Flere uker etter hendelsene du nå skal få høre om, kan man fremdeles se forbløffelsen i ansiktet til Jan Andersson, lederen for Europaparlamentets utvalg for sysselsetting og sosiale anliggender. I løpet av noen måneder, fra november 2007 til juni 2008, avsa EF-domstolen fire dommer som prioriterte bedriftenes rettigheter foran arbeidstakernes. I Viking-saken ville et finsk rederi la et av skipene sine seile under estisk flagg for å omgå en kollektivavtale. Laval-dommen kom etter at en svensk fagforening hadde forsøkt å tvinge et latvisk selskap til å underskrive en kollektivavtale ved å forhindre bygningsarbeidet selskapet hadde fått i oppdrag å utføre. Rüffert-dommen omhandler et polsk selskap i den tyske delstaten Niedersachsen som betalte lavere lønninger enn den lokale minstelønna. Den siste saken fant sted den 18. juni 2008, etter at Europakommisjonen hadde kontaktet EF-domstolen fordi den mente at Luxembourg hadde stilt urimelig strenge krav til et utenlandsk selskap.
I alle disse sakene gikk EF-domstolen imot fagforeningene og ba de offentlige myndighetene om å begrense de sosiale kravene som ble stilt til utflaggede bedrifter. Ifølge domstolen må ikke arbeidsretten og fagforeninger stå i veien for bedriftenes frie etableringsrett (artikkel 43 i Roma-traktaten) og prinsippet om fri bevegelighet for tjenesteytelser (artikkel 49) i Fellesmarkedet.
Den svenske sosialisten Andersson hadde ikke ventet seg en slik fortolkning av EUs grunnleggende tekster. Han er bekymret over denne legitimeringen av sosial dumping og frykter at flere dommer nå kommer til å gå i samme retning. 22. oktober 2008 vedtok derfor Europaparlamentet – etter en «initiativrapport» fra Jan Andersson – en parlamentsresolusjon som går åpent ut mot EF-domstolens rettspraksis. Dette er en ekstremt sjelden hendelse i det svært dempede universet til denne institusjonen, som vanligvis knapt forstyrres av annet enn turister og besøkende skoleklasser.
Representantene understreker i denne resolusjonen at «økonomiske friheter ikke kan tolkes dit hen at bedriftene har rett til å unndra seg eller omgå nasjonale lover og nasjonal praksis i sosiale anliggender».1 Og stikk i strid med dommernes restriktive fortolkninger presiserer de at direktivet av 16. desember 1996 om utsending av arbeidstakere2 – som fastsetter rettighetene til arbeidstakere ansatt av bedrifter som flytter på seg innen Fellesmarkedet – må tolkes som minstekrav som regjeringer og sosiale partnere kun kan supplere med krav som er «enda mer fordelaktige» for arbeidstakerne.
Parlamentsresolusjonen er ikke forpliktende i seg selv, men den legger politisk press på medlemslandene og EU-kommisjonen, ettersom representantene ber dem gjennomføre nødvendige tiltak for å klargjøre EU-retten. Den er et uttrykk for Europaparla-mentets mening i et prinsippspørsmål – bedriftenes rettigheter er ikke viktigere enn de sosiale partnernes rettigheter – og et forvarsel om parlamentets standpunkt til framtidige direktiver. Resolusjonen ble vedtatt med stort flertall (474 stemmer for og 106 mot – 93 representanter avsto fra å stemme) og framstilte Europaparlamentet som en beskytter av det sosiale Europa. Dette bildet ble ytterligere styrket 6. november 2008, da Parlamentet motsatte seg å utvide arbeidstiden fra 48 til 70 timer i uka.3 Fagforeningene tok godt imot denne «svært bestemte beskjeden»4 fra parlamentsrepresentantene til medlemsstatene og Europakommisjonen.
DET ER INGEN tvil om at lovtekstene Europaparlamentet har vedtatt, er av avgjørende sosial betydning, men debattene om og reaksjonene på EF-domstolens domsavsigelser avspeiler en mer kontrastfylt virkelighet. Ved å støtte seg på «historiske» artikler – artiklene 43 og 49 i Roma-traktaten er grunnleggende for prinsippet om fri konkurranse innad i fellesmarkedet, og de har vært en del av denne teksten helt siden begynnelsen i 1957, mens artiklene som tar for seg sosiale anliggender er langt mer uklare, og ikke kom til før senere5 – har EF-domstolen uten egentlig å ville det stilt spørsmålet om hvilken logikk som styrer den europeiske konstruksjonen. Samtidig har den avslørt hvor sårbar Europaparlamentets institusjonelle stilling er, og hvor umodent det er politisk sett.
EF-domstolen har benyttet seg av gråsonene i EU-lovgivningen for å tolke lovene annerledes enn representantene i Parlamentet. Den franske sosialisten Françoise Castex minner om at da direktivet om utsending av arbeidstakere ble vedtatt i 1996, ble det presentert som et framskritt for arbeidstakernes rettigheter. Dommerne har imidlertid gjort det til et redskap for bedriftenes frie etableringsrett.
Jan Andersson kan bare konstatere følgende: «Domstolen bryr seg ikke om diskusjonene i Parlamentet. Den burde basere seg på de politiske diskusjonene for å forstå lovgivernes hensikter.» Françoise Castex er noe mer realistisk. Hun snakker om en «politikk der juridiske gråsoner aksepteres» av representantene, noe som dermed gir dommerne et svært stort spillerom innenfor rammen av de europeiske traktatene som strukturelt sett er liberalistiske. Hun minner også om at EUs folkevalgte etter uenighetene om Bolkestein-direktivet6 tok opprinnelseslandsprinsippet ut av teksten, men de endret ikke avsnittet om «anvendelsesretten».7
Det virker som om EF-domstolens makt så langt ikke har bekymret representantene nevneverdig. «Der lovgivningen var uklar, stolte representantene, særlig de tyske og de engelske, på at dommerne skulle gi en klok fortolkning av den», forteller Françoise Castex. Skandinavene og tyskerne ble svært overrasket over EF-domstolens domsavsigelser, særlig fordi de oppdaget hvor skjørt systemet med felles forhandlinger i det store indre markedet var. I tillegg kommer denne rettspraksisen på et tidspunkt da det tas stadig flere sosiale tiltak i EU og den økonomiske krisen varsler nye konflikter mellom fagforeninger og bedrifter.
Representantenes nølende holdning er enda mer overraskende ettersom dommerne fyller en rolle i unionen som vanligvis er rollen til folkevalgte instanser, eller i det minste en rolle som er underlagt demokratisk kontroll: De konstituerer rettssystemet. Og ingen av representantene setter seg opp mot dommernes urimelig store makt.8 Dagens Europa styres av jurisprudens, ikke av romersk rett.
EUROPAPARLAMENTET ER EUs svake institusjon. Det kan ikke foreslå direktiv eller regler. Det kan kun be Europakommisjonen, som skal ta initiativet til nye «lover», om å gjøre det. Kommisjonen i Brussel trenger imidlertid ikke bry seg om representantenes forespørsler. 21. januar 2009 forkastet den derfor parlamentets anmodning om å gå til juridiske tiltak mot EF-domstolens domsavsigelser. Fordi den «ikke [kunne] se at det [var] nødvendig på dette tidspunkt».9
I den andre enden av beslutningskjeden må parlamentet forhandle om de endelige vedtakene med Rådet for Den europeiske union (Rådet). Dersom disse to institusjonene ikke blir enige, kan parlamentsrepresentantene kun forkaste teksten – de har ikke mulighet til å tvinge igjennom en ny tekst. Castex understreker at kommisjonen ikke nøyer seg med å foreslå ultraliberalistiske «lover»: «Når Parlamentet motsetter seg disse lovene, eller vedtar lovtekster med for omfattende endringer, går kommisjonen til på ny til angrep noen måneder senere, med en tekst som går i samme retning som den foregående.» Og ministrene gjorde det klart 18. desember 2008 at endringer i lovgivningen på grunn av EF-domstolens omstridte domsavsigelser ikke var et «passende» tiltak.10
Jan Andersson mener imidlertid at vi ikke må overse forhandlingsmakten parlamentet har oppnådd. «Alt er spørsmål om politikk», sier han og minner om at -parlamentet uttaler seg om sammensetningen i kommisjonen som medlemslandene foreslår etter valgene i juni. «Det er et reelt pressmiddel» som ifølge Andersson må støttes av aksjoner mot regjeringene i medlemslandene. Han håper at Europaparlamentet på sikt vil bli sterkere.
En styrking av parlamentet forutsetter imidlertid at denne institusjonen virkelig vil ta maktkampen om grunnleggende spørsmål. Og opposisjonskreftene som til tider kommer til syne, virker flyktige. I debatten om EF-domstolens domsavsigelser ga parla-mentet for eksempel like stort inntrykk av å søke konsensus som å fungere som en representativ politisk instans. Det var nærmest ingen opposisjon mellom venstre og høyre. De fleste gruppene, inkludert den konservative gruppen EPP-ED (Det europeiske fol-kepartiet (kristendemokrater) og De europeiske demokrater), stemte for resolusjonen av 22. oktober 2008, som gikk imot EF-domstolen. Lederen for EPP-ED, Joseph Daul, sa han ønsket «for fri utveksling av tjenester uten sosial dumping». Det samme gjaldt for Alliansen av liberale og demokrater for Europa (ALDE).
I praksis er det EPP-ED (286 representanter) og ESP (Det europeiske sosialdemokratiske partiet, 217 representanter) som veksler på å ha flertallet i Europaparlamentet (som består av 785 representanter), og ofte stemmer de sammen. De er til og med blitt anklagd for å dele makten seg imellom – og da tenkes det også på stillinger som ledere eller medlemmer av utvalg – på bekostning av de andre gruppene. Hélène Flautre, representant for gruppen De grønne/Den europeiske frie allianse (Grønne-EFA) kritiserer «Europaparlamentets økende tendens til å la seg spises opp av de to store gruppene».11
Den franske sosialistrepresentanten Pervenche Béres legger ikke skjul på dette: «Skillelinjen varierer alt etter hvilke problemstillinger som diskuteres. I samfunnsspørsmål er det vanlig å inngå allianser med Den europeiske venstrefløys fellesgrup-pe/Nordisk grønne venstre (GUE/NGL), som består av diverse venstrepartier, hovedsakelig kommunister eller tidligere kommunister, samt med Grønne-EFA, men ofte også med de liberale (ALDE). Sammen med disse gruppene er ESP i en klar opposisjon mot høyrepartiene. Disse alliansene gjør det imidlertid ikke alltid mulig for ESP å oppnå flertall, så når det arbeides med grunnleggende lovgivning, forsøker ESP ofte å finne en løsning med EPP-ED.»12
Det virker altså illusorisk å forsøke å forstå parlamentets avgjørelser ut fra en høyre/venstre-tankegang. Og den stadige endringen av gruppene etter hvert valg (som finner sted hvert femte år) viser at de ideologiske skillelinjene i parlamentet ikke tydelig satt.
Det er typisk for denne «kompromissånden» at resolusjonen mot sosial dumping av 22. oktober «er fornøyd med Lisboa-traktaten», som jo har med artiklene 43 og 49 fra Roma-traktaten i deres originale form, disse artiklene som EF-domstolen baserte seg på for å etablere et hierarki der bedriftenes rettigheter er mer verdt enn arbeidstakernes. Den samme resolusjonen «oppmuntrer aktivt til konkurranse basert på kunnskap og innovasjon, slik dette framstilles i Lisboa-strategien» – siste skrik innen nyliberalismen klar til bruk for medlemslandene.13 Så bildet av parlamentet som de sosiale rettighetenes store beskytter må i det minste nyanseres en smule.
Representantenes har så entusiastiske for Lisboa-traktaten at de delvis baserer denne resolusjonen på den, selv om den ennå ikke er trådt i kraft. En noe ujuridisk og udemokratisk oppførsel, som kommisjonen i Brussel og EF-domstolen for øvrig heller ikke er fremmede for.
SOSIALDEMOKRATIET I EU er fremdeles gjennomsyret av økonomisk liberalisme. På kontoret sitt i Brussel, som er fylt til randen med diverse dokumenter, forklarer Jan Andersson at han er positivt innstilt til markedsøkonomien, fordi den «skaper arbeidsplasser», og i løpet av samtalen kommer det også fram at han synes den franske debatten om «den polske rørleggeren» bærer preg av «fremmedfiendtlighet». Samtidig forklarer han EF-domstolens steile holdninger med ankomsten av dommere fra Øst- og Sentral-Europa i 2004. I disse landene ser elitene ofte på sosialrett som en skjult måte for de gamle medlemslandene å beskytte sine markeder på. Så det skal altså være «den polske dommerens» feil?
Ifølge statsviteren Gersende Mayo kan «måten man stemmer på […] gå langs forskjellige skillelinjer som ofte er vanskelige å forstå: eurofile mot euroskeptikere; nasjonal tilhørighet; små grupper mot EPP-ED/ESP; og en gang iblant venstre mot høyre».14 Gaël Brustier, som er forsker i statsvitenskap, er i tvil når han snakker om debattene i EU: «Jeg har litt inntrykk av at det dreier seg om et ritual, der man «later som om». Man later som om EU er politisk, man later som om EU kan bli sosialt.»
Françoise Castex mener imidlertid at selv om parlamentet er «en umoden institusjon» – en oppfatning hun deler med Joseph Daul – så kan den senere tids hendelser (EF-domstolens domsavsigelser, den sosiale krisen) bidra til å forsterke parlamentets po-sisjon som en representativ instans, og det er høyst nødvendig, særlig ettersom valgene, som finner sted hvert femte år, har en stadig synkende valgdeltakelse.15 Hun forteller også at da resolusjonen som gikk mot EF-domstolen ble vedtatt, demonstrerte fagfore-ningene i Brussel, noe som viser at Europaparlamentet kan «påvirkes utenfra». Men hvor mye kan det påvirkes? Dets «framskrittsvennlige» posisjoner må ses i en kontekst der de sosiale rettighetene ikke har særlig gode vilkår. Vi snakker om et univers der man faktisk diskuterer muligheten for en arbeidsuke på 70 timer, og der normalen er 48 timer i uka! En fagforeningsrepresentant bruker en militær metafor for å beskrive situasjonen: «Vi gleder oss over å ha vunnet en meter, etter å ha tapt hundre.»
Det er ganske symptomatisk at parlamentet i debatten rundt EF-domstolens domsavsigelser har avstått fra å kreve en åpen avklaring av betydningen av innholdet i traktatene, noe som kunne ført til at økonomiske og sosiale rettigheter likestilles i disse tekstene. GUE/NGL ba om at en klausul om sosialt framskritt skulle legges til Lisboa-traktaten. Dette forslaget ble avvist, noe som gjorde den irske representanten Mary-Lou MacDonald (GUE) svært irritert. Hun uttalte at hun var «enormt skuffet» over rapporten til utvalget for sysselsetting og sosiale anliggender, som resolusjonen ble basert på. Og det stemmer at dette dokumentet «ikke krever innføring av grunnleggende rettigheter som er nødvendige for arbeidernes sikkerhet. Den første versjonen av teksten erkjente at det kanskje var nødvendig å endre Lisboa-traktaten. Denne innrømmelsen ble med vilje fjernet og forekommer ikke i den endelige teksten, noe som vitner om stor kynisme». Den resolusjonen parlamentet til slutt vedtok krever en klargjøring av «primærretten», uten videre presisering av hva dette innebærer.
RESOLUSJONEN ER UTVETYDIG hva prinsippene angår, og den tar for seg forskjellige direktiv og deres fortolkning, særlig direktivet om utsending av arbeidstakere fra 1996. Kommisjonen i Brussel bes om å komme med forslag til endringer av denne teksten og medlemslandene bes om å presisere sin posisjon i dette spørsmålet. Vi vet hvilket svar parlamentarikerne fikk. Mariana Arkin fra ADLE mener at en revisjon av traktatene for å svare på EF-domstolens avgjørelser er det samme som å «bruke en hammer for å drepe en flue». Lisboa-traktaten burde være nok til å få orden på saker og ting igjen.
Séverine Picard, leder for den juridiske avdelingen i DEFS (Den europeiske faglige samorganisasjonen), støtter ratifiseringen av denne teksten. Hun mener imidlertid at «det er tvilsomt om den alene kan føre til en endring i rettspraksis», selv om EUs erklæ-ring om grunnleggende rettigheter, som skal bli forpliktende, fastsetter «retten til kollektive forhandlinger». Ifølge Picard har EF-domstolen vist hvor stor skjønnsmessige makt den har, pansret som den er med henvisninger til diverse traktater i tilfelle det skulle oppstå en konflikt mellom arbeidstakernes rett til kollektiv handling, som domstolen anerkjenner, og bedrifters handlingsfrihet.
Domstolen heller nok i retning av sistnevnte, som den omtaler som en av fellesmarkedets grunnpilarer. Så når parlamentet går til angrep på lovgivningen uten å trekke i tvil traktatene, er det fordi det forsøker å skaffe seg en plass i det europeiske kjøkkenet uten å knuse det liberalistiske serviset unionen arvet fra «grunnleggerne».
Representantenes seneste sosiale stillingtaken har også situasjonsbestemte årsaker. Etter nederlendernes og franskmennenes «nei» i 2005 og irlendernes i 2008, sto unionen overfor en «legitimitetskrise». Den måtte bygge opp imaget sitt igjen uten å forstyrre den politiske balansen som hadde vart ved i femti år. Et av argumentene for resolusjonen mot sosial dumping var forøvrig at EF-domstolens dommer ble brukt til å diskreditere Lisboa-traktaten.
Gaël Brustier hevder at «det finnes sammenfallende interesser for at regjeringene, parlamentet og kommisjonen blir enige om prosjekter som skal gi et positivt bilde av EUs handlinger i møtet med krisen og sosiale problemer. EU er uløselig knyttet til libe-ralismen. Ettersom unionen er et resultat av elitenes autonomisering, men folket fremdeles får lov til å stemme, blir de europeiske lederne nødt til å synge med på visa om ‘det sosiale Europa’ for ikke å miste legitimitet. Dette er den permanente spenningen mel-lom ‘myten Europa’ og virkeligheten …»
Regjeringene har riktignok hele tiden støttet styrkingen av parlamentets makt.16 Da «det europeiske konventet», som ble ledet av den forhenværende franske presidenten Valéry Giscard d’Estaing, i 2004 forhandlet fram «Traktaten om en forfatning for Europa», arbeidet representantene sammen med medlemslandene (vi kjenner resultatet), og de støttet hele tiden tekstforslaget, selv etter at det ble forkastet av franskmennene og nederlenderne. Selv om de tilhører politiske grupperinger, fortsetter de folkevalgte å samles etter nasjonalitet, og det er ikke sjelden at regjeringene i forkant av parlamentssesjonene forteller de folkevalgte fra deres land hvilken politikk de har tenkt å føre.17
Selv om dette kan anses som legitimt i og med at statsgrensene fremdeles er svært viktige i Europa – noe finanskrisen har vist – så er det et slag for baugen for tanken om at Europaparlamentet symboliserer oppblomstringen av et «europeisk folk», og at par-lamentet i dette folkets navn skulle kunne bli unionens «føderale lovgiver».
Oversatt av G.U.
Fotnoter:
1 Europaparlamentets resolusjon av 22. oktober 2008 om utfordringene for kollektivavtaler i EU (2008/2085(INI)), P6_TA(2008)0513, Strasbourg, 22. oktober 2008.
2 Europaparlamentets og Rådets direktiv 96/71/EF av 16. desember 1996 om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting.
3 Se Europaparlamentets nettside: «Revision of the working time directive: state of play», http://www.europarl.europa.eu/news/expert/background_page/048-44003-343-12-50-908-20081208BKG44002-08-12-2008-2008-false/default_en.htm
4 Se for eksempel pressemeldingen DEFS (Den europeiske faglige samorganisasjonen) «Social Europe is alive and well», 17. desember 2008 (http://www.etuc.org/a/567). Eller Attac, «Directive sur le temps de travail: le Parlement européen réagit» (direktiv om arbeidstiden: Europaparlamentet reagerer), 22. desember 2008, http://www.france.attac.org/spip.php'article9368
5 Se Corinne Gobin, «Une Europe sociale en trompe-l??il» (Et illusorisk sosialt Europa), franske Le Monde diplomatique, november 1997.
6 Dette direktivet som tar for seg tjensteyteres etableringsrett og fri utveksling av tjenester i det indre marked (det såkalte «tjenestedirektivet» eller «Bolkestein-direktivet» etter daværende EU-kommissær for det indre marked, Frits Bolkestein), møtte sterk motstand fra sosiale aktører mellom 2003 og 2005. Direktivet ga i første utkast opprinnelseslandet rett til å bruke sin egen lovgivning i forholdet til arbeidstakerne i landet der foretaket etablerte seg. Etter enkelte endringer ble direktivet til slutt vedtatt 15. november 2006.
7 Artikkelforfatteren (og Françoise Castex) snakker her om tjenestedirektivets artikkel 3, paragraf 2 : «Dette direktiv angår ikke internasjonale privatrettslige regler, i særdeleshet regler vedrørende lovgivning som kommer til anvendelse på plikter i og utenfor kontraktsforhold, inkludert de regler som garanterer at forbrukere nyter godt av det vern de gis av reglene om forbrukervern som er fastsatt i gjeldende forbrukerlovgivning i forbrukerens medlemsstat», se http://www.regjeringen.no/upload/NHD/Vedlegg/hoeringer/2006/tjenestedirektivet_norsk.pdf, s. 52). Overs. anm.
8 Se Anne-Cécile Robert, «Ce juge méconnu de Luxembourg» (Denne miskjente dommeren i Luxembourg), franske Le Monde diplomatique, mai 1999.
9 Dette dokumentet er foreløpig ikke offentliggjort.
10 Luxemburg foreslår imidlertid at man før valgene i juni vedtar en «interinstitusjonell» deklarasjon som minner om at den europeiske konstruksjonen ønsker økonomisk så vel som sosialt framskritt: http://www.epha.org/a/3084
11 Uttalelse registrert da Europaparlamentets vedtok tjenestedirektivet 15. november 2006.
12 Intervju på hennes egen nettside: http://pervenche-beres.fr
13 Se Bernard Cassen, «Bolkestein-direktivet: Mobil arbeidskraft», norske Le Monde diplomatique, november 2005.
14 Gersende Mayo, «La dimension européenne des groupes politiques du Parlement européen» (Den europeiske dimensjonen til de politiske gruppene i Europaparlamentet), Université Paris 1, 4. november 2005.
15 Ved det siste EU-valget i 2004 var den totale deltakelsen på 44,6 prosent, altså en tilbakegang på nærmest 5 prosentpoeng i forhold til 1999. Dette er den laveste valgdeltakelsen siden 1979, da det første valget til Europaparlamentet fant sted.
16 Se Paul Magnette og Olivier Costa (red.), Une Europe des élites? Réflexions sur la fracture démocratique de l'Union européenne (Et elitenes Europa? Tanker om EUs demokratiske brudd), Editions de l'université de Bruxelles, 2007.
17 Vi kan også merke oss at helt siden Amsterdam-traktaten i 1997 har de forskjellige nasjonale parlamentene–representert i COSAC, et forum for lederne i Europa- og utenrikskomiteene i EU-landenes nasjonale parlamenter–spilt en viktig rolle. De ikke har beslutningsmakt, men Lisboa-traktaten gjør det mulig for dem–ifølge en svært kompleks prosedyre–å nekte å godta en europeisk beslutning som angår prinsippet om subsidiaritet. Er dette en trussel mot Europaparlamentet?
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal