Kapitalismens nye geopolitikk

Denne anekdoten ble fortalt i banker og finansinstitusjoner, før den nådde verdenspressen: En telefon fra den kinesiske presidenten Hu Jintao til kollega George W. Bush skal ha vært årsaken til at pantelånsspesialistene Fanny Mae og Freddie Mac¹ ikke gikk konkurs i september 2008. Kinesiske myndigheter skal ha truet med å slutte å kjøpe amerikanske statsobligasjoner. USA skal ha gitt etter for presset. Washington dementerer imidlertid hele affæren, mens Beijing bare trekker på smilebåndet … og viser til fakta: Fanny Mae og Freddie Mac unngikk sammenbrudd og Kina garanterte for lån på 595,9 milliarder dollar. Om denne anekdoten er sann eller ikke, spiller egentlig ikke så stor rolle: Den er uansett symptomatisk for de pågående endringene i kapitalens geopolitikk.

USA er ikke lenger i stand til å bestemme over verdens finansspørsmål alene. Nå er amerikanerne snarere på tiltalebenken. Under FNs 63. generalforsamling 24. september, måtte Bush sitte og høre på knallhard kritikk fra flere statsoverhoder, som bemerket at hans administrasjon en gang i tiden «tok de andre nasjonene i skole og lovpriste fordelene ved et fullstendig fritt marked», mens den i dag «fornekter sin egen medisin ved å foreslå statlige tilskudd til finansinstitusjoner».²

Noen dager senere, under det «kinesiske Davos», som samler finansverdenens aristokrati i Tianjin i Kina, var det økonomene og de lokale lederne sin tur til å understreke at de hadde gjort klokt i ikke å gi etter for presset om en fullstendig liberalisering av finanssystemet sitt. «Da vi så amerikanske reguleringsaktører senke nivået på personlig tilskudd til null, og deretter opprette omvendte pantelån, tenkte vi: ’Det er latterlig’»,³ fortalte Liu Mingkang, leder for Rådet for bankregulering.

De siste årene har Liu brukt til å gjenopprette (litt) orden i denne villfarne sektoren ved å holde statens hånd over markedet, og ikke nære noen illusjoner om at markedets usynlige hånd kom til å ordne opp i alt av seg selv. Liu legger til: «Til slutt forsto vi at mye av det vi hadde lært av lærerne våre var feil.» De tilstedeværende bankmennene fikk med seg ironien, og erklærte seg skyldige – for første gang i finansverdenens historie. «Vi har gjort enorme feil i pengepolitikken,» innrømmer Stephen Roach, leder for Morgan Stanley i Asia. Han anklager Den amerikanske sentralbanken (Fed) for å ha skjøvet landet ut i «en forbruksorgie». I parentes må det imidlertid nevnes at kun en ørliten del av befolkningen tok del i den nevnte «orgien».

DE RIKESTE INNBYGGERNE i USA, som utgjør én prosent av befolkningen, håver til sammen inn en femtedel av amerikanernes samlede inntekter (det er en historisk rekord), mens gjennomsnittslønnen nærmest har stagnert mellom 2000 og 2007 (+ 0,1 prosent i året). Det er altså snarere lønningene som har blitt for lave, og ikke forbruket som har blitt for høyt. På grunn av de lave inntektene, har amerikanerne sett seg nødt til å ta opp lån for å få et sted å bo, sende barna på skole eller kunne gå til legen (prisene på helseforsikring har gått opp med 68 prosent i samme periode). I tillegg har de aller rikeste og de store gruppene valgt å investere i utenlandske foretak, noe som svekker USAs industripotensial og tvinger landet til å importere stadige mer og eksportere mindre. Og da blir det underskudd.

De rikeste amerikanerne blir altså rikere, mens vanlig borger gis luselønn med den konsekvens de må ty til kredittlån for å betale utgiftene sine. Og det må landene i sør betale for.⁴ Så i stedet for å gå fra landene i Nord til landene i Sør – slik tilfellet var fram til midten av 80-tallet – går kapitalen nå motsatt vei. Det er først og fremst de rikeste utviklingslandene som dekker det amerikanske underskuddet, ved å kjøpe statsobligasjoner. Mellom 80 og 90 prosent av de amerikanske statsobligasjonene eies av utenlandske aktører.

Det er det svært industrialiserte Japan som er den største kjøperen (1197 milliarder dollar),⁵ med Beijing på andre plass (922 milliarder dollar). Kina er ikke lenger bare «verdens tekstilverksted», nå er det også USAs bankier. Og hvis vi regner med de andre aksjonærene i området (Hongkong, Sør-Korea, Singapore), står Asia for over halvparten av USAs offentlige utenlandsgjeld. I tillegg kommer de oljeeksporterende landene (som likevel har to ganger færre obligasjoner enn Kina) og fremadstormende utviklingsland, som Mexico og Brasil. Russland – som kritiseres sterkt av Bush – er blant verdens 20 største utlånere. Man kan altså framstå som uvenner og samtidig åpne lommeboka på vidt gap.
I Frankrike finnes det et gammelt ordtak som sier at «den som betaler for ballet, leder an dansen». Det er også tilfellet her. Eller snarere kan vi si at den som betaler for ballet håper på å lede an dansen en dag i framtiden. Man kan lett forestille seg reaksjonene på Wall Street hvis Kina reduserte finansieringen eller sluttet å kjøpe statsobligasjoner. Men dette har ikke myndighetene i Beijing noen planer om. Den kinesiske statsministeren Wen Jiabao sa det rett ut i et intervju i det amerikanske tidsskriftet Newsweek: «Vi må stå sammen. I disse vanskelige tider har Kina slått seg sammen med USA. Og vi mener at en slik unnsetning kan hjelpe til med å stabilisere økonomien og finansverdenen, og forhindre et omfattende kaos. Jeg tror samarbeid er absolutt nødvendig.»⁶ Enkelte kommentatorer tolker dette som et tegn på en ideologisk allianse mellom kapitalismetilhengere. I prosaisk tonefall forsvarer Beijing sine interesser: «Når den amerikanske finanssektoren får problemer, er vi engstelige for sikkerheten til kinesisk kapital.» Og det gjelder både innenfor og utenfor landets grenser: Børsfallet har ikke spart kinesiske interesser i utlandet.

For kjøpet av statsobligasjoner, som har finansiert det amerikanske underskuddet og gitt amerikanerne penger så de kan kjøpe billige kinesiske produkter, er bare toppen av isfjellet. Beijing har verdens største dollarreserver (nærmere 2000 milliarder).⁷ Det tilsvarer mer enn to tredjedeler av et års kinesisk produksjon. Hvis krisen skulle felle det amerikanske finanssystemet, og dra dollaren med seg i fallet, vil denne kinesiske gullgruven miste nærmest all sin verdi. Og det er også en av årsakene til at Beijing ikke lar USA seile sin egen sjø og lar være å kjøpe statsobligasjoner eller redusere dollarreservene. Dersom dollaren faller, vil yuanen stige, og dollarreservene vil synke i verdi. Det ville vært som om Kina de siste tiårene har tatt betalt i monopolpenger. Og det er et scenario som roer ned de fleste agitatorer.

FOR AKKURAT SOM USA ikke klarer seg uten finansiering fra Kina, kan ikke Beijing la være å hjelpe den amerikanske giganten. Det samme gjelder for Tokyo, som har verdens andre største dollarreserver, og til og med for Russland, som kommer på tredjeplass. Det er prisen å betale for dollarens sentrale rolle i verdenshandelen siden den andre verdenskrigen.
For i 1944 var USA det eneste landet som kom rikere ut av krigen enn det var da den begynte. England var gjeldstynget og svekket; Frankrike hadde knapt pust igjen; Sovjetunionen var helt på felgen. Bretton Woods-avtalene – oppkalt etter byen i New Hampshire der de nye finansreglene ble bestemt i juli 1944 – stadfestet denne overlegenheten. De ga dollaren den sentrale plassen den har hatt siden (den tok over etter britiske pund, som var den dominerende myntenheten før krigen) og opprettet de to institusjonene som skulle å bli Washingtons væpnede grener: The International Bank for Reconstruction and Development (IBRD, den framtidige Verdensbanken) og Det internasjonale pengefondet (IMF). Marshallplanen for Europa ble betalt ut i dollar, for å styrke den amerikanske valutaen og åpne Europa for det amerikanske markedet.

En av epokens berømte forhandlere, John Maynard Keynes, forsøkte å ta opp kampen mot dette jerngrepet ved å foreslå et pengesystem basert på en internasjonal handelsvaluta han kalte «bancor».⁸ Styrkeforholdene tillater det ikke. Dollaren går av med seieren, og USA får befestet sitt hegemoni over den vestlige verden. De amerikanske lederne kan gjøre som de vil, mens de andre betaler. Når situasjonen blir for vanskelig, endrer de bare reglene etter egen fri vilje. Som det heter i det berømte utsagnet fra den amerikanske finansministeren John Connally: «Dollaren er vår myntenhet, men den er deres problem.»
15. august 1971 kunngjorde den amerikanske presidenten Richard Nixon at amerikansk valuta ikke lenger kunne byttes inn mot gull. Fra nå av skulle det bare være papirpenger, som svingte i takt med markedet og amerikansk politikk. Allerede på 60-tallet snakket den franske presidenten Charles de Gaulle om «dollarens urimelige privilegium», og denne stillingen ble ytterligere forsterket i 1971. De forskjellige regjeringene måtte bare akseptere at handel først og fremst ble drevet med dollar, at sentralbankene brukte den til sparing (sammen med tyske mark, japanske yen og deretter euro…). Og fremdeles i dag dominerer dette dollarsystemet verdensscenen. Ikke bare kan USA samle opp gjeld og få den betalt av sine «samarbeidspartnere», de kan også både trekke kapital til sitt territorium (til industri, forskning eller for å hjelpe selskaper ut av pengekniper) og eksportere kapital for å etablere multinasjonale selskap i utlandet. Hvis vi tar for oss helheten av direkte utenlandsinvesteringer på verdensbasis i 2007, er USA den som får mest ut av det. De er også den største utenlandsinvestoren.⁹ De nyter derfor godt av en unik makt over kapitalens geopolitikk.

Selv om dette systemet fremdeles er oppe og går, skjelver det i grunnvollene. Statene med dollarreserver nøyer seg ikke lenger med å plassere pengene i banker, slik de oljeeksporterende landene gjorde på 70-tallet. De har opprettet såkalte «statsfond» (på over 4000 milliarder dollar til sammen), som kan brukes til investeringer i mer eller mindre overdrevne utviklingsprosjekt, som golflandene, eller til å kjøpe opp utenlandske selskap.¹⁰ Et intervensjonsvåpen som mange vestlige land frykter.
I tillegg har andelen dollar i verdens valutareserver gått ned nesten ti prosentpoeng på under ti år: I slutten av første halvår 2008 utgjorde dollaren 62,4 prosent av sentralbankenes valuta, mot 71,2 prosent i slutten av 2000. I den samme perioden steg andelen euro fra 18,3 prosent til 27 prosent.¹¹ Japanske yen var et symbol på Japans styrke i perioden 1970-1990 (som allerede da fikk noen til å uttale at USA sto for fall), men de siste 8 årene har den sunket fra 6,1 prosent til 3,4 prosent. Likevel er verken euroen eller kinesiske yuan for øyeblikket i stand til å ta over etter dollaren. Kun kombinasjonen av en sikker økonomisk makt og en sterk og original politisk visjon kan velte dette systemet, eller i det minste oppnå en liknende status.

EU HAR LATT SEG rive med av den amerikanske dereguleringstanken, og har ikke noe reelt håp om å kunne utfordre dollaren. Selv de mest positive ekspertene regner med en gjennomsnittsvekst nær null neste år, og det innebærer økt arbeidsledighet og flere konkurser. EU er fremdeles ingen politisk union, og i motsetning til det enkelte medier hevder, har ikke unionen vokst seg sterkere under krisen. Enkelte av dens prinsipper, presentert som ukrenkelige, har til og med falt av underveis – og det er det ingen som klager over. Adjø til Maastricht-kriteriene, som skulle begrense offentlig underskudd. Farvel til vegringen mot å gi offentlig hjelp til nasjonale befolkningsgrupper. Ikke noe samhandlingsprogram. Hver enkelt stat har i større eller mindre grad vedtatt planen om banknasjonalisering, som i utgangspunktet ble utarbeidet av Storbritannias statsminister Gordon Brown, den minst europeiske av alle, og leder for et land som ikke engang er med i Eurosonen.
Og hva med Kina? «Tiden er ennå ikke kommet da [Kina] står på likefot med USA, men den relative forskyvningen av økonomiens tyngdepunkt er tillitsvekkende,»¹² kommenterer Dingli Shen, leder for Instituttet for internasjonale studier ved Fudan-universitetet i Shanghai. Kina er verdens tredje mektigste land, og dratt med i finansverdenens malstrøm. Turbulensene er mange også her. De kinesiske økonomene hevder allerede at «alle de store offshoreinvesteringene [utenfor Kina] i fjor står i faresonen».¹³ Investeringene i bankene Morgan Stanley (fem milliarder dollar) og Blackstone (tre milliarder dollar), som markerte Kinas inntreden i finansverdenen, har altså mistet mye verdi.

Resultatet er at det på nettet og innad i de ledende grupperingene i Kommunistpartiet nå debatteres kraftig om hvorvidt denne politikken er legitim eller ikke. Den kinesiske regjeringen nektet for øvrig å hjelpe den amerikanske banken Lehman Brothers ut av knipen. En ledende bankier forklarer at de kinesiske innskuddene «ikke lenger må anses som en dumpeplass for tvilsomme aktiva (dump money)» og Kina er ikke lenger en «sleeping partner», altså en aktør uten intervensjonsrett. For å forklare hva han mener, viser bankieren til oppkjøpet av Morgan Stanley av den japanske banken Mitsubishi JC, som kommer til å få et sete i bankens administrasjonsråd.

Enn så lenge har den asiatiske giganten holdt seg relativt langt unna de villeste plasseringene. Den siste tiden i Beijing har man ofte kunnet høre en historie, som er svært godt oppsummert i Financial Times.¹⁴. Da Zhu Ronqji var statsminister på begynnelsen av 2000-tallet, samlet han svært mange økonomer, funksjonærer og finansspesialister for å lære om verdens nye plasseringsmetoder. Disse ble presentert for ham som «et speil man setter opp mot et speil og som deretter reflekterer hverandre i all evighet». Og det er faktisk en svært god definisjon av det vi kaller «derivater» (spekulasjonsprodukter som brukes til spekulasjon). På verdensbasis representerer derivatproduktene nå over én million milliarder dollar, og det tilsvarer 20 års verdensproduksjon. Alt bygd på sand, i en virtuell verden …

KLOK AV REFLEKSJON og overbevist om at man ikke tuller med ting man ikke forstår, som det heter i et gammelt kinesisk ordtak, unnlot Zhu å åpne Kinas økonomikraner fullstendig, og etterfølgerne hans fulgte hans eksempel. Selv om det «ikke vites nøyaktig hvor mange lik som er gjemt i skapet», virker det som om de kinesiske bankenes deltakelse i denne typen plasseringer er begrenset, forsikrer en økonom fra Industrial and Commercial Bank of China (ICBC) i Shanghai. Vi kan imidlertid sette spørsmålstegn ved den ferske avgjørelsen om å tillate kredittsalg på de kinesiske børsene, mens enkelte vestlige land har begrenset omfanget av denne typen salg av frykt for spekulasjonsspiraler.

En annen svakhet er den truende eiendomsboblen, selv om den har mistet litt av trykket de siste to årene. Uansett, som økonomen vår bemerker, er det et mindre krav om utbytte når det kommer til offentlige bygg, for «den kinesiske staten har god tid».

Alt i alt har Kina beholdt en del forsvarsvoller. Ifølge professor Yang Baoyun fra Skolen for internasjonale studier ved universitetet i Beijing, er finanssystemet «fortsatt under kontroll». Til tross for internasjonalt press, har Beijing en banksektor som i det store og hele er nasjonalisert, og dermed er valutaen under kontroll, og yuanen styres med varsom hånd.¹⁵ Ironisk nok planla IMF å gå til angrep på disse reguleringene i oktober i år, men dette angrepet er nå utsatt i påvente av bedre tider. «Kinas ubalanse er et langsiktig problem [landet ble anklagd for å manipulere yuanen nedover, og ikke deregulere finansene], så det kan vente en måned», kommenterte IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn, som åpenbart ikke fikk med seg det latterlige i denne uttalelsen.¹⁶

Ikke bare har Beijing beholdt redskap for offentlig innblanding, men veksten er nært knyttet til produksjon og forskning, og det er ikke uten betydning. Den systemiske krisen som rammer USA og Europa viser at man ikke kan skille tjenester og finans fra materiell produksjon i lengden.

Selvfølgelig trekkes den kinesiske utviklingsmodellen opp av eksporten. Det forventede avtakende forbruket hos landets to største kunder (USA og EU) risikerer følgelig å føre til avtakende salg og følgelig også avtakende produksjon.¹⁷ I begynnelsen av 2008 regnet mange spesialister at Kina kom til å ta helt av, og fortsette framgangen til tross for at andre industriland ville rase sammen: 60 prosent av landets handel foregår med andre asiatiske land. Disse landene er imidlertid ikke beskyttet mot nedsatt virksomhet (Japan er på vei inn i en resesjon, Sør-Korea sliter og India har det ikke stort bedre), og mellom halvparten og to tredjedeler av handelen innad i Asia «ender opp på markedene til G3 (USA, EU og Japan)», mener Sopanha Sa, økonom i banken Société générale. Og hvis denne muligheten forsvinner, vil det få umiddelbare konsekvenser.

En usignert lederartikkel i den svært offisielle Folkets dagsavis oppsummerer situasjonen perfekt: «Myten om Wall Street raser sammen,» står det, og verdenshandelen er direkte truet. Særlig problematisk er det imidlertid at «de relative fordelene ved made in China i det lange løp kan reduseres, og at Kinas konkurransedyktighet innen eksport risikerer å svinne hen. I tillegg vil den globale geopolitikken bli stadig mer kompleks og nyproteksjonismen gjøre sitt inntog, og i framtiden vil handelsbarrierene bare vokse seg større».¹⁸

ALT I ALT ER KINESISKE myndigheter klare over at en ny fase er i frammarsj, og de leter etter andre måter å sikre veksten på. Professor Yang snakker rett fra levra: «Det finnes ingen annen mulighet enn å utvikle det indre markedet. Vi må nå virkelig gjøre det vi har snakket om i lange tider.» Det vil særlig si redusere ulikhetene mellom by og land. Den eksplosive prisveksten på matvarer førte til at bøndenes inntekter økte med 17,9 prosent første halvår 2008.¹⁹ Og det er jo en begynnelse. Det er imidlertid ikke nok å styrke kjøpekraften for å stimulere forbruk: I dag legges en stor del av det som tjenes til side (prosentmessig sett sparer kineserne mer enn noen andre befolkningsgrupper), for å kunne betale for helsetjenester, eller ha noe å leve på når man går av med pensjon. Kineserne må altså i tillegg bygge opp effektive offentlige helsetjenester, et prosjekt som bare er i startgropa, og øke inntektene.

De interne mulighetene for vekst har allerede begynt å røre på seg. Av Kinas samlede vekst på 11,4 prosent i 2007, kom «4,4 prosent fra forbruksutgifter, 4,3 fra investeringer og 2,7 fra netto eksport», forklarer Li Xiaochao, talsperson for det nasjonale statistikkbyrået.²⁰ Denne tendensen kommer antakelig til å fortsette i år, med en vekst på 10 prosent. For 2009 regner ekspertene med en vekst på mellom 7 og 8 prosent – tall som kan få en hvilken som helst vestlig statsleder til å drømme. Men de interne utfordringene tatt med i betraktningen (fattigdom, misnøye blant bøndene, politiske svingninger i middelklassen), vil alt under 7 prosent vekst være begynnelsen på en rekke problemer. Dette utelukker imidlertid ikke mulighetene for andre, mer miljøvennlige måter å få til vekst på.
Eksternt forsøker altså kineserne å løsne litt på dollarens skrustikke. De har overført deler av overskuddet til Afrika, og lånt ut kapital, uten hensyn til de kravene som tidligere ble stilt av Verdensbanken og IMF. De har mangedoblet bilaterale handelsavtaler for å sikre energiforsyningen (avtaler med Venezuela, Russland, Irak, Iran) og nye marked (Japan, India…). De har støttet opprettelsen av det asiatiske pengefondet, lansert i mai 2007 med Japan og Sør-Korea. Dette fondet sitter på 80 milliarder dollar, og garanterer finansiell solidaritet mellom de ti landene i Foreningen for sørøstasiatiske nasjoner (Asean), uten behov for IMF, som ikke har så godt rykte i området.

Liknende initiativ tas i andre deler av verden. Alle har lyst til å frigjøre seg fra dollaren. I Sør-Amerika er målet til den såkalte Sør-banken (Banco del sur), som omfatter Argentina, Bolivia, Brasil, Ecuador, Paraguay, Uruguay og Venezuela, å finansiere infrastruktur, uten innblanding av Bretton Woods. Argentina og Brasil har bestemt seg for å betale for det de kjøper av hverandre med lokal valuta, og slik kvitte seg med dollaren.

Nærmest institusjonelle bånd knyttes mellom Brasil, Russland, India og Kina, de såkalte BRIC-landene. Russland styrker sin posisjon i Europa – og ikke bare fordi russerne har råvarer. Brasil har en solid posisjon i Sør-Amerika, selv om landet risikerer å lide under USAs tilbakegang. Handelen mellom land i sør utvikles raskt. Det er fremdeles langt igjen til det finnes en samlet front som kan tvinge fram nye internasjonale regler og kullkaste dollaren og dens institusjonelle krykker, IMF og Verdensbanken. Likevel kan man tenke seg forskjellige scenarier, som det professor Arvind Subramanian beskriver i Financial Times:²¹ Kina låner midler til USA etter «betingelsesmodellen» IMF pleide å bruke før. Kriteriene er nå offentlige (kontroll av banker) og sosiale (opprettelse av sosiale sikkerhetsnett). Kina, skriver Subramanian, «kommer til å bli den neste supermakten». I dag har Kina verken lyst eller mulighet til å innta en slik rolle. Men i morgen?

Oversatt av G.U.

1Fanny Mae er kallenavnet til The Federal National Mortgage Association; Freddie Mac er kallenavnet til The Federal Home Mortgage Corporation. Se «Historien og Freddie og Fannie», norske Le Monde diplomatique, oktober 2008. Overs. anm.

2Neil MacFarquhar, «Upheaval on Wall Street stirs anger in UN», International Herald Tribune, Paris, 24. september 2008.

3Dette og de påfølgende utsagnene er gjengitt i Yann Rousseau, «Quand Pékin donne des leçons de capitalisme à l'Amérique» (Når Beijing skolerer Amerika i kapitalisme), Les Echos, Paris, 29. september 2008.

4De betaler også for de galopperende militærutgiftene: over 600 milliarder dollar i 2007.

5«Foreign holdings of US Securities», Det amerikanske finansdepartementet, Washington, 29. februar 2008.

6Intervju med Fareed Zakaria, «We should join Hands», Newsweek, New York, 6. oktober 2008.

7Se «The World Factbook», Central Intelligence Agency (CIA), Washington.

8Keynes foreslo en fullstendig internasjonal arkitektur, bestående av en Internasjonal handelsorganisasjon (International Trade Organisation–ITO) og en internasjonal sentralbank, Den internasjonale betalingssentralen (International Clearing Union, ICU). Se Susan George, «Tilbake til Keynes og ITO?», Le Monde diplomatique, norsk utgave, februar 2007. (…)