Fregattskandale ryster Frankrike

Statshemmeligheter, mord og korrupsjon: Den såkalte «taiwanske fregattskandalen» som har versert i rettssalene og maktens korridorer i årevis fikk en ynkelig slutt da saken ble henlagt 1. oktober. En bitter slutt for det franske rettsvesenet, som hadde i oppgave å finne sannheten, men var lammet av en stadig henvisning til bestemmelsene om forsvarshemmeligheter og av politisk innblanding. Men en slutt som ikke riktig er en slutt for denne føljetongen hvor handlingen stadig tar en ny vending passende for en krimroman. Da gjenstår det egentlig å ta seg av et kostbar økonomisk tvistemål. Hvem skal betale et tillegg som beløper seg til flere hundre millioner euro? Thales (tidligere kalt Thomson) eller den franske stat, som Taiwan i en voldgiftssak krever mer enn én milliard dollar av for kontraktbrudd?

Hvis den franske stat blir dømt, hvem er det da som i siste instans skal betale millionene i bot, om det ikke er de franske skattebetalerne? Og hva vil de juridiske myndigheter i Sveits gjøre? Andrew Wang, utnevnt som Thomson-selskapets mellommann og en sentral person i hele denne affæren, og som kan støtte seg på den seieren henleggelsen av saken er for ham, krever at de sveitsiske domstolene gir ham igjen de 500 millioner dollar i provisjon som ble holdt tilbake i 2001.

FØRSTE EPISODE I det som er blitt kalt «affæren med Taiwan-fregattene», fant sted i slutten av 1980-årene. På den tiden var det et svært spent forhold mellom de politiske lederskapene i Taipei og i Beijing, som gjorde krav på suverenitet over Taiwan. Dette hindret ikke taiwaneserne, som hadde kastet seg ut i en permanent kapprustning med det «store Kina», i å vise sin interesse for franske overvåkningsfartøy av typen F3000. Men de var også interessert i annet militærutstyr made in France – fly, ubåter, raketter.

En offisiell fransk delegasjon bega seg til Taiwan, og representanter for den taiwanesiske marinen besøkte skipsverft i Frankrike. De to partene ble snart enige. Saken ble på fransk side helt offisielt styrt av Direction de la construction navale (DCN, Direktoratet for skipsbygging) og var så godt som i orden da president François Mitterand la ned veto. Mitterand var opptatt å ikke å provosere Beijing og så med uvilje på offisielle forhandlinger med Taiwan, særlig når det gjeldt våpen. Våren 1990 trakk den franske regjering tilbake eksporttillatelsen. Sjøslaget syntes i realiteten å være avsluttet. Imidlertid var de to partene fortsatt interessert. For å få til en avtale, ble handelen maskert gjennom at den ble overført fra den offentlige til den private sfære.

En av deltagerne oppsummerte senere dette knepet slik: «Alle hovedpersonene forsto at man måtte opptre slik at den franske stat ikke var synlig, og unngå at denne kontrakten virket som en provokasjon overfor Kina.» Slik ble i 1991 partene som var med i fregatthandelen, endret slik at private representanter sto som underskrivere av kontrakten. Thomson, en internasjonal gruppe innenfor elektronikk og forsvarssystemer, erstattet DNC, og China Shipbuilding Corporation (CSBC) kom i stedet for den taiwanesiske stat.

Da denne omorganiseringen skjedde, hadde Thomson-gruppen, som ble ledet av Alain Gomez fra 1982 til 1996, allerede i flere år vært interessert i forretninger med Taiwan, men hovedsakelig av ikke-militær natur. En intern rapport fra den tiden viste at stilt overfor amerikansk, tysk, men også koreansk konkurranse «har de identifiserte prosjekter en verdi av flere milliarder dollar. Thomson-gruppen betrakter Republikken Kina (Taiwan) fullt ut som en strategisk partner og mål i dagens sammenheng. Thomson CSF (profesjonell elektronikk) ønsker å engasjere seg i et teknologisk samarbeid gjennom teknologioverføring og lokal produksjon og å foreta de nødvendige investeringene. Allerede nå vil Thomson-gruppen vise sitt nærvær i landet ved å åpne en permanent representasjon.» På slutten av 80-tallet vitner flere dokumenter om hvor viktig salget av fregattene var, ikke bare for Thomson, men også for den franske våpenindustrien generelt.

Forhandlingene ble gjenopptatt på dette nye grunnlaget. De ledet fram til undertegnelsen 31 august 1991 av en kontrakt om salget av seks skip av fregattypen, modell «Lafayette», for et beløp som på dette tidspunktet var satt til 2 525 692 731 dollar (1,6 milliarder euro).¹ Kontrakten ble undertegnet av Republikken Kina, representert av CSBC (et skipsverft som var knyttet til Taiwans marine), og selskapet Thomson CSF, som sto som fremste representant for et tilbud framlagt av Thomson, DCN og DCNI (Direction de la construction navale internationale, Direktoratet for internasjonal skipsbygging).

Denne kontrakten og forhandlingene forut for den, utgjorde operasjon «Bravo», som lederne og agentene for Thomson i regionen var sterkt innblandet i. En eiendommelighet ved kontrakten var at punkt 18 forbød bruk av eksterne mellommenn eller betaling av provisjon. Det presiserte også de juridiske konsekvensene av brudd på disse kontraktsforpliktelsene. For eksempel annullering av kontrakten fra kjøperens side, i dette tilfellet Taiwan.
Imidlertid viste det snart at det forut for undertegnelsen av denne saftige kontrakten hadde foregått kjøpslåing hvor flere innflytelsesrike nettverk lot til å ha vært aktivert av Thomson-selskapet for å fremme en avtale. Det viktigste nettverket, DD, var identisk med en viss Andrew Wang. Han drev mesteparten av sin virksomhet på Taiwan og hadde vært offisiell representant for Thomson siden 70-tallet og en nær venn av Gomez. Et annet nettverk ble ledet av Lily Liu, en kvinne som var vel ansett i de høyere kretsene i Folkerepublikken. I årene som fulgte undertegnelsen av kontrakten, tydet flere ting på at innblandingen fra disse nettverkene, og spesielt Wangs, kunne ha ført til lovbrudd.

20. juni 2001 informerte sveitsiske myndigheter faktisk det franske rettsvesenet om at det sannsynligvis var knyttet «betydelige provisjoner» til fregattkontrakten. Provisjoner som hadde befunnet seg i sveitsiske banker i ti år! Den sveitsiske noten hevdet at Wang hadde hatt til oppgave å fordele dem til diverse hovedpersoner og særlig til sentralt plasserte taiwanesiske funksjonærer. På det tidspunkt vurderte den hans innestående midler, fordelt på flere titall sveitsiske bankkonti, til mer enn 100 millioner dollar.

Disse avsløringene ble underbygget av uttalelser fra den tidligere franske utenriksminister Roland Dumas, som bekreftet at han var blitt informert om returprovisjoner.² På dette grunnlaget ble det startet en forundersøkelse i Paris 22. juni 2001 om hovedpunktene om misbruk av offentlige midler og heleri begått ved inngåelsen av kontrakten. To forhørsdommere, Renaud Van Ruymbeke og Xavière Siméoni, ledet etterforskningen.
Kort tid etter reiste Thalès (Thomson CSF ble hetende i mai 1998) krav om skadeserstatning. 26. august var det Republikken Kinas (Taiwans) tur til å gå til samme skritt. Dette ble ikke godtatt av ankedomstolen i Paris. Taiwan benyttet imidlertid anledningen til å fordømme betalingen av provisjoner, som var forbudt i henhold til Bravo-kontrakten, og pekte på at de 22. august 2001 hadde innledet en voldgiftssak på 599 millioner dollar i skadeserstatning. Thalès bestred ikke eksistensen av denne saken, som Taipei ennå i dag baserer seg på for å kreve erstatning. Forundersøkelsen hadde som formål å identifisere eventuelle returprovisjoner, de eneste som kunne beskrive lovbrudd under betegnelsen misbruk av offentlige midler. Og mistanken om returprovisjoner rettet først og fremst søkelyset mot Wangs nettverk.

GENERELT ER STØRRELSEN på provisjonene som betales ved en kontraktsinngåelse, et element viser om det er sannsynlig at det finnes returprovisjoner. Og de sveitsiske myndighetene var de første til å henlede franskmennenes oppmerksomhet på de beløpene som var beslaglagt i de sveitsiske bankene fra kontoene som direkte eller indirekte var i Wangs besittelse innenfor rammen av Bravo-prosjektet. I april 1991 vurderte for øvrig et notat fra kontoret til den franske statsminister Michel Rocard den totale salgssummen for fregattene til 1,9 milliarder euro. Men, til syvende og sist vil kontrakten utgjøre et beløp på over 2,4 milliarder euro. Altså en forskjell på 500 millioner euro. Thomson/Thalès har på sin side slitt med å forklare denne forvirrende forskjellen. Under avhøret med forhørsdommerne svarte Gomez bare: «Ingen kommentarer.» Men hvem er det da som nøt godt av denne betydelige pengesummen? Kommunistledere i Beijing, tilhengere av Kuomintang (partiet som den gang satt med makten på Taiwan), eller til og med franske politikere i Paris? Alle sammen? Spekulasjonene om mulige pengeoverføringer i Frankrike har vært mange, som man kan tenke seg. I 2006 antydet således den tidligere sosialistiske forsvarsminister Alain Richard, som støttet seg på «pålitelige kilder», at en del av provisjonene var ment å skulle overføres dit. Men til syvende og sist kom det ikke frem noe avgjørende. Det står fast – som en av lederne i Thomson bemerket – er at «hvis beslutningstagerne godtok dette pristillegget, så var det fordi de fant at det var i deres interesse å returnere en del av provisjonen».

Myndighetene på Taiwan deler dette synet. For dem ville økningen i den samlede salgsprisen i virkeligheten være motstykket til et korrupsjonssystem som spesielt, via Wang, skal ha virket til fordel for representanter for den taiwanesiske marine. De samme myndighetene anklaget også den fremste agenten for Thomson for å ha korrumpert en framtredende tjenestemann, Kuo Li-Han, som senere ble dømt til fengsel på livstid for sin rolle i denne affæren. En annen taiwanesisk marineoffiser, Chin Feng Yin, som hadde ansvaret for Bravo-saken, ble myrdet i desember 1993.

Kuo ble arrestert 17. desember 1993. Tre dager etter forlot Wang i all hast Taiwan sammen med sin familie. En internasjonal arrestordre ble utstedt på ham for korrupsjon, brudd på bestemmelsene om militære hemmeligheter og overlagt drap. Etterforskningen viste at Wang og hans familie hadde benyttet seg av falske pass skaffet ved hjelp av Thomson og Gomez. Noe denne ikke benektet. Den viste også at han fortsatt hadde holdt kontakten med Thomson etter å ha forlatt Taiwan. Flere bostedsadresser – i USA, i London og i Paris – gjorde det vanskelig å finne ham. I mars 2005 utstedte Van Ruymbeke arrestordrer på far og sønn Wang for delaktighet i misbruk av samfunnseiendom til skade for Thomson/Thalès.³

Undersøkelsene, helt fra dem de sveitsiske myndigheter hadde satt i gang, gjorde det mulig å samle en rekke momenter som pekte i samme retning og fastslo at Wang ledet et innflytelsesrikt nettverk som arbeidet for Thomsons regning. I den egenskap mottok han og flere medlemmer av familien hans pengesummer som etter de sveitsiske rettsmyndighetenes beregning beløp seg til omtrent 500 millioner dollar.

PÅ FRANSK SIDE fastslo de rettslige undersøkelsene som var satt i gang på Taiwan, flere tilfeller av korrupsjon som impliserte Wangs nettverk. Imidlertid var omfanget av provisjonen slik at den ikke kunne være begrenset til korrupsjon hos utenlandske mellommenn på Taiwan og i Beijing. Flere ting viser at en del av disse midlene (de meget omtalte returprovisjonene) var bestemt for andre mottagere. Men hvilke? Alle undersøkelser foretatt for å identifisere dem var forgjeves, særlig fordi de systematisk støtte på påstanden om forsvarshemmeligheter i forbindelse med alle slags dokumenter: provisjonskontrakter, tollerklæringer, utskrifter av bankkonti, kartoteker, dataopplysninger og så videre. Ifølge kontrollmyndighetene ville en deklassifisering av disse dokumentene være «til alvorlig skade både for nasjonens grunnleggende interesser og for landets engasjementer utad».
Denne fastlåsingen fungerte som følger, i fire omganger. 8 april 2002 henvendte forhørsdommerne seg til økonomi- og finansministeren for at han skulle sørge for nedgradering av provisjonskontraktene til Thomson-Thalès. De framholdt at «Bravo»-kontrakten var blitt føyet til saksdokumentene uten at man hadde krevd noen som helst skjerming for dens vedkommende, og dessuten at deres krav ikke rettet seg mot noen militær hemmelighet, siden det utelukkende dreiet seg om provisjoner som hadde som mål å korrumpere taiwanesiske beslutningstagere. I et brev 17. april bekjentgjorde økonomiminister Laurent Fabius at han har henvendt seg til Rådgivningskommisjonen for nasjonale forsvarshemmeligheter (CCSDN) for å få råd. 6. juni ga Kommisjonen uttrykk for en negativt oppfatning. I et brev 19. juni viser ministeren til at han slutter seg til CCSDNs syn, og at han dermed avslår nedgraderingen.

Forhørsdommerne har altså bare unntaksvis hatt adgang til de dokumenter de hadde bedt om å få utlevert, og som var uunnværlige for å få fram sannheten. Økonomi- og finansministrene, enten de tilhørte høyre- eller venstresiden (Laurent Fabius, Francis Mer og Thierry Breton), har systematisk satt seg imot det og har dekket seg bak CCSDNs syn. For øvrig har etterforkningen av de ansatte og lederne i Thomson/Thalès vært forgjeves og husundersøkelsene uten resultat. Under disse forholdene er henleggelsen til fordel for Wang, hans sønn Bruno og en Thomson-sjef, Jean-Claude Desjeux, ingen overraskelse. Likevel løser denne nesepekingen mot det franske rettsvesen ikke alt.

«Vi er på sett og vis tilbake ved start, i juni 2001, da sveitserne innførte franskmennene i saken,» sier en forhørsdommer. I dag forholder franskmennene seg avventende. Det er det sveitsiske rettsvesenets som må ta hånd om saken. Løsningen avhenger av hva som skjer med de 320 millioner euro i provisjoner. For øyeblikket er de frosset, men Wang og hans advokater gjør krav på dem. De er hans. På fransk side har han vunnet saken med henleggelsen. Nå slåss han mot Taiwan, som også gjør krav på disse pengene.

HVIS TAIWAN FÅR tak i pengene i Sveits, vil voldgiftssaken utvilsomt stanse. Det ville likeledes fjerne ansvaret hos Thalès og den franske stat. På den andre side: hvis Sveits gir Wang tilbake de 320 millioner euro, er det den franske stat som vil kunne bli dømt av voldgiftsdomstolen til å betale betydelige beløp. Et slikt scenario ville være dypt umoralsk. Wang, som har fremmet korrupsjonen, og som er ettersøkt av rettsmyndighetene på Taiwan for sin rolle i mordet på Yin, ville få tilbake de 320 millioner i provisjoner. Og enda en gang ville det være de franske skattebetalerne som måtte betale regningen.

Oversatt av R.N.

1Fregatten «Lafayette», et skip på 3600 tonn, 125 meter langt, 160 manns besetning, utstyrt med missiler.

2En returprovisjon er en offisiell provisjon som er fjernet fra sitt opprinnelige formål (i dette tilfelle lobbyvirksomhet) til fordel for en tredje part som ikke var ment å tjene på den.

3Forhørsdommerne kunne ikke opprettholde anklagen mot Andrew Wang om «bestikkelse av en utenlandsk offentlig tjenestemann», fordi bestemmelsen som etablerte dette som en straffbar handling, ble innført etter datoen for undertegnelsen av fregattkontrakten i 1991.
(…)