Et stort laboratorium

Å intervjue Sveriges mest kjente filmregissør for tiden, Lukas Moodysson, er en blandet opplevelse. Han bor på det fasjonable Hotel Adlon Kempinski foran Brandenburger Tor.

I svingdøren støter jeg på Ben Kingsley. Han ser ikke akkurat ut som den gang han spilte Gandhi, men er elegant antrukket med engelsk cap – hans nydelige langbeinte mørke kone i tjueårene følger på hakk i hæl. Begge ser rett fram, som om de er fra en høyere sfære. Litt lenger inn i hotellfoajeen sitter elegante Catherine Deneuve og spiser frokost under lysekronene. Jeg går opp den buede trappen i hallen, følger skiltene. Jeg har fått innvilget tjue minutter.

BAKGRUNNEN ER Moodyssons nye film Mammut. Under filmfestivalen i Berlin kjempet nærmest folk seg inn i salen for å få sitte i trappen, men filmen fikk etterpå blandet kritikk.

Mammut handler om det suksessrike paret Leo og Ellen i New York, og deres åtte år gamle datter Jackie. Og om deres filippinske hushjelp Gloria, som passer datteren – mens hennes egne to smågutter ikke får sett sin mor i oppveksten. For Gloria er det viktigere at de får utdannelse og et eget hjem, framfor å bo på gata og rote rundt på de filippinske søppelhaugene.

I Mammut har ikke foreldrene tid til barna sine. Leo tjener millioner på sin nettside og dataspill, Ellen bruker all sin tid som kirurg på et akuttmottak. Historien fortsetter: Leo drar med eget jetfly til Bangkok for å selge datafirmaet. Han må vente på noen underskrifter, drar i mellomtiden ut på øyene – og opplever noe annet enn livet i New York. Dette andre er en tiltrekkende kvinne, en prostituert som banker på strandhytten og lokker med natur og drømmer. I New York forsøker samtidig Ellen å redde livet til en gutt som har blitt stukket i magen av sin egen mor. I hjemmet foretrekker datteren å være sammen med hushjelpen og lære filippinsk. Eksistensielle kriser følger. I Thailand vil Leo heller reise jorden rundt med den andre kvinnen på en seilbåt, i alle fall snart gjøre noe humanitært, eller noe sånt. Men han savner familien og en grytidlig morgen skynder han seg hjem igjen – Leos pengesedler og hans rådyre penn med innfelt elfenben fra mammut blir liggende igjen i stråhytten på stranden i Thailand. Endelig hjemme holder familien alle sine seks armer rundt hverandre – nå skal de være mer tilsammans.

Historien om deres filippinske hushjelp er mer politisk og tragisk. I likhet med alle de andre i filmen bruker hun stadig mobilen for å holde kontakt med sine kjære. Hennes eldste sønn savner henne inderlig. For å få penger velger han – intetanende om hva det innebærer – verdens eldste yrke. Han ønsket at moren skulle kunne komme fortere tilbake. Og hun kommer fort tilbake da hun får høre at gutten er stygt skadet av en «kunde».

Også Thai-horen i filmen må nøye seg med å høre gurglelyder fra sin baby i mobilen, mens hun stadig er ute på jobb hos Vestens rike.

Men hvor mye den rike familien som er samlet hjemme i New York, har lært av sine erkjennelser, får vi ikke vite: Omklamret i filmens sluttbilde, finner de ut at de nå stadig må ha en ny «nanny».

I HOTEL ADLON Kempinski spør jeg meg hvor politisk Moodysson egentlig er. Hotellet er jo en blåkopi av luksusen filmens Leo befinner seg i: Hotellrom med avis og faks, bad med opphengt slåbrok og tøfler, limousiner, bugnende matbord, svømmebasseng, massasje og spa. I korridoren går jeg innom toalettet med gullkraner og oppstablede engangsfrottéhåndklær. Jeg går ut av denne gyllenhetens dør, passerer det smilende tjenerskapet, bort til pressetjenestens to organisatorer som står utenfor møterommet. Så inn i det hellige, inn til Moodysson som sitter bak det runde bordet mellom eikeveggene – til mannen som dagen før var en smilende kjekkas foran oppbudet av fotografer, ikledd en stor, tøff, spansk baskeraktig «cap» og med kroppen på skøyeraktig macho-skrå med armen i siden.

Det er nettopp rikdommen som tydelig blir skildret i Mammut – eller altfor tydelig stilt i kontrast til fattigdommen – rike barn i New York i kontrast til lutfattige barn på filippinske søppeldynger. Så hvorfor har ikke Moodysson – i likhet med Leo et sted i filmen – sagt nei takk til det dyre hotellet og funnet et annet møtested under oppholdet i Berlin?

Han reiser seg. Tett innpå er Moodysson mindre enn jeg trodde – like liten som Brad Pitt. Og håndtrykket? Slapt som en damehånd som ber om å bli kysset.

Vi setter oss ned ved det blankpolerte mahognibordet. Mannen er sliten, lavmælt. Han smiler ikke under hele intervjuet. Men over den lette grimasen av en munn er blikket fast.

BARN OG UNGDOM er et gjentagende tema i Moodyssons langfilmer, som i Fucking Åmål (1998), Tilsammans (2000) og Lilja 4-ever (2002). Under arbeidet med Mammut i Bangkok fant han en bok i en kirke. Han rev ut en bit av denne boken: «Ethvert barn som blir født er en påminnelse om at Gud ikke har gitt opp håpet for menneskeheten.» Lappen ble siden hengende på veggen under klippearbeidet:

– I filmen undrer datteren Jackie og hennes filippinske barnepike seg over galaksen. Og Leos luksuspenn med elfenben er fra den utdødde mammuten. Er evighet, død og barn uttrykk for at du har nådd en eksistensiell fase i livet ditt?

– Nei. Jeg vet ikke. Min opplevelse av livet er noe som forandrer seg fra dag til dag. Akkurat som med menneskene i filmen, tror jeg at jeg lever i en slags pågående prosess og at jeg ikke riktig kommer fram til noen ting – i alle fall ikke hvor jeg kan sette punktum. Ting fortsetter og forandres hele tiden. Jeg erfarer dette, både i filmen og i mitt liv, som en optimisme, som noe positivt. Det viktige er at ting ikke stagnerer, men holdes i bevegelse. I filmen er det eksempelvis en sirkelbevegelse – de kommer tilbake til der de begynte. Personene er hele tiden i bevegelse, de setter spørsmålstegn ved livene sine, søker forandring, de er usikre, de reagerer. Selv den profesjonelle kvinnelige legen bryter sammen når gutten dør.

– Det mest deprimerende jeg kan tenke meg er mennesker som på et vis er ferdig med ting. Som er sikre på hvordan de vil leve, sikre på hvordan verden er blitt til.

– Så hvordan blir en film til for deg?

– Det er et veldig omfattende spørsmål, jeg vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne. Alt jeg går og tenker på, er noe jeg så skriver i et slags stort laboratorium. Som et sted jeg prøver å forstå meg på verden og meg selv. Den ene fasen går over i den andre, stadig pågående slik et tre vokser og forgrener seg i ulike retninger. Jeg har ingen gjennomarbeidet plan, jeg er letende. Iblant kan jeg bli utrolig interessert i noe som er veldig, veldig lite – som egentlig spiller en veldig liten rolle for filmen. Jeg forsøker å forholde meg så åpen som mulig og la det jeg observerer påvirke resultatet underveis. Jeg bestemmer ikke de første dagene hvordan jeg vil ha det …

– Du høres spørrende og reflektert ut – har du lest en del filosofi?

– Nei, ikke så mye filosofi. Jeg tror jeg er mer praktisk innrettet i tankene mine. Det er vanskelig for meg å tenke abstrakt. Jeg tror at jeg hele tiden forsøker å lete etter konkrete former. Jeg er veldig interessert i saker, i tings formål og den fysiske virkeligheten.

TILBAKE TIL DET politiske. Moodyssons dokumentarfilm Terrorister – en film om dom d...mda (2003) om de såkalte G...teborg-opptøyene,¹ som han lagde sammen med Stefan Jarl, har politisk tyngde. I filmen intervjues unge mennesker som var blitt fengselet etter sammenstøtene med politiet. Dokumentaren inneholder scener med militante voldelige innslag, samt scener med verdens elendighet og fattigdom. Filmen gir inntrykk av Moodysson som uavhengig regissør, med en radikal, kritisk innstilling til statsterrorisme og overgrep mot egen sivilbefolkning:

– Viser du ikke i Terrorister en ganske radikal politisk side?

– Jeg tror jeg har veldig mange ulike sider. Jeg er veldig glad for at jeg slipper å skrive politiske partiprogrammer eller manifester. For meg ville det nok blitt utrolig schizofrent. Jeg er veldig uferdig med de fleste spørsmål, og veldig usikker på …
– Jeg er svært interessert i politiske spørsmål, men kjenner ofte at jeg ikke vet hva jeg virkelig mener. På viss++++e områder er jeg utrolig radikal, og på andre utrolig konservativ. Men jeg kan ikke forenkle meg selv eller forsøke å pakke inn mine synspunkter i én pakke.

– I Mammut lar du det være usagt om Leo hengir seg til et politisk eller humanistisk arbeid som han i erkjennelsens Thailand sier han vil gjøre – etter aksjesalget på 40 millioner dollar. Er det et bevisst grep av deg å la hans framtid henge i løse luften?

– Jeg tror jeg forsøker å lage en film der man kjenner at mennesker har et potensial – at vi er i forandring, at det finnes muligheter. På slutten etterlater jeg noe. Jeg har ikke bestemt meg. Jeg overlater det til publikum selv å avgjøre om det vil komme forandring – og hvordan den i så fall skal oppstå. Muligheter finnes.

I TIDLIGERE FILMER som Fucking Åmål og Tilsammans problematiseres kjernefamilien – med de unge lesbiske jentene og 70-tallskollektivet som kontrast. Mammut slutter derimot med kjernefamilien som tviholder på hverandre i en lykkelig enhet:

– Er du positiv til kjernefamilien?

– Jeg er positiv til kjernefamilien, ja. Men jeg utelukker ikke alle andre muligheter.

– Max Weber har kritisert kjernefamilien som en protestantisk-kapitalistisk konstruksjon – en moralsk disiplinerende funksjon i et produktivt samfunn. Er dette noe du kjente til, da du laget en moralsk slutt med familienes gjenforening i filmen?

– Nei, det der tror jeg ikke på.

– Tror du ikke noe på Webers analyse?

– Nei. Jeg er veldig interessert og fascinert av familien. Jeg er både fascinert av de positive og de negative sidene ved familiene. Men jeg mener ikke at all frelse ligger i at man lever i en kjernefamilie med mamma, pappa og barn – at da er allting godt. Det tror jeg ikke.

– Men for meg personlig finnes det ingen ting som er viktigere enn familien min. Det måtte ha vært jordens overlevelse eller noe slikt. Jeg liker familier – på den måten som man liker noe som man også vet har sine baksider. Det er klart at det finnes negative sider ved familien. Det er også klart at jeg ikke tror familielivet er den eneste måten for mennesker å leve på.

– Filmen slutter med tryggheten i familien. Hadde de ikke lært noe – hvor ble det av humanismen? I stedet for bare en ny barnepike?

– Nja …

– Jeg kan også se at det ligger en antydet ambivalens der, men de fleste sitter vel igjen med slutten som en variant av «tenk på deg selv»?
– Man skal aldri nøye seg med den enkleste fortolkningen. For meg er det en veldig ambivalent slutt. På den ene siden tror jeg de kjenner hvor fantastisk det er at de endelig får være sammen. At de faktisk elsker hverandre. På den annen side er det forferdelig grusomt at deres lykke skal baseres på utnyttelsen av andre mennesker. Det kan ikke på noen som helst måte være positivt. Det er et mareritt. Filmen er således et bilde på i hvor store grad den vestlige verden faktisk baserer sin velstand og lykke på å utnytte andre deler av verden.

– En annen film her i Berlin, The Shock Doctrine av Michael Winterbottom viser hvordan vestlige politikere skaper overdrevne fiendebilder for så å kunne gå til krig og styrke deres politiske posisjon. Har slike storpolitiske handlinger noensinne engasjert deg? Bryr du deg om dagens finanskrise og følgende av den?

– Ja, dette berører meg absolutt! Men samtidig, som jeg sa tidligere, føler jeg meg mindre og mindre tilbøyelig til å ha ett eneste mål. Jeg føler meg mer og mer schizofren.

– Hva vil da din neste film dreie seg om?

– Helst ingen ting. Jeg ville blitt veldig glad om jeg ikke hadde behøvd å lage flere filmer. Min forhåpning er at jeg skal miste lysten. Dessverre har jeg fortsatt litt for mye lyst. Men jeg skulle gjerne ha gjort noe helt annet. Jeg vet ikke hva.

JEG FORSVINNER ut av hotellet med filmens pressegimmick i hånden, en stor knudrete gummikopi av den utdødde mammuten. Altså ingen luksuspenn med elfenben. Jeg pakker den ned, en presang til min datter. Vel hjemme kommer hun neste morgen inn til meg i pysjamasen med presangen godt under armen og spør om mammuten – som måtte være fra filmen Istid – virkelig har dødd ut?

© norske LMD. truls@dokumentar.no.
Mammut vises på norsk kinoer fra 3. april.

1 Opptøyer som oppsto under George W. Bushs besøk i Göteborg under toppmøtet mellom EU og USA i 2001. (…)