Nasjon søker stat

Veiene som leder til Larbaa Nath Irathen (landsby i fjellområdet Kabylia, nordøst i Algerie) går bare oppover,» sier et kabylsk ordtak. De er smale og slynger seg i sving på sving. Her finnes åser og fosser. I et strålende lys står asken grønnkledd sammen med oliventrær og andre frukttrær. Gammeldagse søppelfyllinger spolerer dessverre stedets skjønnhet: flasker, plastposer og annet avfall ligger strødd utover. Over hele det algeriske området, både i byene og på landet, gjenspeiler ødeleggelsen av landskapet tilstanden i samfunnsånden.

Den lille byen Larbaa Nath Irathen, som franskmennene tidligere kalte Fort National, er ikke noe unntak fra regelen når det gjelder frenetiske bygging. Over hele landet spretter boligblokkene opp som paddehatter. Vanligvis karrer de rike til seg flere leiligheter og sørger slik for at boligkrisen trekker i langdrag, og tvinger dermed de andre innbyggerne i landet til å uttrykke sitt raseri på voldsomme måter.

På fortauene i denne kommunen, som med sine slitte kolonibygninger ser ut som den tilhører en annen tid, samler de unge arbeidsledige seg, «hittistene». ¹ Likevel har de ulike regjeringene gjennom ti år ropt ut at arbeidsledigheten ikke har vært på mer enn tolv prosent.

«ETTER AT BOUTEFLIKA kom til makten er det ikke lenger arbeid å få,» slår den arbeidsløse 23-åringen Omar Achour fast. Han tilbringer dagene i skyggen der han sitter og passer tavla’en: et gammelt bord med sigaretter, snus og søtsaker under glasslokk. En lykkelig mulighet til å tjene litt penger. To menn kjøper to sigaretter. Omar reiser seg for å legge pengene i et grønt skrin som rusten har gått løs på. «Hva jeg drømmer om,» spør han når han kommer tilbake. «Å finne en jobb. Hvis ikke tenker jeg på å forlate landet.» I likhet med de fleste unge algeriere har han opplevd å få avslag på søknaden sin om visum til Frankrike. Det har ført til det nye fenomenet harragas, «brobrennerne» som risikerer livet i små «lykkebåter» for å komme seg til Europa.

«Kvinner som ønsker å forlate Algerie søker om studentvisum eller forsøker å finne en ’utvandrer’ å gifte seg med,» forteller Sofia. 27-åringen tror ikke på løftene om at arbeidsløsheten kommer til å synke. «Tvert i mot, jeg ser bare flere og flere uten jobb. Se på alle de unge som driver rundt. Til og med de med høyere utdanning er uten arbeid.» Selv arbeider hun i en «telefonkiosk», men syns ikke at hun har vært heldig som har fått denne stillingen. «For en ugift kvinne er det viktigste å ikke bli sittende innestengt hjemme. Jeg arbeider fra åtte til fire uten lunsjpause og tjener 5000 dinarer (500 kroner) i måneden.» ²

Slik er den algeriske kvinnens stilling: Hun utnyttes, på samme måte som de svarte afrikanske innvandrerne. «Kvinner forhandler ikke om lønn. Arbeidsgiverne ansetter heller oss enn en mann som nekter å arbeide under de samme betingelsene,» sier trettiåringen som er sekretær i en sosialforening og har en månedslønn på 3000 dinarer (300 kroner). «Lønnen min er ingenting verd. Foreldrene mine betaler transportutgiftene mine slik at jeg kan komme meg på jobb.» Men selv om hun anklager styresmaktene for «å sette oljegullet over styr», er hun overraskende nok positiv til president Bouteflika. «For min del er ingenting forandret, men jeg hører mange snakke fint om ham. Han har særlig innført hjelp til unge arbeidsløse og til fattige familier slik at de skal kunne skaffe seg en bolig.»

«DET SOSIALE NETTET? Det er en bløff!» Larbaa Nath Irathens borgermester, Hocine Lounis fra Rassemblement pour la culture et la démocratie (RCD, Samling for kultur og demokrati), ser på ordningene «dagpenger for aktivitet av allmenn interesse» (innført 1994) og «tilskudd for aktivitet og samfunnsdeltakelse», som betales med henholdsvis 3000 og 2700 dinarer (300 og 270 kroner) i inntil et halvt år, som «ren utbytting». «Jeg må betale en ung mann med høyskoleutdanning eller en sjef 3000 dinarer i måneden! Det er jevngodt med å gjøre ingenting i forhold til arbeidsløsheten. I rådhuset mitt er 80 prosent av de som sitter i lukene innlemmet i ordningen ’dagpenger for aktivitet av allmenn interesse’. Vi må med andre ord erstatte 80 prosent av de ansatte hvert halvår.» Et slikt system tvinger borgermesterne til å gå på kant med loven. «Jeg må nødvendigvis ta inn de samme folkene. Hvordan skal jeg sparke enkene som arbeider i skolekantinene? De har bare denne ynkelige lønningen til å skaffe ungene sine mat.»

Lounis var borgermester fra 1997 til 2002 og ble valgt på ny i 2007. Han mener at han ikke lenger kan godta alle privilegiene sine for «Bouteflika har strammet inn rommet for friheter. Staten vil ikke at borgermesterne handler til beste for folket. Byggeprosjektene og prosjektene for å reformere det lokale skattevesenet går utenom den stedets fremste embetsmann. Borgermesteren er blitt et vedheng til administrasjonen. Alt avhenger av tilsynet.» Tilsynet: ministrene og wilaya’ene (prefekturene) som tar beslutningene om prosjektene og iverksettelsen av dem på steder hvor de ikke kjenner behovene. «Dette er problemer som alle algeriske borgermestere, uavhengig av partitilhørighet, peker på,» forteller borgermesteren i Larbaa Nath Irathen. «Staten forsvarer den strenge sentraliseringen med å vise til unntakstilstanden.»
I virkeligheten er ikke staten den eneste som har skyld i at kommuneledelsen er blitt dårligere. Borgermestrene og deres stedfortredere har mye å svare for. Det finnes ikke den administrative tjeneste hvor ikke korrupsjon og «forbindelser» bestemmer. Den vanlige borger er utsatt for konstant utpressing. Trenger han i all hast et administrativt dokument, og blir han stoppet av en nidkjær betjent, må han ty til sine «forbindelser» – sine høytplasserte venner – eller åpne lommeboken. Den tidligere soldaten Dda Idir³ på 76 år, «som sloss for et annet Algerie enn dette,» vedgår at «urettferdigheten råder. Hvis du ikke har noen som kan hjelpe deg, tar man fra deg alle rettighetene dine. Kjenner du en funksjonær på rådhuset kan du komme når du vil og stille deg først i køen. Med ’bekjente’ kan du få til hva som helst. Jeg ser for eksempel folk som ikke var utenfor landsbyen sin en eneste gang under krigen og som mottar krigspensjon.»

Denne praksisen koster enorme summer på statsbudsjettet, særlig i valgperioder. Som krigsveteran eller sønn av en chahid⁴ har man rett på et «fordelskort» på kjøpesenteret: livsforsikring, fritak for enkelte avgifter, lavere priser hos reisebyråene. Partiene som sitter med makten, Front de libération nationale (Den nasjonale frigjøringsfronten, FLN) og Rassemblement national démocratique (Demokratisk nasjonal samling, RND), deler dem ut for å vinne velgere og beholde dem. Det er grunnen til at man kan treffe på «krigsveteraner» som ikke var gamle nok til å kjempe mellom 1954 og 1962. Den nåværende presidenten har via departementet for krigsveteraner selv angitt bedragerne. «Bouteflika sier mange fine ting,» kommenterer Dda Idir. «Problemet er at han ikke holder det han lover.» Man aner den gamle mannens fortvilelse, han som «ber Gud om at landet må forandres, om ikke annet så for å hjelpe alle de unge deprimerte som ikke har annet å ty til enn stoff!»

DA BOUTEFLIKA KOM til makten i april 1999, vakte talene hans håp. Han snakket algerisk-arabisk⁵ og fransk og pekte åpent på Nord-Afrikas tamazightiske⁶ røtter. Han listet opp alle samfunnsproblemene som en vanlig innbygger møter i dagliglivet, han ga sine lite virksomme ministre en dytt. Kort sagt, han framsto som mannen befolkningen trengte. ⁷

Men fortryllelsen ble snart brutt da befolkningen oppdaget at de hadde fått en leder som tilbrakte mesteparten av tiden utenlands. Protestbevegelsen Den svarte våren (april–mai 2001) i Kabylia ble slått ned på blodig vis, 126 døde – fem av dem i Larbaa Nath Irathen – og tusener ble skadet. ⁸ For tiden bryter det daglig ut «opptøyer» over hele landet. Man har ikke lenger tiltro til presidentens løfter: De lytter verken til hans eller de andre politikernes taler. «Politikk interesserer meg ikke, jeg tenker bare på brød,» sier en pensjonist som har satt seg til bords uten å bestille noe på sentrumskaféen der trettiåringene spiller kort med syttiåringene. «Pensjonen min rekker ikke til mat for de seks arbeidsløse døtrene mine,» sier mannen. «Noen dager spiser vi, andre dager venter vi tålmodig.»
Denne tålmodigheten er en prøvelse størstedelen av befolkningen utsettes for. Aldri før har de sett en slik eksplosjon i matvareprisene. Når en sekk med 25 kilo semule koster 800 dinarer, fem liter matolje 650 dinarer og salathodene 130 dinarer kiloet, er de grunnleggende matvarene uoppnåelige for de med middels inntekt. Dette gjelder ikke minst under ramadan, som er en måned med skamløs handelsprofitt, da matvareprisene dobles eller tredobles. «I Algerie forandres alt fra den ene dagen til den andre, unntatt vår elendighet,» klager pensjonisten, som ikke har hørt om den lenge forberedte grunnlovsreformen.

En annen pensjonist, en tidligere arbeider i Frankrike, nipper til en brus ved disken. Etter å ha nølt en stund kaster han seg inn i samtalen: «Jeg har ingenting å si til de som styrer oss. De er klar over alt sammen og gjør ingenting for å bedre forholdene våre. Men jeg skulle gjerne ha snakket med den franske staten og spurt hvorfor de har redusert «ektefelletillegget» i pensjonen, noe som påvirker kjøpekraften vår.» Situasjonen er temmelig underlig når folk tror at en annen stat vil lytte der ens egen ikke gjør det. Samtalepartneren vår vedgår likevel at sikkerhetssituasjonen har endret seg de siste ti årene. «Vi er reddere for organisert kriminalitet enn for terrorisme. Her dreper man deg for ti dinarer. Hvor kommer det fra? Vi vet ikke, kanskje er det villet?»

«Det er villet!» Et uttrykk som sies på fransk, c’est voulu, og som er dukket opp de siste årene i munnen på kabylene. De anklager staten for å legge opp til organisert kriminalitet, narkotika, prostitusjon – alt sammen fenomener som dukket opp plutselig – og for å ha trukket Al-Qaida-grupper til Maghreb for å tvinge befolkningen til å godta at gendarmeriet som ble trukket tilbake etter »«den svarte våren» i 2001, vender tilbake. Er det tilfellet eller ren paranoia? Vanskelig å si, for man vet ikke hvordan man skulle få bekreftet det som hevdes å ligge til grunn for disse anklagene.

Men at redselen finnes overalt er et faktum. På 90-tallet kunne man gå ute når som helst på døgnet i Kabylia. «I dag, om vinteren, slutter jeg på jobben klokken 18.00 for å unngå de falske slåsskampene til bandittene som røver forbipasserende kjøretøyer og det de forbipasserende ellers måtte ha med seg,» innrømmer Karim. Som sjåfør i kollektivtransporten utsettes han for den organiserte kriminaliteten ⁹ som også har nådd resten av landet, og risikerer dessuten livet hver eneste dag. Ifølge en politibetjent «fører veiene i Algerie direkte til kirkegården.» Ifølge Karim skyldes de høye ulykkestallene i trafikken «den dårlige tilstanden på de alt for smale veiene, manglende skilting og ingen respekt for loven. Men den viktigste årsaken er at folk ikke er redde for å dø. De venter seg ikke mer av livet!» I ti år har algerisk presse, nesten daglig, meldt om selvmordstilfeller. Det dreier seg vanligvis om unge menn og kvinner.

MELLOM STATEN OG nasjonen er det ikke lenger en avgrunn, men en tørr ørken. Ingen er innstilt på å gå gjennom den for å slutte seg til de andre. I løpet av de ti årene Bouteflika har sittet som president, har den borgerlige eliten med tette bånd til statsapparatet blitt styrket seg, samtidig som fattigdommen i befolkningen har bredd om seg. Ved første øyekast ser islamistene ut til å stå sterkere enn på 90-tallet. «Angrende» eller frigitte terrorister, får arbeid og skadeserstatninger, mens ingen støtter ofrene for fundamentalistenes barbari. Det tragiske har endt opp i det meningsløse: Mange unge har meldt seg som terrorister bare for å nyte godt av statens storhet etter at den iverksatte «concorde civile», ¹⁰ som senere er blitt til «prosjekt for nasjonal forsoning». Man forstår at grunnlovsreformen, som lover nok en valgfarse i et land der framtiden står i fare for å bli enda mørkere enn fortiden, overhodet ikke interesserer algerierne. «Det jeg skulle ønske meg aller mest er fred,» slår Karim Achour fast. «Vi har et ordtak som sier: ’Fred er verd alle anstrengelsene.’» Men han har gjør seg ingen illusjoner.

Oversatt av K.E.V.

----

1 «Hittist» (av hitt, vegg på arabisk) betegner de arbeidsledige som hele dagen sitter med ryggen lent mot en vegg.

2 Gjennomsnittlig månedslønn i Algerie ligger på 15 000 dinarer (1500 kroner)

3 Uttrykket «Dda» brukes for å omtale en eldre på en respektfull måte.

4 «Martyr», betegner menn døde i kamp. Man antar at 2 500 000 menn er listet som «tidligere mudjahedin» eller har rett til det.

5 Forgjengerne hans brukte bare standard arabisk og ikke engang de arabisktalende algerierne forsto hva som ble sagt.

6 Etter navnet Tamazighe, som ifølge tradisjonen er berberfolkets patriark.

7 Mohamed Benchicou ga likevel et lite flatterende bilde av presidenten i Bouteflika: une imposture algérienne (Bouteflika, et algerisk bedrageri, Le Matin, Alger, 2003). Journalisten og direktøren for dagsavisen Le Matin ble dømt til to års ubetinget fengsel og avisen ble forbudt

8 Se Farid Alilat og Shéhérazade Hadid, Vous ne pouvez pas nous tuer, nous sommes déjà morts (Dere kan ikke drepe oss, vi er allerede døde) i L'Algérie embrassée, Edition numéro 1, Paris 2002.

9 Disse «kriminelle bandene» bortfører og mishandler dessuten bedriftsledere og kjøpmenn, som de setter fri mot løsepenger.

10 Loven fra 1999 opphever den rettslige forfølgelsen av «angrende» terrorister som ikke er skyldige i blodsforbrytelser. De får arbeid og dagpenger. Staten stiller endatil med politieskorte for de tidligere «emirene», de regionale lederne for de væpnede islamistiske gruppene, for å sikre disse beskyttelse. Se Lahouari Addi, «En Algerie, du conflit armé à la violence sociale» (I Algerie, fra væpnet konflikt til sosial vold), franske Le Monde diplomatique, april 2006.