Katolsk kammerspill

Ved første blikk på fotos fra John Patrick Shanleys Doubt kan man lett komme til å tro at handlingen i filmen utspiller seg for noen hundre år siden: kvinner i kysehatter, flagrende gevanter, strenge rom. Men dette er 1964 og vi er langt fra amish-land, nærmere bestemt i et lukket samfunn i Bronx, New York: den katolske St. Nicholas kirke og gutteskole. Filmen omhandler en alvorlig og opprivende konflikt mellom St. Nicholas’ prest Pater Flynn (Philip Seymour Hoffman) og skolens rektor, Søster Aloysius Beauvier (Meryl Streep), en konflikt som kan knyttes til de siste års avsløringer av omfattende misbruk av gutter i den katolske kirke i USA. Men det handler minst like mye om maktkamp, intoleranse, naivitet og pur ondskap. Og den minner oss om at ikke alle som melder fra om mulige overgrep har rent mel i posen.

Doubt er en adaptasjon av Shanleys eget prisbelønte skuespill (Pulizer, Tony Award) ved samme navn. 58 år gamle Shanley har bare regissert en eneste film tidligere, Joe vs. The Volcano (1990), en av de minst kjente filmene til Tom Hanks og Meg Ryan, fordi årelang blindhet på det ene øyet satte en stopper for regissørkarrieren. Derimot har Shanley gjort seg bemerket som manusforfatter, særlig med Alive (Frank Marshall, 1993, om den store flyulykken i Andesfjellene) og Norman Jewisons Moonstruck fra 1987 (norsk tittel: Forhekset av månen) som han fikk Oscar for.

BARNS MØTE MED strenge religiøse autoriteter har vært tema for en lang rekke filmet. På ett vis virker disiplinen og avstraffelsene i Doubt mer skremmende enn de fleste andre filmer med beslektet tema, fordi det stadig understrekes at handlingen utspiller seg i 1964, et år preget av Times A-Changin. Dylan og Warhol er like rundt hjørnet. Filmen legger også vekt på at dette er året etter Kennedy-mordet. Borgerrettighetsbevegelsen skyter fart. Skolen har fått sin første svarte elev, Donald Miller, og vi ser hans mor med Pill Box-hatt à la Jacqueline i en av filmens nøkkelscener, i streng kontrast til Meryl Streeps forhistoriske hodeplagg.

Filmen er et kammerspill som foregår i klasserommet, kirken, kontorer og korridorer, med unntak av et par viktige utendørsscener. I sentrum står søster Aloysius og pater Flynn. Han skal etter hvert havne i enda alvorligere sjelekvaler enn pater Logan i Hitchcocks I Confess (1953), for her dreier det seg ikke om den katolske taushetskodeks og en forbryters skriftemål, men om egne handlinger, i alle fall tvil og rykter angående hans moralske habitus. Flynn er en populær og aktiv prest, flink til å aktivisere guttene, og med betydelige oratoriske evner. Prekenene hans har alltid en klar tematisk tråd, det være seg tvil eller intoleranse. Han tar seg spesielt av korgutten Donald Miller, men slik vi ser det, er det denne som først oppsøker ham og ikke omvendt. Flynn gir ham et finurlig mekanisk leketøy i gave. Denne leken blir ødelagt, tråkket i stykker, når klassens utspekulerte urokråke «tilfeldigvis» dulter borti Miller slik at alle tingene hans faller på korridorgulvet. Men i mellomtiden har mye skjedd.

I stedet for den nylig avdøde reformator Johannes 23, er det et bilde av den ultraortodokse og fascistvennlige Pius 12
Den unge søster James (Amy Adams) prøver å pode litt entusiasme og glede inn i undervisningen, men søster Aloysius ser bare utglidning og vil ha mer disiplin. Det er like før jul, og den unge nonnelærerinnen forbereder julearrangementene. Hennes yndlingspopjulesang, «Frosty the Snowman», blir vurdert som tvilsom. Aloysius vil egentlig all glede til livs, hun er en Dickens-heks med disneyske Cruella-undertoner. Søster James synes å være på parti med pater Flynn, men så begynner hun å legge merke til urovekkende ting: omfavnelser i korridoren, Flynn legger et klesplagg inn i Millers skap, og Miller blir kalt inn til Flynn midt i en time. Når han kommer tilbake, virker han ute av seg. Hun ser ingen annen utvei enn å betro seg til søster Aloysius, som nå øyner sin store sjanse til å bli kvitt Flynn og bli skolens diktator. Hun sier: It’s my job to outshine the fox in cleverness. Flynn og James blir innkalt til hennes kontor. Først dreier det seg om juleforberedelsene, men snart skal episodene mellom Flynn og Miller stå i sentrum. Flynn forklarer den plutselige innkallelsen av Miller med at han har blitt tatt på fersken mens han drakk av altervinen, og at det har gjentatt seg. Men hvordan henger dette sammen? Hva har egentlig skjedd?
Har Aloysius virkelig fått sin unge underordnede på parti med seg? Må Miller slutte som korgutt, som elev på skolen? Og hva blir Flynns skjebne? Han slår resolutt tilbake, men han har utfordret en drage som kjenner sin styrke, en ond, bitter kvinne med farlig god menneskekunnskap, en maktsyk gambler som spiller høyt og ikke går av veien for skitne triks. Kort sagt: Hun legger en fatal felle for Flynn. Mer kan jeg ikke si, for dette er en fortelling der man kan avsløre alt hvis man røper en hovedbestanddel av plottet etter et gitt tidspunkt. La meg heller antyde at historien har en finurlig ironi over hybris som Aristoteles kunne ha nikket anerkjennende til. Og at vi får en av filmens sterkeste og mest overraskende scener når Aloysius innkaller Millers mor til møte.

HVA ER DENNE filmens fremste kvaliteter? Først og fremst en tett miljøskildring. Kirken og skolen er et samfunn i samfunnet, avskjermet fra Bronx og New York på godt og ondt, men vi blir gjennom innledende bilder ledet til å assosiere kirken og skolen med gatene, det er lokalsamfunnets kirke, og folk møter opp. Dernest har vi skarpt tegnede karakterer – på grensen til det overtydelige i tilfellet Aloysius.
Fundamentalister har
her som ellers lite å tilføre oss annet enn en evig nytelse uten nytelsens bilde i neste liv
Streep spiller en kvinne som er bitter på sin skjebne – ja, vi blir nesten overrasket over at hun en gang har vært gift, så vond ser hun ut her. (Og siden dette er en Disney-produsert film, kan jeg ikke dy meg for å si at hennes skikkelse bryter med den disneyske heksekode, som krever en forening av det farlig vakre og det grimme, tenk på dronningen i Snehvit og den onde feen i dvd-aktuelle Tornerose.) Meryl Streep har et ansikt som transformeres ekstremt fra rolle til rolle: mystisk vakker, arrogant bitch, uskyldsren, gusten-blek og sammenbitt. Her er hun til tider en fascinerende blanding av Harriet Andersson og Jan Malmsjös biskop i Fanny og Alexander. På sitt aller fæleste er hun som overvåker i klasserommet, især når hun nyter tortur i små doser, men også når hun henger opp et innrammet fotografi ved siden av tavlen, slik at søster James kan se gjenskinnet av uro når hun vender ryggen til klassen. Ikke hvilket som helst fotografi, det er et pavebilde, og ikke hvilken pave som helst: I stedet for den i 1964 nylig avdøde reformator Johannes 23 eller hans etterfølger Paul 6 (som besøker president Johnson i 1965), er det et bilde av den ultraortodokse og fascistvennlige Pius 12. Hun er virkelig en som vil skru klokka kraftig tilbake (også på borgerrettighetsområdet), det eneste som motsier dette, er at hun i en scene blir oppslukt av en transistorradio som hun har beslaglagt fra en elev …

Streep-skikkelsens fiendtlighet overfor livsglede og nytelse virker i dag «middelaldersk», særlig i lys av vår egen tids bilde av livsnytelse. Siden 60-tallet har vareskuespillet – revitalisert av opprørske strømninger – i stadig større grad reklamert for kontinuerlig nytelse 24 timer i døgnet. Alternativister og fundamentalister har med høyst forskjellig utgangspunkt erklært krig mot nytelseskapitalismen. Fundamentalister har her som ellers lite å tilføre oss annet enn en evig nytelse uten nytelsens bilde i neste liv, en projisert og suspendert nytelse. Vi trenger heller en kritisk gjennomtenkning av nytelsens etikk – est-etikk? – i en tid da bildet av konstant nytelse har lidd et realitetstap.
Vektleggingen av søster Aloysius’ fortid er et av de få momentene som unndrar seg stedets enhet. Når hun er seg så bevisst fortidens plass i hennes egen skjebne, så er det ikke rart at hun begynner å fabulere om Flynns fortid.
{{{Aloysius representerer
den absolutte visshet,
hos presten Flynn har tvilen sin plass}}}
Doubt er først og fremst skuespillernes film. Streep og Seymour Hoffman sammen på lerretet – det var kanskje dette aspektet som gjorde meg mest spent på filmen. De har begge, på hver sin måte, et spesielt talent for det sarkastiske, et stort register av grimaser, en geip og en giftig latter på lur. Og samspillet holder virkelig hva det lover.
Det er nesten en hel generasjon mellom de to profilerte karakterskuespillerne, og Hoffman har, til tross for Oscar for beste mannlige hovedrolle i Capote, ennå ikke etablert seg som en absolutt stjerne, til det har han spilt for få helteroller og for mange problematiske skikkelser. Her ser vi en mann som, inntil det motsatte er bevist, er en sympatisk, balansert og stolt person. I Flynn er det i utgangspunktet lite av stakkaren fra Magnolia, den arrogante kongen av Roma i Den talentfulle Mr. Ripley eller den absolutte fallitt i Before the Devil Knows You’re Dead.¹ Men Streeps rollefigur gir Flynn en lite søsterlig behandling, og selvfølgelig får hun ham ut av balanse, får han til å bli en svettende liten pykniker, alt det Hoffman spilte seg vekk fra i Freddy-rollen mot Matt Damon og Jude Law. En rollefigur preges nødvendigvis av sin fysiske gestalt og fysiognomi. Hadde Matt Damon hatt rollen som Flynn, ville Streep-skikkelsen angrepet guttungen i ham.

SOM FILMKUNST ER Doubt på det jevne, men det kler innholdet at bruken av virkemidler er moderat. Det fins noen gode overganger, for eksempel fra Flynns lange negler (et av Søsterens mange ankepunkter) til rødt kjøtt på en tallerken. Noen speileffekter kan også trekkes fram. Men det er først og fremst som kammerspill at filmen imponerer.
Hva er filmens moral – i relasjon til det sørgelig aktuelle overgrepstemaet? Kanskje at det er vanskelig å være sikker på en relasjon når man bare ser den fra utsiden. Aloysius representerer den absolutte visshet, hos presten Flynn har tvilen sin plass. I denne sammenheng står også samtalen med Donald Millers mor (glimrende spilt av Viola Davis) sentralt. Men et vel så viktig moralsk tema er nok motstillingen mellom den mistenkte, men populære presten, og en anklager som hele tiden ber om ikke å bli likt. At fienden er en vond og ond heks innebærer ikke at helten er uskyldig. Men det betyr heller ikke at ethvert blikk på et mulig fatalt feilgrep er legitimt. Katolske presters fall for fristelsen med overgrep på mindreårige som følge, er blitt en nedslående statistikk i USA og andre land. Filmens fremste fortjeneste er at den insisterer på det særegne i enhver historie, momenter som ikke kan reduseres til statistikk. Og at det finnes alvorlige tvilstilfeller.
Nå må det nok sies at Shanley noen ganger insisterer for mye – og for utvendig – på sin egen tvilstematikk, ikke minst mot slutten. Men det er ingen grunn til å la være å se Doubt – som utvilsomt burde ha fått tittelen Tvil på norsk.
© norske LMD. Doubt. USA 2008. 1 time 45 min. Norgespremiere 16. januar.
1 Se «Den perfekte forbrytelse», norske Le Monde diplomatique, mars 2008.