Slutten for Tamiltigrene?

I midten av februar 2009 ble området som Tamiltigrene (LTTE) kontrollerer, redusert til en liten «kystlomme» på 250 km2 rundt den lille byen Puthukkudiyiruppu nord på Sri Lanka. Befolkningen som lever sammentrengt her, anslås å telle mellom 100 000 (regjeringens tall) og 250 000 mennesker (tall fra Røde Kors). Mellom første og femte februar mistet LTTE kontrollen over de viktigste basene sine nordøst på Sri Lanka: Kilinochchi, setet for organisasjonens parallelladministrasjon; Elephant Pass som var porten til Jaffna-halvøya; Mullaitivu og Chalai, de to havnene som var utgangspunkt for operasjonene til organisasjonens forsyningsskip og angrepsfartøy; rullebanene som var bygget i jungelen for å gjøre det mulig å styrke flyvåpenet; bunkerne som organisasjonens leder Velupillai Prabhakaran styrte sine operasjoner fra.

HVORDAN KUNNE DEN srilankiske regjeringshæren klare å ta tigrenes viktigste bastioner så raskt? Og på et tidspunkt da organisasjonen, som er beryktet for å være en av verdens mest effektive, hadde holdt den sjakkmatt gjennom et kvart århundre? Forklaringene er mange. De fleste har sitt utspring i årene 2004–2005, da Vinayagamurthi Mura-litharan, eller oberst Karuna, som var tigrenes leder i den østlige provinsen, brøt med organisasjonen. Mahinda Raja-pakse vant presidentvalget 17. november, godt hjulpet av de tamilske velgerne som holdt seg hjemme etter råd fra LTTE. Til og med konsekvensene av tsunamien i desember 2004 er en del av forklaringen. De tamilske strategene sto uten råd fra sin «ideolog» Anton Balasingham, som døde i London i desember 2006, og de undervurderte virkningene av disse forandringene. De brøt våpenhvilen og tok sjansen på en konfrontasjon som skulle kom til å skade dem. (…)