Det årlige møtet i klubben for rike land ble innført for 34 år siden. Etter hvert har klubben blitt preget av aldring. Kretsen var blitt for snever, for vestlig, for flottenfeiersk. I begynnelsen var Asia bare representert ved Japan, som vanligvis holdt kjeft. Latin-Amerika og Afrika var ikke med. Murer som falt, endret balanse i verden, global landsby, dialog mellom kulturer: Dette førte til at G6-gruppen fra 1975 ble til G7 året etter, da Canada ble med. Så ble det G8 i 1997, med Russland som nytt medlem, og endelig – me-tamorfosen til G20 fra 1999. Det vil si i god før Nicolas Sarkozy begynte å påberope seg æren for enhver planetarisk innovasjon.
Spekulasjons-fondene skjelver trolig når G20 lover å «øke kravene til åpenhet om komplekse finansprodukter.»
Da Brasil, Argentina, Sør-Afrika, India og Kina kom stormende inn, lå det i kortene at G20 skulle endevende en markspist internasjonal orden. Ordet skulle gis til landene i Sør, tida var ute for «Washington-konsensusen». I november 2008 syntes anledningen å være der. Var det kanskje ikke slik at finanskrise og økonomisk nødhjelp skapte en situasjon som gjorde det mulig med en ny start, å legge et helt nytt grunnlag for en ny verden med mange ulike stemmer?
DET ER ÅPENBART med dette mangfoldet som med så mange andre: Løsrevet fra en sosial bevegelse forskjønnes gamle maktforhold, og erstatter et slitent styre med sprekere medlemmer av samme klubb. Den «nye» kursen som skal følges, annonseres slik av G20-landene: «Arbeidet vårt vil være ledet av en felles overbevisning om hensiktsmessigheten av markedsprinsipper, åpne økonomier og finansmarkeder som styres på en korrekt måte. Dette skaper dynamikk, innovasjon og entrepre-nørskap, som er helt nødvendig for økonomisk vekst, sysselsetting og redusert fattigdom.» Ikke uten en viss frekkhet insisterer kommunikeet på følgende: «Disse prinsippene har brakt millioner av mennesker ut av fattigdom og gjort en betydelig økning av leve-standarden i verden mulig.» Med andre ord: Den strategien som har vært fulgt i 30 år har vært den beste, og dagens krise – et banalt uhell på ferden? – vil bli løst ved en mer «korrekt» regulering av finansmarkedene. Honnør til Argentinas selvoppofrende hold-ning: Argentina har fremdeles dype sår som viser skadevirkningene av den liberalistiske bibel landet underskrev på G20-møtet.
To måneder etter krakket på Wall Street er det nytteløst å lete i teksten fra G20 etter kritikk av en uegalitær politikk – og finansinstitusjoner – som for eksempel har oppmuntret titalls millioner mennesker til å sette seg i gjeld for å kompensere for forvitrede inntekter. Ikke et ord om skatteparadis, heller. Med mindre disse opplever redselen for en skarpslipt giljotin mot nakken ved disse formuleringene: «[Man vil studere tiltak rettet for] å beskytte verdens finanssystem mot jurisdiksjoner som er lite samarbeidsvilli-ge og lite åpne, og som skaper en risiko for ulovlige finansielle aktiviteter» … Når det gjelder spekulative fond, skjelver disse trolig når G20 lover å «øke kravene til åpenhet om komplekse finansprodukter.» Men hvordan skulle nå G20 kunne peke ut de skyldige når de viktigste av dem fortsetter med å skrive kommunikeene fra G20-møtene?
Selvsagt snekrer man ikke en «ny Bretton Woods» på noen uker. Den opprinnelige Bretton Woods-avtalen fra 1944 ble forberedt i mer enn to år. Men det improviserte ved G20-møtet, kombinert med et vaktskifte i Washington, forklarer ikke alt. For de «20» er av og til i stand til å uttrykke seg klart: «Vi understreker hvor viktig det er å unngå proteksjonisme […] I de kommende tolv månedene vil vi avholde oss fra å lage nye hindringer for investeringer og for handelen med varer og tje-nester […] Vi vil i år anstrenge oss for å skape grunnlag for en sluttføring av Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon (WTO), med et ambisiøst og balansert resultat.» At frihandel og finansiell globalisering får støtte fra regjeringer som represen-terer 65 prosent av verdens befolkning, det tør være en konklusjon som er temmelig selsom – og opplagt midlertidig – om dagens økonomiske stormvær.
Oversatt av L.H.T.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
