Press på Pakistans president

To advarsler satt sitt preg på maktovertakelsen til Pakistans nye president Asif Ali Zardari 9. september i år. I provinsen Sør-Waziristan – et av de sju distriktene¹ i Pakistans føderalt administrerte stammeområder (Federally Administered Tribal Areas, FATA) – gjennomførte helikopterbårne amerikanske kommandosoldater 3. september den første bakkeoperasjonen på pakistansk jord siden «krigen mot terror» startet i Afghanistan i oktober 2001. 20. september ble mer en femti personer drept i et attentat mot det luksuriøse Mariott-hotellet midt i Islamabad. Denne dramatiske aksjonen føyer seg inn i rekken av attentater i kjølvannet av den blodige beleiringen av Den røde moské i Islamabad i juli 2007. Ett av dem tok livet av 25 mennesker i Peshawar på selve valgdagen 6. september.

Den nye sivile presidenten er fanget mellom amerikanernes press, opprøret i stammeområdene, terrorbølgen og hærens makt. Han har et svært begrenset handlingsrom for å møte landets tre største utfordringer. For det første: stabiliseringen av det parlamentariske demokratiet etter alle militærregimene. For det andre: den nytenkningen om det geopolitiske paradigmet som lenge dannet grunnlaget for Pakistans politikk i forhold til India og Afghanistan som kampen mot ekstremisme og terrorisme tvinger fram. Og endelig: en økonomi i krise.

I MÅNEDENE ETTER drapet på ektefellen Benazir Bhutto 27. desember 2007, viste Zardari et bemerkelsesverdig talent for manøvrering. Det tvilsomme bildet som er tegnet av den forhenværende polospilleren, den tidligere investeringsministeren som hadde sonet ti år i fengsel for korrupsjon uten noen gang å være formelt dømt, hadde presset Pakistan People’s Party (PPP) til å gå inn for parets unge sønn, Bilawal Zardari Bhutto, som president. Men det var faren, som ble utpekt til «sampresident», som ble den egentlige lederen for PPP. Etter parlamentsvalget i februar 2008 ble PPP landets største parti.²

Partiet fikk imidlertid ikke flertall, men Zardari klarte å forhandle fram en allianse med Nawaz Sharif, den historiske lederen for Pakistans muslimske liga (Nawaz), Pakistans nest største parti. I denne koalisjonen greide han å innlemme Nasjonalpartiet Awami, som hadde vunnet i de pasjtundominerte områdene i den nordvestlige grenseprovinsen. Også lederen for Jamiat Ulema Islam, den infame, men opportunistiske Fazlur Rehman, ble med. Han er kjent for å ha gamle bånd til Taliban, og for å ha brutt med den islamistiske koalisjonen til Muttahida Majilis-e-Amal (MMA), som ble «funnet opp» av general Pervez Musharrafs sikkerhetstjenester i 2002.

Var denne nasjonale samlingsregjeringen i stand til å hanskes med alle landets problemer samtidig som president-generalen bestemte seg for å bli sittende? Det sivile samfunnet hadde våknet, slik de gjentatte demonstrasjonene mot avskjedigelsene av høyesterettsdommerne i mars 2007 viste, men ville denne oppvåkningen støtte den demokratiske fornyelsen? Inntil nå har tonen vært en annen.

I egne rekker skjøv Zardari visse mektige figurer til side for å sørge for at Yousaf Raza Gilani og Fehmida Mirza ble valgt til henholdsvis regjeringsleder og nasjonalforsamlingens første kvinnelige leder. Når det gjaldt de avsatte dommerne svingte han fra side til side, for ikke å snakke om i forhold til den tidligere høyesterettslederen Ifthikar Mohmmad Chaudhury kjent for sin uavhengighet. President Musharrafs skjebne var en tid uviss, men til slutt slo Zardari to fluer i en smekk. På nytt knyttet han til seg Pakistans muslimske liga, som var gått ut av regjeringen i protest mot handlingslammelsen i forhold til dommerne. Målet var å bli kvitt Musharraf, som 18. august, for å unngå å bli avsatt av Parlamentet eller bli stilt for riksrett for brudd på Grunnloven, bestemte seg for å gå av.

Zardari brøt deretter løftet han hadde gitt til sine allierte i Ligaen og stilte likevel som presidentkandidat, etter på subtilt vis å ha forhandlet seg fram til flere allianser: 6. september fikk han 75 prosent av stemmene fra de folkevalgte og provinsforsamlingene. Da gjenstår det store spørsmålet: Kan den gode taktikeren Zardari bli en statsmann?

FOR Å FORSTÅ HVA som faktisk står på spill i dag, må man huske at siden Pakistans uavhengighet og Den første Kashmirkrigen (1947 – 1948) har landet alltid forsøkt å unngå å komme i klemme mellom India og Afghanistan. Landet har derfor brukt geriljakrigere under kontroll av de hemmelige tjenestene (ISI) til å intervenere utenfor egne landegrenser. På 80-tallet støttet disse de afghanske mudjahedinstyrkenes kamp mot Sovjetunionen (med økonomisk støtte fra USA). Siden har de støttet Taliban fra 1994 og kasjmirske opprøreres og pakistanske jihadisters kamp mot Indias tilstedeværelse i Kashmir på 90-tallet.
Etter angrepene 11. september 2001 forsto general Musharraf at han måtte slutte seg til «krigen mot terror» som George W. Bush hadde satt i gang. Han gjorde det ikke uten motforestillinger. I Kashmir ble jihadhist-gruppene holdt i tømme, men ikke oppløst. I Pakistan rammet undertrykkelsen Al-Qaidas sirkler mer enn det afghanske Taliban som hadde søkt tilflukt i de pakistanske stammeområdene og i Balutsjistan, men den nådde ikke fram til Osama bin Laden.

Disse halvhjertede tiltakene var likevel nok til at en del av de islamistiske nettverkene, som inntil da hadde vært myndighetenes redskap i kampene, vendte seg mot regimet fra slutten av 2003. Situasjonen ble raskt alvorligere da hæren for første gang gikk inn i stammeområdene og det ble åpnet opp for dialog med India. Verken militæroperasjonene eller forhandlingene som skulle skille de pakistanske opprørerne fra de afghanske talibansoldatene og Al-Qaida-nettverkene, lyktes. Stammeledere og representanter for den politiske islamismen ble snart satt på sidelinjen av de unge militslederne med tusenvis av menn under seg. De peker like gjerne på den pakistanske hæren som på de amerikanske dronene, som fra 2006 begynte å bombe antatt identifiserte mål, med økende skader på begge sider.³

Da Zardari kom til makten i september 2008, var situasjonen kommet ut av kontroll. På afghansk side vant Taliban igjen terreng tross Natos tilstedeværelse i spissen for den internasjonale ISAF-styrken. På pakistansk side fikk opprørerne stadig mer makt. Alle distriktene fra Sør-Waziristan til Bajaur var mer eller mindre berørt av opprøret som også nådde Swat-dalen, der styrkene til Maulana Fazlullah med tvang innførte sharia i landsbyene. Samtidig har de pakistanske byene opplevd et økende antall selvmordsangrep, som siden juli 2007 har tatt livet av mer enn 1200 mennesker.

Washington slapp taket i Musharraf alt for sent og ser med bekymring på hvordan pasjtunene i Det nasjonale Awami-partiet som sitter med makten i Peshawar støtter den nye Gilani-regjeringen i dens relativt resultatløse forsøk på å forhandle med opprørerne. De ser på sin side ut til å komme styrket ut av våpenhvilene. De amerikanske kommandantene, som lenge har irritert seg over den pakistanske hærens manglende effektivitet, endte 3. september 2008 med å gripe inn. Som utrykk for fasthet er dette nokså risikabelt. Og desto mer ettersom Islamabads strategi allerede har vært urokkelig i flere måneder. Hæren noterer seire i Swat-dalen og er så heftig engasjert i Bajaur – også med flygning – at man regner med at om lag 250 000 mennesker har flyktet fra kampene. I tillegg begynner stammelederne som er trofaste mot makten å rydde unna anti-talibanske militser.

Like før presidentperioden utløper har Bush-administrasjonen delvis tatt til seg Barack Obamas strategi, ved å starte tilbaketrekningen av troppene i Irak for å styrke kontingentene i Afghanistan og ved å beslutte at de om nødvendig også vil gjennomføre operasjoner i Pakistan. Er en stilltiende overenskomst blitt inngått mellom sjefen for de amerikanske styrkene, admiral Michael Mullen og lederen for den pakistanske hæren, general Ashfaq Parvez Kayani? Kayani protesterte uansett mot bruddet med nasjonalsuvereniteten, og på grensen har det vært flere trefninger mellom pakistanske soldater og amerikanske kommandosoldater. Til FNs generalforsamling 25. september uttalte Zardari: «Å bryte med vår nasjonale suverenitet har ikke bidratt til å fjerne terrortrusselen. Dette kan tvert i mot gjøre den mer alvorlig».4

PAKISTANSKE STYRESMAKTER står overfor en splittet offentlig opinion som er like rystet av attentatene som av hæroperasjonene og droneangrepene. Styresmaktene ønsker å vise at kampen mot terror føres av Pakistan for Pakistan, og at det ikke på noen måte dreier seg om en amerikansk krig.

I forhold til India vil Zardari fortsette dialogen med New Dehli og det første møtet med statsminister Manmohan Singh 24. september resulterte i en lovende uttalelse om at dialogen skulle gjenopptas, at det skulle opprettes mange flere punkter for gjennomreise mellom de to delene av Kashmir og at forbindelsene mellom de to landene skulle styrkes: Et friskt pust etter at spenningene mellom hinduer og muslimer i indisk Kashmir hadde økt i løpet av sommeren. Møtet ble slutten på det kjølige forholdet etter attentatet mot den indiske ambassaden i Kabul 7. juli 2008 der den pakistanske etterretningstjenesten (ISI) skal ha vært involvert. Men det råder uansett usikkerhet både om Kashmirs status og om det er mulig å få ISI til å ta til fornuft. 30. september ble etterretningssjef Nadeem Taj forflyttet, bare ett år etter at han trådde i funksjon: En tilbakekallelse eller uttrykk for en ny linje som er mindre preget av uklarheter?
Det er likevel fortsatt usikkert om det er mulig med et paradigmeskifte som vil gi normaliseringen av forholdet mellom India og Afghanistan vil få forrang foran det gamle imperativet om «strategisk dybde», som de militære er så glad i. På samme måte har den lange tradisjonen med regional destabilisering gitt hæren privilegier og sikret dens plass i statsapparatet.

Den nye konteksten er tegnet opp av forhandlingene med afghanske talibansoldater som Karzais utsendinger har satt i gang i det stille. Initiativet støttes av London og saudiske mellommenn, og krever at president Zardari i samråd med general Kayani klargjør hvilken linje som skal følges på grensen til stammeområdene.

I første rekke må aktørene identifiseres og differensieres. 1. september brøt innriksministerens rådgiver, Rehman Malik, med den sedvanlige holdningen da han hevdet at pakistansk og afghansk Taliban og Al-Qaida var tett forbundet og at -Tehrik--e--Taliban Pakistan var en «forlengelse av Al-Qaida». Kan man forhandle med pakistansk Taliban etter dette? Spørsmålet dreier seg om mer enn stammeområdene.

31. OKTOBER BLE GENERAL David Petraeus sjef for den amerikanske sentralkommandoen, som utenom Irak har ansvar for Afghanistan og Pakistan. Dette kan også endre premissene, særlig hvis han forsøker å avskjære en del av afghansk Taliban fra Al-Qaida-nettverket på samme måte som han har sendt enkelte sunnimuslimske militser tilbake til Irak. En rekke andre spørsmål tvinger seg fram: Hvilken pris må man på pakistansk side betale for slike troppeansamlinger? Kan Islamabad gå med på en økt islamisering i stammeområdene, samtidig som det kreves normalisering hvis disse områdene (med status som tilbakeliggende) skal kunne moderniseres? For tiden forårsaker selvmordsangrepene i stammeområdene og andre steder – sammen med kampene mellom hæren og opprørerne flere titalls ofre daglig – mens de amerikanske dronene fortsetter sine angrep.

En annen ufordring for Zardari er de sosioøkonomiske problemene i landet generelt og i stammeområdene spesielt. USA har gitt løfter om økt økonomisk støtte. Men Pakistan er rystet av prisstigningen på råolje og nedgangen i de utenlandske investeringene og forsøker å takle en likviditetskrise, en kraftig valutanedgang og sine alt for beskjedne reserver (mindre enn fem milliarder dollar i sentralbanken). Tross verdenskrisen søker Islamabad økonomisk støtte hos nabolandene (Saudi-Arabia, Iran og Kina) og internasjonale organisasjoner.

President Zardari har overtatt en økonomi som ble sterkt liberalisert under Musharrafs styre, og han har meddelt Parlamentet at det vil bli innført programmer innen sosial-, energi- og landbrukssektoren. Men når det gjelder finansieringen er han fortsatt forsiktig. Det er forventet at veksten på sju prosent i 2007 vil halveres i år. Også på økonomifronten har den nye presidenten en hard vei å gå.

Oversatt av K.E.V.

1Den geografiske enheten som kalles «Stammeområdene» er delt i sju distrikter: Khyber, Kurram, Bajaur, Mohmand, Orakzai, Nord-Waziristan og Sør-Waziristan, og fem grenseregioner: Peshawar, Kohat, Tank, Bannu og Dera Ismail Khan.

2Se «Pakistan: le plus dur reste à faire» (Pakistan, det hardeste arbeidet gjenstår), Valise diplomatique, 27. februar 2008.

3Se Syed Saleem Shahzad, «Afghanistan, Pakistan, et nytt taliban bryter fram» Le Monde diplomatique, oktober 2008.

4Kilde: www.embassyofpakistanusa.org/news288a_25Ssep08.php