I 2001 var ikke mangfold noe tema, i dag er debatten i full gang.» 2 Denne kommentaren i den franske dagsavisen Libération applauderte økningen i antallet (som fortsatt ble ansett som beskjedent) såkalte «mangfoldskandidater» på venstresiden i forbindelse med kommunevalget i mars 2008. Men venstresiden har ikke enerett på betraktninger om mangfold i Frankrike. Det var tross alt president Nicolas Sarkozy som noen måneder tidligere foreslo å skrive denne verdien inn i innledningen til grunnloven. Statslederen akter å «sette betydelig større fart» i arbeidet for at det» etniske mangfoldet» 3 skal komme til uttrykk i eliten.
Denne franske dynamikken kan vekke blandede følelser hos en amerikaner. Først forbauselse: I tretti år har mangfoldet fått en stadig mer sentral plass i politikken, samfunnslivet og framfor alt i det økonomiske liv i USA. Hvordan har franskmennene greid å komme slik på etterskudd? Og deretter skuffelse: Hvorfor i all verden har Frankrike endelig bestemt seg for å ta inn i igjen denne «forsinkelsen»? Boken min svarer ikke på det første spørsmålet, som opplagt er et forskningsemne for historikere, men går derimot løs på det andre spørsmålet. Bredden i spekteret av erklærte mangfoldstilhengere – fra organisasjonen Les Indigènes de la République (Republikkens innfødte) 4 til presidenten – gir allerede begynnelsen til et svar.
Konturene av et svar kan avgrenses nærmere gjennom å undersøke spørsmålet som en aktivist fra bevegelsen Les Indigènes stilte, ikke angående mangfold, men likhet: «Hva konkret betyr den paradoksale stadfestingen av en likhet mellom rike og fattige, borgerskap og proletariat, sjefer og arbeidere, herrer og tjenere, hvite og ikke-hvite, menn og kvinner, heterofile og homofile?» 5 Her er det selve spørsmålets form som er viktig, og særlig den strukturelle forskyvningen som skjer når man plasserer motsetningen «herre og tjener» på samme plan som «hvit og ikke-hvit». Faktum er at ulikhetene mellom hvite og ikke-hvite – og mellom menn og kvinner, heterofile og homofile – framfor alt er et resultat av diskriminering og fordommer. Og siden disse ulikhetene skyldes rase- og kjønnsdiskriminering, skulle det være tilstrekkelig å fjerne denne diskrimineringen for å bli kvitt dem.
Men ulikhetene mellom rike og fattige, sjefer og arbeidere har verken sitt opphav i rase- eller kjønnsdiskriminering. Disse ulikhetene skyldes kapitalismen og eiendomsforholdene. I forhold til økonomisk ulikhet fungerer rase- og kjønnsdiskrimineringen som sorteringssystemer: Diskrimineringen skaper ikke selve ulikheten, men fordeler virkningene av den. Derfor vil selv den mest fullstendige seier over rase- og kjønnsdiskrimineringen aldri kunne tette gapet mellom rike og fattige, men bare endre fordelingen av rike og fattige i forhold til kjønn, seksuell orientering og hudfarge. Et Frankrike der flere svarte er rike vil ikke være et økonomisk mer likestilt samfunn, det vil bare være et land der gapet mellom fattige svarte og rike svarte vil være større.
FRANKRIKES SITUASJON har naturligvis sine særtrekk. Fra etterkrigstiden og fram til 1970-tallet var de dominerende strømningene på venstresiden utelukkende opptatt av økonomisk likhet. Spørsmål knyttet til feminisme, rasisme og homofili ble plassert i kategorien «sekundære motsigelser», eller ganske enkelt oversett. Men de siste 25 årene har situasjonen forandret seg så mye at rekkefølgen er snudd om: Fra det liberalistiske vendepunktet i 1983 har kampen mot diskriminering (særlig illustrert ved bevegelsen SOS Rasisme) overtatt plassen til «brudd med kapitalismen» på toppen av den politiske dagsorden. Engasjementet for mangfold har i mange sammenhenger erstattet kampen for likhet (i stedet for å føye seg til den), noe som har det gjort de politiske demningene som holdt det liberalistiske trykket tilbake mindre solide.
Ønsket om å avskaffe rase- og kjønnsdiskriminering har vist seg å være forenlig med den økonomiske liberalismen, mens ønsket om redusere gapet mellom rike og fattige – for ikke å snakke om å tette det igjen – ikke lar seg forene med den. Frankrikes styrende klasse har bekjentgjort sitt engasjement for mangfold (gjennom å bekjempe fordommer, men også gjennom å hylle «forskjellene») samtidig som den har forsterket sine liberalistiske tendenser. Dette kjennetegner høyresiden (hva annet er det Nicolas Sarkozy inkarnerer?), men gjelder også ofte folk som plasserer seg selv på venstresiden. Spørsmålet om «nasjonal identitet» fester sitt grep på det intellektuelle livet i Frankrike – enten man feirer den (presidenten) eller kjemper mot den (Les Indigènes) – og tilslører samtidig de økte økonomiske ulikhetene som kjennetegner nyliberalismen verden over.
Med dette mener jeg selvfølgelig ikke at positiv diskriminering (eller engasjement for mangfold i sin alminnelighet) fører til større ulikheter. Jeg er snarere ute etter å vise at den forståelsen av sosial rettferdighet som er underforstått i kampen for mangfold – nemlig at våre grunnleggende samfunnsproblemer har sitt opphav i diskriminering og intoleranse heller enn utbytting – i seg selv bygger på en nyliberalistisk oppfatning. Det dreier seg dessuten om en parodi på sosial rettferdighet der man godtar at det økonomiske gapet mellom rike og fattige øker så lenge de rike teller (forholdsmessig) like mange svarte, brune og gule som hvite, like mange kvinner som menn, like mange homofile som heterofile. En «sosial rettferdighet» som med andre ord aksepterer urettferdighetene som kapitalismen skaper, og som til og med trekker fram det fordelaktige ved at dette økonomiske systemet fordeler ulikhetene uten tanke på opphav eller kjønn. Mangfold er ikke et middel til å innføre likeverd, men en metode for å administrere ulikhet.
Selv om de styrende klassene i Frankrike sluttet seg til mangfoldssaken og nyliberalismen relativt seint, så lærer de fort. Presidenten for det offentlige antidiskrimineringsorganet Halde 6 presenterer i årsrapporten for 2006 en særegen forståelse av likhet: «Hvis man tror på likhet, er fraværet av mangfold det synlige tegnet på diskriminering eller en lik rett til muligheter som er dårlig ivaretatt.» 7 Kort sagt, hvis de som tjener mer penger enn alle andre, bare er hvite eller bare er menn, så har vi et problem. Men hvis man blant disse også finner svarte, brune og kvinner, så er det ikke lenger noe problem. Hvis opphavet ditt eller kjønnet ditt gjør at du ikke får de samme mulighetene til å lykkes som andre, da er det et problem. Men skyldes det fattigdommen din, er det ikke noe problem.
NOEN KOMMENTATORER mener at selve kilden til disse betraktningene bør opptre med varsomhet. Haldes første styre talte svært få representanter for det som kalles «synlige minoriteter». Og lederen selv, Louis Schweitzer, er mangeårig leder for selskapet Renault som flere ganger er blitt dømt for å diskriminere fagorganiserte. Ingen av disse innvendingene treffer målet. Problemet med Halde er ikke at styret som leder det, ikke er mangfoldig nok. Om så denne instansen hadde kunnet konkurrere i mangfold med det franske fotballandslaget som ble verdensmestere i 1998, så ville likevel ikke det franske samfunnet vært mindre preget av ulikhet, økonomisk sett, hva enten det var Zidane eller Thuram som scoret.
Problemet er heller ikke om Louis Schweitzer har gjort seg skyldig i diskriminering av fagforeninger: Det er ikke noe hyklersk ved å være mot venstreorienterte fagforeninger og samtidig være for mangfold. På samme måte er det heller ikke noen motsetning mellom å videreføre elitene og det å gjøre dem mer mangfoldige. Man anstrenger seg for å legitimere dem ved å representere et mangfold, ikke for å fjerne dem.
Som erfaren forretningsmann vet Schweitzer at engasjementet for mangfold er like mye en forretningsstrategi som et politisk standpunkt. Saken vekker dessuten like stor begeistring på handelsskolene som hos Les Indigènes de la République. For at framtidige bedriftsledere skal kunne få «et ’helhetlig’ perspektiv på det interkulturelle aspektet ved handel», ga Carlos og Javier Rabasso i september 2007 ut en Introduction au management interculturel. Pour une gestion de la diversité (Introduksjon til interkulturell ledelse, for en forvaltning av mangfoldet). 8 Boken er kommet ut i samme serie som Marketing des activités tertiaires (Markedsføring for tertiærnæringene), Finance de marché (Markedsfinans), Stratégie fiancière (Finansstrategi) og Le coaching en 5 étapes (Coaching i fem stadier) og er ikke spesielt progressiv. Men den har et par overraskelser på lager for den som våger seg inn i kapitlene om mangfold: Så å si hver eneste linje kunne vært skrevet av de «venstreekstreme» i Les Indigènes de la République.
Anklagen som en av organisasjonens ledere, Sadri Khiari, retter mot «enhetsvenstre» (om å være opptatt av «det kulturelle mangfoldet på verdensbasis», men ikke «i Frankrike») 9 klinger for eksempel godt sammen med den som brødrene Rabasso retter mot de europeiske regjeringene for å være for mangfold, men ikke «innenfor nasjonalgrensene» (s. 168). På samme måte som Les Indigènes ber «staten og samfunnet» om «å foreta et kritisk tilbakeblikk» på «likhetsuniversalismen, som har stått støtt siden den franske revolusjon» («L’appel des Indigènes») 10 roper de to skolelærerne våre på en «ny ’fransk revolusjon’» som skal bygge på «de kontroversielle temaene mangfold, diskriminering og positiv diskriminering» (s. 194).
Hva kan det så bety at representanter fra forretningsverdenen og etterkommere av «besteforeldre» «som ble tatt som slaver, kolonisert og fornedret», ser verden på samme måte? Jo, at mangfoldet «i videste forstand (bakgrunn med hensyn til etnisitet, kjønn, handikap, alder og seksuell orientering) har blitt det finansavisen Les Echos kaller «økonomisk imperativ», 11 og at venstresiden er seg like rede som høyresiden til å la seg begeistre av dette nye «imperativet».
Det betyr med andre ord at tankegangen om at de grunnleggende samfunnsspørsmålene handler om respekt for ulike identiteter, og ikke om å redusere økonomiske forskjeller, begynner å utfolde seg i Frankrike på samme måte som i USA for ikke lenge siden. Her som der har den nyliberalistiske høyresiden endelig funnet seg en nyliberalistisk venstreside med krav som høyresiden mer enn gjerne innfrir. Og når det dreier seg om å effektivisere arbeidsmarkedet og børsen gjennom å utvikle et mangfold i bedriftene («det økonomiske imperativ»), venter denne «fornyede» venstresiden endatil utålmodig på å få spille rollen som fortropp.
Å PÅSTÅ AT DET finnes et sammenfall mellom den nyliberalistiske høyresiden og den nyliberalistiske venstresiden når det gjelder mangfold, kan virke overraskende. For ble ikke Nicolas Sarkozy, tross alt, valgt i 2007 med et partiprogram som lovpriste nasjonal identitet? Og greide han ikke i løpet av valgkampen å innynde seg hos de mest konservative intellektuelle, slik som filosofen Alain Finkielkraut? Og da han ble valgt, opprettet han ikke straks et departement for immigrasjon og nasjonal identitet? Uansett, ikke før var departementet opprettet, så erklærte Sarkozy i januar 2008: «Mangfold er godt for alle», for deretter å melde at denne kampen skulle stå i sentralt i hans presidentperiode.
Den nyliberalistiske venstresiden unnlater likevel ikke å angripe Sarkozy som om han virkelig var rasist. Forklaringen er både enkel og logisk: Hvis ikke den nyliberalistiske venstresiden tegner et bilde av den nyliberalistiske høyresiden som lik den gamle fremmedfiendtlige høyresidens, da finnes det ikke lenger noe som kan skille den første fra den andre. Derfor jubler Libérations direktør Laurent Joffrin høyt hver gang Sarkozy sender ut det minste lille bekymrede grynt om innvandringen og den nasjonale identiteten.
Den nyliberalistiske venstresiden står egentlig mye nærmere Sarkozy enn Sarkozy står til Jean-Marie Le Pen. De er begge tilhengere av kapitalismen (moderat), av markedsøkonomien (regulert) og av frihandel (innenfor rimelighetens grenser). Joda, den franske presidenten har en viss fordel, han aksepterer dette fullt og helt. Sosialistpartiet derimot, bemerker Joffrin, litt vemodig, forsøker fremdeles å gi «ordet sosialisme en definisjon som både er moderne og som skiller seg klart fra politikken til UMP.» 12
Målet her er å erklære seg som venstreparti uten noen gang faktisk å innta et venstrepolitisk standpunkt– vel vitende om det som gjør saken enda enklere, nemlig at radikal kritikk av kapitalismen ikke går for å være særlig «moderne». Men vi andre amerikanere har funnet løsningen. Vi krangler ustanselig om identitet, mens vi finner opp skillemerker som at det å være mot positiv diskriminering (fordi, mener republikanerne, det er diskriminering av de hvite!) er et høyrestandpunkt, mens det å støtte positiv diskriminering (fordi, svarer demokratene, det er en fordeling som vi skylder de svarte etter alle årene med diskriminering!) er et venstrestandpunkt. Kort sagt vi holder oss i ånde.
Å SAMMENLIGNE PLIKTENE knyttet til mangfold (alle må være snille mot alle) med de som likhet innebærer (enkelte må gi avkall på rikdommen sin) holder for å forstå i hvilken grad engasjementet for mangfold har forvandlet den amerikanske venstresidens politiske prosjekt til et program som går ut på at de rike som er fargede eller har «en annen» seksuell legning skal føle seg mer «ubesværet», uten å gå inn på det som framfor alt gjør dem mest «ubesværet», nemlig pengene deres.
Slik har det ikke alltid vært. Borgerretts-aktivisten Bobby Seale, som var med å grunnlegge partiet Black Panthers i USA i 1966, advarte kameratene sine: «De som håper å kunne tåkelegge kampen vår ved å påstå at det finnes etniske ulikheter, bidrar til å opprettholde utbyttingen av massene: fattige hvite, fattige svarte, brune [spaniere], indere, kinesere og japanere.» For Seale var det klart: «Vi skal ikke bekjempe den kapitalistiske utbyttingen ved hjelp av en svart kapitalisme. Vi skal bekjempe kapitalismen ved hjelp av sosialismen.» 13 Skulle det å forlate dette siste perspektivet ha som logisk konsekvens at man slutter seg til en « svart kapitalisme»?
Siden vi ikke har slått oss til ro med å late som om vårt virkelige problem er kulturforskjeller, og ikke økonomiske forskjeller, har vi dessuten begynt å behandle de sistnevnte som om de i seg selv var kulturforskjeller. I dag forventes det at vi framviser større respekt for de fattige, og at vi slutter med å se dem som ofre – for å behandle dem som ofre vil være å bevise vår nedlatenhet i forhold til dem, å benekte deres «individualitet».
For hvis vi klarer å overbevise oss om at de fattige ikke er mennesker som mangler penger, men individer som mangler respekt, så blir det vår «holdning» til dem og ikke fattigdommen deres, som er problemet som må løses. Vi kan så konsentrere reformiveren vår, ikke om å oppheve klasseskillene, men om å fjerne det som vi amerikanere kaller «klassismen». «Trikset» går med andre ord ut på å analysere ulikhet som en konsekvens av fordommene våre snarere enn av samfunnssystemet vårt. På denne måten erstattes prosjektet med å skape et likere samfunn av et prosjekt om å få individene (vi og, ikke minst, de andre) til å gi slipp på sin rasisme, sin sexisme, sin klassisme og sin homofobi.
Frankrike står fritt til å prøve denne strategien. I denne sammenheng kan den uendelige debatten om «saken med skaut i skolen» holdes fram som en lovende øvelse. På en måte dreide det seg her, slik Pierre Tévanian understreket, om en «falsk debatt» – de få jentene som gikk med skaut utgjorde ingen trussel mot Frankrike eller det franske utdanningssystemet og målet deres var ikke å angripe selv prinsippet om konfesjonsløshet. Hvorfor fikk da denne debatten et slikt omfang? Tévanian mener at svaret har å gjøre med «en latent rasisme, som man gjenfinner i alle sosiale miljøer og alle politiske familier». 14 Men dette svaret er i beste fall bare delvis, og man kunne til og med si symptomatisk – rett. For debatten omkring skautet brakte også fram i dagen «antirasismens» kraft til å forlede, på samme måte som «antisexismen» gjorde.
Hver leir kunne kaste seg inn i debatten av hjertens lyst, den ene anklaget den andre for rasisme, mens den andre innledet søksmål mot den første for kjønnsdiskriminering. «Dere er bare mot det islamske skautet fordi dere ikke bryr dere om muslimenes rettigheter!» «Dere er bare for det fordi dere ikke bryr dere om rettighetene til muslimske kvinner!» Det som bidro til at debatten ble en slik suksess, var at den – i likhet med polemikken om positiv diskriminering i USA – ikke på noe tidspunkt gikk bort fra spørsmålet om identitet.
Muligheter til å gå løs på nye kontroversielle emner av denne sorten skorter det ikke på. Debatten rundt Frankrikes minne og historie gir oss faktisk en modell som kan reproduseres i det uendelige. Mens venstresiden med sine «bevegelser» representert ved Les Indigènes, beklager at Frankrike fullstendig overser «gjenreisningen og fremmingen av våre historier i det offentlige rom» (min uthevelse) mener den konservative høyresiden – med Alain Finkielkraut og andre – at Les Indigènes enten burde betrakte Frankrikes historie som sin histoire eller huske at «de har rett til å dra sin vei». 15
Og selv om Finkielkraut viser seg spesielt gretten mot de som krever en fransk «anger» for ugjerningene og forbrytelsene som er begått i fortiden, så er ikke elevene hans på den polytekniske høyskolen (som når de er blitt bedriftsledere slett ikke kommer til å ønske at all denne billige arbeidskraften benytter seg av sin «rett til å dra sin vei») sene om å lære den leksen som deres likesinnede i USA har tatt innover seg for lenge siden: Å vise respekt for folk – for kulturen deres, historien deres, seksualiteten deres, klesvanene deres – er mye billigere enn å gi dem en god lønn.
MILLIONÆR OG BEDRIFTSLEDER Yazid Sabeg som var med å skrive La diversité dans l’entreprise, comment la réaliser? (Mangfold på arbeidsplassen, hvordan gjennomføre det?), 16 lanserte i november 2008 et manifest med den overmodige tittelen «Oui, nous pouvons!» (Ja, vi kan!). 17 Måneden etter utnevnte presidenten ham til «kommissær for mangfold og like muligheter». Manifestet proklamerer «Amerika har bekreftet gyldigheten til en demokratisk modell bygget på likeverd og mangfold», og er underskrevet av kjente personer både på høyre- og venstresiden, og støttet av presidentfruen Carla Bruni-Sarkozy. Hun mener at «man må hjelpe elitene med å forandre seg». Ikke for på noen måte å stille spørsmål ved deres status som elite, men for å gjøre dem svartere, mer muslimske, mer kvinnelige – den amerikanske drømmen.
Oversatt av K. E. V.
1 Boken kommer på fransk med tittelen La diversité contre l'égalité 20. februar i år på forlaget Raisons d'Agir (Paris). Denne artikkelen er skrevet i anledning utgivelsen av den franske oversettelsen.
2 Libération, Paris, 8–9. mars, 2008.
3 Associated Press (AP), 27. november 2008.
4 Les Indigènes de la République (Republikkens innfødte) er en antirasistisk organisasjon som også går inn for fortsatt koloniavvikling–Frankrike besitter fortsatt flere oversjøiske områder med ulik status og tilknytning, og de tidligere koloniene som er blitt selvstendige land mener organisasjonen ikke er blitt avkolonialiserte, men befinner seg i en ny fase av kolonialismen. Bevegelsen startet i 2005 som Le Mouvement des Indigènes de la République. Men i 2006 kvittet organisasjonen seg med «le Mouvement» i navnet. Siden har «Le Mouvement des Indigènes de la République» vært navnet på en utbrytergruppe. Overs. anm.
5 www.lmsi.net/spip.php'article471, oktober 2005.
6 La Haute Autorité de lutte contre les discriminations et pour l'égalité er et uavhengig offentlig organ «til bekjempelse av diskriminering og for likestilling» som ble opprettet I 2004. Overs. anm.
7 http://halde.fr/rapport-annuel/2006/
8 Carlos A. og Javier Rabasso, Introduction au management interculturel; Pour une gestion de la diversité, (Introduksjon til interkulturell ledelse, for en forvaltning av mangfoldet) Ellipses, Paris, 2007.
9 Sadri Khiari, www.indigènes-republique.org/spip.php'auteur6, 18. november 2006.
10 L'appel des Indigènes de la république (Oppropet fra republikkens innfødte) er dokumentet som kom i januar 2005 og markerte begynnelsen på L e Mouvement des Indigènes de la République (MIR). Overs. anm.
11 Les Echos, Paris, 22. februar 2008.
12 Libération, 31. mars 2008.
UMP er forkortelsen for Union pour un Mouvement Populaire (Unionen for en folkebevegelse), Sarkozys høyreparti som ble dannet i 2002. Overs. anm.
13 Bobby Seale, Seize the Time. The Story of the Black Panther Party and Huey P. Newton, Black Classic Press, Baltimore, 1991 [1970], s. 71.
14 Pierre Tévanian, Le Voile médiatique. Un faux débat: l'affaire du foulard islamique, Raisons d'Agir, Paris, 2005, s. 12.
15 Alain Finkielkraut, «Quelle sorte de Français sont-ils?» (Hva slags franskmenn er de?), samtale med Dror Mishani og Aurelia Smotriez, Ha'aretz, Tel Aviv, 17. november 2005.
16 Yazid Sabeg og Christine Charlotin, La diversité dans l'entreprise : Comment la réaliser?, Editions d'Organisation, 2006.
17 Le Journal du dimanche, Paris, 9. november 2008.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
