Mot en desentrert verden

«Kinas stigning minner om stigningen USA opplevde for et århundre siden (1870–1913),» skriver professor Angang Hu ved Tsinghua-universitetet i Beijing. «I begge tilfellene ser man en sterk vekstrate og et høyt bidrag til økningen av den globale BNP.» Som for USA, legger han til, vil denne stigningen «ikke bare endre Kina, men også verden i sin helhet».¹ Noen av likhetstrekkene er slående: USAs økonomiske og territoriale ekspansjon i første halvdel av det 19. århundret og den intensive industrialiseringen etter borgerkrigen (1860–1865) ble i stor grad gjort mulig av jevne bølger med internasjonale investeringer, som spilte en svært viktig rolle for kapitaldannelsen, utvidelsen av transportinfrastruktur, kolonialiseringen og utviklingen av territorier, og for etableringen av et felles marked på det amerikanske kontinentet.² Uten disse transnasjonale strømmene – som hovedsakelig, men ikke utelukkende, kom fra Storbritannia – ville ikke USAs utvikling gått like fort og vært like kraftig.

Vi har altså å gjøre med et merkelig paradoks. I sitt vesen har kapitalismen hang til globalitet og dens logikker overskrider inndelingen av verden i nasjonalstater. Samtidig ender den opp med å skape nasjonale makter og noen ganger nasjonale hegemonier, fordi den prioriterer å rette seg mot bestemte territorier. Den gradvise integrasjonen av framadstigende regioner i verdensøkonomien på slutten av det 20. århundret skiller seg imidlertid på grunnleggende vis fra tvangsmessige integrasjonen som skapte det store Nord/Sør-skillet og de varige ulikhetene i det moderne internasjonale systemet.

I dag har innflettingen av framstigende regioner i den globaliserte kapitalismen gjort det mulig å mobilisere interne (endogene) vekstfaktorer. Selv om land som Kina, India og Brasil er gjensidig økonomsk avhengige av triaden USA, Europa og Japan, har ikke dette forhindret dem i å gradvis bli mer selvstendige. Dette viser seg i at andelen av handelen innad i Øst-Asia har vokst fra 40 prosent i 1980 til 50 prosent i 1995 og 60 prosent i dag. Denne handelsregionaliseringen retter søkelys mot det faktum at avhengigheten av det amerikanske markedet (single market dependency) som var svært sterk på 80- og 90-tallet, er i ferd med å svekkes.

«VERDENSHISTORIEN VANDRER fra Østen til Vesten, fordi Europa rett og slett er slutten på historien, mens Asia er dens begynnelse.» Denne berømte setningen, som er hentet fra Georg Wilhelm Friedrich Hegels «Forelesninger over historiens filosofi»,³ oppsummerer det teleologiske representasjonssystemet som har vært dominerende siden det 19. århundret. Den vestlige «moderniteten» ble og blir ofte oppfattet som endepunktet og høydepunktet for en oppadstigende historisk bevegelse. Samfunnsvitenskapene postulerte at Vesten hadde en «unike singularitet»⁴ som lå til grunn for dens framgang, ekspansjon og dominans. Sett fra Vesten forklares Asias (og resten av verdens) «stillstand» enten med at de er innlåst i et magisk religiøst univers, som er immunt mot «modernitetens» instrumentelle rasjonalitet, eller av primitiv førkapitalistisk produksjon (som blant andre Marx kalte «den asiatiske produksjonsmåte»).

Disse representasjonene bommer fullstendig: Vi vet i dag at levekårene, kunnskapsnivået, markedsinstitusjonene og de økonomiske aktivitetsformene lignet svært mye på hverandre før 1820 i de østlige og vestlige delene av Eurasia. Vi vet at ut fra den demografiske tyngden alene var de ikke-europeiske økonomiske verdenene de viktigste. Vi vet at Kina og India (så vel som Det osmanske riket) var i sentrum av et tett regionalt handelsnettverk.⁵ Det var først med Vestens tvangsbaserte økonomiske og territoriale ekspansjon at de internasjonale hierarkiene ble skapt, hierarkier som varig har splittet verden mellom dominerende sentrum og underkastede periferier.

Denne korte påminningen viser den historiske dimensjonen til den pågående balansegjenopprettingen rundt de store «framadstigende» regionene: Øst-Asia, Latin-Amerika og Sør-Asia. Disse tidligere marginaliserte regionene er blitt – eller i ferd med å bli – det den franske økonomen François Perroux (1903–1987) kalte «aktive økonomiske enheter», det vil si enheter som «med en plan som ikke bare er tilpasset [deres] omgivelser, men som [tilpasser] omgivelsene til [deres] plan».⁶ Denne forvandlingen – den viktigste siden den industrielle revolusjonen i Europa på begynnelsen av 1800-tallet – ryster hierarkiene som ble skapt av Vestens økonomiske og territoriale ekspansjon. Og den markerer en tilbakevending, under nye historiske vilkår, til den polysentriske internasjonale ordenen som hersket før 1820.

Et av de sentrale elementene i dette skiftet er Asias solide styrkeøkning. I kjølvannet av Japan – som var en av forløperne, og deretter de nye industrialiserte landene (NIL) i Nordøst- og Sørøst-Asia som har lykkes i å forlate den «tredje verden» i løpet av to generasjoner – har Kina og India opplevd en bemerkelsesverdig vital ekspansjon. Mellom 1980 og 2006 ble Kinas bruttonasjonalprodukt i kjøpekraftsparitet (BNP/PPP) per innbygger sekstendoblet og Indias femdoblet. I samme periode gikk deres andel av den globale BNP fra henholdsvis 3,2 og 3,3 prosent til 13,9 og 6,17 prosent. Og man regner med at Asia sett under ett i 2020 vil stå for 45 prosent, mot 34 prosent i dag.⁷
Denne framgangen til de framadstigende regionene har direkte innvirkning på måten verdensøkonomien fungerer: Den internasjonale arbeidsdelingen omstruktureres; deflasjon på et stadig større utvalg av masseproduserte varer; inflasjon i råvareprisene; og ikke minst, en finansmessig omfordeling av fortjenestene til disse regionene som akkumulerer gigantiske overskudd (deres monetære reserver antas i dag å være på mer enn 3000 dollar i dag, mot 800 milliarder i 2000, det vil si 70 prosent av det globale reservene).

Dermed «spres finansmakten utenfor USA»,⁸ som har vært finansverdenens hjerte siden 1919. Og den amerikanske finansmodellen er i krise. De store selskapene på Wall Street (som Citigroup og Morgan Stanley) i Londons City (Barclays) og i Sveits (UBS) har henvendt seg til statlige fond i Kina, Singapore og Golflandene for å sikre egen overlevelse (statsfondene har investert 46 milliarder dollar i vestlige banker og forsikringsselskaper mellom juni 2007 og juni 2008, det vil si de har stått for en tredjedel av refinansieringen av disse selskapene).⁹

STRUKTURELLE MUTASJONER er historisk sett svært sjeldne. Det er ikke sikkert at den som er underveis vil løp til endes uten å stange hodet mot omfanget og mengden av interne og eksterne utfordringer denne uvanlig raske utviklingen og moderniseringen av verdens mest befolkede regioner. Men foruten store eksogene eller endogene sjokk, noe som virker lite sannsynlige, virker denne utviklingen irreversibel. Riktignok har tidligere systemiske desentraliseringer generelt vært ensbetydende med internasjonale kriser: Napoleonskrigene måtte til for å åpne veien for pax britannica; to verdenskriger for at USA skulle bli det nye verdenssentrum. Men denne gangen ser det ut som de store aktørene vil bevare freden. I motsetning til 1815 eller 1914 er ikke makten i ferd med å hoppe fra et sentrum til et annet, men desentraliseres på en rekke poler.

I en gjensidig avhengig verden konfrontert med globale problemer som ikke lar seg løse på nasjonalt eller regionalt plan, bør denne nye situasjonen lede til en styrking av samarbeidet. På et normativt plan er dette det minste man kan håpe på. Kjensgjerningen at den kinesiske staten gjennom statlige fond har valgt å hjelpe Wall Street ut av den aktuelle finanskrisen, har en politisk betydning: Beijing ønsker å slutte gjensidighetsbånd med et av nøkkel-elementene i den amerikanske makten. Da gjenstår det bare at Vesten, som er vant med å være i sentrum, klarer å tilpasse seg en ny og mangfoldig verden.

Oversatt av R.N.

1Angang Hu, tale ved Royal Institute for International Affairs, Chatham House, London, 18. april 2007.

2Se Lance E. David og Robert J. Cull, International Capital Markets and American Economic Growth, 1820-1914, Cambridge University Press, 1994.

3Vorlesungen über die Philosophie der Geschichte (1831/?). Dansk utgave: Forelæsninger over historiens filosofi, København : Gyldendal, 1997. Overs. anm.

4Se Jack Goody, The East in the West, Cambridge Univ. Press, 1996.

5Se «Quand la Chine et l'Inde dominaient le monde» (Da Kina og India dominerte verden), Manière de Voir, nr. 85, februar-mars 2006, Paris. For utdypende studier se Kenneth Pomeranz, The Great Divergence, Princeton University Press, New Jersey, 2000 ; Jack Goody, The East in the West, se over; Christopher Bayly, The Birth of the Modern World, Blackwell, Oxford, 2004.

6François Perroux, Pouvoir et économie généralisée (Makt og allmenngjort økonomi), Presses Universitaires de France, Paris, 1994, s. 236.

7Beregninger basert på databanken til Verdensbanken og IMF. Se www.econstats.com.

8McKinsey Global Institute, Fourth Annual Report on Global Capital Markets, Executive Summary, Washington, januar, 2008, s. 7.

9Se Laurent Quignon, «Financial Crisis, Banks in the Mid-stream», Conjoncture, BNP Parisbas, mai 2008; Og Georges Soros, «The Worst Market Crisis in 60 Years», Financial Times, London, 22. januar, 2008.
(…)