Krigersk vending i Ottawa

Den konservative kanadiske statsministeren Stephen Harper har ikke mistet sin sans for partipolitiske krangler. Etter, som forventet, å ha blitt gjenvalgt under parlamentsvalgene 14. oktober 2008, ville han gå i gang med en rekke ultraliberale tiltak mot finanskrisen. Men tiltakene har vist seg å være så kontroversielle at opposisjonen, som har flertallet i parlamentet, har fremmet mistillitsforlag og dermed åpnet muligheten for nyvalg. Harper ignorerer ikke dette, og forsøker å gi sine motstandere skylden for dette raske gjensynet med stemmeurnene.

Da han kom til makten i 2006, endte han tretten sammenhengende år med sentrumpartiet Canadas liberale parti ved makten, men etter to forsøk har han fortsatt ikke flertall i parlamentet. Nyvalg i 2009 kan dermed gjøre det mulig for ham å endelig gjennomføre den konservative revolusjonen à la Canada som han ønsker. Canadas konservative parti som for det meste bare har hatt noen små regjeringsopptredener, håper nå endelig å kunne avsette de liberale, som har dominert den kanadiske politikken siden landet ble grunnlagt i 1867.

Denne kampen utspiller seg i stor grad på det utenrikspolitiske feltet. Harper, som har gjort Canada til en av forkjemperne for krigen i Afghanistan, har som statsminister ført en aggressiv utenrikspolitikk. Endringen i diplomatiet til Canada, en middelmådig makt som har mistet mye innflytelse, gjenspeiler «militariseringen» av de internasjonale relasjonene i løpet av de siste årene. Ottawa forsøkte tidligere å markere avstand til Washington ved å påpeke at landet førte en «medfølende» utenrikspolitikk og ved å fremme multilateralisme. I dag har tonen hardnet til i jakten på å gjenvinne tapt prestisje.

KRIGEN I AFGHANISTAN ga Harper anledningen han lette etter. I 2006 ble han valgt på et overveiende innenrikspolitisk program. Men på dette feltet var alt harmonisk (i det minste til det amerikanske og globale finanssystemet begynte å falle fra hverandre): De offentlige regnskapene gikk i pluss, velstandsveksten var historisk høy og løsrivningstruslene fra Quebec var nesten borte. Kun utenfor grensene virket det som om noe stort sto på spill.

Like etter valget dukket kanadisk militærdeltakelse i Afghanistan-konflikten opp på dagsordenen. To sammenfallende hendelser påminnet kanadierne om den krigen som den gang ofte ble kalt «en glemt krig». Den første hendelsen var forflytningen i februar 2006 (besluttet i 2005 av liberale Paul Martin) av kanadiske tropper fra Kabul til den sørøstlige Kandahar-provinsen der kampene har vært hardest. Den andre var debatten om forlengelsen av det kanadiske militærnærværet i Afghanistan, som etter planen skulle ende det året. Harper fikk lett oppslutning om tre nye år (endelig datoen for tilbaketrekning har senere blitt satt til 2011). Folkeopinionens motstand mot krigen varte lenge, og Harper forhindret enhver debatt ved å låne nasjonalistiske slagord – av typen «Støtt troppene våre» – fra amerikanerne.

«Krigen mot terror»-retorikken som George W. Bush har vært så glad i, bød ham ikke imot, men terrorisme var ikke hans største bekymring. Som den kanadiske statsviteren Duane Bratt understreker ønsket han å «bruke deltakelsen i Afghanistan til å føre Canada tilbake på den internasjonale scenen. Mange utenrikspolitiske observatører har bemerket et fall i Canadas innflytelse i verden. Under et besøk i Afghanistan [i mars 2006, hans første utenlandsreise etter at han ble valgt], understreket Harper at denne operasjonen handlet ’om mer enn bare å forsvare Canadas interesser. Det dreier seg også om å vise at landet vårt har en internasjonal lederskapsrolle.’ Et par uker senere lovet statsministeren i regjeringens tiltredelsestale ’en mer robust diplomatisk rolle for Canada, et sterkere militær og en mer effektiv bruk av kanadiske dollar’. Denne typen retorikk har vært ganske vanlig å høre fra kanadiske regjeringsledere. Forskjellen er at Harper-regjeringen har lagt pengene på bordet.» ¹

Like etter at han tiltrådte, økte han hærens driftsbudsjett med 1,1 milliarder dollar per år og ga forsvarsministeren 17,1 milliarder dollar til å kjøpe militært materiell.

Disse midlene var lettere å bevilge, ettersom staten etter regnskapsåret 1997–1998 har blitt vant med store budsjettoverskridelser. På tross av attentatene 11. september 2001 og Vestens økte fokus på sikkerhet, hadde ikke disse ekstramidlene fram til da gitt rom for en betydelig økning i hærens budsjetter. Den liberale statsministeren Jean Chrétien, som i 2003 visste at hans tid var over, hadde innvilget seg den luksus å nekte å bli med til Irak da den amerikanske invasjonen ble besluttet, en beslutning som Harper kritiserte – han har siden anerkjent at han tok «feil» i denne saken.

Canadas liberale parti har til en viss grad gjennomført den konservative revolusjonen som Harper ønsket å lede. Partiet har svekket den velferdsstaten det bygde opp tretti år tidligere. De har gjort staten gjeldfri gjennom en streng «slankekur» og gitt de konservative de nødvendige midlene for å forvandle landet.

DISSE MAGRE ÅRENE sammenfalt med nederlaget til militærdoktrinen Canada har fulgt de siste femti årene, en doktrine rettet mot fredsbevarende operasjoner. Kommandant for FN-styrkene under folkemordet i Rwanda i 1994, generalløytnant Roméo Dallaire, fortalte i en bok som kom ut i 2003 om hvordan han var ute av stand til å forhindre massakren og mobilisere det internasjonale samfunnet. ²
Sjef for Canadas væpnede styrker, general Rick Hillier, har vist seg å være Harpers ideelle kompanjong. Han var den første blant sine kolleger med utdannelse fra USA. Herfra brakte han med seg stridskulturen og den frisinnede tonen til de amerikanske generalene, som er svært forskjellig fra den lave profilen hans kanadiske motsvar vanligvis holder. I et offentlig forsvar for Harpers reorientering av utenrikspolitikken, sa han i 2005: «Jeg tror verden forventer mer av Canada. Den forventer at Canada tar ansvar. Men ansvaret og muligheten for å påvirke tingenes gang blir bare gitt dersom dere er tilstrekkelig engasjert i et spesifikt oppdrag.»

Oppdraget var Afghanistan. Hillier anla en krigersk tone som kunne minne om visse bombastiske texanske talemåter, og han tok regelmessig ordet for å kreve mer midler. Taliban var for ham «avskyelige mordere og slyngler» og de kanadiske styrkene «er ikke et statlig organ som de andre: vår jobb er å drepe». Da han pensjonerte seg i juli 2008, ble han erstattet av den mer diskré general Walter J. Natynczyk, som også har blitt utdannet i USA. En utnevnelse som var i tråd med innlemmelsen av den kanadiske hæren i den amerikanske sikkerhetsdoktrinen. Tretti år tidligere ønsket Canada å være et «fristed mot militarismen» til naboen.

Tro mot de kanadiske konservatives synspunkt, mener Harper at et godt forhold til USA er avgjørende for landet. Canadas liberale parti står ikke langt fra denne ideen, men de liberale er ikke like entusiastiske når de bøyer seg for USA. For statsministeren, derimot, er et tett samarbeid med Washington tungen på vekstskålen for på ny å gjøre Ottawa hørt i verden. «Den økte globaliseringen gir rom for at nye makter – som Russland, Kina og India – kan hevde seg,» forklarer spesialist på kanadisk utenrikspolitikk ved Carleton-Universitetet (Ottawa), Jean Daudelin. «Samtidig sluker USA 80 prosent av Canadas BNP, mens amerikanerne på sin side handler stadig mer med andre land. Den økende asymmetrien i relasjonene mellom Canada og USA bekymrer Harper. Å engasjere seg i Afghanistan blir for ham en måte å kompensere for denne voksende avstanden.»
Det hvite hus kan bare gratulere seg selv. Den kanadiske støtten i Afghanistan kommer svært betimelig for en utmattet amerikansk hær. Og forsterkningene begrenser seg ikke til det militære aspektet: Den legitimerer også konflikten i folkeopinionen, i motsetning til i Irak der flere land i den opprinnelige koalisjonen har foretrukket å trekke ut troppene.

HARPERS KALKYLE GIR mening: I det siste har Canada spilt en avgjørende rolle i forskjellige internasjonale saker. Da en uavhengig kommisjon i fjor satte som betingelse for en forlengelse av Canadas engasjement i Afghanistan fram til 2011, at den kanadiske styrken i sørøst skulle få forsterkninger fra andre allierte land, ventet ikke Frankrike lenge med å annonsere at de vil sende nye styrker.

Da NATO-landene var samlet i Bucuresti i april i fjor, fikk den franske presidenten Nicolas Sarkozy en varm mottakelse. «Stephen Harper tror de syv hundre soldatene Frankrike vil sende til den pakistanske grensen vil gjøre det mulig å trekke ut de amerikanske styrkene [for å slåss sammen med kanadierne],» mente Christian Rioux i den montrealske dagsavisen Le Devoir. ³ «Denne beslutningen markerer også slutten, ifølge ham, på de ’historiske spenningene’ mellom Frankrike og USA og Storbritannia.»

Like etter var det også Canada som avslørte en hemmelig NATO-rapport som understreket at de franske soldatene som ble drept i et bakholdsangrep i Afghanistan 18. august, manglet utstyr og opplæring. Dette dokumentet ble «lekket» til Toronto-avisen The Globe and Mail 21. september, dagen før debatten i den franske nasjonalforsamlingen om man skulle bevare franske soldater i Afghanistan. Den franske statsministeren François Fillon avviste da «løgnen og desinformasjonen» i NATOs versjon. Han annonserte likevel at flere tropper og mer materiell skulle sendes.

Hver gang budskapet har tatt omveien om Canada, som fortsatt har et image som et «sympatisk» land, har det unnsluppet mistroen det ville vekket i den franske folkeopinionen hvis det hadde kommet direkte fra USA.

Harper var ikke involvert i denne lekkasjen. Likevel er iveren han legger i rollen som den gode apostel, bemerkelsesverdig. Han har til og med vist rede til å lobbe på fremmed jord for å forsvare frihandelsavtalen mellom USA og Colombia (TLC). Ottawa og Washington har involvert seg hver for seg, men på samkjørt vis, i forhandlingene for en slik avtale med Bogotá. Sør for den amerikansk-kanadiske grensen har dette ført til en omfattende debatt, i nord hersker likegyldigheten.

Denne avtalen vil åpne Colombia og landets gruverikdom for multinasjonale selskaper, uten at det vil bli avkrevd rettmessige skatter og avgifter. Avtalen vil medføre at kolombianske småbønder ruineres, fordi de ikke vil klare å konkurrere med subsidierte bønder i nord. Og den vil føre til forutsigbare voldshandlinger fra de paramilitære som ønsker slå kloa i den beste jorda for å dyrke eksportkulturer (se artikkel på side 1 og 3).

Disse kjensgjerningene ignoreres ikke av USA, og enda mindre av kongressen som er dominert av demokratier, som i langt mindre grad enn tidligere er overbevist om frihandelen goder. Bush sloss iherdig for å få feste sin signatur på avtalen og Harper har ikke vært moderat i sin hjelp. Han talt direkte til kongressmedlemmene under et besøkt i New York og ba dem ratifisere avtalen. Og da Bush møtte i kongressen i april i fjor for å forsvare avtalen, minnet han om følgende: «Den kanadiske statsministeren Stephen Harper har sagt: ’Hvis USA vender ryggen til deres venner i Colombia, vil være et større tilbakeslag for saken vår enn hva en søramerikansk diktator kunne håpe å påføre oss.» Colombias avtale med Canada ble signert i november 2008. Avtalen med USA har fortsatt ikke blitt godkjent av den amerikanske kongressen.

UNDER VALGKAMPEN forsøkte forskjellige motstandere å tegne et bilde av Harper som en Bush-kopi. Denne karikaturen overser et avgjørende aspekt ved hans personlighet, nemlig styrken i hans ideologiske overbevisning. Aldri har en kanadisk regjeringssjef hatt slike tilbøyeligheter. Hans politiske kultur er dypt impregnert av metoder fra tenketankmiljøene, som vanligvis er konservative og tett knyttet til de private interessene som finansierer dem.
Harper har selv ledet, fra 1998 til 2002, en tenketank som har ledsaget ham siden begynnelsen av hans politiske karriere: National Citizens Coalition.

De kanadiske troppene skal etter planen trekkes ut fra Afghanistan i 2011. Men med Barack Obama, som mener denne krigen er hovedfronten i krigen mot terror, i Det hvite hus vil Ottawa tvinges til ta opp denne debatten igjen. Multilateralismen Obama forsvarer forsterker bare det kanadiske behovet: Å kunne stole på dette afghanske elementet i sitt forhold til USA.

Oversatt av R.N.

1 Se Duanne Bratt, «Mr. Harper Goes to War: Canada, Afghanistan, and the Return of ?High Politics? in Canadian Foreign Policy», Department of Policy Studies, Mount Royal College, Calgary, 2007. Tilgjengelig på: www.cpsa-acsp.ca/papers-2007/Bratt.pdf

2 Roméo Dallaire, J'ai serré la main du Diable (Jeg tok djevelen i hånda), Libre Expression, Montréal, 2003.

3 4. april 2008.
(…)