Ufullendt kjærlighet i Berlin

Var det denne gang noe ufullendt med den årlige filmfestivalen i Berlin? Til tross for kjendisene, fansen, vaktoppbudet, pressefolket og fulle saler?

Ja, ufullendt. Filmen The Reader med Kate Winslet og Ralph Fiennes i hovedrollene er nettopp det – som kjærlighetsaffære. Det er interessant hvordan dette temaet i sine forskjellige varianter gjentok seg blant festivalfilmene i Berlin:

Kinoaktuelle The Reader (se også s. 13) av Stephen Daldry handler om femtenåringen (David Kross) som i Tysklands etterkrigstid møter den betydelig eldre kvinnen Hanna (Winslet). De innleder et forhold. Han uskyldsren og nysgjerrig. Hun alvorlig og direkte. Hun er merket av krigen noen år tidligere. Forholdet kretser rundt deres erotiske behov, nakenhet, badekaret, sengen, de stadige møtene hos henne, trikken, landlige sykkelturer, men ikke minst at han leser for henne fra litteraturens klassikere. Og han skjønner ikke at hun ikke selv kan lese. Den klassisk oppdratte gutten leser og leser, både før og etter elskovsakten. Han er fortellingenes «Vorleser» – og hun sluker både dem og ham. Men denne intense sommeren ender brått for ham da hun plutselig forsvinner.

Først i tjueårsalderen ser han Hanna igjen. I en rettssal, der hun som tidligere konsentrasjonsleirvakt, anklages for drap – fordi 300 jøder innelåst i en kirke brant inne og døde under et bombeangrep. Men i likhet med hvordan hennes navnesøster filosofen Hannah Arendt beskrev «ondskapen som banal», kan jeg ane hvordan denne filmens tidligere fabrikkarbeider på Siemens, som vakt for nazistene bare utførte sitt arbeide punktlig og disiplinert. Hun skulle jo holde fangene innesperret. Ja, forsto hun virkelig hva hun gjorde, da hun underveis plukket ut fanger til å lese for henne, for senere å sende dem til gassovnene – på grunn av «plassmangel» i leiren? Den tids styresmakt ga henne jo ordre om det …

Bak i rettssalen sitter den unge mannen som jusstudent sammen med sin kloke professor (Bruno Ganz). Han klarer ikke å hjelpe den enkle kvinnen som skamfull tar på seg skylden for langt mer enn hun hadde gjort. Tragisk nok klarer ikke mannen siden å utvikle noen annen stor kjærlighet enn til kvinnen med livstidsdommen – der hun stadig blir eldre i fengselet. En umulig og ufullendt kjærlighet begrenset av hennes skam som analfabet og innesperring, og hans problem med hennes fortid. Et intimt personlig forhold i kontrast til historien og samfunnets dom.

Disse kontrastfulle tragedieskikkelsene beveger seg rundt i filmens brunsortgulgråe bevegelige maleri – fotografert av Roger Deakins, en av vår tids dyktigste filmfotografer (Revolutionary Road og de fleste Coen-filmene). Legg også merke til Winslets dyktige skuespill (som hun vant Oscar for). Den alderdommelige endringen er fabelaktig, som den lutede skikkelsen i fengselet. I den trist cellen lærer hun seg etter hvert å lese, vi ser veggene oppklistres med barnaktig skrevne ord fra alle årene innefor. Tekstene er hennes lille håp om en fremtid, hjulpet fram fra fortellingenes verden. Slik hun lærer å lese fra alle bokopptakene han sender henne. Så enkeltvakkert som det. Og filmens slutt understreker det ufullendte. Slik tragediefortellinger som kjent ender med at «edle» karakterer feiler.

FAVORITTEN FRA MITT snaue festivalutvalg fra uken i kinosalene er Milk av Gus Van Sant – også allerede på kino i Norge. Fiksjonsfilmen om homoaktivisten Harvey Milk fra 70-tallets San Francisco er overraskende tilnærmet nøyaktig basert på dokumentarfilmen The Times of Harvey Milk fra 1984. Så nøyaktig «kopiert» er fiksjonsfilmen, at jeg mens dokumentarfilmen ble spilt senere, kunne mime setningene som kom.

Sean Penn fikk også Oscar for sin enorme rolleprestasjon. Men hvorfor i all verden lage en ny film av dokumentarfilmen? Fordi Gus Van Sant selv er homo og politisk bevisst?

Fordi det er mange – som meg – som for første gang virkelig ble klar over legenden Milk. En legende som også i Norge lenge har hatt betydning for homoseksuelles verdighet, som et forbilde for å komme seg ut av skapet. Nettopp hva Milk ba alle om å gjøre. Det startet i San Francisco-bydelen Castro og spredte seg utover staten. Én etter én sto etter hvert fram og erkjente sin legning, både privat og offentligOg det til en offentlighet og et USA som på den tiden ville lovfeste at homoseksuelle og lesbiske kunne sparkes fra jobb og leilighet – ei heller jobbe i barnehager.

Ufullendt kjærlighet? Ja, i stor skala. dette å leve i skjul, ikke kunne leve ut kjærligheten pga samfunnets fordommer. Dessuten Milks lengre ufullendte forhold til den overfølsomme mannen som stadig savnet ham hjemme, da Milks arbeid tok overhånd. Kjæresten tar selvmord.

I lang tid kjempet Milk for å bli valgt inn i politikken. Han ble etter hvert valgt – først som borgermester for bydlen Castro og deretter som politiker på rådhuset.. De homoseksuelles anarkistiske og lekne menneskerettighetskamp spredte seg utover i California. Dette ble første stat som vedtok gay rights – disse menneskene er virkelig «gay» i ordets rette betydning. Slik også kjærlighet og lyst lyser ut av øynene til Harvey Milk i begge filmene. En av de få som virkelig viser en kjærlighet til menneskene – som kjemper for det levende livet. Men om det var fullendt underveis, ble det dessverre brått avkuttet i 1978 da han ble skutt og drept inne på rådhuset av en misunnelig kollega – en konservativ politiker som kom i bakgrunnen, overkjørt av Milks radikalisme.
På pressekonferansen spør jeg van Sant om valget av Sean Penn var politisk motivert, ettersom Penn i dag er svært aktiv på venstresiden:¹ «Vi valgte ham definitivt fordi han er en politisk aktiv person som kan utrykke seg.» Men på en annen side, hvorfor valgte erfarne van Sant en kronologisk kopi av dokumentarfilmen med et tradisjonelt lineært narrativ som følger Milk fra karrierens begynnelse til dens brå slutt? Hvor var det blitt av mer avanserte fortellerformer, slik som den han brukte i en annen fortelling fra virkeligheten, nemlig Elephant (2003) –et stort moderne puslespill av hendelser og møter som ledet opp til de voldsomme skoledrapene? Jeg spør igjen og får svaret: «Vi valgte her en mer biografisk form, vi foretok et bevisst utvalg av hans politisk aktive liv – og droppet hans tidligere utsvevende liv i New York.» Manusforfatter Dustin Lance Black forteller meg at han tok et risikabelt valg ved å satse på tradisjonell fortellerform, som «a political hero journey of a gay man». Van Sant legger til: «Med en lineær fortelling ville vi gjøre historien mer tilgjengelig for et større publikum.».

Således kan valget i blant stå mellom ønsket at virkningen skal være kunstnerisk politisk.

VI KAN SPORE personlig-politiske temaer i det tyske post-Auschwitz i The Reader, og med idealisten i Milk. Men hva med The Countess av Julie Delpy, Frankrikes skarpe «acting-director»?²
Delpy spiller selv den viljesterke grevinnen Erzebet Bathory fra 1600-tallets Europa: Grevinnen, giftet bort som ung, blir enke og innleder så et intenst forhold til en ung mann – en relasjon som i The Reader mellom eldre kvinne og yngre mann. Også her blander omgivelsene seg inn, om enn mer direkte. Igjen ufullendt kjærlighet. Igjen serveres vi en tragisk fortelling: De «aristokratiske» rollefigurene – eller i Aristoteles ånd, edle skikkelsene – –står for fall. De blir lurt av den unge mannens far, og grevinnen forrådes av tjenerskapet som presses til å vitne mot henne. Enda en kvinne som ender i et fengsel – innesperret i sitt slott. Delpy spiller grevinnen rått og bløthardt, med et direkte blikk.

Til forskjell fra den uhøytidelige sjarmør hun er på pressekonferansen. Jeg spør henne hvorfor hun framstiller kjærligheten til filmens par som så mye kropp, nakenhet, lengsel og kjærlighetsprat? Hvor var den utviklede samtalen, deres kulturelle eller intellektuelle kontakt? Grevinnen var jo kvinnen med stadig intelligente bemerkninger til tidens arrogante adelskap? Jeg mintes i filmen at hun ved en middag svarer at hun som enslig kvinne har et par svakheter: «Klær og smykker. Akkurat slik som mennene rundt dette bordet.» Kunne hun ikke valgt et mer fullendt kjærlighetsforhold? Med inspirerende samtaler mellom kjærester, slik som i hennes To dager i Paris (2007)?

Hun svarer meg direkte at hun nettopp vurderte dette, men hadde kommet fram til at det på 1600-tallet ikke var normalt med slike forhold.

Altså et forhold ufullendt i dobbelt forstand.

MEN HVEM ER det ufullendte og lengselens mester, om ikke greske Theo Angelopoulos?

Hans Dust in Time – som er en prøvelse på grunn av dens langsomhet – er ennå ikke valgt for visning i Norge: Filmen handler om forholdet mellom to greske emigranter, først atskilt av andre verdenskrig og siden under den greske borgerkrigen som politiske flyktninger i Sovjet. Filmens forskjellige tidsplan veksler elegant gjennom hele filmen (nettopp hva jeg etterlyste hos van Sant). Vi ser henne møte igjen grekeren i Sovjet et kort øyeblikk, hvor de har elsker i en tom parkert buss, på en snødekt plass, der Stalin ble erklært for død tidligere på dagen. Men hun blir deportert, og ni måneder senere er resultatet et barn født i fangenskap i Sibir. Hun smugler gutten ut, og barnet hjelpes til sin far grekeren i USA. I Sibir møter hun og blir sammen med en tysk jøde (Bruno Ganz). Men hun er merket av sin fortid. En fortid hun – i likhet med Hanna i The Reader – ikke klarer å løpe fra. En sterk uoppfylt mor-barn-kjærlighet. Etter alle årene i Sibir reiser hun til USA. Og havner igjen hos denne «noksagten» av en mann fra bussopplevelsen, som hun er «bundet» til. Mens skikkelsen spilt av Ganz, denne fargerike levende mannen, står så igjen. Hun var ikke sterk nok til å ta det rette valget. Denne etterlatte mannens liv i ensomhet blir – som hos en annen før i denne artikkelen – bundet til henne hele livet uten å kunne leve det ut. Det uforløste forholdet kan de ikke lenger gjøre noe med, når de møtes igjen som gamle etter Murens fall i Berlin. Ikke ulikt Angelopoulos’ tidligere filmer er den private kjærligheten preget av de historiske utenforliggende hendelsene.

Dust of Time er full av maleriske scener og livsbetraktninger. Slik livets gleder, sorg og savn blir mer nærværende for mange i en framskredet og bevisstgjort alder. Dette er betraktninger fra en gammel regissørs papirer – selv om de er noe ulike Kierkegaards eksistensielle signatur: «Fra en endnu levendes papirer».

Klisjéfull eller sentimental film? I alle fall totalt annerledes blitzlysene på filmfesten ved Potzdamer Platz.

LA MEG TIL SLUTT, nå som jeg er så godt i gang med det ufullendte, ta med et par dokumentarfilmer.

Petr Loms film Letters to the President tar for seg mange iraneres meninger om sin president Mahmoud Ahmadinejad. Regissøren makter med presidentens skriftlige tillatelse å komme seg rundt og innpå folk, både i Teheran og på landsbygda. Interessant nok er folk i byene frittalende og svært kritiske til hva presidenten ikke klarer å utrette. Svarttildekkede kvinner sitter på gulvet og venter i presidentpalasset på audiens med presidenten for å snakke om sine materielle behov og bekymringer – men dagens møter blir avlyst. Andre uttalelser får Lom direkte fra folk på gaten og i parker. Regissøren kommer seg også inn i boligblokkene i Teheran, der folk har mye på hjertet. Inntrykket er klart – presidenten har ikke makt til å utrette store endringer. Presteskapet står over ham. Slik som den gang han ville ha korrupsjonsanklaget sju personer, men ble avvist høyere opp.
Vifølger også Ahmadinejad selv på nært hold rundt på landsbygda, der han møter folk direkte: Han framstår som svært sympatisk og lite tilgjort. Her elsker folk ham. De strekker alle ut sin hånd til dette ene mennesket – i takluken på bilen i folkemengden er han deres Barack Obama. En guttunge krabber febrilsk opp på bilpanseret og blir så løftet fram for å kysse presidentens hånd. For folkemengden hyller ham. En intervjuet person poengterer at Vesten undervurderer at folk er villig til å dø for presidenten. Dø for politikeren som taler om at de som andre har rett til å framstille atomenergien de behøver. Politikeren som sier at de ikke skal la seg kue av Vesten, at de også har en framtid.

I private hjem kysser han bilder av de unge mennene på bildene, familienes døde martyrer. De skal vite at han er der for dem. At han er deres tjener. Hans kjærlighet til folket virker ekte – men ufullendt da han ikke makter å gjøre så mye. For jeg spør meg – hvorfor stopper han i det minste ikke alle henrettelsene? Makter han virkelig ikke å gjennomføre det han vil? I alle fall: Presidentens kjærlige smil minner om utrykket til Harvey Milk …

EN ANNEN RØRENDE dokumentar – siden jeg nå er i kjærlighetens lune – er filmen Coyote av Chema Rodríguez. Dokumentaren viser mennesker som må forlate sine kjære, for å skape et bedre liv for familien ved å reise fra fattige Sør-Amerika til det rikere Nord-Amerika. Reisen fra Guatemala til Rio Grande er lang og tung. «Coyote» er mannen som tjener til livets opphold med å eskortere de fattige til en bedre verden. Vanskelighetene underveis er mange, de skaffer seg falske identitetskort, møter ransmenn, lokale grensevakter, og venter og venter. Før de til slutt krysser elven, der de svømmende holder fast i en svart bilslange. Men på den andre siden står patruljen og venter …

Verst er scenen i starten der en mor i neonlyset på en McDonalds-restaurant snakker med sin uhyre triste lille datter om hva jentungen føler om at hennes mor blir borte resten av hennes oppvekst. Hjerteskjærende – og virkelig. De er mange som tar til tårene over sine tapte kjære.

Nettopp hva Lukas Moodyssons film Mammut tematiserer (intervju kommer i neste LMD): Vestens immigranter – hushjelper, barnepassere, etc – atskilles fra sine egne små barn på grunn av økonomisk nød, for ikke å se dem igjen før de blir voksne. Variantene av den ufullendte kjærligheten er mange.

SÅ DA ER DET SAGT. Film dreier seg om følelser. Fortellinger som spinner rundt menneskers tilhørighet til hverandre, om brutale oppbrudd – men også om det «negative» begjærets lengsler. Slik Freud en gang definerte begjæret som en mangel. Å miste noe kjært for så evig å begjære objektet som mangler.

Berlinalen er full av dette følelsesmessige materialet. Slikt materiale film lages av. Tendensen i både den politiske og romantiske filmen er fremdeles at vi tross alt bare er mennesker.

© norske LMD. truls@documentary.no

Fotnoter:
1 Blant annet dro Penn nylig til Cuba og intervjuet Fidel Castros bror, Raul.

2 Premiere i Norge i oktober 2009.