Et spørsmål om ære

På film er andre verdenskrig like ofte underholdning og spenning som blodig alvor og tragedie. Den nye filmen om Stauffenberg-attentatet 20. juli 1944, Valkyrie, er et spenningsmaskineri, men i siste instans en tragedie, for konspiratørene mislykkes og blir henrettet. Hitler på sin side skal dø – har allerede dødd – i en annen film, i Der Untergang (2005). Vi vet jo hvordan det går til slutt! Heri ligger det historiske spenningsdramaets selvmotsigelse og gylne mulighet: Spenningen kommer i stedet til å ligge i hvordan attentatet blir planlagt og hemmeligholdt og nesten lykkes. Vi vet at De Gaulle overlevde både det autentiske bilattentatet og det andre, sinnrikt utpønsket av «Sjakalen» og hans forfatter Frederick Forsyth, men spennende er det likevel. Klarer Valkyrie å skape den samme effekten? I alle fall noen thrillergrep som får tilskueren til å konsentrere seg om øyeblikket, etappen, vekslingen.

Valkyrie virker i hovedsak troverdig ut fra det kildemateriale jeg har kjennskap til, og skikkelsene er autentiske, helt ned til løytnantsgrad. Men på meg virker det forstyrrende at tyskerne snakker engelsk i filmen. ¹ Det fungerer i en briljant komedie som Lubitschs klassiker To Be or Not to Be, men ellers sjelden. Gjennom nyere tyske filmer som omhandler nazitiden, især Der Untergang, er vi blitt bortskjemt med at tyske skikkelser inkorporeres av tyske skuespillere som snakker tysk. Det er også lagd tyskspråklige filmer om Stauffenberg-affæren, som Falck Harnacks Der 20. Juli (1955) og TV-dramaet Stauffenberg (2004). ² I Valkyrie hører vi Tom Cruises umiskjennelige stemme ytre noen tyske kommentarsetninger helt i begynnelsen av filmen, så går det over til engelsk. Riktignok er det lansert en tyskspråklig, dubbet versjon, og det fungerer visst i Tyskland og Østerrike, der de er vant til dubbing. Vi for vår del får bare godta at det snakkes engelsk – skuespillernes kvalitet og effektiv regi gjør at man tidvis glemmer at de snakker feil språk.

SETT AT ATTENTATET hadde lyktes, dette eller et av de tidligere. Anslagene var mange. I Valkyrie blir vi vitne til et av de mest utspekulerte forsøkene, idet en av Hitlers fiender i Wehrmacht, generalmajor Henning von Tresckow (Kenneth Branagh), klarer å plassere en bombe i Førerens fly like før Hitler skal returnere fra Østfronten i 1943. Sprengladningen er gjemt i en flaske årgangs-Cointreau. Det høres ut som en parodi på en hitchcocksk «MacGuffin», men er visst en helt autentisk historie. Temperaturfallet i høyden gjorde sitt til at bomben ikke detonerte, og von Tresckow måtte handle raskt og listig for å redde skinnet sitt. Året etter ble han med i konspirasjonen som skulle lede opp til 20.juli-attentatet. Men sett nå at dette attentatet hadde lykkes. I 1944 var attentatet del av en større plan. Kunne kuppet ha kommet, i grevens tid, eller var det (sannsynligvis) for sent til å redde Tyskland? Ville de allierte ha stoppet bombetoktene over Tyskland? Ville de sett på et kupp som det fornuftige svaret på Normandie-invasjonen sju uker tidligere? Ville russerne likevel ha gått helt til Berlin? Ville Hitler-lojale i SS ha valgt en ny fører og forsøkt et motkupp? Det viktigste med kontrafaktiske hypoteser i denne sammenheng er konsekvensene for Holocaust og sivile lidelser. For eksempel ble flere tyskere drept fra 20. juli 1944 til 8. mai 1945 enn i hele resten av krigen.

Den politiske opposisjonen til nazidiktaturet ble med brutal presisjon nedkjempet på 30-tallet. Også kirkelige og humanistiske protester ble raskt brakt til taushet. Scholl-søskenenes flygebladsaksjon i München vinteren 1943, foreviget i to filmer, ³ var heroisk, men medlemmene av «Den hvite rose» var dømt til å bli arrestert.

Det var kun opposisjonen blant de militære som kunne utrette noe nå. Mange år etter krigen betraktet flertallet av tyskerne dem som forrædere, i likhet med Scholl-kretsen. I dag er minnesmerkene for lengst på plass og blir hedret, både i München og i Berlins Bendlerblock, hvor adressen nå er Stauffenbergstrasse.

Hvem var med i denne indre kretsen som satte i gang attentatet og kuppforsøket 20. juli 1944, halvannen måned etter Normandie-invasjonen? Foruten noen konservative politikere som Carl Friedrich Goerdeler ⁴ og høyere administratorer i utenriksdepartementet og etterretningen, dreide det seg om tradisjonsbundne offiserer, flere av dem med aristokratisk bakgrunn. Generaler og oberster som for lengst hadde innsett at Hitler kom til å ødelegge Tysklands ære. De ville ha et militært sterkt Tyskland, men uten NSDAP-staten, nedslakting av sivile og jødeutryddelser. De ville ha slutt på hasardiøse erobringstokt, de ønsket å «hindre Europas ødeleggelse» og «vise verden at vi ikke alle er som Hitler», mannen som de mer eller mindre frivillig hadde sverget «betingelsesløs lydighet» til.
En sentral skikkelse i sammensvergelsen var generaloberst Ludwig Beck, generalstabssjef fra 1935 til 1938, da han trakk seg på grunn av uenighet med Hitler om krigs- og anneksjonspolitikken. En annen var generalløytnant Friedrich Olbricht, som var blitt forflyttet til Berlin etter det feilslåtte angrepet på Moskva. Og i bakgrunnen: generaloberst Friedrich Fromm, øverstkommanderende for reservestyrkene. Han støttet stilltiende kuppet, men gjorde helomvending da han skjønte at Hitler hadde unnsluppet attentatet. Fromm ble likevel henrettet i mars 1945.

DET VAR SOM STABSSJEF under Fromm og Olbricht at den 36 år gamle oberst Claus Graf Schenk von Stauffenberg ⁵ ble dratt inn i planleggingen av Hitler-attentatet i krigsministeriets hus, Bendlerblock. Stauffenberg var blitt hardt såret mens han tjenestegjorde under Rommel ⁶ i Nord-Afrika. Han mistet høyre hånd og to fingre på venstre, samt det venstre øyet. Derfor brukte han det som to tiår senere ble kalt «Moshe Dayan-lapp».

Ved siden av sin militære utdannelse deltok Stauffenberg i kretsen rundt den store, åndselitistiske dikteren Stefan George (d. 1933), en symbolist med tilknytning til Mallarmé, som etter kom til å dyrke religion, skjønne kunster og historiske idealer (greske, tyskromerske). Georges begreper som «det hellige/hemmelige Tyskland» og «det nye rike» kan ha inspirert ungdom i nazistisk retning, noe George selv avviste. Den unge Claus var ikke entydig mot Hitler i 1933, skjønt tvilen skulle raskt gjøre seg gjeldende. Han mislikte bokbålene og naziemblemer på Wehrmacht-uniformene – det er nasjonens, ikke partiets hær, sa han. Hvor mye gikk på stil, hvor mye på innhold? Det er i alle fall ingen tvil om at han reagerte med avsky på Krystallnatten i 1938. Det han opplever på Østfronten blir avgjørende. To år senere står han i sentrum for en hasardiøs, men genial plan som kunne ha forandret verdenshistorien.
Operation Walküre eksisterte allerede som en unntaksplan for Berlin. Olbricht og hans krets forvandlet den faktisk til en plan for hvordan de skulle hanskes med SS og andre Hitler-lojale etter et statskupp! Det var Stauffenberg som fikk ansvaret for å skaffe Hitlers underskrift og dermed ryggdekning. De tok en stor sjanse, men Hitler drev ikke med nærlesning når G...ring, Himmler & Co. var gjester på Berghof. 15. juli 1944 fotograferes Hitler og Stauffenberg sammen utenfor Wolfsschanze, «Ulvehiet», hovedkvarteret i Øst-Preussen. Stauffenberg har en bombe i vesken. Men han mottar ikke klarsignal fra Berlin, siden ikke minst Goerdeler, kupp-makernes kanslerkandidat, har insistert på at SS-sjefen Himmler må drepes samtidig, slik at en madman ikke blir erstattet av en lunatic, slik det sies med en subtil engelsk distinksjon i filmen. Men Himmler skal likevel ikke være tilstede på møtet. Stauffenberg er arg på Goerdeler, som nå uansett er mistenkt av Gestapo og må flykte.

En ny sjanse kommer 20. juli på samme sted. Men på grunn av varmen er møtet plutselig flyttet fra bunkeren til en sommerhytte med åpne vinduer. Etter noen nervepirrende minutter får den funksjonshemmede oberst Stauffenberg med hjelp av sin assistent løytnant Haeften klargjort bomben, og plasserer vesken så nær Hitler som mulig. Men vesken blir flyttet på like før den eksploderer, mens Stauffenberg foregir å ta en telefon som haster. Og trykket er ikke like sterkt i hytten som det ville ha vært i bunkeren. Fire omkommer, men Hitler blir bare lettere skadet. Stauffenberg kommer seg av gårde med et ventende fly, og flyet unngår å bli skutt ned fordi en medsammensvoren ignorerer en ordre. I Berlin venter general Olbricht med å sette i gang Operation Walküre til han er absolutt sikker på at Hitler er død. Men en beslutning presser seg fram, og planen blir iverksatt. Et stort antall SS-folk blir arrestert i Berlin og andre byer, som Paris. Ordrer og kontraordrer veksler, det nærmer seg et komplett kaos. Men så får Fromm beskjed fra Keitel om at Der Führer slett ikke er død …

FILMEN BEGYNNER I Nord-Afrika 1942 og forholder seg bare indirekte til Stauffenbergs forhistorie. Så følger rekonvalesens, overføring til hovedkvarteret i Berlin, innvielse i planen, kort sagt: en lineær fortelling med mange dramatiske høydepunkter og god dramaturgi.

La oss stoppe opp ved enkelte hovedtrekk ved filmen. Fra det øyeblikk den reviderte Valkyrie-planen blir iverksatt, formidler filmen hendelsene som et velsmurt maskineri: telefoner, teleks, kodemeldinger, tropper i bevegelse, kryssende meldinger og lojalitetsbånd – snart skal et motmaskineri sette seg i bevegelse, SS og Gestapo tar kontrollen og gjør sine utrenskninger blant the usual suspects i Wehrmacht: 80 ledere blir henrettet, i alt må rundt 3000 bøte med livet for den nesten perfekte forbrytelsen. Filmen blir selv et spenningsmaskineri. Spillet om nøkkelpersoners lojalitet er faktisk nervepirrende godt laget.

I det hele tatt er det spenningselementene som bærer filmen. En Hitchcock-inspirert montasje, med spor av så vel Sabotage som Notorious, særlig i scenen der bomben klargjøres på Ulvehiet; fokusering på enkeltgjenstander og nervøse reaksjoner; alle hindringene som forventet eller uventet dukker opp og truer med å velte spillet, scener som bærer bud om en tragisk slutt. Berghof-besøket med sin kvelende stillhet og en uvanlig neddempet Hitler (ikke minst i lys av Bruno Ganz’ frenetiske tour de force i Der Untergang) klarer også å skape en øyeblikkets suspens.

Filmen inneholder også et tankevekkende apropos til sin egen tittel. Valkyriene er i norrøn mytologi de kvinnelige «dødsvettene» som bestemmer hvem som skal falle i slag. Under rekonvalesensen opplever Stauffenberg med familie et alliert bomberaid over München. Stiften på platespilleren hopper av og på, det er Wagners Die Walküre som blir spilt og avbrutt. Et ekko kommer på Berghof, når Hitler faller i dype tanker over kriseplanens navn. Kjenner du Wagner? spør han. Man må kjenne sin Wagner for å forstå nasjonalsosialismen. Antakelig det sanneste Hitler kan ha sagt. Stauffenberg ser rolig på ham. Det er ikke lenger His Master’s Voice han hører.
Enkelte kommentatorer, som forfatteren Justin Cartwright i The Guardian ⁷ synes filmen blir for mye av en thriller. Her tror jeg man ønsker noe som hører til et annet sted. Som spillefilm må Stauffenberg-dramaet enten være en thriller, en dramatisering av handlingsforløpets logikk og tilfeldighetens spill, eller så måtte man ha laget et introvert drama om noen få implisertes dedikasjon og sjelekvaler (dette er til stede i denne filmen, i familiescener og enkelte konfrontasjoner, men marginalt). Når Cartwright sier: «Filmen stemmer overens med de fleste historiske fakta, men lykkes ikke på noen måte med å formidle den katastrofale moralske og politiske malstrømmen tyskerne var dratt med i», så er det ikke vanskelig å være enig, men kan man forvente at dramaet om Stauffenbergs attentat skal inkorporere en Sophie Scholls moralske avsky for regimet? Da måtte rammene i så fall ha vært en biografisk fortelling om Stauffenbergs oppvåkning, en helt annen film enn dette handlingsdramaet der sivilbefolkningen er så godt som fraværende. Valkyrie kan ikke og prøver ikke å være kortversjonen av en grundig historisk studie. En slik film så jeg på TV2 på nyåret, Operasjon Valkyrie, en lang dokumentarfilm som vekslet mellom autentiske klipp, intervjuer og rekonstruksjoner, og som slutter med en reportasje fra innspillingen av Valkyrie. ⁸ Nevnte dokumentarfilm belyste Stauffenberg-affærens implikasjoner for samtid og ettertid på en atskillig grundigere måte enn Bryan Singers thriller. Det som Valkyrie imidlertid burde og kunne ha inkorporert, er et skarpere blikk på de impliserte like forut for planen, deres beveggrunner for å delta i kuppet – og ikke minst: Hva slags Tyskland så de for seg etter krigen? Det hadde nok lignet på en «Welt von Gestern», temmelig fjernt fra det sosialliberale demokrati. Nesten som et ekko fra mannen som i skrivende stund nettopp har talt på Capitol Hill, sier Cruise et sted i filmen at vi trenger CHANGE, men til slutt i filmen identifiseres ’forandring’ med ’tilbake til gode gamle dager’.

EN TRADISJONELL OG velsmurt thrillermaskin, med nogo moral attåt. Jeg hadde skrudd forventningene ned og ble positivt overrasket. Regissør Singer kjenner jeg bare fra The Usual Suspects, som begynte lovende men gled ut – en overvurdert film. X-Men og Superman Returns har jeg stått over. Rollefigurene i Singers nye film gestaltes tilfredsstillende, især er det en glede å se Terence Stamp som aldrende general i sivil (Beck). Tom Cruise får som vanlig mye pepper før kommentatorene har sett filmen: Ikke er han «dyp» nok for rollen – det hadde kanskje vært et argument om dette var en film med fokus på Stauffenbergs plass i Stefan George-kultusen. Også hans medlemskap i Scientologikirken, en kult, er brukt mot ham i Tyskland. Men Stauffenberg var jo ikke fremmed for det kultiske. Nei, jeg synes han holder, men profillikheten er en smule overdrevet, og i motsetning til Stauffenberg ville ingen ta Cruise for å være en tempelridder.

Wehrmacht har de siste årene fått sin rettmessige del av skylden for nazistenes krigsforbrytelser. Var forskjellen mellom disse Wehrmacht-folkene og Waffen-SS fundamental? Uttrykt med en filmanalogi kan den sies å være like stor som mellom tempelriddere i Ridley Scotts regi og de tyske sverdridderne i Eisensteins Aleksander Nevskij fra 1938. Året etter forbød Stalin filmen i og med Molotov-Ribbentrop-pakten. To år senere innhentet virkeligheten fiksjonen.

© norske LMD. Valkyrie. USA 2009. På kino fra 30. Januar

1 Dette gjelder også engelsk/fransk, ikke minst i Gillian Andersons Charlotte Gray (2001). Hovedpersonen (Cate Blanchett) blir sendt som spion til det okkuperte Frankrike fordi hun behersker språket. Men som fransktalende snakker hun engelsk med franskmennene, som også snakker engelsk! Allo, allo–
2 Her spiller Sebastian Koch Stauffenberg. Vi kjenner ham både fra mesterverket De andres liv og fra Paul Verhoevens ujevne, men ikke uinteressante 2. verdenskrigsdrama Black Book (Zwartboek) fra 2006. Den kvinnelige hovedrolleinnehaveren i denne filmen, Carice van Houten, spiller Stauffenberg /Cruises kone i Valkyrie.

3 Den hvite rose (1982) og Sophie Scholls siste dager (2005). Die Weisse Rose er den mest nervepirrende, mens filmen fra 2005 er den som gjør sterkest inntrykk, og den har to uforglemmelige høydepunkt (flygebladsaksjonen på universitetet og «rettssaken»), men er dramaturgisk monoton i det lange midtpartiet, forhøret.

4 I motsetning til de fleste andre kuppmakerne var Goerdeler aktiv monarkist. Han var også sterkt antikommunistisk, men like sterk motstander av nazistenes jødepolitikk.

5 Stauffenberg var en gammel og innflytelsesrik adelsslekt. Claus? onkel, Nikolaus Graf von Üxküll-Gyllenband, motstander av Hitler siden 1939, hadde sterk påvirkningskraft på Claus. Arrestert 23. juli 1944, dømt til døden og henrettet i september samme år. I Jonathan Littells roman De velvillige (Aschehoug, 2008) fins det en von Üxküll med mye av de samme holdningene til Hitler, han er adelig, komponist og svogeren til hovedpersonen Max Aue.

6 Feltmarskalk Rommel ble mistenkt for å stå i ledtog med kupp-makerne. Rommel var sterkt kritisk overfor nazipampenes innblanding i krigføringen, men historikere er varsomme med å dra for sikre konklusjoner om hvorvidt Rommel hadde noe med kuppet å gjøre. Sannsynligvis ble han forrådt av sine rivaler Guderian og von Rundstedt. Han ble tvunget til å begå selvmord i oktober 1944.

7 «Secret Germany», The Guardian, London, 10. januar 2009.

8 Operasjon Valkyrie, TV2, 4. januar 2009.