Sosial dumping i håpløshetens fabrikk

Med lukkede øyne dro de til Japan for å arbeide. Det som sto i hodet på dem var at «det er et mote-land, kjent for kvalitet og et mangfold av klær, en solid økonomi med godt omdømme …» De to syerskene og familiemødrene Hu Ju Hua og Duan Yan Hong tenkte ikke engang på å ta opp spørsmålet om lønn med sin framtidige sjef da han kom for å rekruttere dem hjemme i Huangzhou, i Hubei-provinsen sør i Kina. Det var en gylden sjanse og de kunne ikke nok japansk til å begi seg inn på et tema som ikke kom opp under samtalen.

Sammen med fire andre kolleger kom de i desember 2005 til det japanske prefekturet Yamanashi, to timer sørøst for Tokyo, for å arbeide som lærlinger i et konfeksjonsselskap. Visumet de fikk, ble innført på begynnelsen av 90-tallet for å gi arbeidstakere fra utviklingsland mulighet til å utdanne seg i bedriftene ved først å arbeide et år for en halv minstelønn pluss losji, og deretter to år i «turnustjeneste» med en høyere lønn (men i de fleste tilfeller da med fratrekk for husleie). Det viste seg å være en gullgruve for de små og mellomstore bedriftene som oppdaget ordningen under den økonomiske krisen Japan gjennomgikk i dette tiåret.

For syerskene Hua og Hong har den ene skuffelsen fulgt den andre: seks dagers arbeidsuke, tolv timers arbeidsdag, de var kommet for å sy klær, men ble i stedet satt til å vaske dem, og overtidsarbeid ble betalt med en tredjedel av fastsatt minstetariff … «I slutten av august 2008 gikk vi til sjefen vår for å be om betalingen for overtidsarbeidet. Han tilkalte noen venner og de slo oss,» forteller de to. «Han var nok bare ute etter å skremme oss for å få oss til å dra tilbake til Kina. Han hadde nok ikke forestilt seg at histo-rien skulle anta slike dimensjoner og havne i pressen.»

Syerskene gjorde som fire andre arbeidskamerater, de trakk arbeidsgiveren for retten for slag og skader. Med støtte i bilder og avisartikler forteller de historien sin i lokalene til fagforeningen Zentoitsu («Alle forent») i Tokyo. Den er organisert som et nett-verk for å forsvare de utenlandske lærlingenes rettigheter og ser mer eller mindre alvorlige saker komme opp på rad og rekke. To «lærlinger» som arbeidet som fruktplukkere på en gård, forteller hvordan de ble satt på porten etter å ha bedt om flere frihelger ettersom de ikke fikk tarifflønn: «Sjefen sa: ’Hvis det er mer fritid dere ønsker, så skal dere få det. Det er bare å reise.» Som kinesere mistet de da øyeblikkelig inntekten og boligen sin, samt grunnlaget for visumet sitt. Dermed risikerer de å ikke få det fornyet for det siste av de tre årene oppholdet deres skulle vare.

FORORDNINGEN FRA ministeriet som gjorde dette programmet offisielt gjennom Japan International Training Cooperation Organization (JITCO), kom i 1993. Før den tid hendte det at kinesere og filippinere gjennomførte læretid hos enkelte multinasjonale selskaper som Toyota og Panasonic, som en del av u-landsbistanden. «Men det var enkelttilfeller og varigheten begrenset seg til én eller to måneder», understreker forskeren Wonsuk Sun som er spesialist på immigrasjonsspørsmål. Han minner om at da dette programmet kom i stand, sto Japan overfor en stadig økende mangel på arbeidskraft, samtidig som antall ulovlige arbeidsinnvandrere fra asiatiske land og Midtøsten steg.

«I dette landet som bare motvillig åpner seg for innvandring, ville det ha skapt skandale om regjeringen hadde snakket om arbeidstillatelse for ufaglærte stillinger,» mener forskeren. Han ser denne endringen som et svar på oppfordringer fra Japans viktigs-te arbeidsgiverorganisasjonen, Keidanren, som fortsetter å kreve at regjeringen gir utenlandske arbeidere innpass på arbeidsmarkedet på grunn av det demografiske underskuddet og en aldrende befolkning.

En fløy i Det liberaldemokratiske partiet (LDP) som sitter med makten, fremmet derfor et lovforslag som for øyeblikket er utsatt. Det ble overtatt fra partiets tidligere statsminister Yasuo Fukuda, som planla å ta imot ytterligere ti millioner utenlandske ar-beidere fram til 2050. «Prosjektet passet ikke for den mest konservative delen av LDP som godtar tanken om å la utenlandske arbeidere komme, men bare for noen år», fortsetter Wonsuk Sun. Generalsekretæren i fagforeningen Zentoitsu, Ippei Torii, viser med tall og tabeller hvordan antallet innvilgede arbeidsvisa langsomt gikk ned i løpet av årene krisen varte fra slutten av 90-tallet til begynnelsen av 2000-tallet. Samtidig økte antall praksisopphold slik at det i dag omfatter minst 150 000 mennesker, lærlingopphold og «turnustjeneste» inkludert.1 Litt etter litt tar praktikantvisaene med andre ord over for de vanlige arbeidstillatelsene.

67 prosent av praktikantene og lærlingene kommer fra Kina, og resten så å si utelukkende fra andre asiatiske land som Indonesia, Vietnam, Thailand og Filippinene. De arbeider innen mange ulike områder, alt fra jordbruk og fiske til bil- og tekstilindustri. Fra 1997 til 2006 har andelen kvinner steget fra 33 til 55 prosent.2 «Det organiseres turer for kooperativenes sjefer slik at de kan rekruttere lærlinger. Med noen få unntak er sjefene utelukkende menn og de velger først kvinner», forklarer Torii som framhever seksuell trakassering som en av formene for dårlig behandling som lærlingene forteller om i lokalene hans. Den pålagte overtiden blir enten betalt dårlig eller overhodet ikke. Ikke sjelden blir overtidsbetalingen holdt tilbake og utbetalt mot slutten av året for å hindre lærlingen i å forlate sin post midt i en kontraktsperiode. På samme måte har enkelte selskaper sikret seg ved å beslaglegge arbeidernes pass.

ARBEIDSGIVERNE HAR ingen skrupler med å utnytte lærlingenes sårbare situasjon. De er rede til å skyve ut de minst lydige: Medlemmer av «Nettverket til forsvar for lærlingene» tok opp en video på flyplassen i Narita (nær Tokyo) der vakter fra et privat sikkerhetsselskap med makt prøver å tvinge en gjenstridig lærling om bord på et fly tilbake til Kina. Som oftest tier lærlingene. Eller det hender at de forsiktig ber om hjelp hos de organisasjonene og fagforeningene som de har numrene til. Slik som nummeret til Saichi Kurematsu som er generalsekretær i Airoren, fagforeningen Zenrorens avdeling i prefekturet Aichi, der Japans industriperle, Toyota, holder til. Sammen med prefekturet Hiroshima har dette området de siste årene hatt den største andelen lærlinger. «En økning som rimer godt med Toyotas offisielle planer fra 2002 om å kutte produksjonskostnadene med 30 prosent», understreker fagforeningsmannen som nettopp har fått besøk av to vietnamesere på 25 og 21 år. Anh og Tam arbeider på en fabrikk som er underleverandør til flere multinasjonale bilkonsern. I et år har Tam arbeidet for 65 000 yen i måneden (4800 kroner), seks dager i uken, uten å få betaling for det overtidsarbeidet han gjør hver lørdag – mens minstelønningen i prefekturet Aïchi er på mellom 731 og 820 yen (mellom 50 og 60 kroner for en lovlig arbeidsuke på 40 timer). «Da jeg ba om overtidsbetaling sa sjefen at han ikke hadde penger til det», forteller den unge mannen. Kurematsu forklarer at problemet er «at de har undertegnet en kontrakt med et formidlingsselskap som holder til i Vietnam. Der spesifiseres timetallet, som ikke stemmer med japansk lov, men som er i fullstendig overensstemmelse med vietnamesisk lov.

Noen av kontraktene forutsetter derfor en overtidsbetaling per time på 300 yen (17 kroner).» Dette selskapet krevde også oppgjør for omkostninger ved søknaden og innbetaling av et depositum som de tre årene i «lære» og i «turnus» ikke kan dekke: Tam måtte låne 10 000 dollar og han får dem bare tilbake hvis han vender tilbake til sitt eget land etter at visumet hans er utløpt, og hvis han fullfører oppdraget sitt uten å bryte noen av bedriftens regler. «Kontrakten sier også at han ikke kan delta i streik hvis en slik situasjon skulle oppstå», tilføyer Airorens generalsekretær. «Jeg frykter at jeg ikke vil få tilbake depositumet mitt,» sier den unge mannen som før han dro hadde hørt bekjente skryte av hvor bra lærlingoppholdet ville bli for ham og som tenkte at han skulle bruke fritiden til å perfeksjonere judoteknikken sin. «Ingenting er som jeg ble fortalt. I Vietnam forsikret selskapet meg om at arbeidet var lett, at jeg kunne legge meg opp penger og at jeg ville få japanskkurs. Ikke noe av dette var sant. Jeg har ikke kunnet legge en eneste yen til side og nylig skadet jeg underarmen på sveiseutstyret.» Den unge mannen sverger på at han ikke vil anbefale denne opplevelsen til noen når han kommer hjem. «Jeg får oppringninger fra lærlinger som er kommet tilbake til Vietnam og som har fått tilbake depositumet sitt», forsøker fagforeningsmannen å berolige ham. Men selv om depositumet blir tilbakebetalt er det en byrde for disse arbeiderne som lar være å klage når de ikke blir betalt i henhold til reglene. For ett og et halvt år siden støttet Kurematsu et hundretalls vietnamesere og trakk bedriften som lønnet dem for retten for å ha betalt dem under minstetariffen. Det var mulig å finne andre bedrifter som ville ansette dem, men fordi de mistet visumet sitt, ble de tvunget til å dra tilbake til Vietnam.
Siden den gang tilbringer fagforeningsmannen søndagene sine med å svare på henvendelser. «Jeg startet som matbud, før jeg begynte å arbeide full tid i fagforeningen, og nå har jeg skrevet min første bok om emnet som nettopp er kommet i bokhandlene,» sier han forbløffet.3 Men etter rettsaksjonen for ett og et halvt år siden har situasjonen endret seg. Tidene er blitt mer usikre og han nøler med å anmelde bedriften til Ahn og Tam. «Hvis jeg gjør det, er det ikke sikkert at jeg kan finne en ny til dem,» forklarer han. «De risikerer å miste visumet sitt og å måtte forlate landet.»

PÅ 90-TALLET STO bilindustrien godt i mot den økonomiske krisen, noe som førte til en strøm av arbeidskraft til Aichi fra andre provinser. «I år er situasjonen en annen. Toyota erstatter ikke de som reiser, de tidsavgrensede kontraktene blir ikke fornyet, folk blir satt på gaten. I det tapte tiårets verste år var 80 prosent av kapasiteten til herbergene i bruk, i dag er de fulle. Og når en japaner mister jobben og blir satt på gaten, blir en utenlandsk lærling sendt hjem.»

Et annet symptom er at de middelsstore bedriftene som inntil nylig ikke har funnet det særlig fristende å ansette lærlinger, nå begynner å benytte seg av dem for å fylle stillinger som tidligere var besatt av fast ansatte. Ikke akkurat det som trengs for å sikre utenlandske lærlinger en bedre framtid. I det amerikanske utenriksdepartementets årsrapport om menneskerettigheter fra 2007 arresteres Japan i kapittelet om menneskehandel. Der står det at «enkelte utenlandske arbeidere blir holdt fast under vilkår som likner tvangsarbeid gjennom programmet for utenlandske lærlinger.»4 Japanske medier har siden begynt å stille spørsmål ved disse framgangsmåtene: De mest sjokkerende, som beslaglegging av pass, er blitt unntak. JITCO har innført ukentlige møter og tolker for en del lærlinger. Regjeringen forbereder en reform som skal fullføres i 2009. «Men de viktigste tiltakene man går inn for, er kontrolltiltak eller dreier seg om oppholdenes lengde, mens det er programmet i seg selv man burde gå gjennom på nytt», beklager Wonsuk Sun, som deltar på ministermøter og som minner om at Sør-Korea i 2004 erstattet et lignende program med et system for arbeidstillatelse.
«I teorien er ikke disse lærlingene utenlandske arbeidere. Juridisk sett blir de betraktet som studenter, derfor er verken bedriftene i landene de kommer fra eller de japanske bedriftene som tar i mot dem underlagt arbeidslovgivningen», påpekte nylig journalis-ten Satoshi Kamata.5 I 1973 ble han kjent for å ha fortalt om arbeidsforholdene til de ansatte hos Toyota og deres brustne illusjoner i en bok som ble utgitt på ny for ikke lenge siden under tittelen «Håpløshetens fabrikk». 6 Siden den gang har de japanske sesongar-beiderne hos Toyota fått det verre.

Oversatt av K.E.V.

1Beregninger gjort av fagforeningene Airoren og Zentoitsu i perioden 2005–2007. Ifølge statistikken fra JITCO var det 57 050 i 2005, 68 304 i 2006 og 71 762 i 2007.

2«Migrant Workers, we are partners and work together», fagforeningsbrosjyre fra Zentoitsu, 26. mai 2008.

3Saichi Kurematsu, Toyota no Ashi-moto de («For Toyotas føtter»), forlaget Fubaishi, Nagoya, oktober 2008.

4«Japan, Country Report on Human Rights Practice 2007», Kontoret for demokrati, menneskerettigheter og arbeid, 11. mars 2008, finnes på www.state.gov.

5«Det japanske praktikant- og turnusprogrammet for utlendinger, utdanning eller utbytting?», Shukan Kinyobi, Tokyo, 25. april 2008.

6Jid...sha Zetsubo Kojyo, Kodansha, Tokyo, 1983, første utgave i 1973. Fransk oversettelse: L'Usine du désespoir, Editions Demopolis, Paris 2008, engelsk: Japan in the Passing Lane: Insider's Account of Life in a Japanese Auto Factory, Pantheon Books, 1983.