Rettferdighet eller forsoning

I september i år ble det oppdaget en massegrav nær flyplassen i Dili med ofre fra den indonesiske okkupasjonen (1975–2002). Okkupasjonshæren fikk hjelp av politifolk, militære og øst-timoresiske militssoldater. Men styresmaktene har valgt forsoning framfor straff, noe som ofte faller befolkningen tungt for brystet. Særlig når stadig flere mistenker amnestiene for å være utslag av korrupsjon snarere enn et reelt ønske om forsoning.

Skjegget flommer hvitt og ansiktet er fremdeles vakkert. Mannen stiger ut av en bulket drosje. Han ser ut som han har sett et spøkelse. Med blikket festet mot bakken beveger han seg framover, ett skritt om gangen, opp mot huset sitt. Bungalowen på ett plan i utkanten av Dili ligger omgitt av perfekt stelte hager. Idet han nærmer seg trappen opp til inngangsdøren, blir han oppmerksom på føttene mine. Langsomt løfter han hodet. Øynene våre møtes, han forsøker et smil, men han ser meg ikke.

«Min far var en fryktløs mann, en framtredende uavhengighetsforkjemper,» forteller datteren Cris Carrascalao meg kvelden i forveien. Hun arbeider med ungdom og konfliktløsning, nærmer seg tretti, men ser eldre ut. Vi sitter i et avsondret område av Hotell Turismo, ett av Dilis eldste, like ved havet. På den andre siden av bukten kan vi se den fjellrike øya Atauro, uinntakelig og vakker i skumringslyset. Carrascalao prater lett, men hun virker fjern. Hun sier at hun ikke liker å være ut om kvelden. Et slagsmål bryter ut foran hotellet. Vi skvetter begge to. (…)