Kampen om emigrantenes gull

«I alle afrikanske land,» sier Ravinder Rena fra det eritreiske Teknologi-insituttet, «er humankapitalen viktigere for utvikling enn finanskapitalen, for bare den første kan omskapes til virkelig utvikling. Om vi ikke endrer strategi, vil ikke all verdens pengesendinger nytte, Afrika vil forbli fattig.» Mer enn 300 milliarder dollar drysses hvert år over hjemlandene til de 200 millioner migrantene som finnes i verden. 20 milliarder dollar sendes av afrikanske migranter alene. Pengeoverføringene til Afrika har økt med 55 prosent siden begynnelsen dette århundret.

Bretton Woods-institusjonene (Verdensbanken, IMF) viser – sammen med de vestlige regjeringene – spesiell interesse for disse milliardene som sendes til Afrika. Ifølge en mengde offisielle rapporter utgjør disse pengene en sikrere og mer stabil finansieringskilde enn private investeringer og tradisjonell utviklingshjelp. For enkelte afrikanske land representerer denne pengestrømmen opptil 750 prosent av uhjelpen.

For Kapp Verde utgjør pengene fra diasporaen en fjerdedel av landets økonomi. Den ghanesiske nasjonalbanken regner for sin del med at disse overføringene svarer til 20 prosent av de samlede eksportinntektene. Migrantene trenger ikke å ha reist langt. 30 prosent av brutto nasjonalproduktet (BNP) i Lesotho er basert på penger fra landsmenn som arbeider i nabolandet Sør-Afrika, den viktigste mottakeren av interafrikanske migranter.

DET ER LIKEVEL i Nigeria, forstørrelsesglasset for det verste og det beste på det afrikanske kontinentet, at fenomenet trer tydeligst fram. Én av fem afrikanske emigranter er en nigerianer. De er bruhodene i et nettverk av kommersiell aktivitet og entreprenørvirksomhet som strekker seg fra São Paulo til Houston, fra London til Dubai, fra New York til Hamburg, og fra London til Atlanta. I løpet av de ti siste årene har ikke mindre enn 28 milliarder dollar blitt sendt fra nigerianere i utlandet til deres brødre, familier og samarbeidspartnere i hjemlandet. Verdensbanken mener at over tre milliarder dollar er sendt til Nigeria bare i løpet av 2007. Forsendelser til Nigeria utgjør alene 30 prosent av overføringene utført av Western Union-avdelinger som er etablert i Afrika sør for Sahara.

First Bank, som driver på franchisebasis for Western Union i Nigeria, har opprettet mer enn to hundre avdelinger i landet. Den viktigste aktiviteten er nemlig overføring av emigrantpenger. «Vi jobber på spreng fra vi åpner til vi lukker,» sier Bola Adebanjo, som er ansvarlig for en av disse avdelingene. «Det er helt klart den sentrale aktiviteten for vår bank.» Denne gullåren får andre nigerianske banker til å velge samarbeidspartnere blant selskaper som driver med slike pengeoverføringer, slik United Bank of Africa gjorde da de gikk i kompaniskap med amerikanske Moneygram i 2007. USAs tidligere ambassadør i Nigeria, Howard Jeter, mener at «Nigeria bør gå foran og utvikle en politikk som i høyere grad involverer landsmenn bosatt i utlandet. Den afrikanske diasporaen sitter inne med svært mye finansiell, teknisk og intellektuell kompetanse. Afrika burde utnytte disse menneskelige og materielle ressursene for å møte utfordringene knyttet til utvikling, miljø, matvaresikkerhet, energiforsyning, HIV og bærekraftig vekst.»

Det er lett å gripe moralen i denne historien: Kan det tenkes noe bedre enn at en utvandrer hjelper hjemlandet sitt? Men når den vestlige verden søker å bringe disse emigrantarbeiderne inn i banksystemets folder i så stor grad som mulig, er det med et annet mål for øyet: «å få utviklingslandene til selv å betale for sin egen utvikling», og innkassere sin prosentdel (se ramme). En felles rapport fra Den afrikanske utviklingsbanken og det franske finansdepartementet, som kom i januar 2008, har studert situasjonen i fem land som «har sterke historiske og migrasjonsmessige bånd ett enkelt land, Frankrike.» Rapporten omfatter blant annet land som Senegal, Mali og Komorene. Undersøkelser blant to tusen afrikanske husholdninger viser at i 2005 ble det overført 449 millioner euro til Senegal, det vil si 19 prosent av BNP og 218 prosent av uhjelpen til landet. Mali mottok 295 millioner euro, det tilsvarer elleve prosent av BNP og 79 prosent av uhjelpen. Komorene mottok 70 millioner euro, det vil si 24 prosent av BNP, 346 prosent av uhjelpen. Ifølge denne studien har mottakerne av emigrantmidler en levestandard som er høyere enn gjennomsnittet i de respektive landene.

MEN DISSE OVERFØRINGENE burde også ha en vesentlig makroøkonomisk betydning. Inspirert av eventyraktige reklameframstøt fra Western Union, virker det som den våknende interessen for pengene fra afrikanske emigranter tildekker et faktum som migrasjonsspesialist i OECD, Jean-Pierre Garson, har påpekt: «Den utviklingsfremmende virkningen av disse midlene er ikke uten videre gitt, i alle fall ikke om man vurderer den i lys av det tapet av arbeidskraft emigrasjonen innebærer for disse landene.» Rett nok er det slik at disse midlene gjør det mulig for de som ble igjen å berge seg unna den ekstreme fattigdommen. Men de skaper også et avhengighetsforhold til verden utenfor. Dessuten er det slik at bare en beskjeden del av emigrantpengene går til tiltak som gir fortjeneste. Ifølge Rena «bidrar overføringene ikke til utvikling, fordi de ikke brukes til investeringer. For det meste går de til uproduktive aktiviteter som transport, betaling av gjeld, bolig, tomtekjøp. Men de kan også brukes til sparing, eller et prangende forbruk.»

Daglig forbruk legger beslag på mellom 75 og 80 prosent av de overførte midlene. Resten blir stort sett plassert i det som er ethvert menneskes drøm: egen bolig. En tverrfaglig forskergruppe har påvist at i Ghana har dette medført eiendomsspekulasjoner: «Migrantenes eiendomskjøp har bidratt til en prisspiral og redusert tilgang på boliger for fastboende med beskjeden inntekt. Boligeierne er mer tilbøyelige til å selge til andre personer bosatt i utlandet, fordi disse kan betale kontant og til en høyere pris.»

Den nye samarbeidspolitikken for utvikling og styring av utvandrernes pengestrøm som Frankrike og noen afrikanske land er blitt enige om, har som uttalt ambisjon å sikre at disse pengene går til varige investeringsprosjekt og en «mer produktiv» anvendelse. For Paris er det viktig at potensielle immigranter blir værende i hjemlandet ved at emigrantpenger går inn i prosjekter som dreier seg om helse, utdanning og gründervirksomhet. Det er ett av målene med den franske loven av 24. juli 2006 og dekretet av 19. februar 2007.

I tråd med disse lovene tilbyr sparebankene en spesialsparekonto («sparekonto for samutvikling») som gir et skattefradrag på 25 prosent. Tilbudet gjelder for immigranter med oppholdstillatelse i Frankrike, og som ønsker å investere i hjemlandet. Investeringen kan gjelde etablering eller gjenåpning av en bedrift, boligutleie, mikrofinans eller næringsbygg. Et annet produkt skal «gjøre det mulig for emigranten å etablere en spareordning som i neste omgang skal gi fortrinnsrett ved søknad om investeringslån».
Men de virkelige intensjonene bak disse politisk korrekte tiltakene har ikke gått alle afrikanere hus forbi. For eksempel gjør den beninske juristen Armand Adotevi på bloggen sin (Soninkara) narr av troskyldigheten og dobbeltspillet til dem som står bak ordningene. «Det er åpenbare gevinster å hente for fransk økonomi ved å plassere disse pengene i finansmarkedene på kort eller middels lang sikt. Det er omtrent som når læreren underviser eleven, med spissfindigheter egnet til å rundlure dummingen, om skattefritak og dobbel eller trippel rente på sparepengene, noe som er flott for både eleven og landet hans. Men samtidig åpnes det på lumskt vis for å se mer eller mindre bort fra forpliktelsene knyttet til utviklingshjelp.» Og Adotevi blir opprørsk: «Når så man afrikanske politiske myndigheter instruere europeere som har etablert seg i Afrika, om hva den betydelige profitten deres skal brukes til?»

Disse tiltakene gjør det mulig å videreføre de urettferdige mekanismene i verdensøkonomien og verdenshandelen, fordi de gir et alibi til de som nødig vil bruke penger på utviklingshjelp. De fjerner ansvar fra internasjonale finansinstitusjoner og stormakter ved å overføre vekten av verdens ulykker på de som lider under dem.

Fattigdommen fjernes ikke, den kan bare reduseres gjennom pengeoverføringer fra emigranter. Dessuten kan finanskrisen endre denne nye «strategiske visjonen» ved at pengestrømmen rett og slett reduseres kraftig.