Morgendagens kriger

«Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg en dag skulle trene i leiren til mine tidligere fiender,» uttalte oberst Pierre Esnault med et smil i november 2007. «Det viser i sannhet at muren har falt.» Obersten hadde kommandoen for 1. skytterregiment fra Epinal (Vosges), som øvde ved den gamle sovjetiske militærbasen Altengrabow 60 km sør for Berlin, som under andre verdenskrig ble brukt til fangeleir. Her står overgrodde og forfalne monumenter reist til ære for Den røde armés triumferende inntog i den tyske hovedstaden. Med sine endeløse rekker av tomme brakker som strekker seg ut over et område på nesten åtte km2, er leiren i dag underlagt Bundeswehr. Den er også eneste leir i Europa som brukes til øvelser på bykrig i stor skala.

Berlins befolkning har ikke vært vant til å se militære avdelinger i bybildet siden tidlig på 90-tallet. Og selv om de var blitt nøye informert på forhånd, ble folk temmelig forbløffet over å være vitne til en så omfattende utplassering av franske soldater. 1500 hundre mann, 450 kjøretøyer, hvorav om lag hundre stridsvogner, flere titalls helikoptre og fly, spesialstyrker, etterretningsenheter og hundepatruljer, var i tre uker samlet til øving 900 km fra sine baser i Øst-Frankrike for å utkjempe «Rosenkrug-slaget», en simulert gjenerobringen av et større bysamfunn.

Øving på bykrig har blitt holdt en rekke ganger i Frankrike, under enda mer realistiske forhold. I april 2008 ble 800 soldater og 200 pansrede kjøretøyer utplassert i den lille byen Sedan i Ardennene i Nord-Frankrike. Under manøveren skulle man særlig teste logistikken, og det ble her lagt vekt på behandling av sårede, beskyttelse av konvoier og evakuering av innbyggere. «I samsvar med våre aktuelle militære forpliktelser, i blant annet Kosovo, Afghanistan, Elfenbenskysten og Libanon,» understreket det franske forsvarsdepartementet.

En måned senere møttes 1500 soldater til kamp på strendene og rundt om i byen Fréjus (i departementet Var i Sør-Frankrike) under manøveren «Ambolt 08», som ledd i opptreningen av NATOs Hurtige reaksjonsstyrker. I øvelsen inngikk blant annet fire krigsskip fra den franske marinen. Hensikten med øvelsen var «sikringstiltak for og evakuering av befolkningen, stilt overfor et trusselbilde bestående av paramilitære grupper og terrorister». I 2007 avholdt gjennomførte 11. fallskjermbrigade en bykrigøvelse i «naturlig størrelse», med 1200 soldater og omfattende luftstøtte, midt i byen Cahors i det sørvestlige Frankrike.

Siden 2005 – gjennom «Azur-mandatet» (Azur – Action en zone urbaine, aksjon i urbane områder) – har to større brigader i den franske hær blitt pålagt å «styrke sin evne til innsats i urbane strøk, uansett hvor intensive kampene kunne bli, og samtidig kunne utføre humanitære operasjoner til støtte for befolkningen, stilt overfor en motstander med en bevæpningstype og aksjonsform som stadig endrer seg». Dette direktivet ble i fjor utvidet til å gjelde samtlige brigader, som skal gjøre seg kjent med kamp i «bebygd område».

Denne bevisstgjøringen bygger i første rekke på den demografiske utviklingen. For siden begynnelsen av forrige århundre har det på verdensbasis skjedd en femdobling av innbyggertallet i byene. Over 280 byer i verden har nå over én million innbyggere. Av disse har 26 over sju millioner innbyggere. Innen 2025 er det forventet at to tredjedeler av jordens befolkning vil bo i byer. Enkelte spår 85 prosent innen 2050. De fleste maktinstitusjonene (innen politikk, økonomi, sosialtjenester og kultur) ligger gjerne i storbyene, som også er infrastrukturknutepunkter (transport, telekommunikasjon) og har en stor medie-konsentrasjon.

DA VERDENSKRIGENE I det 20. århundre og «øst-vest»-konflikten ble innledet, var hærens styrker trent opp til kamp på sletter og i åpent lende, gjerne vidstrakte områder i landlige omgivelser, med fronter som forflyttet seg alt etter framrykking eller tilbaketrekking av infanteriets enheter, støttet av pansrede kjøretøyer, artilleri og jagerfly. «I de 45 årene som fulgte Tysklands kapitulasjon, forberedte generasjoner av soldater den totale krig: Warszawapakten mot Atlanterhavsalliansen,» sier general Yves Jacops, tidligere leder for infanteriets krigsskole. «Bykrig fantes nesten ikke. I infanteriets reglement ble det forsiktig nevnt ’kamp i bebygd område’.»¹

Når kriger har utspilt seg i urbane omgivelser, som i Berlin i 1944 og i senere tid i Grosnyj i Tsjetsjenia, har hærstyrkenes sammenstøt etterlatt seg et bylandskap og et samfunn i ruiner. «Vi skal ikke gjenta slaget om Stalingrad!» bekreftet en falsk «general Urban», for øvrig omtalt som en av opphavsmennene til «Azur»-reformen, i en video utarbeidet av generalstaben. «Rasere en hel by, slik det ble gjort i 1944, det er ikke lenger en akseptert metode.»

Situasjonen er helt forandret, forklarer en annen offiser. «Nyere aksjonsformer skal gjøre de utilsiktede skadene minst mulig omfattende. Hæren griper inn først, for å roe gemyttene, men bør hurtigst mulig overlate andre oppgaver til politiet og sivile institusjoner. Det er ikke i vår interesse å ødelegge det som vi likevel vil måtte bygge opp igjen like etter.»

I et notat utarbeidet av Stiftelsen for strategisk forskning (FRS)² kan man lese følgende: «Under andre verdenskrig bombet man hele byer (London, Dresden); i Vietnam konsentrerte man seg om et spesielt strøk. I dag, i Irak eller de palestinske områdene, retter man seg inn mot en bygning, kanskje selv vinduet i en bestemt etasje i den bygningen …»³

Til forskjell fra de store, åpne slagmarkene, hvor det utspilles grensekrig eller kamp om regioner, er byrommet flerdimensjonelle labyrinter. Første nivå er under bakken (kjellere, sokkeletasjer, kloakksystemer, parkeringshus, undergrunnsbane, underjordiske ganger), andre er på bakken (gater, plasser og bakgater) og siste nivå over bakken, i bebyggelse i flere etasjer i alle mulige slags utforminger (historiske bykjerner, handlegater, småhuskvartal, drabantbyblokker, kjøpesentre, høyhus). Dette virvaret gir den krigførende part, og særlig om denne har støtte i en betydelig del av lokalbefolkningen – noe som nettopp kjennetegner vår tids «asymmetriske» konflikter – en «beskyttende ugjennomsiktighet», som gir en angivelig svakere part en taktisk fordel.

I denne nye typen slagmark er befolkningens tilstedeværelse et sentralt element. Den har som regel i rollen som offer, men er iblant også deltakende aktører i konflikten. «I en by kommer trusselen fra alle kanter,» forklarer oberst Nicol. «Hver gate, hvert strøk, kan bli en mikrokrigsskueplass. Enhetene står som regel atskilt fra hverandre, én her, én der. Man er hele tiden i en «duellsituasjon», samme hva slags type våpen som benyttes. Man må lukte seg fram til hvem i lokalbefolkningen som er involvert, hvem som er aktiv, hvem som er farlig, og hvem som ikke er det. Dette kan være en svært delikat oppgave. Og man har hele tiden medias øyne rettet mot seg.»

OBERST PASCAL LANGARD, sjef for den franske bataljonen i Kfor-styrken i Kosovo, uttalte etter en ny rekke hendelser i mars 2008 i Mitrovica i Kosovo,⁴ at «kamphandlinger midt i en befolkning er noe av det vanskeligste som finnes. For oppgaven består ikke bare i å nedkjempe motstanderen.» Som så mange andre understreker han hvor viktig det er «å holde voldelighetene i sjakk». En oppgave som gjøres desto vanskeligere av at innenfor en og samme folkemengde kan de enkelte ha ganske ulike motiveringer, og de reelle handlingene og midlene som tas i bruk kan også variere sterkt. Situasjonen kan også endre seg raskt, både i tid og rom. En slik kontekst krever «stor kaldblodighet, et perfekt samhold og en usvikelig tillit hos enhetene man har kommandoen over.»⁵
Ønsket om å dempe voldsbruken, særlig i konflikter av opprørsk karakter som kan ende opp i «bygeriljakrig», krever direkte aksjonsformer, som regel «med nærkontakt». Den militære innsatsen blir rettet inn mot et presist mål, det er snakk om «kirurgiske inngrep». Ifølge bataljonsjef Charles Arminjon fordrer denne typen kamp at «man er svært intellektuelt skjerpet», da det er opp til hver enkelt enhet å finne fram til egne metoder og løsninger, som regel under svært kaotiske forhold.

Oberst Vincent Pons, operasjonsansvarlig for infanteriets 27. fjellbrigade, mener det er «viktig raskt å etablere et fordelaktig styrkeforhold, utøve full integrasjon mellom våpengrenene, helt ned til den minste baktropp, og dessuten sikre alt personell med omfattende panserstøtte». «Bykrig innebærer integrasjon av alle metoder og mekanismer,» forklarer oberst Didier Leurs, som siden 2007 har koordinert den franske hærs «Azur-politikk». Slike aksjoner, som gjerne igangsettes på kort varsel uten forhåndsmelding, og som har begrenset logistisk behov, krever ti ganger så store forsyningslagre som kamphandlinger ute på bondelandet, og dessuten et tilstrekkelig antall pansrede kjøretøyer til både støtte og beskyttelse. Svært viktig er det også at mannskapene stadig deltar på øvelser. «På seks måneder kan man glemme reaksjonsmåter og metoder, og miste evnen til å takle harde tilbakeslag,» sier en instruktør ved Cenzub (Øvingssenter for kamp i byområder).

Militærledelsen forsøker nå å sette denne nye stridsformen i system, på bakgrunn av erfaringene som flere har gjort de senere år: Amerikanerne i Bagdad og Fallujah, britene i Basra, russerne i Grosnyj på 90-tallet, EU-styrkene i Pristina og Mitrovica i Kosovo, og israelerne i kamp mot palestinske motstandsbevegelse. De henter også fram gamle minner fra slaget om Alger på 60-tallet, da franske fallskjermjegere ledet av general Marcel Bigeard kjempet mot motstandsbevegelsen FLN (den nasjonale frigjøringsfronten) midt i Kasbahen, gamlebyen i Alger.

Det franske forsvarsdepartementet har studert nøye den såkalte «Hotell Elfenben»-episoden i Abidjan på Elfenbenskysten i november 2004. En militærbrakke tilhørende den franske Licorne-styrken i Bouaké hadde blitt bombet, og Paris ga ordre om å utslette den vesle ivorianske jagerflyflåten. Som en følge av dette måtte Licorne-soldatene bruke krigsvirkemidler for å hanskes med en rasende folkemasse. Stemningen var opprørsk. En offiser så det slik: «Den dagen var ikke hæren på sin rette plass. Takket være det faktum at enhetene som var utplassert foran hotellet holdt hodet kaldt, fikk man et begrenset antall offer.⁶ Men det kunne endt med full lynsjing. Derfor er det viktig, særlig når man ikke har spesialisert mannskap av typen «mobile gendarmer» på stedet, at man i alle fall kan sette inn infanterienheter som er opplært til å opprettholde lov og orden, og som er utstyrt deretter.»

OPERASJONER MOT opprørsgrupper i Nord-Irland siden 60-årene og fredsbevarende oppgaver på Balkan på 90-tallet har fungert som «nyttig erfaringsgrunnlag» for de britiske soldatene som de siste årene har vært utstasjonert i Afghanistan eller i Irak. I Frankrike har antall soldater i infanteriets kompanier blitt betydelig økt. Aksjoner blir nå utført med samarbeid på tvers av våpengrenene, med støtte av panservogner og ingeniørkorps. Alle fotsoldater beveger seg med skuddsikker bekledning og har hver sin radiosender og nattkikkert.⁷ Nye våpentyper, som hittil har vært forbeholdt sikkerhetsstyrker, tas nå også i bruk av infanteriet. Individuelt utstyr av typen «Félin» (kattedyr), som det sies «framtidens fotsoldat» kommer til å ha, vil bli bedre tilpasset kamp i byområder enn det tidligere drakter har vært. ⁸
For å stå imot rakettangrep og improviserte sprenglegemer (IED, Improvised explosive devices), som er blitt vanlig taktikk blant opprørere i Irak og Afghanistan, har man innført prosedyrer for å unngå disse, samt økt tiltakene for å avdekke denne typen angrep. Fra og med i år vil en del av de pansrede personellvognene (av typen VAB), samt lettere kjøretøyer (av typen AV-VBL) bli utstyrt med panoramasyn, forsterkede panserplater og fjernstyrt bevæpning, nettopp for å gjøre soldater på taket av kjøretøyene mindre utsatt. Militæret tenker nytt om hvordan en del materiell fra den kalde krigen, eksempelvis tyngre stridsvogner av typen 56 tonns Leclerc, best kan benyttes i urbant miljø. Man revurderer også teknikkene med tett ildstøtte fra luften, fortrinnsvis av helikoptre, samt gjør stadig hyppigere bruk av droner.

US Army, som i de siste tretti årene har intervenert over tjue ganger i urbane strøk eller i umiddelbar nærhet av byer, satte i gang en utredning av de strategiske spørsmålene på dette området først etter den mislykkede operasjonen i Mogadishu i 1993. ⁹ Nå har den amerikanske hær utviklet nye teknikker, som kampenheter i spredte grupper, kontakt mellom de ulike enhetene, geolokalisering, bevæpnede droner. Disse ble utprøvd under øvelsen «Millennium Dragon» i California i 2002, og senere på krigsskueplassene i Irak og Afghanistan. US Marines anslår at denne taktikkene vil redusere tapstallene kraftig. ¹⁰
Joint Readiness Training Center (JRTC) ble åpnet i Fort Polk i Louisiana i 1993. Her øver flere forsvarsgrener sammen i et rekonstruert bylandskap på hele 56 km2. Enkelte eksperter mener riktignok at dette er «knøttlite i forhold til det kamp under reelle omstendigheter ville innebære.» Og selv om JRTC har ikke-stridende med i øvelsesprogrammet, så «berører denne nyskapingen bare så vidt kompleksiteten i framtidige operasjoner i urbant miljø,» ifølge en tidligere oberstløytnant. ¹¹

National Training Center i Fort Irwin i California er «med sine 2600 kvadratkilometer med utfordringer» verdens største øvelsesanlegg for bakketropper. Her læres soldatene opp i de grunnleggende elementene for klassisk kamp i fritt terreng. Den store ulempen ved leiren, ifølge ovennevnte offiser, er at den er «praktisk talt tom for innbyggere». Den tar dermed ikke høyde for elementer som «flyktninger, medier, portforbud, kontroll av folkemengder, lokaladministrasjon, gategjenger, skoler, bevæpnede beboere, sykdommer, store tapstall, politiet, kulturminnesmerker, eiendommer verdt milliarder av dollar, infrastruktur og religion», som i stadig større grad er en del av en bykrigers hverdag. «Morgendagens mål,» konkluderer han, «blir ikke toppen av en ås, det vil befinne seg midt i en fleretasjes bygning, omgitt av ikke-stridende.»

På fransk jord har hæren til sin rådighet et tjuetalls anlegg for manøvrer, skyteøvelser og simuleringer. Fire hundre enheter har her de senere år kunnet gjøre seg kjent med kamp i urbant miljø, med maksimalt ett kompani om gangen (130-170 mann). Men den militære ledelsen har stor tro på Cenzub-prosjektet, som ble åpnet i Sissonne i regionen Picardie i 2006. Utvidelsen som pågår, vil fra og med 2011 muliggjøre øvelser for et fullt regiment under så å si reelle forhold. I leiren vil man få en struktur som blir helt og holdent viet øvelser i bykrig, utplassering av en permanent «fiendtlig styrke», (på størrelse med et kompani), og en snart ferdigstilt kunstig by med 3000 innbyggere som vil gjenskape alle de romlige forhold soldatene vil måtte operere under. Ifølge oberst Didier Leurs blir Cenzub det første anlegget i sitt slag i Europa. Det vil ha «et multinasjonalt perspektiv som involverer flere våpengrener, og på lengre sikt også være tilknyttet ulike departementer, internasjonale organisasjoner og NGO-er».

DE SOM ORGANISERER slike militære rollespill innrømmer at det er vanskelig å gjenskape trusselelementet. Ikke bare må scenariet og omgivelsene være troverdige, man må også ha tilgang på personell skikket til å spille fienden, det være seg militære, geriljasoldater eller sivile. For at illusjonen skal fungere for «spillerne», bør simuleringen omfatte flest mulig aktører. «Journalister», reelle eller fiktive, kan plasseres i aksjonens midte, for å venne de militære styrkene til å fungere med vitner til stede, til å være fulgt av et presseteam, til å svare (eller ikke) på spørsmål. Soldatene får også en rask innføring i konfliktrett, og framfor alt lærer de hvor delikat fortolkningen av mandatet deres kan være. I en og samme by, stilt overfor aksjoner på ulikt nivå, kan en soldat åpne ild på én side av gaten, men ikke den andre.

Siden skyteepisoden ved «Hotell Elfenben» har den franske hær ved utenlandsoperasjoner konsekvent sendt ut et kompani med infanterister som er spesialtrent i «kontroll av folkemengder», en «militær utgave av ordensmakten», som den omtales som på nettstedet Secret Défense. ¹² Til forskjell fra gendarmer – som har en «høy terskel» for å se bevæpnet inngripen overfor en menneskemasse som en av sine oppgaver – utfører soldater kun håndheving av lov og orden med «lav terskel», som en siste utvei, i den hensikt å hindre at volden eskalerer. Når situasjonen krever det bør de også kunne gå tilbake i en stilling av «høy intensitet» og benytte midler av mer militær karakter, som panservogner, bulldosere, eliteskyttere, hunder.

I bladet Fantassins («Fotsoldatene») blir det i en større artikkel om kontroll av folkemengder reist spørsmål ved om ikke «bruken av denne aksjonsformen bare skaper nye problemer. En aksjonsform som å oppmuntre til ustraffet å sende ubevæpnede sivile ut mot ordensstyrken, ukontrollert bruk av våpen og risiko for å bli utsatt for terrorhandlinger.» ¹³ Det mobile gendarmeriet – som har militær status, men er plassert mellom politiet og hæren – blir som styrke stadig oftere plukket ut til å delta i utenlandsoperasjoner. De mener dermed at de som en tilpasset ordensstyrke, er bedre egnet til å håndtere ikke-dødelige våpen. ¹⁴

Enkelte eksperter ser her en fare for sammenblanding, og oppfordrer de militære til ikke å utføre feil yrke. At det eldgamle franske gendarmeriet nylig ble lagt inn under innenriksministeriet (fra 1. januar 2009), viser bare at grensene mellom forsvar og sikkerhet blir stadig mer utvisket. ¹⁵

Det var et tilfeldig sammentreff av datoer, men framstår samtidig som ganske symbolsk: Det var en viss 11. september 2001 at den første gruppen fra ulike grener i den franske hær begynt sin opplæring i bykrig …

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Fantassins («Fotsoldater»), det franske infanteriets informasjonsblad, nr. 20, Montpellier, juni 2007.

2 Michel Asencio, Notes de la FRS (Stiftelsen for strategisk forsk-ning), Paris, 2. juni 2006

3 Vi kan jo her legge merke til at under det israelske angrepet på Gaza i januar var «behandlingen» mye mindre «målrettet».

4 Voldshandlingene kom etter at politiet grep inn for å fjerne serbere som okkuperte to FN-domstoler. Ifølge NATO ble 25 fra FNs ordensstyrke, åtte Kfor-soldater og 80 serbere såret.

5 Terre Information Magazine, Paris, juli'august 2008.

6 Ifølge Den internasjonale føderasjonen for menneskerettigheter (FIDH) førte aksjonen mot afrikanske demonstranter 9. november til at 63 mennesker døde. Det franske forsvarsdepartement hevdet aksjonen ble utført i utvidet legitimt forsvar, og erkjente at om lag 20 ivorianere ble drept av franske styrker i tidsrommet 6–9. november, på hele det ivorianske territorium.

7 Se bataljonsjef Lecerf, «Retex Azur», Fantassins, nr. 22, juni 2008.

8 Dette utstyret, som nå begynner å bli delt ut i enkelte enheter, omfatter spesialbehandlet skuddsikker bekledning, og individuelle systemer for kommunikasjon, lokalisering og siktmidler, det hele knyttet opp til våpenet.

9 Tapet av atten mann som falt i bakhold i gatene i Somalias hovedstad, førte til at USA valgte å trekke sin kontingent ut av landet.

10 Alain de Neve, Joseph Henrotin, «Mythes et réalité du combat urbain» (Myter og realiteter om bykrig), Réseau multidisciplinaire d'Etudes stratégiques (Tverrfaglig nettverk for strategiske studier), 23. mars 2003, www.lalibre.be

11 Oberstløytnant Robert R. Leonhard, «Sun Tzu's bad advice: Urban warfare in the Information age», Army Magazine, Washington, april 2003.

12 Se Jean-Dominique Merchet, 30. mars 2008 (http://secretdefense.blogs.liberation.fr). Omlag førti franske enheter har fått opplæring i «kontroll av folkemengder», som krever spesielt utstyr.

13 Se Fantassins, april 2008.

14 Se Yves Chevrel og Olivier Masseret, «La gendarmerie, acteur paradoxal de la ?sécurite-intérieure-extérieure?» (Gendarmeriet–en pradoksal aktør innen ?indre-ytre sikkerhet?), Revue internationale et stratégique, (nr. 59), Paris, 2005.

15 Innenriksministeriet har tradisjonelt ansvar for politiet, mens de militære styrkene–og inntil nylig gendarmeriet–ligger under forsvarsdepartementet. Flyttingen av gendarmeriet var gjenstand for langvarig politisk tautrekking. Overs. anm.