Det såkalt «onde» og kritikken av Staten

Ikke engang den mest nøkterne undersøkelse av menneskenaturen lar være å bringe med seg, som en blindpassasjer, i det minste en skisse til en teori om politiske institusjoner. Evalueringen av de artsspesifikke instinkter og drifter, analysen av et intellekt som på kryss og tvers er preget av språkevnen, gjenkjennelsen av det vanskelige forholdet mellom det enkelte menneskedyr og dets artsfeller – i alt dette skjuler det seg alltid en dom over innenriksministerens legitimitet. Og motsatt: Enhver teori om politiske institusjoner som er verdig en slik betegnelse, må anta – som en dårlig skjult forutsetning – en eller annen forestilling om de trekkene som skiller Homo sapiens fra andre dyrearter. For å holde oss til et gymnasialt eksempel: Man forstår lite av Hobbes’ Leviathan om man ser bort fra hans De homine. Men for å unngå misforståelser: det ville være urealistisk, ja tåpelig, å tro at en modell av et rettferdig samfunn skulle kunne deduseres ut fra visse bioantropologiske konstanter.

Alle politiske programmer slår røtter i en historisk-sosial kontekst uten forløpere (religionskrigene i Hobbes’ tilfelle; en produksjonsprosess direkte basert på kraften i språklig tenkning i vårt tilfelle) og måler seg mot en unik konstellasjon av drifter og interesser. Likevel er kollektiv handling i virkeligheten kontingent nettopp fordi den, mens den strammer grepet om den mest labile aktualitet, på foranderlig og uforutsigbart vis påtar seg det som ikke er kontingent, det vil si nettopp de bioantropologiske konstanter. Henvisningen til menneskenaturen svekker ikke, men fremhever i maksimal grad politiske beslutningers kjennetegn av å være unike og ikke-gjentakbare – kravet om å handle i rette øyeblikk, erkjennelsen av at i går ville ha vært for tidlig og i morgen vil være for sent. (…)