Fremmedgjøring via kitsch

Praha. Juni 1967. Offisielt sitter den gamle nystalinistiske garden fremdeles ved makten, men makthaverne har ikke lenger kontroll over den kulturelle og intellektuelle bølgen som kullkaster alle de tradisjonelle dogmene. Det var i denne konteksten Forfatterforeningens kongress fant sted. Det første innlegget ble holdt av en ung forfatter som var et nærmest ubeskrevet blad utenfor sitt eget lands grenser. Han satte straks tonen: Bekymring for skjebnen til Sentral-Europas relativt unge «smånasjoner», som hele tiden risikerer å bli underlagt, for ikke å si absorbert av, de mektige nabolandene (allusjonen til Sovjetunionen er helt oppe i dagen). Krav om respekt for det grunnleggende prinsippet om ytringsfrihet, i kampen mot all form for sensur, «fordi sannheten kun kan nås i dialog mellom frie meninger» og fordi det uten ytringsfrihet ikke kan finnes noen form for kultur.

Dette innlegget ble møtt med begeistring, og alle de andre talerne (særlig Ludvík Vaculík, Pavel Kohout og Antonin Liehm) kom med det samme budskapet. Denne kongressen var nærmest et slags preludium til «Praha-våren». Makthaverne forsøkte å sette hardt mot hardt for å stanse opprøret, men til ingen nytte. Kritikken som kom fra de intellektuelle miljøene, skulle komme til å spre seg til alle deler av sivilsamfunnet. I januar 1968 overtok Alexander Dubček ledelsen i statspartiet etter Antonin Novotny. Dette markerte begynnelsen på en omfattende demokratisering av regimet. Navnet til den unge forfatteren som hadde fått steinen til å rulle, forfatteren som Novotny selv hadde utpekt som «den viktigste inspiratoren» for de problemene han ikke maktet å ordne opp i, var Milan Kundera. (…)