Arbeid i rovdyrstatens tidsalder

«Jeg liker rovdyr. Jeg liker dem fordi de lever fra hånd til munn.» Det er august 1994. Mannen som snakker heter Albert J. Dunlap, ekspert på omstrukturering i industrien. I arbeidsrommet hans forundres vi over et par bronsefigurer: To haier som danner en sirkel står på pulten hans. En løve i sprang på et konferansebord. En ørn som angriper byttet sitt i resepsjonen.

Dunlap er 52 år. Noen måneder tidligere trakk han seg i ro og mak tilbake til pensjonisttilværelsen, men han kjeder seg en smule på golf- og tennisbanene. Da er det at han blir kontaktet av det amerikanske selskapet Scott Paper, som i 1907 fant opp dorullen. I ukene etter at han er blitt rekruttert, forkynner han at nær 11 000 stillinger skal bort i nærmeste framtid, det vil si en tredjedel av staben. En «slanking» på alle nivåer i selskapets hierarki, men også en «støvtørking»: Han mener at «man må kvitte seg med folk som representerer den gamle kulturen [i selskapet], hvis ikke vil de motarbeide deg.»¹ Dunlap er beryktet for sin manglende sans for diplomati. Han skjærer inn til beinet. Det var dette den ultrakonservative fransk-britiske milliardæren James Goldsmith hadde i tankene da han betrodde oss: «Jeg har aldri truffet noen som er bedre til å reposisjonere et selskap og ta de nødvendige, tøffe avgjørelsene. Han er en kirurg i den forstand at pasienten må blø for at problemet skal løses.» ² Rovdyrene som tidligere ble lovprist, begynner likevel å bli avslørt som det de er i USA, landet som siden begynnelsen av 1980-tallet har vært et eksempel på en systematisk nedbygging av samfunnskontrakten.

REAGANS «REVOLUSJON» og følgene av den? Den var i hovedsak «en svindel iscenesatt av en rovdyrstat», ifølge anklagene fra økonomen James K. Gailbraith ved Universitetet i Texas.³ Det strålende lederskapet? Egentlig en allmengjort hensynsløs og despotisk utbytting av arbeidskraften, en «stor utpressingsaksjon» viser New York Times-korrespondent Steven Greenhouse i The Big Squeeze. Og løftene om framgang for alle i tråd med «vinn-vinn»-logikken, forutsatt at alle «tar ansvar» og gir det beste av seg selv? Det dreide seg snarere om at enkeltmennesker og familier ble utsatt for ekstrem sosial risiko – risiko som lå utenfor deres kontroll og finansielle midler, og konsekvensene vokser og blir ikke lenger, eller nesten ikke lenger, dekket.

Dette er hovedpåstanden som utdypes i boken High Wire av Los Angeles Times-korrespondenten Peter Gosselin. Denne sosiale volden er i dag ekstrem i USA, men i motsetning til en utbredt forestilling i Europa, har det ikke alltid har vært slik. Litt etter litt nådde kombinasjonen av dårligere sosial beskyttelse og en utbredt aggressiv lederstil alle samfunnslag, bortsett fra de aller mest bemidlede. Europa er fremdeles fascinert av den amerikanske «modellen», som med dagens finanskrise er brakt i vanry, og har gått i samme retning slik vi kan lese i de andre bøkene som presenteres her. Samlet viser de at stadig flere innbyggere i de rike landene overlates til seg selv, til sitt personlige ansvar eller sine psykiske problemer, i møte med systemets urettferdigheter.

Det amerikanske trygde- og sosialsystemet hviler på tre grupper av ytelser. Den første kommer fra offentlige forordninger og er minimal, det er siste utvei og med begrenset adgang. Den andre og definitivt viktigste er selskapenes ytelser til sine ansatte, særlig i forbindelse med sykdom, uførhet og pensjon. Den tredje, som den enkelte selv bekoster, er avhengig av om man har midler til å betale for en privat forsikringspolise. Dette systemet er tilsynelatende svært ulikt de europeiske sosiale «modellene», men de grunnleggende prinsippene er ikke så forskjellige som det ser ut til.

I førti år etter at Franklin D. Roosevelt opprettet The Social Security i 1935, var begrunnelsen å opprettholde den grunnleggende balansen i samfunnet, å få et sett av gjensidige forpliktelser til å skape en motvekt til markedsverdiene og prinsippet om individuell frihet. Det ble eksplisitt anerkjent, noe som ble gjentatt med jevne mellomrom, at enkeltmennesket ikke alene var ansvarlig for utgiftene ved å være til. Og det ble anerkjent at den sosiale solidariteten «bidrar til stabiliteten, helsen, rettferdigheten og menneskeligheten i vårt system av private selskaper.»⁴
På tross av systemets svakheter var det denne tankegangen som lå til grunn for samfunnskontrakten. Den har gått i tusen knas. Doktrinen om det frie markedet feide den ut og erstattet den med en retorikk som framhever verdien av «empowerment»⁵ og den enkeltes «ansvar». Reaktiveringen av disse ambivalente begrepene (med gjenklang av «den amerikanske drømmen» som fremdeles er så treffende for «the self made man») og de samtidige svertekampanjene mot «Big Governement», har i stor grad bidratt til å avlede offentlighetens oppmerksomhet og gjøre det store nedbyggingsarbeidet usynlig. Som Gosselin skriver i sin innledning, har dagens debatter fokusert på den svakeste delen av det sosiale vernet, nemlig de offentlige systemene. Disse omfatter sosialhjelp, arbeidsledighetstrygd, sykepenger, pensjon og andre ytelser som alle blir innvilget etter (svært streng) behovsprøving. Ikke engang den fattige delen, og heller ikke den svært fattige delen av befolkningen har nødvendigvis adgang til dem (dette gjelder særlig ved sykdom).

DE GJENTATTE ANGREPENE på – også under Bill Clinton (1993–2001) – og nedjusteringene av disse ytelsene gjorde at kraftige protester var høyst berettiget, ettersom dette gjorde samfunnet enda mer urettferdig for de mest trengende. Men i privat sektor i denne perioden ble også systemets hjerte (arbeidsgivere og forsik-ringsselskaper) utsatt for grunnleggende omorganisering. Og den foregikk stort sett uten at noen la merke til det. Bortsett fra enkelttilfeller var det ikke noen åpen og samlet reaksjon mot ødeleggelsene, ikke -engang mot avskaffelsen av ytelser som dekker et bredt spekter av livsviktige sosiale risikoer. Disse ytelsene er sammenfallende med «opptjente rettigheter» – en benevnelse som knapt brukes lenger ettersom de europeiske elitene foretrekker «sosiale utgifter». Tidligere sikret de en substansiell beskyttelse for lønnsmottakerne, særlig i storindustrien, selv om de ble sett på som frynsegoder. Så lenge økonomien var stabil kunne man betrakte dem med en viss bekymringsløshet. Å stille spørsmål ved dem ble desto lettere siden det ikke i egentlig forstand dreide seg om lovfestede, sosiale rettigheter. Gjennom skattelettelser ble selskapene oppmuntret til å gi sine ansatte sosial beskyttelse og lenge var de bare moralsk forpliktet til å holde avtalene. Denne forpliktelsen ble lovfestet ti år etter sjokket da bilprodusenten Studebaker i 1963 ikke var i stand til å utbetale mer enn 15 prosent av de pensjonene de hadde lovet sine sju tusen ansatte som alle ble avskjediget da fabrikken i South Bend (Indiana) stengte.

Loven som ble vedtatt i 1974 påla selskapene å opprette reservefond for å unngå at slike hendelser skulle gjenta seg, men i 1985 kom den første av en rekke høyesterettsdommer som tolket denne loven i favør av bedriftene og forsikringsselskapene: Stikk i strid med lovgivers hensikt var det ikke lenger enkeltmenneskene som skulle beskyttes, men fondenes sunnhetstilstand. Slik forvandlet loven seg til et redskap for å myke opp – for ikke å si fullstendig utradere – de forpliktelsene arbeidsgivere og forsikringsselskaper hadde overfor de forsikrede. Dette gjorde korstoget mot «de sosiale utgiftene» enda lettere. Andre redskaper ble beleilig oppfunnet for å legge ansvaret for sosial risiko over på den enkelte. Forsikringsselskapene utviklet svært finurlige metoder for å slippe å dekke, helt eller delvis, risiko som de likevel ga seg ut for å ta hånd om – og for å informere de forsikrede i et teknisk språk som var praktisk talt uforståelig og med hensikt flertydig.

Dette gjorde at forsikringsindustrien i 2005, tross orkanen Katrina og flere andre større tropiske stormer, fikk et rekordresultat på 45 milliarder dollar. Et annet eksempel er de såkalte 401(k)-planene som ble innført fra 1976. Disse ordningene for pensjonssparing kostet ikke selskapene like mye som de gamle pensjonsplanene. Stadig flere selskaper byttet de gamle ordningene ut med de nye. 401(k) ble dermed et «strategisk redskap» for å øke konkurranseevnen,⁶ og for å flytte risikoen for insolvens over på den framtidige pensjonisten siden pensjonssparepengene ble investert i finansmarkedet, noen ganger til og med i aksjer fra arbeidsgiverselskapet (slik tilfellet var med energigiganten Enron).
Hvis man mister jobben avbrytes eller mistes retten til sosiale ytelser så vel som sykeforsikring, hvis disse i det hele tatt foreligger. Unntaket er hvis personen som er blitt uten arbeid eller «er på vei over» i en ny og vanligvis dårligere betalt jobb, selv er i stand til å betale forsikringspremiene (som da øker på grunn av administrasjonsutgifter).⁷

ØKONOMENE RICHARD Burkhauser og Greg Duncan (sitert av Gosselin) har analysert krisen i 1929 og vist at børskrakket og arbeidsløsheten ikke alene forklarer vanskelighetene som amerikanerne sto overfor. Få var berørt av finansmarkedet på den tiden og 75 prosent av arbeidstakerne beholdt jobbene sine. Det som skulle til for å snu tilværelsen til en familie på hodet var en håndfull helt vanlige hendelser: sykdom, en ulykke, skilsmisse, et barn som ikke var planlagt, lønnsnedgang eller færre arbeidstimer.

Ved å følge sitt eget resonnement tok de to forskerne for seg den lykkelige perioden på 1970- til 1980-tallet og fant et tilsvarende fenomen. Og som Gosselin viser gjennom fortellinger fra livet og flere andre kilder, har «det økonomiske kaoset» bare forsterket denne tendensen. At nesten like mange selskaper går til grunne som det startes opp i ett og samme år – eller de konstante omstruktureringer og omorganiseringer – har bidratt til økt antall situasjoner der enkeltmennesker opplevde voldsomme inntekstfall og oppdaget at de balanserte på stram line uten sikkerhetsnett, i motsetning til hvis de hadde vært forsikret.

Det er på bakgrunn av denne sosiale usikkerheten at den aggressive ledelsestenkning blomstrer. «Hvis du vil være elsket, skaff deg en hund. I forretninger, skaff deg respekt», forklarer Dunlap. Det finnes to måter for å få de ansatte til å arbeide hardt: Belønne eller straffe dem, sier professor Jerry Newman på spørsmål fra Greenhouse. Hvis man vil begrense utgiftene gjennom stadige budsjettinnstramninger, er man nødt til å straffe dem. Legge ubønnhørlig press på dem, behandle dem dårlig, få dem til å føle seg dumme, skremme dem, ydmyke dem, mase på dem, hele tiden heve kravene og ikke nøle med å bryte loven. Regelverket er allerede svakt i USA, og lett å omgå for å presse alt som måtte finnes av «forskremte arbeidere» som må konkurrere med den ulovlige arbeidskraften⁸ og i enkelte tilfeller også med barnearbeidere.

«Ekstreme jobber» med arbeidsuker på mellom 60 og 80 timer er blitt vanlig. Men lønnen følger ikke dermed nødvendigvis etter, for det er også vanlig at man ikke betaler for overtid etter lovfestet tariff eller at man ikke betaler i det hele tatt. Det er fordi lederne må respektere budsjettlinjene og kvotene som er blitt påtvunget dem. De drives dermed til å «korrigere» antall arbeidstimer på datamaskinene sine, til å nekte de ansatte å ta pauser, til å trekke fra dødtid, til å få sine underordnede til å slite uten å legge igjen spor og til å hindre dem i å påpeke forholdene. Det er bare å true med å si opp de som har dristet seg til å klage eller ikke har forstått at «overtid er ulovlig!».

Lederne drives også mot sin gode vilje til å erstatte en del av de ansatte med «midlertidige medarbeidere», massen av tilfeldig arbeidskraft («contingent workers») der en del blir oppringt for forefallende oppgaver. Blant disse finner man midlertidige arbeidere (eller «konsulenter»), «selvstendige», frilansere og andre, eller om lag 18 millioner mennesker i 2005. Da er deltidsarbeiderne – for det meste kvinner – ikke regnet med (det finnes omtrent like mange av dem).

Man henter også inn kvalifisert arbeidskraft fra andre steder, for eksempel India, samtidig som man setter som betingelse for utbetaling av ytelser ved oppsigelse at den oppsagte selv sørger for en måneds opplæring av de nyankomne. Mens de kutter arbeidsplasser, er disse lederne i stand til å si: «Smil oftere så vi kan se hvor glad du er over at du fremdeles har en jobb!» Det hender at de låser nattskiftet inne og noen ganger setter de hengelåser på nødutgangene. De «ulovlige» innvandrerne er de første ofrene for denne metoden, som stordistributøren Wal-Mart (og kjedens underleverandører) praktiserer, men også andre, blant dem enkelte «etniske» supermarkeder i New York.
Mishandling på jobben dreier seg ikke om enestående tilfeller. Det forekommer over hele USA og utfolder seg der i en voldsom skala – som i enkelte andre land, slik Satoshi Kamata beskriver Japan i Toyota – L’usine du désespoir (Toyota – Fortvilelsens fabrikk): «Jeg har ofte hørt fortalt historien om arbeidere som har tatt livet av seg ved å kaste seg ut fra toppen av en maskin eller et tak. De som har fortalt meg dette sa at det underlig nok aldri sto noe om disse hendelsene i avisene.»

VEST-EUROPA ER generelt sett bedre beskyttet, selv om lovgivningen er full av hull og juridiske blindsoner. Likevel er vi ikke spart verken for at sårbarheten brer om seg eller den aggressive lederstilen og dens konsekvenser. Hvordan er det mulig at innbyggerne her både godtar og støtter den?

Ved første blikk vil vi se virkningene av de kraftige angrepene på fagbevegelsen de siste tretti årene, slik et av kapitlene i samleverket med tittelen Le Conflit social éludé (Å gå utenom samfunnskonflikten) understreket for Europas del. Deretter vil vi se virkningene av dereguleringen og den veldige tvangen som utøves i de nye måtene å organisere arbeidet på. Disse måtene kjennetegnes ved at de forsøker å påtvinge samfunnet et «rasjonaliseringsprosjekt», som er fullstendig uimottagelig for kritikk samtidig som det misbruker de innerste drømmene og ønskene til forbruker-borgerne.
I L’idéal au travail (Idealet i arbeid) og Le Travail du consommateur (Forbrukerens arbeid) utdyper Marie-Anne Dujarier denne analysen, og presenterer på en levende måte en studie av mekanismene som sammenkaller, fanger og instrumentaliserer de ansattes subjektivitet – og selv forbrukernes, om enn på en annen måte – i en kontinuerlig jakt på «ypperlighet»,⁹ «alltid mer» (lønnsomhet, heltemot, tilgjengelighet, effektivitet). Dette umulige idealet forventes de ansatte å virkeliggjøre. Lederne for de store selskapene gir dem streng beskjed om å være på høyden med sine «ansvarsoppgaver» og mobilisere sin «evne til initiativ» for å gjøre dette mulig å løse – under trussel om sanksjoner – motsetningene og konfliktene som er ligger i de konkrete vilkårene for å gjennomføre aktiviteten.

Problemene med det virkelige arbeidet blir med andre ord fornektet av hierarkiene. Eller snarere «skjøvet over» til de ansatte i et slags «foreskrevet fall». Med overraskelse oppdager leseren at også han, i kraft av å være forbruker, er satt til å bidra og at han «arbeider» under forskjellige former for å øke rovdyrenes formue. Som en annen ting og mot sin vilje blir han et redskap for nok en tvang som brukes mot den ansatte, forbrukeren overtar «formannens rolle» i den ferdiglagde formen «kunde-konge». Enten forbrukeren vil eller ikke, er han med på å usynliggjøre makten, på å gjøre alle til konkurrenter og med på den sosiale og kulturelle fremmedgjøringen.

Det er likevel nødvendig å gå lenger enn til en enkel framvisning av utbyttingen, tvangen og domineringen, hvis man vil forstå hvor store konsekvensene av disse er. I boken Souffrances sociales – Philosophie, psychologie et politique (Sosiale lidelser – Filosofi, psykologi og politikk) spør Emmanuel Renault hvorfor de sosiale subjektene drives til å gjøre ting de selv mener er direkte urettferdig og uverdig, umoralsk og perverst? For eksempel å akseptere fullt og helt at kolleger sies opp, godta forverring av arbeidsforhold og betaling, lukke øynene for den plagingen de andre utsettes for, eller føle seg skyldig når man selv blir dårlig behandlet?

Den som «bedøver» seg på denne måten for å holde ut sosiale situasjoner som «vanligvis» er uutholdelige, betaler for det med en smerte som har både et opphav og sosiale og politiske konsekvenser som er så alt for lett å fornekte. De mange uttrykkene for denne lidelsen varierer fra individ til individ (alkoholisme, depresjon, selvmord på arbeidsplassen) og blir forklart ut fra pinslene i den enkeltes psyke, som blir brukt for å dekke over samfunnsproblemene og svekke individenes evne til å kreve sin rett. Og for å låse ytterligere den økonomiske og politiske orden som «unngår» konflikten og ikke anerkjenner dens legitimitet.

Oversatt av K. E. V.

Fotnoter:
1 Glen Collins, «Tough Leader Wields the Ax at Scott», New York Times, 15. August 1994. Se også Steven Greenhouse s. 83-85.

2 Se over.

3 James K. Gailbraith, The Predator State. How conservatives Abandoned the Free Market and Why Liberals Should Too, Free Press, New York, 2008.

4 Slik det også kunne blitt sagt på 1970-tallet av Richard Nixon som Gosselin siterer.

5 Moteordet «empowerment» har ikke noen fransk oversettelse. Det samme gjelder for norsk. Ordet er flertydig og viser til tanken om at man gir enkeltmennesket midlene, «kraften» til å ta ansvar for seg selv.

6 Dette systembytte gjorde det mulig for Caterpillar-gruppen, for eksempel, å øke fortjenesten med 75 millioner dollar på ett år.

7 Fra 2000 til 2006 steg antall personer med privat sykeforsikring i USA fra 8,6 millioner til 47 millioner. Samtidig gjorde økningene som bedriftslederne innførte at beløpet som var de ansattes del av sykeforsikring tegnet av arbeidsgiver økte med 83 prosent.

8 Antall innvandrere som arbeider ulovlig i USA anslås til å være til sju millioner.

9 Se Nicole Aubert og Vincent de Gaulejac, Le coût de l'excellence (Ypperlighetens pris), Seuil, Paris, 1991.