå øyne bekrefter det, og man tror på det. Den sjenerte, blonde jenta som er forvandlet på skolescenen, inkarnerer på forunderlig vis, tre år i forveien, en strålende Carrie2 etter en vellykket mutasjon. Oppreist og verdig blomstrer planten midt i møkka. Midt oppi disse kaldkrigsårene hjemsøkt av apokalyptiske bilder, er det ingenting som overrasker mer enn denne strålende apokalypsen.

© Cahiers du Cinéma / norske LMD.
Oversatt av A.B.

1 Originaltittelen til Paul Newmans film fra 1972, som nå relanseres i Frankrike, er The Effect of Gamma Rays on Man-in-the-Moon Marigolds. Overs. anm.

2 Carrie (1976) er en film av Brian De Palma etter en roman av Stephen King. Filmen handler om en sjenert, venneløs jente med–selvfølgelig–overnaturlige evner. En av de beste King-filmatiseringene, med Sissy Spacek i hovedrollen og bl.a. John Travolta på rollelisten. Overs. anm.
(…)