Slik mistet Obama kontroll over Irak-politikken

Ett av de store spørsmålene etter Barack Obamas imponerende valgseier i november var om han kom til å holde sitt valgløfte om å trekke de amerikanske styrkene ut av Irak i løpet av 16 måneder. Tilbaketrekkingsplanens skjebne ble, med rette, ansett som en indikasjon på Obamas utenrikspolitisk orientering og rollen han ville spille i nasjonal og internasjonal sikkerhetspolitikk.¹

Dette spørsmålet utgjorde den mest tilspissede konflikten mellom den tiltredende presidenten og det amerikanske militære lederskapet, som var kjent for å være motstandere av hans tilbaketrekkingspolitikk. Men Obama hadde uvanlig sterke overbevisninger når det kom til dette spørsmålet. Ville han kjempe for sin politiske overbevisning eller gi etter for militært press? Det som sto på spill i denne kampen var intet mindre enn et grunnleggende valg mellom strategisk tilbaketrekking fra Irak og et forsøk på å forlenge USAs militære tilstedeværelse i landet utover 2011.

BARACK OBAMAS PLANER om å trekke ut amerikanske tropper innen 16 måneder etter at han ble innsatt som president, var ikke bare valgflesk for krigsmotstanderne til demokratiske krigsmotstandere, men et resultat av en nøye gjennomtenkt personlig strategisk analyse. Det tydeligste uttrykket for Obamas strategiske begrunnelse for en rask tilbaketrekking fra Irak kom i en tale 15. juli, der Obama sa at USAs militære engasjement i Irak «tar vår oppmerksomhet bort fra alle truslene vi står overfor og de mange mulighetene vi ellers kunne gripe». Han argumenterte videre for at krigen i Irak «går ut over vår sikkerhet, vår stilling i verden, vårt militærvesen, vår økonomi og de ressursene vi trenger for å møte det 21. århundres utfordringer».

I en kronikk i New York Times 14. juli skrev Obama at hans plan kom til å innebære «taktiske justeringer», og at han lovet å «rådføre seg med militære ledere i felten og den irakiske regjeringen for å forsikre seg at troppene våre trekkes ut på en forsvarlig måte».² På en pressekonferanse to dager senere, forklarte han imidlertid at disse forbeholdene ikke kom til å ha noen innvirkning på den 16 måneder lange fristen for tilbaketrekking, men hadde mer med tempoet på tilbaketrekkingen «i enkelte måneder» å gjøre. Målet var å sørge for sikkerheten til de amerikanske troppene som skulle trekkes ut.

Obama insisterte på at han ikke kom til å endre på framdriftsplanen sin for å få den til å passe overens med rådene fra øverstkommanderende i Irak. «Presidentens jobb,« sa han, «er nettopp å fortelle generalene hva oppdraget deres er.» Og da Obama endelig møtte general David Petraeus i Bagdad senere samme måned, forkastet han (ifølge Joe Kleins redegjørelse i Time Magazine) generalens velformulerte argumenter for en «situasjonsbetinget»³ tilbaketrekking, og insisterte på at han ville fatte den avgjørende beslutningen ut fra egne vurderinger av kostnadene ved fortsatt amerikansk tilstedeværelse i Irak.

Det var imidlertid et tvetydig aspekt ved Obamas plan. Han foreslo at en «reststyrke» skulle bli igjen i Irak for å utføre «begrensede oppdrag». Dette definerte den tiltredende presidenten ikke bare som beskyttelse og opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker, men også som å «jakte på alle rester av Al Qaida i Mesopotamia». Tidligere hadde han imidlertid gjort det klart at styrkene som skulle gå etter Al Qaida skulle utstasjoneres andre steder i Midtøsten.

Som alle andre i Washington forventet Obama at den irakisk-amerikanske SOFA-avtalen (Status of Forces Agreement), som da var under utarbeidelse, skulle tillate en langvarig amerikansk militær tilstedeværelse i Irak.⁴ Selv midt i august insisterte Bush-administrasjonen fremdeles på at tidspunktet for tilbaketrekking av kampstyrker ville være uspesifikt og avhengig av «situasjonen». Den irakiske statsministeren Nouri al-Maliki presset imidlertid mot all forventning Bush til å godta, ikke bare full tilbaketrekking av kampstyrker innen slutten av 2011, men full tilbaketrekking av alle andre styrketyper innen samme dato. Han ba også om at USA trakk seg ut av byene innen juni 2009 og omgrupperte seg i baser hvis plassering måtte godkjennes av Irak.
Den endelige SOFA-avtalen, som ble godtatt av Bush-administrasjonen 6. november 2008, krever at Washington leverer en detaljert framdriftsplan for fullstendig tilbaketrekking og i tillegg oppretter «mekanismer og forordninger» som reduserer antallet amerikanske styrker innenfor det avtalte tidsrommet.⁵ Avtalen forbyr amerikanske tropper å holde irakiske fanger uten en irakisk rettskjennelse og den forbyr dem også å operere i Irak uten full godkjennelse og koordinering fra irakiske myndigheter. Den inneholder også et absolutt forbud mot å bruke irakisk territorium eller luftrom til «angrep mot andre land».

SÅ DA BARACK OBAMA ble valgt, var planen hans om tilbaketrekking innen 16 måneder mer eller mindre i samsvar med intensjonene i SOFA-avtalen. De amerikanske militære lederne var imidlertid alt annet enn klare til å akseptere denne planen, eller betingelsene i SOFA-avtalen for den saks skyld. Det kom raskt for en dag at militæret og byråkratiet i Pentagon hadde en plan for å reversere denne avtalen.

Mindre enn 72 timer etter at Obama hadde blitt valgt, siterte Time Magazine sjefen for de amerikanske styrkene i Irak, general Raymond Odierno, som sa at tilbaketrekkingen av amerikanske tropper måtte skje «langsomt, og bevisst, slik at vi ikke uten videre gir tilbake det vi har vunnet». Time kunne også fortelle at «viktige militære ledere» antakelig kom til å råde Obama til å «endre valgløftet sitt om full tilbaketrekking av amerikanske kampstyrker i Irak innen midten av 2010».

Tre dager senere fortalte Washington Post at admiral Michael Mullen, leder for USAs felles overkommando (Joint Chiefs of Staff), mente at Obamas tilbaketrekkingsplan var «farlig», og holdt fast på militærets oppfatning om at «styrkereduksjoner må avhenge av forholdene i felten». Washington Post siterte «forsvarseksperter» som kunne fortelle at konflikten mellom Obama og de militære lederne ville være «uunngåelig», dersom Obama kom til å presse igjennom tilbaketrekking av to brigader i måneden, slik han hadde bekreftet på nettsiden sin etter valget.

16. november gikk Mullen offentlig ut og erklærte til en rekke journalister at han hadde til hensikt å råde Obama til å la hastigheten og omfanget av tilbaketrekkingen avhenge av forholdene i Irak. Den kunngjøringen var en åpen utfordring til den tiltredende presidentens Irak-politikk.

18. november, samme dag som SOFA-avtalen ble undertegnet, fortalte Washington Post at ledere i Pentagon fortalte at tidsrammen i avtalen ga dem nok tid til å trekke ut alt utstyr og omtrent 150 000 amerikanske soldater fra Irak på en sikker måte, men de «gjentok at en slik tilbaketrekking kun burde skje dersom forholdene skulle tilsi det». Disse lederne forsto at avtalen hadde forkastet den «situasjonsbetingende» løsningen og gått inn for en urokkelig timeplan, og de hevdet derfor at USA ikke burde være forpliktet til å holde den tidsfristen som avtalen landet nettopp hadde undertegnet gikk inn for.

Det ble raskt klart at militærets kontinuerlige press for en situasjonsbetinget løsning var del av en større plan iverksatt av Bush-administrasjonen og militære ledere for å unnvike sentrale bestemmelser i SOFA-avtalen. Aviser i McClatchy-gruppa meddelte 25. november at ledende skikkelser i Bush-administrasjonen i all hemmelighet hadde kommet fram til «fortolkninger» av forbudet mot bruk av irakiske baser til angrep mot andre land og kravet om at den irakiske regjeringen måtte bli informert på forhånd om amerikanske militære operasjoner som ville gjøre det mulig for USA å gå utenom disse forordningene. Planen var å bruke avtalens punkt om «rett til selvforsvar» til å legitimere ethvert angrep på Syria og Iran, og argumentere med at USA kun måtte informere irakiske myndigheter om planer om operasjoner i et gitt område til en gitt tid.

Bush-administrasjonen hadde holdt disse «fortolkningene» hemmelige for den irakiske regjeringen, som selvfølgelig ville ha nektet tvert å godta dem. Det dreide seg ikke egentlig om «fortolkninger» av avtalen, men snarere om måter å underminere den på. Forordningen om amerikanske militære operasjoner krever ikke bare meddelelse, men «godkjennelse av den irakiske regjeringen» og «fullt samarbeid med irakiske myndigheter». Og avtalens forbud mot «angrep mot andre land» er absolutt og uforbeholdent.
Et enda mer alvorlig knep som Pentagons planleggere utarbeidet for å underminere formålet med SOFA-avtalen, ble avslørt av New York Times, som 4. desember fortalte at Pentagons planleggere foreslo å «endre navnet på enkelte enheter, slik at det som i dag ble kalt kamptropper kunne få nye oppdrag, definert som trening av og støtte til irakerne». Avisen foreslo, helt seriøst, at dette forslaget om «navneendring» var en metode som kunne gjøre at «Obamas mål i det minste delvis ble nådd».

Det var vel ærlig talt det motsatte som var tilfellet. New York Times fortalte at Pentagons planleggere satset på å beholde så mange som 70 000 amerikanske soldater i Irak «i lengre tid, selv etter 2011».

Planen om å beholde kamptropper i Irak på ubestemt tid ved å snakke om «trening og støtte», presset fra admiral Mullen og andre militære ledere om «situasjonsbetinget tilbaketrekking» og utklekkingen av unnskyldninger for å kunne ignorere begrensningene SOFA-avtalen påla amerikanske operasjoner, tjente en felles sak: Det amerikanske militærets og dets sivile alliertes planer om å underminere både Obamas tilbaketrekkingsplan og SOFA-avtalen.

OBAMA STO ALTSÅ overfor et Pentagon som sa klart fra at det ville fortsette en kurs i Irak som var stikk i strid både med Obamas egen politikk og den irakiske regjeringens vilje. Det nesten uimotståelige politiske presset som ble lagt på Obama for at han skulle beholde forsvarsminister Robert M. Gates i Pentagon, må forstås i lys av denne åpne utfordringen til Obama og hans lederegenskaper i et utenriksspørsmål av sentral betydning.

Dette presset ble satt inn mindre enn et døgn etter valget av Obama. Allerede da kunne New York Times meddele at kravet om å be Gates bli værende i Pentagon «stilles åpent av spaltister og kommentatorer og i det stille av ledende kongressmedlemmer fra Obamas eget parti …»

Den offisielle begrunnelsen for denne utnevnelsen, som var uten presedens i amerikansk historie, var kontinuitet og stabilitet i Forsvaret i en tid da USA var engasjert i to kriger. Ifølge en kilde nær Obamas overgangsteam, var det en tydelig politisk tankegang som lå bak dette valget: Demokratene var som alltid bekymret for deres antatte politiske sårbarhet i spørsmål om nasjonal sikkerhet, og ville ha republikaneren Gates til å styre Irak-politikken, for slik å ha politisk ryggdekning.

Betydningen Obamas valg av Gates har for hans politikk er imidlertid soleklar. Det var viden kjent at Gates, sammen med de militære lederne, var en motstander av Obamas tilbaketrekkingsplan. Og det er utenkelig at han ikke var helt og fullt med på Pentagons planlegging av en politikk som ville reversere tilbaketrekkingsavtalen mellom USA og Irak og forlenge den amerikanske militære tilstedeværelsen i landet på ubestemt tid. Når man tar denne politikkens omfang og mange implikasjonsnivå med i betraktningen, er det trolig at Gates var en av hovedmennene bak den.

Selv om Obama fortsetter å komme med uttalelser om den framtidige Irak-politikken, var utnevnelsen av Gates et klart tegn på at kontrollen over dette spørsmålet allerede er gått fra Det hvite hus til Pentagon. Dersom Obama ikke skulle være fornøyd med Gates’ Irak-politikk, kan han ikke en gang true med å gi ham sparken. Basert på de opplysningene som allerede har kommet ut, kan vi forvente at Pentagon, selv under Obama-administrasjonen, kommer til å fortsette å bruke alle nødvendige midler for å underminere ikke bare SOFA-avtalen, men selve det irakiske regimet, for slik å kunne legge grunnlaget for en langvarig militær tilstedeværelse i Irak.

Historien om hvordan Obama måtte gi fra seg den faktiske kontrollen over Irak-politikken er derfor en viktig leksjon for den som vil forstå maktforholdene i saker som interesserer de militære lederne og deres sivile allierte. Den har vist hvor svak og grunn det demokratiske systemets forsvar mot det amerikanske militærets (og dets allierte) dominerende innflytelse er, når de står sammen og er fast bestemte på å få det som de vil i et politisk spørsmål.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:

1 Se «Hvem blir USAs framtidige fiendre», norske Le Monde diplomatique, oktober 2008.

2 «My plan for Iraq», The New York Times, 14. juli 2008.

3 Time Magazine, New York, 22. oktober 2008.

4 Se Alain Gresh, «Hvem vinner krigen?», norske Le Monde diplomatique, mars 2008.

5 www.whitehouse.gov/infocus/iraq/SE_SOFA.pdf
(…)