Ikke alle kolombianere heter Ingrid

Sentrum av Bogotá. Ved inngangen til en skyskraper overvåket av kameraer spør en vakt robotaktig om etasje, grunnen til besøket, identitetspapir og telefonnummer. I bytte får man en passerseddel som gir rett til grundig ransaking og adgang til heisene. I 25. etasje stiller en ny vakt de samme spørsmålene. Endelig, etter å ha forsert to skuddsikre dører og en sikkerhetssluse, er inngangen til kontorene der. Menneskerettighetsorganisasjoner, fagforeninger, politiske partier, uavhengige organisasjoner. Av og til farer en opposisjonspolitiker forbi i pansret bil, fulgt av livvakter og en ambulanse.

Er den «demokratiske sikkerheten», den harde politikken til president Alvaro Uribe Vélez som kom til makta i 2002, en myte? Mange dommere, medlemmer av uavhengige organisasjoner, fagforeningsfolk, politikere av begge kjønn, og selv enkelte journalister synes å mene det. Ifølge menneskerettsaktivisten Alirio Uribe er det bare noen privilegerte – «eliten», bedrifter, multinasjonale selskaper – som nyter godt av den. På den annen side «blir alle de som kritiserer presidentens politikk eller opponerer mot regimet, demonisert». Hvis de ikke myrdes. I stillhet, for mediene har det travelt.

De har det travelt med å uttrykke helt legitime følelser. Allmenn lettelse: «Ingrid Betancourt, tatt som gissel av FARC-geriljaen 23. februar 2002»; «Ingrid er fri!» (2. juli 2008). Og deretter kollektiv begeistring: «Betancourt møter Sarkozy»; «’IB’ Women World Awards 2008/2009»; «Sankt Ingrid hos paven»; «eks-gisselet vender tilbake til Colombia». Det hele med ett eneste perspektiv (som forøvrig er udiskutabelt): «No mas secuestros!» Ingen flere bortføringer! FARC holder fremdeles 27 personer som gisler – sivile, militære og politikere – som de sier de vil utveksle mot fengslede geriljasoldater.

28. NOVEMBER 2008 marsjerte flere hundretusen demonstranter i de største byene i landet og i noen utenlandske hovedsteder (Paris, Madrid). De bar hvite T-skjorter med påskriften «Colombia soy yo» («Jeg er Colombia»). Som så ofte ellers var demonstrasjonen – som var (implisitt) støttet av myndighetene og (eksplisitt) av nasjonale og utenlandske medier – rettet utelukkende mot én av aktørene i den kolombianske konflikten: geriljaen. ¹

Pussig nok var ikke mediene til stede under en demonstrasjon mot statlig voldsbruk 6. mars samme år. «Vi marsjerte for å protestere mot massegravene, massakrene, myrderiene, forsvinningene og tvangsflyttingen av folk. For ideen om at det var viktigere å vise solidaritet med gislene, og ett i særdeleshet, enn med ofrene for staten og de paramilitære, hadde bredt om seg», forklarer Jorge Rojas, leder for den uavhengige organisasjonen Rådet for menneskerettigheter og tvangsflytting (Codhes). Mens José Obdulio Gaviria, som er narkobaronen Pablo Escobars fetter og rådgiver for president Uribe, kalte denne demonstrasjonen «en marsj stelt i stand av FARC». Og Aguilas Negras («Svarte Ørner»), det nye navnet på de paramilitære gruppene, sendte dødstrusler mot arrangører og deltakere. Fast bestemt på at det sivile samfunnet ikke må feige ut «hver gang det blir truet av de paramilitære eller presidenten», som en av demonstrantene uttrykte det, samlet demonstrasjonen over tre hundre tusen deltakere i Colombia.

En uke senere var seks av arrangørene myrdet. Ti fagforeningsfolk led samme skjebne i løpet av måneden. Den eneste trøsten var dette: «Marsjen 6. mars slo et hull i muren av enighet de forsøker å påtvinge oss, og i ideen om at volden utelukkende utøves av geriljaen. Og dette skjedde uten den støtten fra myndighetene og mediene som ble gitt demonstrasjonen mot FARC, en demonstrasjon vi forøvrig deltok i,» konstaterte en av arrangørene.

Presidenten, som nekter enhver dialog med den væpnede opposisjonen, har satset på militæret helt siden han kom til makta. Mellom 2002 og 2007 har 13 634 sivilister mistet livet som følge av den politiske volden. ² Fire millioner personer er tvangsflyttet siden 1985. Tre millioner av disse er flyttet under Uribes regjeringstid. ³

Advokaten Sergio Roldán er overbevist om at disse folkeforflytningene ikke er tilfeldige: «Bønder som nekter å dyrke kokablader blir fjernet til fordel for narkohandlere. Landområder som tjener som strategiske korridorer for transport av våpen og narkotika, blir ryddet for befolkning og kontrolleres av væpnede grupper. Områdene blir dessuten utnyttet kommersielt av nasjonal og internasjonal industri, som også involverer staten.»

Lederen for Codhes, Marco Romero, anslår at 6 800 000 hektar er ekspropriert eller «solgt illegalt av korrupte funksjonærer». Chocó, et område på stillehavskysten bosatt av afrokolombianere, er et typisk tilfelle. Tusenvis av bønder tvunget til å flykte fra volden har overlatt jorden sin «til megaprosjekter for dyrking av afrikanske palmetrær som brukes til å produsere biodrivstoff». ⁴
«Tiden under Uribe er den mest undertrykkende vi [innfødte] noen sinne har opplevd. Vår rett til landområder og andre rettigheter som er nedfelt i grunnloven av 1991 og internasjonale charter, er det svært vanskelig å få gehør for,» forteller Daniel Maestre, fra det tvangsflyttede Kankouamo-samfunnet. Over 1 200 urinnvånere har blitt drept de siste seks årene. I mer enn seksti prosent av tilfellene dreier det seg om ofre for paramilitære, geriljaen eller hæren, ifølge Colombias nasjonalorganisasjon for innfødte (ONIC). «Den ’demokratiske sikkerheten’ har drept flere mennesker enn den har hjulpet,» konstaterer Jairo Chicama, en urinnvåner av Embera-Katio-folket. ⁵

Bortimot 40 000 innfødte samlet seg 12. oktober 2008 for å kreve «respekt for sine liv og åpning av dialog» fra regjeringen. Demonstrasjonen ble slått hardt ned på av ordensmakten – fire døde og et hundretalls sårede i bosettingen La Mariá Piendamó. De innfødtes minga ⁶ tilbakeviser beskyldningene president Uribes bruker til å rettferdiggjøre voldsbruken: «Vår bevegelse er fredelig og er ikke alliert med FARC,» understreker Ayda Quilcue. «Dersom alle de som lider under den store sosiale krisen skulle være forbrytere og geriljasoldater, slik presidenten hevder, måtte alle kolombianere være medlemmer av FARC!»

Jessika Hoyos, en ung kvinnelig aktivist i organisasjonen Hijos y Hijas («Sønner og Døtre») for erindring og mot straffeunnlatelse, er av samme mening: «Vi skal minne om hvem våre foreldre var, for de døde under total likegyldighet fra omverdenen. De var ikke terrorister, men mennesker som gjennom sitt arbeid og sine overbevisninger ville gjøre dette landet til et bedre sted. Dessverre er det slik at den som ytrer seg mot herr Uribe straks blir en antipatriot, en geriljasoldat. Det er grunnen til at det er så mange døde og så mange som er tvunget i eksil.»
Presidenten går ikke med på at det eksisterer en politisk konflikt i et land som har hatt en borgerkrig siden 1950-tallet. «Terroristtrusselen» er tilstrekkelig forklaring. For å «pasifisere» landet har hæren lenge hatt en overenskomst med de paramilitære som massivt bekjemper … bønder, studenter, lærere, fagforeningsfolk, menneskerettsforkjempere, journalister og militante politikere.

OFRENES FAMILIER HADDE forhåpninger til de rettslige høringene som var forutsatt i loven som blir kalt «Rettferdighet og fred». Loven ble vedtatt i 2005, og skulle «demobilisere» de paramilitære og belyse forbrytelsene deres. Ofrenes familier ble raskt skuffet.⁷ I dag er de samlet i Nasjonalbevegelsen for ofre for statens forbrytelser (Movice), og kjemper mot glemsel og straffefritak. De mener president Uribe bevisst har skapt denne situasjonen. Han har sendt 14 av de fremste paramilitære lederne til USA, der de står tiltalt for narkotikahandel. Dersom de hadde blitt stilt for retten i Colombia, tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten, kunne de komme til å røpe ubehagelige fakta om sine forbindelser til politikerne.

Over 70 statstjenestemenn er allerede innblandet i den såkalte «parapolitikk»-skandalen. Begrepet dekker samrøret mellom paramilitære, politikere og lokale folkevalgte som i større eller mindre grad er knyttet til kretsen rundt president Uribe. Blant disse er Jorge Noguera, presidentens tidligere høyre hånd og leder for Sikkerhetsdepartement (DAS).⁸ Han ble arrestert (og senere løslatt) for å ha stilt denne institusjonen til disposisjon for paramilitære, og for å ha gitt dem en liste over fagforeningsledere, universitetslærere og opposisjonelle som skulle myrdes.⁹ Guillermo Cossio, advokat i fylket Antioquia og bror av ministeren for innenrikssaker og rettsvesenet, er også innblandet i skandalen på grunn av sine bånd til «narcoparas». Carlos García er en tredje, han er lederen for det svært «uribistiske» partiet U.
36 folkevalgte fra majoriteten og to tidligere senatspresidenter er arrestert, mens over 65 flertallsrepresentanter er under etterforskning. General Rito Alejo del Rio, som ifølge den paramilitære lederen Ever Veloza (kalt «HH») har ansvaret for utbredelsen av paramilitarismen i landet, er også arrestert. Han er tidligere kommandant for 17. brigade, stasjonert i Carepa (kommune i Antioquia, fylket Uribe ledet fra 1995 til 1997).

«Paradoksalt nok,» framhever Movives leder Iván Cepeda, «gjør dette arbeidet vårt enda vanskeligere. Presidenten forsvarer personer som er knyttet til de paramilitære og mafiaen, og vi blir skyteskivene for dem: 20 av våre ledere er myrdet siden 2005.» Situasjonen er særlig problematisk i fylkene Sucre, Antioquia og Cordoba, der «de paramilitære ved hjelp av et terrorregime bestemmer hvem som skal være politiske representanter, dekaner ved universitetene eller funksjonærer. I ett av disse områdene ligger godset til presidenten, like i nærheten av eiendommen til Salvatore Mancuso [paramilitær leder]. Vi kan forsikre om at de som bor i regionen og kjenner den, også vet hva som skjer der.»

TRASS I «DEMOBILISERINGEN» opererer paramilitære nettverk fritt i 22 av 32 fylker – med elitens velsignelse. ¹⁰ Cepeda fortaller at ikke engang i utlandet er de ofrene for staten som har flyktet eller dratt i eksil, trygge. «De blir beskyldt for å være medlemmer av FARC og forfølges av folk knyttet til kolombiansk diplomati.»

Etter mønster av dagsavisen El Tiempo, som ofte er kilde for utenlandske medier og er eid av familien til visepresidenten (Francisco Santos) og forsvarsministeren (Juan Manuel Santos, fungerer fjernsynsstasjoner som RCN (Radio Cadena Nacional) og Caracol (Cadena Radial de Colombia) som høytalere for makthavernes propaganda.

For de som prøver å etablere en uavhengig presse og ønsker å «slåss mot den løgnaktige framstillingen av virkeligheten, mot konformisme og uribisme», starter problemene med tiltak som «hindrer distribusjonen av avisa og tilgangen til reklamemarkedet». Det er tilfellet for direktør for den nystartede avisen Polo, Antonio Morales, som er tilbake i landet etter seks år i eksil. Slike som han anklages for å «støtte terrorhandlinger», fordi de dekker «overgrep mot enkeltpersoners rettigheter». Andre, som journalist i fjernsynsprogrammet Contravia («Feil retning»), Holman Morris, blir truet på livet. «Til sjuende og sist har vi ikke annet valg enn å leve med truslene eller praktisere selvsensur,» sier han. Det er unødvendig å presisere at ytringsfrihet og politisk pluralisme ikke lenger eksisterer i de paramilitære områdene.
«Selv om vi alle er truet med døden og presidenten ønsker å ødelegge oss, eksisterer venstrepartier og andre opposisjonspartier i byene,» konstaterer senator fra Den alternative demokratiske pol (PDA), Gustavo Petro. «Det er ikke lett å drepe alle som er ute i gatene, eller å fotfølge – med våpen i hånd – enhver som ønsker å stemme.» Det kan i alle fall delvis forklare valget av ordførere fra opposisjonen i de tre største byene i landet – Bogotá, Medellín og Cali. Senatoren er ikke lite stolt når han forteller at i de «paramilitære» regionene César og Magdalena, der det bare var én eneste kandidat (deres!), «var det de blanke stemmene som vant.»

Selv om det blir stadig flere eksempler på fredelig motstand fra sivilsamfunnet, er frykten for blodige represalier stadig levende. «Med en så autoritær og intolerant regjering som Uribes, vil en uvæpnet politisk opposisjon leve et svært farlig liv,» understreker lederen for PDA, Carlos Gaviria. «Uribe ser ikke på oss som en nødvendighet, men som en plage for demokratiet.» Dette nye partiet som samler landets venstreside, opplever stadig angrep fra presidenten og flere av lederne har blitt drept. I tillegg husker de likvideringene av fire tusen aktive tilhengere av Den patriotiske union på 1980-tallet. ¹¹ Hvordan kan man unngå – ansikt til ansikt med denne skjellsettende perioden i Colombias politiske historie – å tenke at det eksisterer «en statlig logikk som tvinger sivilsamfunnet til væpnet kamp»?
Uribe ønsker en tredje mandatperiode, og drømmer tydelig om å rive i stykker grunnloven av 1991. Han lyktes i å få til en revisjon som gjorde det mulig for ham å bli gjenvalgt i 2006, ¹² riktignok ikke uten å ha kjøpt stemmene til visse parlamentarikere. Den offentlige anklageren Fernando Cifuentes sier at «presidentens metoder, krenkingen av grunnlovsteksten og ’parapolitikken’ ikke respekterer de grunnleggende prinsippene for demokratiet. Dersom dette fortsetter, går vi mot et totalitært diktatur.»

DET ER LITE SOM tyder på at Uribes maktovertakelse har vært bra for rettsvesenet. «Regjeringen øver et sterkt økonomiske og politiske press på oss,» sier Esperanza Delgado, som leder dommerfagforeningen Asonal Valle del Cauca. «Rettsvesenets uavhengighet blir ikke respektert. Enkelte påtaleadvokater, utnevnt av statsadvokaten, som i sin tur er innsatt av presidenten, må gjøre som de blir fortalt, hvis ikke blir de avsatt eller myrdet. Når det gjelder ’parapolitikken’ har rettsapparatet bevis og vitner som skal til for å tiltale og dømme folkevalgte. Men i stedet for å la retten gjøre jobben sin, angriper presidenten den så snart han ser en anledning.»

Et klart eksempel er saken mot Mario Uribe, senator og presidentens fetter. Han ble tiltalt og dømt i april 2008, men satt fri fire måneder senere av visestatsadvokaten, på grunn av «mangel på bevis». Påtaleadvokaten Ramiro Marín, som hadde utstedt arrestordren, gikk av, «ikke fordi Mario Uribe ble løslatt, men fordi rettsvesenets uavhengighet ble krenket i prosessen, og med den min personlige, families og min profesjons ære. For meg var det helt klart tilstrekkelig grunnlag for arrestasjon.» ¹³

Mens rettsvesenet bruker loven i et forsøk på å demme opp for presidentens enevelde, kommer regjeringens strategier for å diskreditere Høyesterett fra Casa de Nari--o, presidentpalasset. De siste månedene har høyere embetsmenn hatt møter med paramilitære. Formålet? Å finne bevis for «pliktforsømmelse knyttet til planer om statskupp som kan sidestilles med gerilja og terrorisme». Det er slik Uribe søker å stemple forhørsdommere og andre som graver i «parapolitikken». «Slike manøvrer,» sier fru Delgado, «setter våre liv i fare, sammen med troverdigheten til hele rettssystemet og det vi arbeider med. Dersom landets leder gir blaffen i rettsvesenet, hva da med forbryterne!»

De som arbeider i rettsvesenet har allerede arrangert streiker over hele landet, og aksjonene intensiveres etter hvert som indignasjonen vokser. I september 2008 ble det satt i verk en aksjon for å forsvare rettsvesenets uavhengighet og kreve lønnsøkninger. Den samlet over 80 prosent av de tilsatte i sektoren. Fremmed for enhver dialog, svarte presidenten med å erklære unntakstilstand.
Når det ikke er hæren, er det den anonyme terroren som nøytraliserer misnøyen. Natt til 31. august ble tinghuset i Cali sprengt i lufta. I tillegg til fire døde mennesker, gikk papirer som ga grunnlag for siktelser mot kriminelle opp i røyk. «Vi føler oss alt annet enn trygge,» sier en kvinnelig påtaleadvokat. «Presidenten fikk det travelt med å erklære at det dreide seg om et FARC-attentat. Vi vet ikke. Jeg hadde dokumenter om narkohandlere, paramilitære og politikere. Rettssakene skulle opp denne uka. Nå har jeg ingen ting, kontoret mitt er fullstendig ødelagt.»

FOR FAGFORENINGENE har denne iherdige krigen mot «terrorisme» som mål å skjule makthavernes fiaskoer: økende arbeidsledighet, en fallende økonomi, 70 prosent fattige og 27 prosent økning i kokaplantasjer. ¹⁴ Hvorfor innleder Uribe i en situasjon som denne, samtaler eller forhandlinger med den væpnede opposisjonen? «Uten FARC har politikken hans ingen mening. Han må opprettholde terroristtrusselen for å rettferdiggjøre sin ’demokratiske sikkerhet’, militærutgiftene [6 prosent av BNP], og fraværet av velferdsinvesteringer,» sier fagforeningsmannen Luciano Sanin.

Fagforeningfolk blir beskyldt av presidenten for å «destabilisere staten», og har aldri følt seg mer truet enn nå. «Den politiske kulturen i Colombia har alltid vært fagforeningsfiendtlig,» fortsetter Sanin, «men det er første gang vi har et regime som er så nyliberalt og undertrykkende». Ifølge Den nasjonale fagforeningsskolen (ENS) er 2684 fagforeningsmedlemmer drept på 22 år. Av disse er 473 tatt av dage i løpet av Uribes to mandatperioder (41 i 2008).

Fagforeningene har henvendt seg til den amerikanske Kongressen. Resultatet er at Demokratene venter med å underskrive frihandelsavtalen (TLC) mellom Colombia og USA. Denne avtalen er Uribes fremste mål, og utsettelsen kan til en viss grad forklare undertrykkingen. Men lederen for fagforeningen CUT, Tarcisio Mora, mener «presidenten vil virkeliggjøre den nyliberale drømmen: å disponere billig arbeidskraft som ikke har noen rettigheter og fagforeninger, og dermed kan brukes etter forgodtbefinnende». Etter mønster av Kooperativer for tilknyttet arbeidskraft (CTA), der arbeidsgiverne er fritatt krav om kollektive forhandlinger og utgifter til helse og pensjoner.
Systemet er tatt i bruk for armeen av sukkerarbeidere i Valle del Cauca. Uten noen form for sosial beskyttelse kutter de sukkerrør med machete 14 timer pr. dag, sju dager i uka, for litt over 200 dollar i måneden. Nesten 18 000 sukkerarbeidere gikk ut i streik 15. september. De krevde anstendige arbeidsvilkår og slutt på CTA-systemet. Streiken varte i 56 dager før en avtale, som medførte forbedringer, ble inngått med sosialministeren. I mellomtiden karakteriserte regjeringen streiken som «en protest satt i verk av forbrytere infiltrert av FARC», og lot hæren gå løs på arbeiderne. Over hundre ble såret.

De andre økonomiske sektorene er også preget av denne virkeligheten. «Av 19 millioner arbeidere har knappe fem millioner sosial beskyttelse. Bare 850 000 er organisert, og én av hundre har en kollektiv avtale,» sier Tarcisio Mora. I løpet av fem år har sosialdepartementet, ifølge ENS, nektet å godkjenne 515 nye fagforeninger., som er president for lærerforeningen Fecode, Sened Ni--o, sier det slik: «I dette landet er det lettere å stable en gerilja på beina enn en fagforening.»

Ved å eksponere seg selv og familiene sine utviser de kolombianske fagforeningslederne den reneste selvmordsatferd. «Jeg må gå i skjul for å beskytte mine barns og mitt eget liv, jeg må flytte hver gang huset mitt blir endevendt, og jeg mottar drapstrusler,» forteller en kvinnelig leder. «For familien min er det å være fagforeningsleder noe av det verste som kan skje et menneske i dette landet.»

Den råskapen kvinnene er utsatt for «overgår det som ellers karakteriserer den politiske volden,» forteller professor ved universitetet i Salle, Pilar Rueda. «De dreper dem med kniv for å få det til å se ut som en crime passionnel, de blir seksuelt mishandlet, settes til tvangsarbeid. 70 prosent av de tvangsflyttede er kvinner. Under påskudd av å bekjempe geriljaen har de paramilitære nedkjempet et ubevæpnet sivilt samfunn,» konkluderer Rueda.

DET FINS INGEN garantier for at den ikkevoldelige kampen for et virkelig demokrati i et land herjet av krig vil føre fram. Likevel flommer det over av individuelle og kollektive initiativ i håp om en dag å oppnå støtte fra det internasjonale samfunnet. «Vi kan ikke konkurrere med mediene, våpnene, pengene og makta,» sier menneskerettsforkjemperen Lilia Solano, «men vi kan holde ut i kampen. Jeg vet ikke om vi er rammet av kollektiv galskap, men vi slutter aldri å yte motstand.»

Oversatt av L.H.T.

1 Deltakelsen var langt mindre enn under den forutgående støttedemonstrasjon for gislene 20. juli. Sistnevnte samlet fire millioner mennesker.

2 «En Colombie, des ONG accusent l'Etat de ?la plupart des violation des droits de l'homme?» (NGO-er i Colombia anklager staten for å stå bak ?flesteparten av menneskerettighetsbruddene?), Le Monde, 27. september, 2008.

3 Rundt 300 000 ble tvangsflyttet i 2007 og 270 000 i første kvartal av 2008. Se Amnesty International, «Les civils pris pour cibles dans le conflit armé interne» (Sivile brukt som mål i borgerkrig), Paris, 28. oktober 2008.

4 El Nuevo Herald, Miami, 15. oktober, 2008.

5 Ifølge ONIC finnes det blant de rundt 1,4 millioner innfødte 200 hundre folkeslag, 64 språk og de utgjør fire prosent av befolkningen. 45 prosent har ikke eget territorium, 80 prosent lever i en situasjon med ekstrem fattigdom og nærmere 54 000 av dem har blitt fordrevet med vold.

6 Minga er et indiansk ord for en folkemengde samlet for å tjene en kollektiv hensikt. Kilde: http://www.ips.org. [Overs.anm.]

7 Ifølge advokatkollektivet José Alvear Restrepo, har kun 116 av 31 671 demobiliserte paramilitære blitt brakt for rettsvesenet, ingen har blitt dømt.

8 Hemmelig politi og etterretningstjeneste.

9 I 2004 sto Noguera dessuten bak en plan for å destabilisere Venezuela, sammen med den paramilitære lederen Rodrigo «Jorge 40» Tovar. Under valgene i 2002 sto han bak et omfattende valgfusk som sørget for at Uribe ble valgt.

10 I 2007 nevnte Kommisjonen for oppreisning og forsoning at 3500 stridende som tilhørte «nylig gjenvæpnede dissidentgrupper» opererte i 200 kommuner (av 1098). I 22 fylker. Amnesty International, se over.

11 Se Iván Cepeda Castro og Claudia Girón Ortiz, «Comment des milliers de militants ont été liquidés en Colombie» (Hvordan tusenvis av aktivister har blitt drept i Colombia), franske Le Monde diplomatique, mai 2005.

12 Grunnloven tillot bare to påfølgende mandatperioder for statslederen. Uribe korrumperte kongressmeldemmet Yidis Medina for å få henne til å stemme for revisjonen. Lovteksten ble godkjent takket være denne stemmen.

13 «Por qué renuncié», Semana.com, 30. august 2008.

14 FNs Simci-prosjekt for å overvåke ulovlige avlinger rapporterte i juni 2008 om en økning på 27 prosent i dyrkningsareal i 2007, og understreket av avlingen var på 2002-nivå. Transnational Institute «A propósito de la cifras de la coca», Amsterdam, september 2008.
(…)