Den globale kontraterrorismeindustrien

Hvilke virkninger har attentatene 11. september 2001 fått i de vestlige landene? To tolkninger dominerer den offentlige debatten. Ifølge den første er trusselen så omfattende at den berettiger særlige, midlertidige tiltak for å redde de demokratiske verdiene. Ifølge den andre, som ganske enkelt snur om på resonnementet, er antiterrortiltakene ledd i en langsiktig strategi fra regjeringenes side for å frita seg fra vanlig lov og rett og skape et overvåkningssamfunn som fjerne oss fra demokratiet.

Denne andre påstanden, som har større tilslutning blant forsvarerne av samfunnets friheter, er imidlertid like mye av en karikatur som den første. I virkeligheten blir ikke alle samfunnsborgere utsatt for antiterroristpolitikkens redsler. Dette er et avgjørende poeng, siden denne politikken bidrar til å skape et samfunnsmessig skille mellom «konforme» individer og «mistenkelige» eller «avvikende» individer. De første nyter fortsatt godt av demokratiets beskyttelse og friheter, mens de andre blir gjenstand for unntaksmetoder.

DAGEN ETTER ATTENTATENE 11. september besluttet president George W. Bush og hans nærmeste krets å sette i verk umiddelbare hevnaksjoner mot Taliban i Afghanisatan og nekte ikke-afghanere som ble tatt til fange, status som krigsfanger slik internasjonale konvensjoner krever. De oppfant en kategori som verken var fugl eller fisk – «fiendtlige stridende» («enemy combatants») – for å holde dem fanget på ubestemt tid i Guantánamo-leiren.

Disse beslutningene som savner presedens, skapte fra første dag en praksis for kontraterrorismen som utelukket de tradisjonelle alternativene for politiarbeid: oppnevnelse av etterforskere eller anklagere som ber om internasjonale henvisninger fra en domstol til en annen; ekstern bruk av liaisonagenter fra FBI og og andre politimyndigheter for å øve press på utenlandske regjeringer, eventuelt også med målrettede trusler (slik Clinton-administrasjonen gjorde da de første attentatene mot Twin Towers fant sted i februar 1993).¹

Siden det var begrunnet med mer eller mindre feilaktige argumenter (som tilstedeværelsen av masseødeleggelsesvåpen og av elementer av Al-Qaida i Irak), kan man diskutere legitimiteten av krigsalternativet. Men har krigen i det minste vært «effektiv»? Enten det gjelder Irak eller Afghanistan, er svaret langt fra å være bekreftende.

I disse to landene har den militære framgangsmåten i kampen mot terrorismen tatt opp igjen former for «anti-opprørskrig» fra kolonitiden (som for eksempel franskmennene i Algerie) og den postkoloniale periode (som amerikanerne i Vietnam). Gårsdagens antisubversive doktriner er blitt brukt fullt ut med de samme kontraproduktive virkningene som har ført til en stadig større motstand fra store grupper av befolkningen. Men de har også ført til en ny oppblomstring av terroristaksjoner i Spania (mars 2004) og i Storbritannia (juli 2005) – land hvor regjeringene har søkt å benekte sammenhengen mellom deres krigsdeltagelse i Irak (og i Afghanistan) og attentatene eller attentatforsøkene begått på deres jord.

Noe som er blitt mye mindre diskutert enn følgene av disse krigene, er konsekvensene av den omfattende utviklingen av det internasjonale samarbeidet mot terrorismen, som til dels har frigjort seg fra tvangen til hemmeligholdelse knyttet til nasjonale interesser. Plattformer for direkte samarbeid er blitt etablert eller styrket. Celler og strukturer for koordinering er blitt skapt og knytter i de fleste tilfeller sammen grensekontrollen, tollen, innvandringsmyndighetene og kriminalpolitiet, dommerne, politiets eller det militæres etterretningsvesen og det militære selv. Dette skjedde på det nasjonale nivå – hvor man i USA gikk så langt som til opprettelsen av et «superministerium», Department of Homeland Security, i juni 2002 – så vel som på det transnasjonale.

Utvekslingen av data har først og fremst angått demokratiske land. Medlemmene av EU har ment at deres spesialorganer (Europol for koordinering av politiets virksomhet, Eurojust for samarbeid innen rettsvesenet, Frontex for kampen mot ulovlig innvandring) eller deres analysesentra, som Sitcen (et etterretningsorgan sammensatt av sivile og militære som har til oppgave å vurdere sikkerhetsrisikoer, bidra til innsamling, utveksling og analyse av opplysninger).

Debatten om utveksling av persondata over Atlanterhavet har vært livligere, for så vidt som det amerikanske systemet for uavhengig kontroll av disse dataene alltid har vært mindre omhyggelig enn i Europa. Framfor alt har USA ment at deres tjenester hadde alle rettigheter i det øyeblikk det dreide seg om nasjonal sikkerhet. Dette omfatter også retten til ikke å overholde de reglene de har etablert sammen med sine europeiske kolleger – avtaler som gjelder overføring av PNR-data («passenger name records») om passasjerer hos de store europeiske flyselskapene – eller retten til å intervenere på deres territorium uten tillatelse (bortføring av mistenkte), eller til og med å tappe deres bankopplysninger – via bankkoordineringsbyrået Swift.²

For øvrig har utvidelsen av det internasjonale samarbeidet mot terrorismen gitt en del diktaturer og ikke eller i liten grad demokratiske regimer en sentral stilling når det gjelder innsamling av informasjon mot antatte terrorister. Dette har gjort det mulig for dem å forsterke undertrykkelsen av opposisjonelle eller etniske og religiøse minoriteter. Det gjelder særlig Libya, Egypt, Algerie, Tunisia og Nepal, men også Russland. Oppfordringen til samarbeid har faktisk åpnet muligheten for denne typen regimer til å forvandle kampen mot sine opposisjonelle til et nytt element i den verdensomspennende krigen mot terrorismen.

DEN GLOBALE KONTRATERRORISMEN har på denne måten skapt et ordentlig «marked» for utveksling av utrygghet og former for terror. Transaksjonene går gjennom anerkjennelsen av lister over «mistenkelige» personer og hemmelige organisasjoner. Hver tjeneste har måttet ankjenne listene som var satt opp av en stat, for å oppnå at dens egne lister til gjengjeld ble anerkjent av denne. G8 har sin liste. USA har sin. EU har flere – avhengig av om de tar sikte på å avskjære finanstransaksjoner eller anklage enkeltpersoner. Flere europeiske land har også lister, som ofte ikke er offentliggjort. Og i tillegg til disse listene som er offisielle eller i det minste kjent, kommer andre lister, lengre, men også mer hemmelige, for de utvider spekteret av mistenkte (og betraktes derfor som bedre).
Eksempelet med de amerikanske «no-fly lists» (lister over personer som har forbud mot å foreta flyreiser innenfor eller til USA, som ble etablert etter 2001 på grunnlag av en samling av alle tilgjengelige data, er betegnende for det foranderlige i informasjonen, ryktene og desinformasjonen som samles inn om enkeltpersoner eller om deres navn eller pseudonym. Et barn på elleve måneder kan bli betraktet som en førsterangs internasjonal terrorist og dermed bli anholdt på flyplassen sammen med sin mor med den begrunnelsen at han har samme etternavn, samme fornavn og to andre atferdstrekk som blir hemmeligholdt, som en annen person³ ; en ruteflyver (Robert Campbell) kan oppdage at han er i en underlig situasjon: «Jeg har tillatelse [… ] til å føre et fly, men hvis jeg ønsker å reise som passasjer, har jeg forbud mot å fly,» forklarte han i 2007 på amerikansk fjernsyn, uten å forstå hvorfor han befant seg på denne typen liste.⁴

Den rolle etterretningstjenestene spiller i å skulle forutsi potensielle terroristmistenktes adferd i framtiden har vært sentral for den nye formen den globale krigen mot terrorismen har fått. Under henvisning til ønsket om å forebygge, til retten til å gripe inn før det begås en kriminell handling, har markøren flyttet seg fra kriminalpolitiet eller bruken av militærmakt over til innhenting av informasjon og til lagring og sortering av den for å simulere mulige utviklingslinjer i fremtiden ut fra elementer i fortiden.
Hele rasjonaliteten i antiterrorpolitikken utformes – et sted mellom vitenskap og spådomskunst – av denne forbindelsen med framtiden hos potensielt kriminelle personer som man må arrestere og ta i forvaring før de handler. Imidlertid viser en analyse av de gjentatte vurderingsfeil som er begått av regjeringene og deres etterretningstjenester siden 2002, at denne angivelige kunnskapen om det usikre, om fiendenes adferd og om muligheten til å lokalisere dem i tide forsiktig sagt er diskutabel, slik man ser av den påfallende forskjellen mellom mistenkte personer, anholdte personer, anklagede personer og domfelte personer. Denne forskjellen har sant nok alltid eksistert, men nå antar den andre proporsjoner. Den har mer å gjøre med en astrologi som leter etter tegn (på det ukjente) i menneskenes kropper og adferd, enn med en form for vitenskapelig teknikk basert på sannsynlighet og rasjonell analyse av risikoer.

Det er likevel viljen til forebygging som forklarer argumentene for å rettferdiggjøre torturen, arrestasjonene, fraværet av rettferdige rettssaker og alle de metodene som bryter med grunnleggende rettigheter. Det dreier seg alltid om å «framskaffe informasjon», å få personer til å snakke og hvis de tier, å tvinge kroppene deres til å snakke. Et stort antall steder er blitt brukt til disse formålene, nesten alltid med nedverdigende og umenneskelig behandling: Abu Ghraib i Irak, Guantánamo Bay, men også et helt arkipel av hemmelige fengsler – i Afghanistan, Syria, Marokko, Egypt og så videre, utenfor Europa, Polen og Romania på det europeiske kontinent⁵ – knyttet sammen av nettverket av militærbaser tilhørende USA og NATO (deriblant Diego Garcia i Indiahavet, Camp Bondsteel i Kosovo og mange andre steder som parlamentariske rapporter avslører litt etter litt).

SYV ÅR ETTER at de ble tatt i bruk, har disse virkemidlene vist seg å være en svært ineffektive i kampen mot terrorisme. Behandlingen de mistenkte har blitt utsatt for på alle disse basene har ikke gitt verdifull informasjon og har ikke ført til begrunnede anklager.

På Guantánamo dreier det seg ofte om «vanlige» mennesker, som er offer for omstendighetene, som har fått betale prisen for disse fengslingene på ubestemt tid. Av dem som er blitt løslatt, vet vi at de fleste, snarere enn å være krigere knyttet til Al-Qaida, var utlendinger som ble arrestert i Afghanistan – hvor de var i forbindelse med turistreiser, bryllup, religion og for enkeltes vedkommende, politisk engasjement – som ble solgt til amerikanerne av lokalsamfunnene for at disse kunne innkassere disse belønningene. Det var tilfellet med Murat Kurnaz, en ung tysker av tyrkisk opprinnelse som ble arrestert i Peshawar i Pakistan under en vanlig trafikkontroll og tilbudt av det pakistanske politiet til de amerikanske styrkene for den beskjedne sum av 3000 dollar.⁶ Eller Abdullah al Ajmi, en kuwaiter som ble sendt tilbake til hjemlandet i november 2005. Av de åtte kuwaiterne som ble løssluppet fra Guantánamo og overført til hjemlandene, ble fem frikjent for alle anklager som var reist mot dem.⁷

I januar 2002 forsøkte den amerikanske juristen Alan Dershowitz å rettferdiggjøre den «lovlige» torturen ved – som det franske militæret hadde gjort før ham under den algeriske uavhengighetskrigen – å søke støtte i scenariet om terroristen som vet hvor det er plassert en bombe som skal eksplodere, og nekter å fortelle det. Dette er et svært lite realistisk scenario, men bare ved å nevne det har man kunnet legitimere en praksis hvor opplysningene man søker å «framskaffe», er «ukjente», og hvor det i blant ikke engang lenger dreier seg om å få vite noe, men om ren rutine.

Det som i alle fall er sikkert, er at disse framgangsmåtene har en betydelig kontraproduktiv virkning. De har bidratt mye mer enn Al-Qaidas propaganda til å rekruttere selvmordsbombere ved å radikalisere deler av befolkningen i den muslimske verden som tidligere ikke var like fiendtlig innstilt mot amerikanerne, for eksempel i Indonesia og India. Og foruten Bush-administrasjonen er det bildet av det vestlige diplomati i sin helhet – deriblant de ikke-statlige organisasjonene (NGOs) – som risikerer å lide under dette tilbakeslaget i tiår fremover, ettersom europeernes nei til å være med på de verste av disse handlingene ikke har hindret visse former for delaktighet.

Washingtons «unntakslogikk», som skal rettferdiggjøre kontraterrorismen, har fungert dårligere i Europa. Muligheten for at det kan bli innført sanksjoner mot regjeringer som bryter grunnleggende menneskerettigheter har spilt en avgjørende rolle. Den europeiske mennskerettighetsdomstolen og Den europeiske domstolen har spilt en modererende rolle som verken Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen (som er uten sanksjonsmuligheter) eller USAs høyesterett har hatt.

I Storbritannia har Overhuset, som tidligere så lett er blitt anklaget for konservatisme, spilt en sentral rolle for å stanse initiativene fra Tony Blairs regjering. Det har avvist argumenter og tiltak som stred mot habeas corpus [retten til ikke å bli fengslet uten dom], som for eksempel fengsling på ubestem tid i høysikkerhetsfengselet Belmarsh av utlendinger som ikke kunne utvises (tillatt etter antiterroristloven av 2001).

Det har vært på samme måte når det gjaldt utveksling av opplysninger om persondata. EU-landenes etterretningstjenester var villige til å samarbeide med sine amerikanske kolleger. De har ofte gjort det halvoffisielt. Men kontrollmyndighetene for nasjonale og europeiske persondata, som for eksempel Europaparlamentet, har lagt slikt press på regjeringene, Europarådet og Kommisjonen at disse har måttet stille høyere krav og sette seg imot de amerikanske ønskene.
Debatten om utleveringen av PNR-data og mer generelt om utveksling av data over Atlanterhavet har varslet opinionen om et tema som regjeringene ville behandle konfidensielt. Den har ganske visst ikke hindret denne type praksis, men den har tatt fra den legitimiteten og har redusert både mengden og misbruket.

Selv om det europeiske systemet har fortsatt å være grunnlagt på en politifaglig logikk, om enn med dommere som representerer unntaket, og med infiltrasjonsvirksomhet fra etterretningsorganenes side, har det ikke – eller ikke ennå – hatt noen innflytelse på den logikken som representeres av de militære etterretningstjenestene og de altomfattende teknologiske metodene som amerikanerne anbefaler.

Stort sett har regjeringene i EU-landene og deres etterretningstjenester avslått å praktisere tortur på stedet, samtidig som de – aktivt eller passivt – er delaktige både i bortføringer som de amerikanske tjenestene har utført av personer på europeisk territorium, og i å ha tillatt transitt av flyene deres når de transporterte mistenkte (eller kom for å hente en «leveranse» i Europa) for å sende dem til de hemmelige fengslene sine utenfor EU.

MEN DEN EUROPEISKE union kan ikke uten videre renvaske seg for disse illiberale metodene. Noen av medlemslandene har deltatt i krigshandlingene i Irak og i enkelte krigsforbrytelser, og adskillig flere har deltatt i aksjonene i Afghanistan og i utvekslingen av opplysninger i stor skala på grunnlag av militær avlyttingsvirksomhet. Frankrike, som i liten grad er innblandet i krigen i Irak, har ved hjelp av agenter for det franske etterretningsorganet DST (Direction de la surveillance du territoire) og antiterrormyndigheter samarbeidet under forhørene i Guantánamo. Frankrike har også framskaffet en rekke lister over mistenkte idet man knyttet sammen Groupe islamique armé (GIA, Den væpnede islamske gruppe), det såkalte «tsjetsjenske» nettverket og Al-Qaida.

Selv om formene for antiterroristisk virksomhet ikke er de samme, finner EU og USA hverandre igjen i utviklingen av vanligere og mindre spektakulære framgangsmåter. At disse metodene i all stillhet slår rot, skyldes ikke bare terrorismen, men også frykt.

Det politiske spillet om kriminalisering av immigranter og mer generelt om instrumentalisering av forholdet mellom terrorisme, utlendinger, muslimer og unge landsmenn med innvandrerbakgrunn er delvis ansvarlig for den økende frykten. De gir fiendskapet et fortrolig preg ved å skape et klima preget av mistillit som framstiller medlemmene av illegale organisasjoner som «papirløse», religiøse, jobbløse ulovlige innvandrere.

Bombemennenes sosiologi, slik den kommer frem gjennom politiets undersøkelser i forbindelse med attentater knyttet til «islamsk terrorisme» i Europa, viser imidlertid ganske andre trekk: lovlig innvandret – eller til og med født i Europa – svakt religiøst engasjement, men en dyp følelse av urett, uensartede, men reelle, yrkeskvalifikasjoner (ofte arbeid i tertiærnæringen).

I antiterroristkampens navn aksepterer likevel et flertall av parlamentarikere fra alle partier uten diskusjon alle de restriktive tiltakene når det gjelder ulovlig (og lovlig) innvandring, betingelser for familiegjenforening og prinsipper for asylrett. Det er selvfølgelig en tilskyndelse for innenriksministrene og for politiet til gjennom disse tiltakene å øke sin manøvreringsfrihet og en oppmuntring til å begrense den rettslige kontroll de er gjenstand for.

Så lenge tvangstiltakene bare ser ut til å berøre spesielle kategorier som den globale kontraterrorismen tar sikte på, er uroen blant folk begrenset. Den kommer bare til uttrykk når visse privilegerte grupper plutselig blir gjenstand for kontroll fordi de har de samme «parametre» som «anormale» befolkningsgrupper og innser hva den individuelle sikkerheten har å tape når den møter den nasjonale sikkerhetens krav.

Da innser de hvor viktige slike juridiske garantier som retten til å få vite grunnen til fengslingen, til raskt å få en advokat og til å få en rettssak hvor resultatet ikke er gitt på forhånd er når politiet og staten kan opptre vilkårlig. Det er derfor de amerikanske «no fly-listene» er mer og mer omstridt.

Dette er enda mer åpenbart når det gjelder politiets identitetskontroller og de private overvåkingsmekanismene. Samfunnsborgerne gjør først opprør mot disse bestemmelsene når de blir seg bevisst at de opplysningene som innhentes, kan brukes flere år etter at de ble samlet inn, i andre sosiale kontekster og på grunnlag av tolkninger som forsiktig sagt kan ligge fjernt fra deres virkelige liv. Det er for øvrig interessant å merke seg at de samfunn som fremdeles har diktaturregimer friskt i minnet, blant dem Ungarn, er de mest uvillige når det gjelder å oppgi retten til å begrense innsynet for politiet i det som angår folks private aktiviteter (den mest eksakte definisjon av begrepet «privacy»), hva de leser, hvilke brev de skriver, og hvor de reiser.

Det viktigste gjenstår: Hverdagens likegyldighet overfor – eller til og med den uttrykkelige godkjennelsen av – de nye former for overvåking forklarer at arbeiderklassens ungdommer, og i enda større grad etniske grupper som er stigmatisert som annerledes, nå så lett bare blir betraktet som uønskede elementer som samfunnet må forsvare seg mot gjennom sikkerhetstiltak, og at fengselets eneste rolle er å holde dem borte, om ikke på ubestemt tid, så i alle fall så lenge som mulig.

Denne holdningen strukturerer normene for hva som virker uakseptabelt eller ikke gjør det, like mye som kontra-terrorismens diskurs og som oppfordringene til å gi dispensasjoner under henvisning til den overhengende fare man står overfor.

Å reflektere over fryktens politikk vil altså si å granske vårt eget ansvar, og ikke lenger bare de styrendes, for tiltakene til et utrygghetens styre som vi deltar aktivt i og mer villig enn vi har lyst til å innrømme.

(…)