Følelsesmessig opplysning

På festivalen Film fra Sør i Oslo i oktober beveget flere filmer seg bakover i historien. Dette er filmer som graver dokumentarisk dypt og lenge, og viser overgrep man ikke skulle tro at mennesker var i stand til. Seks filmer berørte to politiske militærkupp og to folkemord, henholdsvis i Chile og Kongo, i Rwanda og Armenia. Disse filmene får sannsynligvis ikke kinovisning i Norge, så la meg formidle noe av det du blir «spart for» fra øvrig norsk kinounderholdning.

Første tilbakeblikk er dokumentarfilmen A Promise to the Dead: The Exile Journey of Ariel Dorfman (Peter Raymont, 2007), der vifølger Dorfmanns første møte med Chile etter Pinochets kupp i 1973. Dorfman var kulturrådgiver i Salvador Allendes regjering og en av få i kretsen rundt Allende som overlevde diktaturet. Selv om få ble drept under selve kuppet 11. september 1973, døde nærmere 3000 de neste 17 årene, og rundt 28 000 ble arrestert, fengslet og torturert. Det hemmelige politiet (DINA) klarte også å forfølge og drepe flyktninger som rømte til Argentina, som et ledd i «Operasjon Condor» mot venstresiden.

Dorfman graver i fortiden ved å besøke gamle steder og venner. Besøkene kryssklippes med gamle nyhetsklipp fra de samme stedene, noe som skaper et sterkt nærvær til kuppsituasjonen og protestene. Man kan ikke unngå å bli beveget av folkemassene som marsjerer forbi mens de roper «Allende, Allende, folket vil forsvare deg!» samtidig som den snart døde presidenten vinker med lommetørkle fra vinduet i Santiagos presidentpalass La Moneda. Dorfman kom seg unna via den argentinske ambassaden – han overlevde ifølge ham selv for å fortelle verden om hendelsen, og motarbeide militærdiktaturet fra eksil.

Men filmen kunne gjort mye mer enn å minne oss om de gamle likene i skapet. Forfatteren Dorfman og hans venner kan gjerne nostalgisk løpe ropende i de gamle gatene og holde sin andakt, men i en film i dag savner man å bli mer opplyst om hva Allendes nasjonaliseringskampanje gjorde og ville.

Oslo Dokumentarkino rettet i alle fall opp dette inntrykket på festivalen med å arrangere en paneldebatt etter filmen: Den velinformerte britiske journalisten og Latin-Amerika-spesialisten Richard Gott, påpekte at Allende faktisk ikke hadde så mye støtte for sin politikk i Chile den gang. Han ville sannsynligvis ha mistet makten etter et par år, så hvorfor dette enorme blodbadet, godt støttet av Nixon-Kissingers USA? Til tross for at Allende støtte steg fra 36 til 43 prosent, hadde han fem partier å krangle med. (Og i dag tror 30 prosent at Pinochet førte rett politikk!)

Dagens venstrebølge i Latin-Amerika slekter på Allendes initiativ. Men i Chavez’ Venezuela og Morales’ Bolivia har presidentene dobbelt så stor opplutning i folket. I dag er det lite trolig at CIA-folk kunne samarbeidet med Bolivia og likvidert en revolusjonær som Che Guevara. Det var faktisk Gott som var på åstedet og bekreftet at Che Guevara var død for vestlige media! Gott forteller oss at han kjente ham personlig. En gang var Gott hos Allende for å informere om Che Guevara, men ifølge Gott trodde ikke Allende på revolusjon gjennom geriljakamp. Allende var en utpreget fredelig demokrat. Da han ble tilbudt væpnet støtte fra chilenske motstandsgrupper og andre grupper, takket han nei. Etter sigende var det grunnen til at Sovjetunionen mente han var for «svak» til å støttes.¹ Alt han fikk oversendt derfra var noen gamle bulgarske traktorer … Men selv om et væpnet forsvar sannsynligvis ville ha ført til et enda større blodbad, kan man spørre seg om å la folk som roper på sin president om å få våpen til å forsvare seg kunne vært rett medisin for friheten – framfor 17 år med diktatur.

Men dagens latinamerikanske venstreside er annerledes enn Allende. Den kalde krigen er over, i dag kriger USA og allierte mot «terror». Latin-Amerika – om man ser bort fra Peru og Colombia – får utvikle seg demokratisk uten nevneverdig utvikling være i fred foruten innblanding. Mens Allende ble veltet fordi han nasjonaliserte kobberet, kan latinamerikanske regjeringer i dag nasjonalisere oljen uten akutt fare for kupp.

Den sorte pimpernell (Ulf Hultberg, 2007) ga på festivalen et supplerende tilbakeblikk på Chiles Santiago. For mange er det ukjent at Sveriges ambassadør Harald Edelstam i 1973 gjorde en aktiv innsats for å hjelpe forfulgte ut av Pinochets Chile. Hultbergs fiksjonsfilm baserer seg Edelstams historie, og ender også kort med vise et intervju med Edelstam mens rulleteksten passerer.

Skuespilleren Michael Nyquist spiller ambassadøren, og virker både bestemt og keitete – ikke ulikt dirigenten han spilte i Så som i himmelen (2004). Ambassadøren var følsom nok til å være modig, og grep inn. Cocktail-diplomatiet ble satt på gangen. Edelstam ble så engasjert i å redde mennesker at han selv ble hevet ut av landet, men først etter å ha reddet 1300 mennesker fra en uviss skjebne. Og i Pinochet-årene mottok Sverige titusener chilenske flyktninger. Norge fulgte etter hvert opp samme humanistiske innsats med den norske ambassadøren Frode Nilsen i spissenChile. På festivalen deltok dagens 85-åring på visningen. I en samtale med Le Monde diplomatique er han beveget etter filmen: Han valgte selv en langt mer diplomatisk framgangsmåte enn Edelstam, som han møtte da han skulle sendes ut, «sittende på sin terrasse som en Castro».

Den modige norske ambassadøren tok over, etter klar beskjed fra utenriks-minister Knut Frydenlund: «Få ut så mange politiske flyktninger du kan!» Norge startet først med årlige kvoter på 100, men økte disse etter hvert – Nilsen forteller at han helst ville hatt ut 2-3000 første året. Opprinnelig dro han til Chile som spesialutsending for tre måneder, men ble så ambassadør i 11 år. Edelstam mistet diplomatisk tillitt i Sverige (og døde senere som en bitter mann). Derimot var Frydenlunds beskjed: «Jeg står 100 prosent bak deg!». Noe han gjorde ifølge Nilsen, som i dag savner besøkene hos «gutta» i fengslene (Nilsen var eneste vestlige diplomat som slapp inn i fengslene til de politiske fangene). Han var god til å få kuppmakerne til å høre på ham. Han ble truet, men viste til beskyttelse hos noen unge generaler – slike som lempet på noen av dødsdommene, eller lempet disse fangene regelrett over til Nilsen. Den norske ambassaden kunne også åpne portene noen korte øyeblikk ved vaktskiftene, for så å slippe inn de som kom løpende på signal. Mange SAS-fly endte i Norge – eller Belgia og Venezuela som samarbeidet om de overskredne kvotene.

Mens filmen gir inntrykk av at Edelstam ble kastet ut fordi han svertet regimet med sine pressekonferanser, ble han ifølge Nilsen først erklært persona non grata da han i et tilfelle regelrett slåss med noen militære. Men dette er en viktig film. Så se bort fra noe av regissør Hultbergs mer påklistrede dramatisering – som Edelstams forelskelse i Allendes privatsekretær eller den kvinnelige aktivisten Consuelo. Nei, han reiste ikke av gårde med den vakre aktivisten på Santiagos flyplass. Nilsen var en av de som sto og klappet Edelstam solo av gårde.

DEN POLITISKE FILMSKAPEREN Raoul Pecks gjestet Film fra Sør med sine dokumentarer og fiksjonsfilmer og en workshop. Han har selv vokst opp i urolige land som Haiti og Kongo. I Oslo påpekte han hvor viktig det er for ham å gjøre grundig research om de historiske hendelsene. Hans fiksjonsfilmer skal kunne fungere som «arkiv».

Festivalen viste både fiksjonsfilmen og dokumentarfilmen hans om Patrice Lumumba, den demokratisk valgte statsministeren i Kongo i 1960 – et Kongo som i lang tid hadde levd under belgisk kolonistyre eller -vanstyre. 35 år gamle Lumumba var en hardtarbeidende, velutdannet og intelligent taler. I likhet med Allende var han for en nasjonalistisk frigjøring. Som en kongolesisk Malcolm X ble han en av vår tids martyrer, og en foregangsfigur for den politiske kraften som avkolonialiserte Afrika. Men den gang syntes de hvite at Lumumba gikk for fort fram i sin frigjøringskamp. En del av hans tilhengere ble for ivrige og angrep de hvite i Kongo. Legg merke til at Lumumba i fiksjonsfilmen sier at belgierne også «ofret» noen av sine egne borgere for å oppildne til hatet mot Lumumba.

Situasjonen kom i alle fall ut av kontroll, og i likhet med Allende ble han styrtet i et militærkupp. Lumumbas general Mobutu tok over, dog etter initiativ fra belgiske og amerikanske myndigheter. Disse satt seg alle rett og slett ned ved et bord og avsa hans dødsdom. I likhet med Allende klarte han ikke å mobilisere nok støtte for sin politikk i Kongo. Arresterte Lumumba ble overlevert hans fiende Moïse Tshombe i den store Katanga-provinsen. Vestlige journalister så hvordan den lovlige statsministeren ble mishandlet etter arrestasjonen, men kunne ikke gripe inn. Dokumentarklippene er tydelige. Men fiksjonsfilmen må også til for følelsesmessig å vise hvordan han ble mishandlet og henrettet av en eksekusjonspelotong ledet av en belgisk offiser. Vi ser også kroppen bli hogget opp og brent for å slette alle spor. Noe som minner meg om å spørre hvor Allendes kidnappede lik ble av …

Mobutos kuppmakerregjering ble anerkjent av et flertall i FNs generalforsamling, med USA i spissen. Samtidig prøvde tilhengerne av Lumumbas lovlig valgte regjering utover 1960-tallet å organisere en gerilja for å fjerne kuppmakerne. Che Guevara deltok også i 1965 med å bygge opp en slagkraftig gerilja, men de fikk så massiv militær motstand at det ikke nyttet. To år senere ble en svekket Che Guevara drept i Bolivia.

Slike individuelle idealister våger ofte utsiktsløst sitt liv for å stagge den allestedsnærværende makten. De ender i alle fall opp som symboler på en frigjøringskamp. Dette er de nok intelligente nok til å forstå, når de velger å leve kortvarig for en viktig meningsfull handling. Men samtidig har de undertrykkende maktnettverkene og seierherrene alltid har visst om å skrive om historien: «Når du vil drukne en hund, sier du den har rabies.»²
Sometimes in April (2005) er en annen av Pecks filmer som viser at belgierne har gjort mye skade. Rwandas tutsier og hutuer hadde i århundrer delt samme religion, kultur og språk, men da Belgia overtok landet fra tyskerne i 1916 ble det innført et brutalt kolonialt system, med raseinndeling og grotesk utbytting. Belgierne skapte et dypt hat blant hutuene da de opphøyde tutsiene. Da de senere i 1959 overlot kontrollen til hutumajoriteten, fulgte tiår med segregering og massakrer på tutsier. Hundretusener (også moderate hutuer) ble tvunget i eksil. Rundt 1990 danner noen av disse opprørsbevegelsen Rwandian Patriotic Front (RPF), for å kreve sin rett. Fra deres base i Uganda innledet de en offensiv mot hutu-regimet. FN så i 1993 fram en fredsavtale mellom de krigende partene, men ekstreme hutuer motsatte seg denne, skjøt ned flyet til Kongos president og gjennomførte deretter ett av de mest kjente folkemordene i vår tid. I filmen gis det følgende konklusjon om belgiernes kolonistyre: «Det handlet aldri om å bygge en sivilisasjon, men om grådighet, arroganse og makt. Vi oppdaget grusomhetene for sent.»

Hatpropagandaen i radio RTLM omtalte i 1994 tutsiene som «kakerlakkene», forræderne, de som «hadde skattlagt og pisket oss». Hutuer ble oppfordret til å gå på arbeid, dvs. å ta med macheten eller køllen og gå ut å drepe. «I Kigali gjemmer kakerlakkene seg!» Det ble delt ut henrettelseslister: Første dag drepte de 8000, tredje dag lå 30 000 på bakken, etter to uker nærmere 300 000. Voldtektene florerte, der de sa: «I morgen vil de likevel være drept.»

Filmen følger hutu-brødrene Augustin og Honoré Muganza, sistnevnte journalist på RTLM, førstnevnte gift med en tutsi (hans kone og barn drepes derfor brutalt). Filmen ender med en rettssak der den fengslede Honoré etter flere år på rømmen tilstår at han på radioen var pådriver for folkemordet. Øyner vi en mulig forsoning? Og hva betyr det i det store og det hele at bare hadde blitt 82 siktet for hendelsene, hvorav knapt fjerdedelen fikk fengselsstraffer – som teksten i filmen sier ti år etter gigantmassakren? Nærmere én million mennesker ble brutalt nedslaktet, og de som så det grep ikke inn. Har ikke også disse ansvar for det som skjedde? Vi må nok gi Martin Luther King jr. rett i at «Etter hvert vil vi ikke huske hva våre fiender sa, men våre venners taushet.»

Filmen viser at det internasjonale samfunnet vendte det døve øret til. FN-styrken – den gang med Kofi Annan som øverste sjef – hjalp bare sine egne, utlendingene. Filmen viser noen diskusjoner mellom internasjonale byråkrater og offiserer, hvor ønsket om at de fra amerikansk side skulle blokkere hatradioen RTML blir avvist: Svaret var at jamming var ulovlig, for dyrt og et brudd på pressefriheten: «En radio dreper ikke mennesker.» USA ønsket ikke et nytt Mogadishu med drepte FN-soldater. I Kofi Annans rekker var det ikke politisk vilje til å sende inn mer enn de 400 tilstedeværende FN-soldatene for å dempe det åpenbare folkemordet som pågikk. USA hadde satellittbilder over de nye massegravene, og kjente til hva som skjedde, men på pressekonferansene ble det diskutert om dette virkelig kunne defineres som et folkemord.

Hjelpen fra Vesten var nærmest ikke-eksisterende. En FN-arbeider sier: «Hadde vi bare hatt CNN-effekten tidligere.» Til slutt klarte RPF å rykke inn og stoppe folkemordet og få i stand en våpenhvile – mange skrekkslagne tutsier krøp så ut av gjemmestedene i sumpene.

DISSE FILMENE FRA SØR viser vestlige myndigheter på sitt mest kyniske og barbariske, samt bnår de har interesser eller er unnfalne. I Sør må de i flere tiår bearbeide sin sorg, traumer og tap av sine nærmeste. Som Peck sa det, var han nå spent på hva de ville si i Kigali, der han snart skal vise filmen.

For oss andre er slike politisk-historiske filmer viktige for vår forståelse av oss selv som internasjonale borgere. Både folkemord og militærdiktatur kan gjennomføres fordi folk lar seg styre av frykt og dumskap. Uten politisk gripende filmer som følelsesmessig opplysning vil vi glemme – og la historien gjenta seg. Eksempelvis er festivalens israelske film Waltz with Bashir i så måte forbilledlig om posttraumatiske lidelser etter borgerkrigen i Libanon 22 år tidligere.

Et filmsukk til slutt. Stone Time Touch (Garine Torrisan, 2007), i festivalkategorien «Dobbel identitet», handler om en filmskapers personlige søken etter identitet i familiens fortid. I denne sammenheng ble det en altfor selvopptatt film. Regissør Torrisan vokste opp i Libanon i et armensk fellesskap, før hun og familien rømte fra borgerkrigen i 1982 til Canada. Her kryssklippes og monteres kunstig kornete bildelag på bildelag, med en påtrengende og konstant «sorgfull» armensk sangstemme i bakgrunnen, kombinert med kjedsommelig gjentagende hvisken «hvor hører jeg hjemme?». For meg er dette for privat og «kunstnerisk». Jeg spør regissøren om hennes første reise til Armenia var motivert av at hun muligens bar på traumer fra folkemordet eller krigen i Libanon? Hun svarer: «Nei, jeg er overhodet ikke undertrykt av min fortid. Undertrykt? Jo, da heller av Toronto.»

Men midt inne i denne filmen – som på denne festivalen dessverre framsto som en eksotisk søken etter fortidig symbolsk identitet – vises et filmklipp av en eldgammel (ennå levende) armenerkvinne som hadde opplevd folkemordet i 1915. Det tannløse ansiktet vil jeg aldri glemme idet hun sier: «Den gang kom de og kastet barna opp i kokende vann, og lot dem dø rett foran øynene på mødrene. Jeg har aldri kunnet være glad noen gang.»

© norske LMD. truls@dokumentar.no

1http://news.bostonherald.com/international/view.bg'articleid=169298

2Fra filmen.