Den italienske forskjell

– Italiensk filosofi har ikke blitt viet mye oppmerksomhet i Norge. Gramsci og Croce er en referanse, mens Negri og Hardts bøker, Empire og Multitude, har mest blitt møtt med avvisende kritikk. I stedet for å gå inn i denne debatten har du valgt å framheve tenkere som er mer ukjente i Norge, for eksempel Luigi Pareyson (1918–91).

– Det er nok et åpent spørsmål hvorvidt italienske tenkere og debatter overhodet kan sies å være særlig «velkjente» i norsk sammenheng. Derfor har jeg i min introduksjon til italiensk filosofi, som innleder nummeret, også gitt et kort riss av resepsjonshistorien. En av grunnene til at jeg har valgt å fokusere på Pareyson, er selvfølgelig at han er utgangspunktet for mye av italiensk estetisk og hermeneutisk «postmodernisme», i kraft av at eksempelvis Gianni Vattimo og Mario Perniola var hans elever. I skandinavisk sammenheng har man vært mye opptatt av italiensk postmodernisme og den såkalte «svake tenkningen», men man har vært mindre opptatt av hva som har vært denne tenkningens mulighetsbetingelser. En annen grunn er at en viktig del av Pareysons utgangspunkt er resepsjonen og diskusjonen av tysk og fransk eksistensialisme. Også eksistensialismediskusjonen er en viktig linje i italiensk etterkrigsfilosofi (og mange eksistensialister vil etter hvert bli marxister). Og for det tredje, så får man ut fra Pareyson også markert at diskusjonen om kristendommen (som Vattimo i de seneste årene har tatt opp igjen på sin måte)¹ er et viktig og permanent innslag i italiensk filosofi.

–Italienske filosofien bærer preg av å ha oppstått og blitt utviklet i tett relasjon til konkrete politiske kamper og bevegelser. Hvor mye har Italias særegne politiske historie fra fa-scismens framvekst på begynnelse av 1920-tallet gjennom etterkrigstidens uroligheter som ledet til «blyårene» og dagens «berlusconi-isme», hatt å si for italiensk filosofi? (…)