Imperiet med menneskelig ansikt

Da USA våren 2008 markerte 40-årsdagen for Martin Luther Kings tragiske død, bemerket Henry Louis Taylor bittert: «Alt vi vet er at denne fyren hadde en drøm. Vi vet ikke hva drømmen var.» Denne slettingen av det historiske minnet angår særlig tiden etter marsjen mot Washington i 1963, da King ble hyllet som «vår nasjons moralske leder». Deretter begynte han å rette søkelys mot samfunnsproblemer som fattigdom og militarisme, fordi han mente de, ikke bare rasemessig brorskap, var avgjørende for å virkeliggjøre likhet – og prisen han betalte for det var at han ble stadig mer utstøtt.

Faren Barack Obama flørtet med i valgkampen var at det den historiske sensuren gjorde mot King, hadde han allerede gjort mot seg selv: Han foretok en «politisk rensning» av programmet sitt for kontroversielle saker for å gjøre seg valgbar. Det finnes en berømt dialog i Monty Pythons religionssatire Life of Brian som finner sted i Palestina på Jesu tid: Lederen for en jødisk revolusjonær motstandsgruppe argumenterer lidenskapelig for at romerne bare har brakt jødene nød og elendighet. Når tilhengerne hans bemerker at romerne ikke desto mindre har innført utdannelse, bygd veier, irrigert landområder, konkluderer han triumferende: «Ok, men bortsett fra renovasjon, utdannelse, vin, offentlig ro og orden, irrigasjon, rent drikkevann og folkehelse, hva har romerne noensinne gjort for oss? De har bare brakt oss nød og elendighet!» Følger ikke Obamas uttalelser samme logikk: «Jeg står for et radikalt brudd med Bush-politikken! Ok, jeg har gitt min fulle støtte til Israel, til å opprettholde boikotten av Cuba … men jeg står fortsatt for et radikalt brudd med Bush-politikken!»

OBAMAS INNVIELSESTALE avsluttet denne prosessen med «politiske rensning» – det er derfor så mange venstreprogressive i USA ble skuffet over den. Talens budskap til «alle andre folkeslag og styresmakter som ser på i dag» var: «Vi er nok en gang klar til å lede»; «Vi vil ikke unnskylde vår livsstil, og vi vil ikke nøle med å forsvare den.» Under valgkampen ble det ofte bemerket at når Obama snakket om «mot til å håpe», om forandring vi kan tro på, så brukte han en endringsretorikk som manglet et spesifikt innhold: Håpe på hva? Forandre hva? Men nå framstår tingene litt klarere: Obama foreslår en taktisk endring som skal styrke den fundamentale målsetningen for USAs politikk: forsvaret av den amerikanske livsstilen og USAs lederrolle. Det amerikanske imperiet vil nå bli mer humant, det vil vise de andre mer respekt, det vil styre gjennom dialog, ikke ved å tvinge gjennom sin vilje med brutal makt. Hvis Bush-administrasjonen var et imperium med et brutalt ansikt, vil vi nå få et imperium med et menneskelig ansikt – men det dreier seg fortsatt om det samme imperiet.

Men for å imøtegå dagens problemer på en adekvat måte, bør USA nettopp akseptere at vi er i ferd med å få en flersentrisk verden, der ingen supermakt alene vil ha en lederrolle, og at den amerikanske livsstilen er en del av problemet. Dermed bør USA, om landet ikke kommer med en unnskyldning, i det minste burde begynne med å underkaste sin egen livsstil et kritisk blikk. Hvordan?
La oss se på et eksempel. Som AP kunne rapportere 23. oktober 2008 hadde ingen ringere enn Bill Clinton kommet med noen presise observasjoner om matvarekrisen i verden på et FN-møte i anledning Verdens matdag, under den talende tittelen: «Vi ’kastet bort muligheten’ på global mat». Essensen i Clintons tale var at dagens matvarekrise viser hvordan «vi alle har kastet bort muligheten, inkludert meg selv da jeg var president,» gjennom å behandle matavlinger som handelsvarer snarere enn en livsnødvendig rettighet for verdens fattige. Clinton var veldig klar på å ikke legge skylden på enkeltstater eller bestemte regjeringer, men på den langsiktige vestlige politikken som har blitt påtvunget av USA og EU, og som i flere tiår har blitt praktisert av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og andre internasjonale institusjoner. Denne politikken presset afrikanske og asiatiske land til å fjerne statlige subsidier til gjødsel, bedre såkorn og andre innsatsvarer, noe som gjorde at den beste jorda ble brukt til eksportavlinger og landene mistet sin selvforsyning. Konsekvensen av slike«strukturtilpasninger» var at det lokale landbruket ble integrert i verdensøkonomien: Mens avlingene ble eksportert, flyttet bøndene som hadde blitt jagd fra jordene i slummene og ble tilgjengelig arbeidskraft for «sweat-shopene», og landene ble stadig mer avhengige av å importere mat. På denne måten ble de holdt fast i en postkolonial avhengighet og stadig mer sårbare for svingninger i markedet – den enorme pristigningen på korn (som også skyldtes bruk av avlinger til biodrivstoff) de siste årene har allerede forårsaket sult i mange land, fra Haiti til Etiopia.

En slik forbindelse til den tredje verden er en integrert del av den amerikanske livsstilen. Clinton hadde rett i at «mat ikke er en handelsvare på lik linje med andre. Vi burde gå tilbake til politikken med maksimal selvforsyning. Det er vanvittig av oss å tro at vi kan utvikle land rundt omkring i verden uten å styrke deres mulighet til å være selvforsynte med mat.» Minst to momenter må likevel legges til her. For det første burde man legge merke til hvordan vestlige land, samtidig som de tvinger den tredje verden til å globalisere landbruket, er møysommelige med å opprettholde egen matsikkerhet gjennom økonomisk støtte til egne bønder (husk at den økonomiske støtten til bøndene utgjør mer enn halvparten av EUs budsjett) – det utviklede Vesten forlot aldri «politikken med maksimal selvforsyning»! For det andre bør man være klar over at listen over produkter og ting som ikke er «handelsvarer på lik linje med andre» er mye lenger: ikke bare forvar (som alle «patrioter» er klar over), men framfor alt mat, vann, energi, miljø, kultur og utdanning. Hvem skal bestemme disse prioriteringen og hvordan skal de bestemmes, hvis de ikke kan overlates til markedet? Dette er dagens virkelige spørsmål.

BERLUSCONI KOM MED en smakløs bemerking om at Obama er ung, vakker og solbrun – en nedlatende uttalelse som avviser Obamas hudfarge som et ubetydelig motespørsmål, en elskverdig eksentrisitet. Men man kan også tolke denne bemerkningen på en annen måte: Det finnes svarte intellektuelle som lar seg bli opptatt i det hvite, liberale akademiske etablissementet, og de blir elsket av etablissementet nettopp fordi de virker som «en av oss», hvite med mørk hud. Det virker som det er dette Obama er politisk: En hvit liberaler som har solt seg.