Biodrivstoffets bakside

Noen kilometer fra Andradina i det vestlige området av delstaten São Paulo ligger fabrikken Tres Irmaoes. Den tilhører Cosan-konsernet, den største sukkerrørprodusenten i Brasil. Utrustet med macheter arbeider omtrent 1500 mann på plantasjene som forsyner fabrikken med råstoff. Fem lange arbeidsdager og én dag fri. De arbeider på akkord – i underkant av en euro for et tonn sukkerrør. «På 1980-tallet», minnes Aparecido Bispo, sekretær i Sammenslutningen av landarbeidere i delstaten São Paulo (Feraesp), «kuttet en arbeider ca. fire tonn sukkerrør per dag. I dag er gjennomsnittsmengden over ti tonn, mens enkelte arbeidere kan komme opp i rekordhøye 20–25 tonn på en dag.» Dette er et arbeidstempo som går ut over det den menneskelige organisme kan tåle. Ifølge en studie fra universitetet i Piracicaba svarer det til et maratonløp hver dag.

Problemer med muskler og ledd, smerter i rygg og nyrer er velkjente plager for de fleste sukkerrørarbeidere, for mange fører det til langtidsskader. Fagforeninger kan bekrefte at i løpet av de seneste årene har et femtentalls arbeidere dødd av overanstrengelse. Ekstra ille blir det når 80 prosent av disse arbeiderne bare er ansatt i de åtte månedene innhøstingen pågår.

Vanligvis kommer de fra delstatene Nordeste og Amazonas, de fattigste områdene i landet. De møter elendige boforhold og press fra jobbrekrutterere, husverter og sjefene for busselskaper, som alle er mer eller mindre i lomma på arbeidsgiverne. «Kontraktene mellom transportselskapene og fabrikkene tar utgangspunkt i at arbeiderne skal fraktes fra bopelen til arbeidsstedet», kommenterer Bispo. «I virkeligheten fungerer transportørene ofte som en slags arbeidsformenn. De konfiskerer under hånden en prosent av sukkerrørene som er kuttet av arbeiderne de har transportansvaret for.» Disse arbeidsforholdene som stadig blir verre, og de mange krumspringene i forhold til arbeidsrettslovgivningen skaper grobunn for sporadiske streikeaksjoner. Men stilt overfor arbeidere som i bare liten grad er organisert, truer sjefene med å mekanisere innhøstingen. Og de kan regne med solid støtte fra myndighetene.

«I juli 2008», forteller Bispo, «ble en streik på plantasjene til fabrikken Tres Irmaoes slått kraftig ned. Ledelsen sa øyeblikkelig opp tre hundre arbeidere, med beskjed om at de ikke kom til å bli erstattet. Politiet mishandlet streikende arbeidere, trengte seg inn i boligene deres og prøvde å tvinge dem til å gjenoppta arbeidet.» Forgjeves. «Vi er ikke dyr!» skrek mennene fra Nordeste da de, før innhøstingen var ferdig, steg inn i bussene som skulle bringe dem hjem. Den siste uka i august var over fem hundre arbeidere i en tilsvarende situasjon i Riberao Preto-regionen: «Dette er første gang vi har opplevd en slik massenedleggelse av arbeidet», understreker Zacheo Aguilar, som er lokal leder i Feraesp. Han er oppgitt over den uforsonlige holdningen til arbeidsgiverne, og forklarer den slik: «Bedriftene der det er investert utenlandsk kapital, og der sjefen av kjøtt og blod forsvinner helt bak aksjonærene, er særlig motvillige til alle former for forhandlinger.»

Omtrent på samme tid, 22. og 23. august, ble tonen gitt av et banner ved inngangen til konferansesenteret i Campo Grande, hovedstaden i delstaten Mato Grosso do Sul: «Nye perspektiver, nye teknologier og nye muligheter for sektorene sukker og alkohol». Faktisk rådde det en euforisk stemning da konferansen Canasul 2008 samlet industriledere, sukkerprodusenter og representanter for myndighetene. I løpet av det siste tiåret har Brasils andel av verdens råsukkereksport gått fra 7 til 62 prosent. Brasil etanolproduksjon har eksplodert. I 2008 var den på 22,3 milliarder liter (nesten en tredjedel av verdensproduksjonen). Dyrking av sukkerrør dekker et areal på 7,8 millioner hektar. Og ifølge leder for Unionen av sukkerprodusenter (Unica), Marcos Jank, som var konferansier under seminaret, skal de brasilianske produsentene gjøre seg enda sterkere gjeldende på det internasjonale markedet for biodrivstoff.

STORPARTEN AV Brasils sukker eksporteres, 85 prosent av etanolproduksjonen blir omsatt på det innenlandske markedet. Økt oljepris og klimatrussel får de rike landene til å presentere biodrivstoff som, en noe forhastet, «grønn» løsning på energikrisen.² For eksempel har EU, USA og Canada utarbeidet en rekke lovforslag som vil pålegge veitransport å benytte en viss prosent biodrivstoff.³ Brasil og Japan er i ferd med å inngå en avtale om partnerskap verd åtte milliarder dollar, som forplikter Brasil til å levere etanol til Japan de kommende 15 år. Og opprettelsen av en akse Washington-Brasilia for produksjon og salg av biodrivstoff var hovedtema under Camp David-møtet 31. mars 2007 mellom presidentene George W. Bush og Luis Inácio Lula da Silva – de to landene står for 70 prosent av verdens etanolproduksjon. ⁴
Forventning om en økning i den globale etterspørselen etter biodrivstoff får Marcos Jank til å spå at i 2020 vil de brasilianske sukkerplantasjene strekke seg over 14 millioner hektar. Tre fjerdedeler av disse områdene vil være viet etanolproduksjon, mot ca. 50 prosent i dag. Men selv om landet spiller på at energien er grønn, og regjeringen utarbeider en merkelapp som garanterer at etanolen er «økologisk bærekraftig», gjør det et dårlig inntrykk at det faller tonnevis med aske i hodet på menneskene som bor der etanolen produseres. Det samme gjør bildet av sukkerrørarbeidere som behandles omtrent som slaver.

Når natten faller på, kan man observere de mange små brannene som lyser opp sukkermarkene her og der. Teknikken, som består i å svi av bladene uten å skade stammen, ble tatt i bruk i Brasil på 1960-tallet og spredte seg raskt. Metoden gjør den manuelle innhøstingen lettere, og øker innholdet av sakkarose i sukkerrørene, men skaper samtidig enorme mengder klimagasser og andre forurensende stoffer.

Forsker José Eduardo Cançado ved universitetet i São Paulo (USP) bekrefter at 285 tonn giftige partikler og 3342 tonn karbonmonoksid (CO) slippes ut i atmosfæren hver dag, og det bare i delstaten São Paulo. I innhøstingssesongen registrerer sykehuset i Piracicaba, en by som ligger i hjertet av sukkerregionen, ti prosent økning i innleggelser som skyldes luftveislidelser.⁵ Delstaten Sao Paulo, der 60 prosent av sukkerplantasjene er konsentrert, har imidlertid vedtatt en «Grønn protokoll» som fastslår at 2014 er siste frist for å innstille denne avsviingen. En føderal lov krever på den annen side at dette målet skal nås innen 2021. Statssekretær for miljø, Xico Graziano, forteller at 148 landbruksindustrielle enheter og mer enn 10 000 produsenter allerede har sluttet seg til denne protokollen.

Er det slik at overgangen fra manuell til maskinell innhøsting på sikt vil være uunngåelig? Sannsynligvis. De endringene som er på gang blir drevet fram av teknologiske framskritt og utsikter til fortjeneste, snarere enn produsentenes bekymring for miljøet. En maskin utfører arbeidet til hundre menn. Dessuten, forteller sosiologen Maria Aparecida de Moraes Silva, var det «etter de store streikene i 1984/1985 at mange fabrikker gikk over til mekanisk innhøsting». ⁶

Uansett gjør dagens teknologi det umulig for maskinene å operere på steder med en helningsgrad på over 12 prosent. I 2008 måtte 50 prosent av innhøstingen foregå for hånd, og i delstaten São Paulo ser det ut til at 300 000 boias frias ⁷ kommer til å delta i år også.

I EGENSKAP AV DEN nye høna som skal legge gullegg, trekker etanolindustrien i Brasil til seg mer internasjonal investeringskapital enn i noe annet land.⁸ Blant investorene finnes en rekke matvaremastodonter. Cargill styrker båndene til Crystalev-konglomeratet, og overtok i 2006 63 prosent av aksjene i etanolfabrikken Cevesa. Monsanto har inngått partnerskap med gruppene Cosan og Vototrantim, og annonsert at genmanipulerte versjoner av Roundup Ready⁹ kan komme på markedet i 2009. Indias største sukkerprodusent Bajaj Hindusthan har investert 500 millioner dollar i en brasiliansk underavdeling.

Investeringsfond på flere millioner dollar er plassert på utenlandske børsmarkeder i den spesifikke hensikt å investere i etanolproduksjon i Brasil. Blant aksjonærene er finansmannen George Soros, investeringsbanken Goldman Sachs, tidligere Verdensbank-leder James Wolfensohn og Société Générale (via Bioénergie Development Fund, et selskap plassert på Cayman-øyene).

Brasils president Lula spiller på sin side ut agroindustrikortet uten hemninger. I likhet med sine ministre benytter han enhver anledning til å promotere etanol og skaffe kontrakter. Det statlige oljeselskapet Petrobrás bygger iherdig ut eksportinfrastruktur. Det foreløpig siste prosjektet er en 1300 kilometer lang rørledning som knytter det indre av Brasil til raffineriet i Paulinia. Derfra skal etanolen fraktes videre til havna i São Sebastião.

Denne statlige støtten til produsenter av sukker og alkohol går tilbake til slutten av 1800-tallet. For eksempel har Instituttet for sukker og alkohol, som ble opprettet i 1933, kjøpt opp overskudd av sukker. Slik har den garantert produsentene avsetning og stabile priser. Programmet Proalcool, som ble lansert i 1975 i kjølvannet av den første oljekrisen, har spilt en avgjørende rolle i suksessen til alkoholdrevne kjøretøy.¹⁰ OG det har sørget for sjenerøse lån til sukkersektoren. Ifølge forsker Pedro Ramos ved statsuniversitetet i Campinas (Unicamp) er det slik at «Summen av direkte og indirekte støtte til sukkerindustrien i perioden 1975-1989 kan stipuleres til 500 millioner dollar i året […]. Det er alminnelig kjent at deler av disse pengene har gått til andre formål […]. I begynnelsen av 1990-årene var sukkerindustriens gjeld til staten på 2,4 milliarder dollar. Det har bare skjedd en delvis tilbakebetaling.»¹¹

President Lula fortsetter likevel på den veien som ble staket opp av hans forgjengere: I august 2008 bekjentgjorde miljøminister Carlos Minc at nye sju millioner hektar skulle brukes til dyrking av sukkerrør. Og stimulerende tiltak skulle oppmuntre produsentene. Den gunstige situasjonen som er skapt av utenlandske investeringer så vel som midler fra regjeringen, har gjort det mulig for noen store brasilianske familier, kjent som «sukkerbaronene»,¹² å styrke sin stilling. Mellom 2000 og 2005 ble det gjennomført 37 fusjoner og oppkjøp innenfor sektoren. Cosan-gruppen kjøpte for kort tid siden Essos bensinstasjonskjede i Brasil. Og sikret seg på dermed direkte tilgang til et svært distribusjonsnett for etanol.

Det skorter ikke på kritikk fra venstreaktivister, universitetsfolk, økologer og landbruksorganisasjoner. De fordømmer miljøkonsekvensene og de sosioøkonomiske følgene av denne typen utvikling. For å ufarliggjøre kritikken, tyr Marcos Jank til en ganske slu argumentasjon:¹³ De nye dyrkingsområdene for sukkerrør erstatter andre, allerede eksisterende områder, og medfører derfor ingen rydding av ny jord. Stikk i strid med de «uklare påstandene» til motstanderne av genmodifiserte organismer (GMO), legger han til, vil genmodifiserte sukkerrør gjøre det mulig å øke produksjonsvolumet uten å utvide dyrkingsarealet.¹⁴

SUKKERRØR PRODUSERER grønn energi, fastholder lederen for Unica. Utslippene av CO2 er mindre enn for etanol laget av mais, slik det gjøres i USA. Takket være gjenbruk av avfallet etter sukkerplantene (på dette feltet er Brasil teknologisk helt i tet), genererer fabrikkene mer energi enn de forbruker. Slik bidrar de til energiforsyningen i landet.¹⁵ Dessuten – stadig ifølge Marco Jank – utgjør jorda som brukes til dyrking av sukkerrør mindre enn tre prosent av den dyrkbare jorda i Brasil,¹⁶ derfor er det latterlig å hevde at dette skulle konkurrere med annen matproduksjon.

Janks påstander blir imøtegått av geografen Ariosvaldo Umbelino som er professor ved universitetet i São Paulo. Han er medlem av den gruppen som regjeringen Lula har nedsatt for å utrede Den andre nasjonale plan for jordbruksreformer, og er opptatt av saker som har med fordeling av dyrkbar jord å gjøre. «De viktigste områdene for utvidelse av sukkerrørdyrkingen befinner seg i utkanten av delstaten São Paulo – i delstatene Mato Grosso del Sul, Goias, Minas Gerais, Parana – der mange nydyrkingsprosjekter berører jord som er dekket av cerrado’en, et økosystem av savannetype der dyrking av sukkerrør ville medføre en uopprettelig reduksjon av det biologiske mangfoldet. Det eksisterer andre prosjekter som berører Amazonas – særlig i delstaten Para – og i Nordeste,» forklarer Umbelino.

I sistnevnte region ønsker regjeringen å omdirigere elven San Francisco, et prosjekt som har vakt sterk motstand i befolkningen. «Det primære målet», sier Umbelino, «er å vanne jord som, blant annet, skal brukes til dyrking av sukkerrør.» Og han tilføyer: «Når sukkerrør erstatter andre plantekulturer beregnet på eksport, eller legger beslag på områder tidligere brukt til dyrehold, får vi en dominoeffekt: Soya, mais og husdyr forsvinner ikke, de flyttes til nye områder, i Amazonas eller Pantanal, for eksempel.» 28. november 2008 offentliggjorde Det nasjonale brasilianske instituttet for romforskning (INPE) tall som viste at 11 968 kvadratkilometer med regnskog var blitt ødelagt i Amazonas mellom august 2007 og juli 2008 – en økning på 3,8 prosent i forhold til året før.

Dreier det seg da i det minste om økologisk sukkerdyrking? Om en ser bort fra brenningen av bladverket, krever dyrking av sukkerrør – i likhet med all monokultur – store tilførsler av kjemiske substanser, særlig nitrogengjødsel, som er særlig uheldig for ozonlaget. Og de millioner av liter med avfallsstoff etter destilleringen som spres rundt på sukkerrørplantasjene – om aldri så mye kalles naturlig gjødsel, så sprer de seg i jorda og truer vannet i Guarani, verdens største grunnvannreservoar.
Når det gjelder spørsmålet om utvidelsene av areal til sukkerdyrking skjer på bekostning av matvareproduksjonen, svarer Umbelino med å referere de offisielle tallene fra Det brasilianske institutt for geografi og statistikk (IBGE): «I delstaten São Paulo økte områdene hvor det dyrkes sukkerrør med over 2,7 millioner hektar mellom 1990 og 2006. Samtidig gikk områdene med bønner og ris tilbake med henholdsvis 261 000 og 340 000 hektar. Det betyr at det ble dyrket 400 000 tonn mindre av bønner, og en million tonn mindre av ris – en nedgang på henholdsvis tolv og ni prosent av den nasjonale produksjonen.

I nabodelstaten Goias, der dyrkingen av sukkerrør brer om seg svært raskt, konstaterer Føderasjonen av jordbrukere og dyreoppdrettere en generell økning i prisen på jord (15 prosent i gjennomsnitt). Verdien kan ganges med tre når jorda ligger i nærheten av en sukkerrørfabrikk. Denne raske prisøkningen gjør det enda vanskeligere for små og mellomstore bønder – det er disse som i hovedsak sørger for matproduksjonen – og forsterker konsentrasjonen av eierskap til land.

TILBAKE TIL ANDRADINA, hvor innhøstingsarbeidere, fagforeningsfolk, småbønder og jordløse bønder er samlet til en weekend med refleksjoner og diskusjoner. Innhøsterne har ingen illusjoner. De vet at arbeidet deres er truet, og regner ikke med at de har noen framtid i sukkersektoren. Hva gjør de når maskinene har erstattet dem? Utsiktene til arbeid på landsbygda er ikke særlig oppmuntrende. Småprodusentene – de som tross alt disponerer en jordlapp – klager over manglende støtten fra staten: «Gullgruve for agrobusinessen og smuler til matbøndene,» konkluderer en av dem.

De jordløse, på sin side, konstaterer at kampen deres blir stadig vanskeligere: «Når vi krever ekspropriasjon av en fazenda (en stor eiendom) der jorda ligger brakk, blir vi nå til stadighet møtt med prosjektplaner om sukkerrørplantasjer.» Det virker som jordbruksreformen som var selve fyrtårnet blant presidentkandidat Lulas løfter, befinner seg bak glemselens slør. «At dette ikke har forårsaket en sosial eksplosjon», mener en av de jordløse, «skyldes grunnlaget for bevegelsen vår brått er blitt demobilisert av regjeringsprogrammene Fome Zero (Null Sult) og Bolsa Família (Familiestipend).» Disse programmene, som sørger for inntekter til aller fattigste med penger som de knapt kan overleve på, har gjort det mulig for regjeringen å kjøpe seg sosial fred og stemmer fra de underprivilegerte. «Sukkerrør og etanol på bekostning av landbruksreformen …» For Aparecido Bispo, en av arrangørene av samlingen, dreier det seg om et «valg av samfunn».