Verdens største og viktig-ste dokumentarfilmfestival IDFA ble nylig avholdt i Amsterdam. Jeg klarte å få med meg et lite snitt av de 300 nye filmene, etter hva mine bein rakk og min søvnstøle bak orket av kinoseter. Her følger noen inntrykk fra denne kritiske dokumentarfronten.
Festivalens vinnerfilm, som også har premiere i Norge 12. januar, er danske Burma VJ – Reporter i et lukket land. Kinofilmen er basert på videoopptak fra en rekke burmesere som risikerte livsvarig fengsel ved å filme buddhistmunkenes opprør høsten 2007. Dette er aktivistisk videojournalistikk (VJ) av høy dokumentarisk verdi. En videoladning av en film som gir oss et nyere historisk gufs inn det førti år gamle burmesiske diktaturet.
Høsten 2007 demonstrerte nærmere 100 000 mennesker i gatene etter at mange av munkene kom ut og støttet oppstanden mot militærdiktaturet. Folkemassene jublet fra hustak og verandaer mens munkenes demonstrasjonstog passerte forbi. Og hva om alle Burmas 400 000 munker hadde tatt til gatene? Det tok ikke mer enn tre dager før militærregimets soldater kom for å stanse opptøyene. Stemningen i filmen er til å ta og føle på. Via små videokameraer skjult i vesker eller under jakker bringes vi midt inn i tumultene. Eksempelvis dreper soldatene en koreansk fotograf. Datoen er 27. september og de unge menneskene roper til hverandre «De som ikke er redde for å dø, kom fram i første rekke!» Andre svarer: «Vi vil fortsette til vi dør!» Videoopptakene gjort under disse hendelsene ble smuglet ut via internett og satellitt, til Democratic Voice of Burma (DVB) i Oslo,1 som spredde opptakene slik at millioner i Vesten kunne se dem, i tillegg til at folk i Burma kunne følge med.
Opptakene er altså samlet i denne filmen som spesielt følger aktivisten «Joshua». Han flykter til Thailand for å fortsette kampen derfra. Regissør Østergaard møtte først «Joshua» på en treningsleir for burmesiske journalister i Thailand. Østergaard skulle egentlig lage et halvtimes portrett om denne modige burmesiske videojournalisten, men da opprøret startet i september 2007, grep regissøren en historisk mulighet til å lage en sammenhengende film/rekonstruksjon av hendelsene. Østergaard er kjent for å mikse dokumentar med iscenesettelse.2 I Burma VJ er et filmgrep å iscenesette de tidligere mobiltelefonsamtalene fra opptøyene. Filmklipper Janus Billeskov Jansen hadde en enorm oppgave med å sortere alle videoklippene, opptak med liten informasjon om tid og sted. Interessant nok fant han nøyaktige satellittbilder over Rangoon og annet gjennom amerikanske Google Earth, som han sa til det danske tidsskriftet FILM#64 så fant han «langt mer høyoppløselige bilder [av Burma] enn hva du får når du ser på København.»3 (Også andre steder vestlig etterretning har interesse av hadde spesielt høy oppløsning.) Slik kunne han finne igjen de videofilmede bygningene og gatene, og skape større sammenheng i filmen. Oversetter måtte de skaffe fra DVB i Oslo.
DENNE FORM FOR videoaktivisme har forgjengere i politiske grupper som Video-freex, Global Village og the Raindance Corporation. Gerilja-tv med billige håndholdte videokameraer, med organisasjoner som www.witness.org som deler ut videokameraer til grasrotbevegelser rundt omkring i verden, for å hindre eller dokumentere brudd på menneskerettighetene. (Tenk deg konsekvensene, hvis det hadde eksistert et videoopptak av politiets drap på den 15 år gamle gutten i Hellas i begynnelsen av desember …)
Regissør Anders Østergaard vant med Burma VJ ikke bare IDFAs hovedkonkurranse, men også klassen «Movies that Matters». Burma VJ fikk dessuten i november førstepris på CPH:DOX i København, og tatt ut til den anerkjente amerikanske Sundance-festivalen i januar. Filmen, med norske Mediamente som medprodusent, er kjøpt inn av NRK for snarlig tv-visning, men vises først på kino. I Amsterdam var alle forestillingene utsolgt, billetter ble også solgt på svartebørs.
Burma er staten militærdiktaturet kaller Myanmar. Staten som slår hardt ned på enhver oppstand, sivil ulydighet eller journalistisk aktivitet. Staten som i likhet med Nord-Korea nærmest er hermetisk lukket. I forrige måned anmodet 112 tidligere statsledere (deriblant Kjell Magne Bondevik) FNs generalsekretær Ban Ki-moon om å møte statslederne for å få løslatt demokrati-aktivisten Aung San Suu Kyi. Denne staten som for et par måneder siden også fengslet over 100 aktivister, politikere, hjelpearbeidere, journalister, munker og advokater – med fengselsdommer opp mot 68 år. 2100 politiske fanger viser hvor uvettige landets statsledere er.
ET AV HOVEDTEMAENE på IDFA var Afrika, der jeg vil trekke fram fem filmer. Madonna og Nathan Rissmans film I Am Because We Are bringer oss rett inn i Malawis problemer med horder av foreldreløse barn. AIDS-epidemien er omfattende. Landet har lidd under 30 år med diktatur. Katastrofen har, slik Jeffrey Sachs konkluderer i filmen, utviklet seg til en epidemi på grunn av sulten og fattigdommen. Jomfruer gis bort av sine foreldre for at menn skal «bli renset» for sin sykdom: De unge forteller at de måtte høre på sine foreldre, og mennene forventer sex tre ganger første dagen. I Malawi er én million barn foreldreløse, og mange av dem har AIDS.4 Madonna ble selv foreldreløs da hun var seks. Filmens beskjedne filosofiske budskap er at vi trenger hverandre, eller våre foreldre: «I am not defined without you.»
I filmen Iseta Behind the Roadblock følger vi fotografen Nick Hughes tilbake ti år etter Rwandas folkemord. Han var den eneste som klarte å filme noen av Rwanda-drapene som skjedde. Videobildene fra Kigali gikk den gang verden rundt i nyhetene. I Iseta Behind the Roadblock får vi se hvordan de gamle videoopptakene i ettertid fører til en rettssak der hutuen på videoen dømmes. Vifølger også Hughes rundt i dag hos de døde tutsienes slektninger. Dessuten kommer FN i svært dårlig lys i de gamle filmopptakene: Væpnede FN-soldater i pansrede biler kjører bort, og etterlater tutsier til hutuer med middelalderaktige macheter, som så hogger løs på de skrekkslagne tutsiene. Dette er også dokumentert i filmer som Sometimes in April.5 FN sentralt interesserte seg ikke særlig for massakrene som ble rapportert fra Rwanda.
Rough Aunties av Kim Longinotto dreier seg om del sterke hvite og sorte kvinner som hjelper voldtektsofre. Organisasjonen Bobbi Bear forfølger voltektsmenn juridisk, og tar vare på de unge jentene som er overfalt. En film om psykisk lammede unge jenter, og de uredde «tøffe tantene». Filmens tema ble oppfattet, men filmens lengde (103 min.) gjorde at jeg og fire andre på første rad sovnet mot slutten.
Norske From Prison to Parliament av Charlotte Rødher Tvedt er et talende dokument over en kenyansk flyktning som sender penger fra Norge til en politisk bevegelse i hjemlandet Kenya. Etter en svindelaffære soner Peter Ranginya i Bastøy fengsel. Filmen følger ham fra fengselet til han senere stiller til valg i Kenya. Det er bare det at denne opportunisten så gjerne kjøper stemmer i Kenya … Men filmen er ikke utrykk for norsk moralisme.
En helt annet blikk på Afrika ga Enjoy Poverty av den nederlandske kunstneren Renzo Martens, som reiser rundt i Kongo med håndholdt kamera. Hans utfordring er å få de fattige selv til å tjene på medieindustrien rundt dem: Hvorfor skal ikke fattigdom være salgbar? Hvorfor skal ikke lokalbefolkningen kunne fotografere de døende og utsultede selv, og få betaling som vestlige fotografer? Noen gutter prøver selv å fotografere på hans oppfordring, men å få solgt dem var verre … Filmens søkelys rettes mot hjelpeorganisasjoner som «lever» av fattigdommen. Flyktningtelt og biler er tydelig merkevarebygget med store logoer. Men paradokset er at også Martens tjener på fattigdommen, han reiser selv rundt i elendigheten: Et sted filmer han en far som viser fram sin utsultede datter og hennes uvaskete underliv som et stort, åpent sår. Martens «kunstneriske» følgesvenn blant Kongos analfabeter og fattige er, provoserende nok, neonskiltet «enjoy poverty». Som regissøren sa på en konferanse: «Jeg er like kynisk som dere.»
SÅ TIL GAMLE østblokken: En vakker dokumentar kalt Boris Ryzhy om poeten med samme navn, gir en dyster stemning fra den halvkriminelle, drabantbyaktige russiske småbyen Jekaterinburg. Den 27 år gamle dikteren var følsom nok til å ta landets dysterhet innover seg, og i 2001 orket han ikke å leve lenger. Regissør Aliona van der Horst søker opp minnene syv år etter. Hun oppsøker familien, naboer og venner. Noen gamle, korte videoklipp med hans melankolske smil gjenfinnes. Filmen viser grå oppganger, blekgule blokker på rekke og rad lik militærforlegninger, og vinteren understreker kulden. Mennesker titter fram bak låste metalldører. Mange av dem kjeltringer og mordere. En av de intervjuede beskriver dem som «bodygardgenerasjonen». Dette er Ryzhys gamle klassekamerater, den overflødige generasjonen mellom kommunisme og kapitalisme. Van der Horsts film innehar også vondvakre visuelle partier, akkompagnert av Ryzhys dikt om denne hans råe og håpløse forstadsvirkeligheten.
Constantin and Elena er en også følsom dokumentar, men av en annen type. Den handler om et gammelt ektepar på en bondegård i Romania. Dette er en film om tid, kjærlighet og alderdom, eller sett på en annen måte: en film om død, bitterhet og kort tid igjen. Regissør Andrej Dascalescu filmet alene, for ikke å la sine besteforeldre bli påvirket av kameraarbeidet – og kameraet gikk iblant også uten fotograf. Ifølge den unge debutregissøren skal man ha talent, arbeide hardt og ha flaks for å bli valgt ut til en festival som IDFA. Han mente selv bare å ha hatt det siste. Hans fastlåste kamera gir en viss verdighet til karakterene, det lar dem være i fred, samtidig som det gir oss mulighet til å delta i deres private stunder – i deres langsomme daglige oppgaver, deres sammensveisede og lykkelige liv, etter 55 års ekteskap. Vemodet ved livets slutt beskrives av Constantin selv med at «det ene øye ler, det andre gråter.»
Den norskproduserte filmen Yodok Stories om flyktninger fra totalitære Nord-Korea var viktig på IDFA. En film av høy kvalitet som får norsk premiere i februar.
Fra totalitære Hviterussland viste Journalists av Aleh Dashkevich hvor få muligheter landets uavhengige medier har. De som stiller seg for kritiske til diktator Alexandr Lukasjenko og hans kumpaner, forsvinner bare (noe som var tilfellet for faren til den unge tolken på debatten etter visningen i Amsterdam). Interessant nok starter filmen med Lukasjenkos forsikring i 1994 om at frie medier er en demokratisk forutsetning han vil kjempe for. Det var før han ble valgt. Snart fjorten år senere beretter sjefredaktør Svetlana i en uavhengig undergrunnsavis om den manglende ytringsfriheten. De må operere som en hemmelig avis, distribuert av frivillige til fots.
Filmen viser også dikteren Adamadovich som offentlig syr igjen sin munn i protest mot manglende ytringsfrihet – han måtte rømme og fikk asyl i Norge. Soldatenes voldelige framferd som filmen viser, er rystende: I en liten, fredelig demonstrasjon holder en ung kvinne opp bildet av sin forsvunne mann – som var presidentens tidligere fotograf – i neste øyeblikk blir hun regelrett slått ned av en hissig soldat.
Tingenes tilstand er heller ikke så mye bedre i Russland. In the Holy Fire of Revolution viser tidligere sjakkverdensmester Garri Kasparovs forsøk på å stille til det russiske presidentvalget i 2007. Han motarbeides systematisk av Putins sittende regjering. Ikke bare hindrer de ham å ta fly rundt i Russland på valgturne eller få tv-dekning. Men også her ser vi rå vold benyttes som maktmiddel der noen på oppdrag slår ham ned med en kølle. Han fengsles også uten nevneverdig grunn. Kasparovs koalisjon Det andre Russland har få muligheter i landet der makten har fritt spillerom, en stat med forakt for egne lover. Eksempelvis blir Kasparovs partikontor blokkert og partifolkene stadig trakassert. Filmens komiske element er Putins ungdommelige tilhengerskarer som med høystemte rop demonstrerer mot Kasparov og Det andre Russland. Kasparov utfordrer dem til diskusjon på gaten, men de vet knapt hva et argument er. Slutten på Kasparovs muligheter kommer når myndighetene plutselig før valget krever at han samler to millioner underskrifter – og det i den russiske ferien. «Valget» ble gjennomført uten ham, et valg hvor Medvedev visstnok skal ha fått 99 prosent «oppslutning» fra tsjetsjensk side …
DEN UAVHENGIGE dokumentarfilmen gir oss fortellingene nedenfra. Fortellingene fra innsiden, de undertryktes historie, fortellingene som avslører maktens virkemidler. Dokumentarfilmens regissører gir oss den gjennomtenkte visuelt ladede kritikken. Disse regissørene har en helt annen agenda enn egoistisk makt og penger. Typisk for festivalenes utvalgte filmer er at de lages uten profitt for øyet.
© norsk LMD.
1 Se www.dvb.no. Dette er en medieorganisasjon i Oslo dedikert til ansvarlig journalistikk. De har som mål å gi nøyaktige og balanserte nyheter til folket i Burma, Målet er å presentere understøtte en uavhengig offentlig opinion, fremme menneskerettigheter, og formidling mellom forskjellige etniske og religiøse grupper.
2 Se også hans Troldkarlen (1999), Tintin et Moi (2003) eller Gasolin (2006).
3 Se www.dvb.no
4 Om ikke de HIV-smittede holder sykdommen i sjakk ved en daglig pille betalt av Vesten, Madonna og andre. Se også «Sublime opprustning», norske Le Monde diplomatique, februar 2008, om filmen Angels in the Dust fra Sør-Afrika.
5 Se «Følelsesmessig opprustning», norske Le Monde diplomatique, november 2008.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
