En ny verdensorden?

Noen nyheter funnet på måfå i avisene sommeren 2008, altså i tiden før orkanen som nå herjer med finansverdenen: Det er nå flere kinesiske internettbrukere enn det er amerikanske, og USA står kun for 25 prosent av internettbruken i verden, mot over 50 prosent for ti år siden; forsøkene på å puste liv i Doha-runden, som skulle føre til nye internasjonale handelsavtaler, har mislyktes, særlig på grunn av Indias og Kinas motvilje mot å ofre sine allerede fattige landbrukere på frihandelens alter; Russland forsvarte under krisen i Georgia sine nasjonale interesser i Kaukasus, uten hensyn til Washingtons halvhjertede protester.

Disse forskjellige hendelsene, blant mange andre, vitner allerede om forandringer i internasjonale relasjoner: Slutten på Vestens udelte dominans, som har vart ved siden begynnelsen av 1800-tallet. Dagens sammenbrudd i finanssystemet vil bare øke hastigheten på denne vestlige tilbakegangen. Den 30. september hadde det tyske magasinet Der Spiegel følgende tittel: «Arrogansens endelikt: USA mister sin dominerende økonomiske rolle». Det er som en ironi båret fram av selve Historien: Dette intermessoet finner sted mindre enn to tiår etter Sovjetunionens, og dermed «den sosialistiske leirens», fall, og markedsøkonomiens tilsynelatende seier.

Det er alltid vanskelig å spå. I 1983, to år før Mikhail Gorbatsjovs maktovertakelse i Kreml, forutsa Jean-François Revel demokratienes undergang, fordi de var ute av stand til å kjempe mot «den ferskeste og mest skremmende av alle demokratiets ytre fiender, nemlig kommunismen, som er totalitarismens mest aktuelle variant og dens fullkomne modell».¹ Noen år senere varslet Francis Fukuyama om «historiens slutt», med den udelte triumfen til den vestlig-amerikanske modellen. Etter den første Golfkrigen (1990–1991) mente flere observatører at det 21. århundre ville bli et amerikansk århundre.
15 år senere ser en annen oppfatning dagens lys, og det virker som om den er mer virkelighetsnær: Vi går inn i en «post-amerikansk verden».² Dette innrømmes også i den franske regjeringens offentlige utredning om forsvar og nasjonal sikkerhet: «Den vestlige verden, altså først og fremst Europa og Nord-Amerika, er ikke lenger den eneste økonomiske og strategiske initiativtakeren, slik den var det i 1994.»³

Er verden i ferd med å få flere maktpoler? USA kommer uten tvil til å forbli den dominerende stormakten i flere år framover, og ikke bare på et militært plan. De må imidlertid ta hensyn til framveksten av nye maktsentre i Beijing, New Dehli, Brasilia og Moskva. Sammenbruddet i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon, den komplekse iranske atomkrisen, og forhandlingene med Nord-Korea, viser at USA, selv i samarbeid med EU, ikke lenger klarer å tvinge gjennom sine synspunkter, og trenger nye allierte for å løse forskjellige kriser rundt om i verden.

I tillegg til disse nye stormaktene kommer en hel rekke aktører som Richard Haass⁴ trekker fram i sin beskrivelse av en «ikke-polar verden»:⁵ Det internasjonale energibyrået (IEA), Shanghai samarbeidsorganisasjon (SCO),⁶ Verdens helseorganisasjon (WHO), og regionale organisasjoner. I tillegg kommer byer som Shanghai og São Paulo, verdensomspennende medieselskap som Al-Jazeera og CNN, militære grupperinger fra Hizbollah til Taliban, narkotikakarteller, ikke-statlige organisasjoner (NGOer) … Haass’ konklusjon er som følger: «Verden i dag er i stadig større grad en verden der makten er fordelt og ikke konsentrert.»
Uansett er det et faktum at de statene man trodde ville svekkes av globaliseringens harde konkurranseverden tvert om nå krever sin plass i solen. Kina, India, Russland og Brasil bekrefter sine ambisjoner, og bestrider en verdensorden som marginaliserte dem. Andre land, fra Iran til Sør-Afrika, via Israel, flere søramerikanske stater, samt Indonesia, som alle har mer begrensede mål, forsvarer innbitt sine «egoistiske» interesser.

INGEN AV DISSE statene følger en helhetlig ideologi, slik Sovjetunionen gjorde. Ingen presenterer seg som en alternativ modell til det rådende verdenssamfunnet. Alle har, i større eller mindre grad, godtatt markedsøkonomien. Hver enkelt kjemper for kontroll over mineralske råvarer som er blitt sjeldnere og dyrere – først og fremst olje og gass – for å beskytte sin evne til å brødfø sin befolkning med en landbruksproduksjon som er utilstrekkelig og truet av global oppvarming. I tillegg beskytter de sine geopolitiske interesser som grunner i politiske syn og svært lange historier: Taiwan og Tibet for Kina; Kashmir for India og Pakistan; Kosovo for Serbia; Kurdistan for Tyrkia. Disse konfliktene oppløses ikke i en lykkelig globalisering – tvert om: De mobiliserer mer enn noen gang store menneskemasser, og disse konfliktene er langt fra over.

Et kjapt øyekast på et verdenskart er tilstrekkelig for å se at de fleste av disse spenningene utvikles rundt en «kriseakse», som ifølge den franske regjeringens allerede omtalte utredning går fra Atlanterhavet til Det indiske hav. Forfatterne av utredningen advarer mot at «den nye risikoen for at konfliktene i Palestina, Irak og Iran skal knyttes nærmere sammen med konfliktene i Pakistan og Afghanistan»: «Det finnes – for det meste hemmelige – atomvåpenprogram og program for kjemiske og biologiske våpen, og dette gjør denne faren bare mer alvorlig, særlig ettersom flere av landene i området skaffer seg stadig mer sofistikert militært materiell. Den ustabile situasjonen i Irak, som er delt mellom rivaliserende befolkningsgrupper, kan spre seg til andre deler av Midtøsten. Og uroen i denne geografiske buen kan ha direkte eller indirekte påvirkning på våre interesser i området. Europeiske land har i varierende omfang militært personell utstasjonert i Tsjad, Palestina, Libanon, Irak og Afghanistan. Og i denne konteksten vil antakelig Europa oppfordres til å engasjere seg ytterligere i hele dette området, for å hjelpe til med å forhindre og løse forskjellige kriser.»⁷

Denne analysen slutter seg altså til konklusjonene til de fleste amerikanske strategene, som R. Nicholas Burns, tidligere nummer tre i det amerikanske utenriksdepartementet, oppsummerer i følgende ordelag: «For ti år siden var Europa det sentrale området for amerikansk utenrikspolitikk. […] Men nå er alt annerledes […] Nå er det særlig Midtøsten som – for president Bush, utenriksminister Rice og deres etterfølgere – har den plassen som Europa hadde for de forskjellige [amerikanske] regjeringene på 1900-tallet.»⁸ Det at dette området i tillegg innehar brorparten av verdens oljereserver, på et tidspunkt da oljeprisen er svært høy (den har riktignok falt i det siste) bidrar til å øke områdets strategiske betydning.
Det er forklaringen på en opphopning av vestlige styrker vi ikke har sett maken til siden slutten av andre verdenskrig i dette området, fra Irak til Tsjad, fra Afghanistan til Libanon. Ved å knytte alle disse konfliktene til «krigen mot terrorisme», har USA vært med på å skape en «internasjonal motstandsbevegelse», som ofte er ganske sammensatt og delt, og som i bunn og grunn har få andre fellestrekk enn motstanden mot det amerikanske hegemoniet.

Denne motstanden kommer også til syne i et annet, svært viktig felt: økonomien. I motsetning til tidligere kriser (i Asia, Russland og så videre), reduserer våre dagers krise innflytelsen til internasjonale organisasjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. I begynnelsen av vårt årtusen, bestemte mange land – Russland, Thailand, Argentina, Brasil, Serbia, Indonesia og så videre – seg for å betale tilbake gjelden sin til IMF før tiden,⁹ slik at de ikke var nødt til å følge reglene de internasjonale organisasjonene foreskrev.

VIL «WASHINGTON-KONSENSUSEN»¹⁰ bli erstattet av «Beijing-konsensusen»? Ifølge mannen som konstruerte det siste uttrykket, økonomen Joshua Cooper Ramo, kan det oppsummeres i tre teorem¹¹ som sier noe om hvordan land fra Sør kan bli en del av finansverdenen: hovedvekt på innovasjon; nødvendigheten av å ikke bare ta veksten av bruttonasjonalprodukt (BNP) med i betraktningen, men også livskvaliteten og en viss form for likestilling, for å forhindre kaos; og, til slutt, viktigheten av uavhengighet og selvstyre i alle avgjørelser og motstanden mot å la andre (særlig vestlige makthavere) ha noen avgjørende innvirkning på deres verdensoppfatning.
Dette konseptet har utløst mange debatter og fått mye kritikk¹² – for eksempel angående spørsmålet om hvorvidt Kina faktisk kan sies å være en «ny modell», ettersom ulikhetene i landet bare blir større og landet faktisk godtar å være en del av globaliseringen. Det viser imidlertid klart og tydelig at landene i Sør i større grad enn noensinne etter avkolonialiseringen, har en mulighet til å føre en uavhengig politikk og finne samarbeidspartnere – både stater og private foretak – som ikke følger Washingtons linje. Nye forhold er i ferd med å smis, noe for eksempel de kinesisk-afrikanske toppmøtene eller møtene mellom utenriksministre fra BRIC (Brasil, Russland, India og Kina) 26. september i New York vitner om. Landene kan nå ha sin egen utviklingsagenda, uten å måtte adlyde ordre fra Washington.

En annen omfattende endring har avgjørende betydning for verdens geopolitiske forhold. 17. april 2007 holdt FNs sikkerhetsråd for første gang et møte viet politiske og sikkerhetsmessige årsaker til den globale oppvarmingen. Denne problemstillingen er nå en del av flere lands strategiske planer, både i USA, Frankrike og Australia.¹³ Uten å gå i detalj, kan vi konstatere at de ekstreme klimaforholdene vil ha skadelig effekt på matproduksjonen og føre til en økning i antall epidemier. Den stigende vannstanden vil ikke bare føre til flere millioner klimaflyktninger (150 millioner i 2050, ifølge enkelte vurderinger), den vil også blusse opp under kampen om landområder, ettersom flere atoller og øyer kommer til å forsvinne, noe som vil endre størrelsen på flere eksklusive økonomiske soner (EEZ).¹⁴ Og den enorme økningen i matvarepriser er også en ustabilitetsfaktor for mange land.

MED MANGEDOBLINGEN av måtene utvikling vil finne sted på i verden, med denne nye flerpolariteten, er det ikke bare Vestens økonomiske dominans som bestrides, men også dens rett til å avgjøre hva som er godt og ondt, bestemme hvordan internasjonal rett skal se ut, og blande seg inn i andre lands problemer i moralens eller menneskehetens navn. Forhenværende utenriksminister i Frankrike, Hubert Védrine, forklarer at Vesten har mistet «eneretten på historien», eneretten på «den store historien». Verdens historie, som ble oppfunnet for 200 år siden, var ikke annet enn Europas reise mot allmakt og overlegenhet. Veien mot en flerpolar verden kan oppfattes som en mulighet til å skape en reell universalisme. Den vekker imidlertid også iblant frykt i Vesten: Verden skal være stadig mer truende, «våre verdier» skal være under angrep fra alle hold, av Kina, Russland, islam; og det skal visst være nødvendig med et nytt korstog, under NATOs ledelse, mot barbarene som forsøker å «ødelegge oss». Hvis vi ikke passer godt på, kan denne profetien faktisk vise seg å bli selvoppfyllende.

Oversatt av G.U.

1 Jean-François Revel, Demokratienes undergang (oversatt av Kjell Olaf Jensen), Oslo, Grøndahl, 1986 [1983], s. 11.

2 Se Fareed Zakaria, The Post-American World, Norton, New York, 2008, og Hubert Védrines kritikk av denne boken («Bli Bismarck, ikke Storbritannia!», Le Monde diplomatique, nordisk utgave, august 2008).

3 Défense et Sécurité nationale. Le Livre blanc, Odile Jacob, La Documentation française, Paris, 2008, s. 34.

4 Richard Haass var tidligere en av nøkkelpersonene i Bush-administrasjonen (Bush senior) og utenriksdepartementet, leder for tiden Rådet for utenrikssaker (Council on Foreign Relations) i New York.

5 Richard Haass, «The Age of Nonpolarity: What Will Follow U. S. Dominance», Foreign Affairs, New York, mai-juni 2008.

6 SCO ble offisielt dannet i 2001, og består av Kina, Russland, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan. I tillegg kommer fire observatørland: India, Pakistan, Iran og Mongolia.

7 Défense et Sécurité nationale, se over, s. 44.

8 http://bostonreview.net/BR32.3/burns.php

9 Se Jacques Sapir, Le nouveau XXIe siècle. Du siècle « américain » au retour des nations (Det nye 21. århundre. Fra det «amerikanske» århundre til nasjonalstatenes tilbakekomst), Seuil, Paris, 2008, særlig s. 164-170.

10 «Washington-konsensusen» er et uttrykk konstruert av økonomen John Williamson i 1989. Det betegner både de liberale tiltakene som ble pålagt problemfylte stater av internasjonale institusjoner (som IMF) og den omfattende betydningen spørsmålet om «menneskerettigheter»–i alle fall i teorien–hadde for disse institusjonene.

11 Se The Beijing Consensus, The Foreign Policy Center, London, 2004

12 Se for eksempel, Arif Dirlik, «Beijing Consensus: Beijing «Gonshi». Who recognizes Whom and to What End?». Se http://anscombe.mcmaster.ca/global1/servlet/Position2pdf'fn=PP_Dirlik_BeijingConsensus

13 Se Alan Dupont, «The Strategic Implications of Climate Change», Survival, The International Institute for Strategic Studies, London, juni-juli 2008.

14 De eksklusive økonomiske sonene (EEZ) har sitt opphav i FNs havrettskonvensjon (1982). De gjør det mulig for en stat å ha et visst antall rettigheter i havområder som ligger innenfor en grense på 200 miles (370 kilometer) fra kysten deres.