Rambo-maskineriet og medaljens bakside

Den første, Taken, er en amerikansk/fransk produksjon i regi av Pierre Morel (som tidligere har gjort seg mest bemerket som filmfotograf) med Luc Besson som medforfatter av manus.

Liam Neeson spiller den pensjonerte CIA-agenten Bryan Mills, en hardhaus som har hamlet opp med Hizbollah og desslike. Nå er han blitt opptatt av de nære ting som har vært fjerne for ham en del år, ikke minst datteren Kim (Maggie Grace fra Lost). En eksposisjonsscene fra feiringen av Kims 17-årsdag gjør oss kjent med familierelasjonene: Kim har fått en rik stefar. Ekskona Lenore er utstudert kjølig. Bryan har medbrakt en karaokemaskin som gave til Kim. Lenore latterliggjør gaven – Kim drømte om å bli sangerinne da hun var 12. Kim er takknemlig, men farens gave skal raskt bli overskygget av morens og stefarens presang – en hest. Så får Bryan et oppdrag fra ekskolleger: De skal være sikkerhetsvakter på en konsert med en kvinnelig popstjerne. Bryan redder henne unna en knivdesperado. Den takknemlige stjernen husker at Bryan har nevnt sin datters syngedameambisjoner og tilbyr seg å være døråpner, selv om hun mener at datteren burde velge et annet yrke. Vi får i alle fall en forsmak på at faren ikke har glemt sitt yrke. En av kollegene kaller ham «Rambo».

Bryan er skeptisk til at Kim skal reise til Paris sammen med venninnen Amanda. Han gir til slutt etter, men angrer nesten når han skjønner at de skal følge reiseruten til gruppen U2.¹ Men først skal de låne en leilighet i Paris. Kim blir utstyrt med en internasjonal mobiltelefon og formaninger om å ringe hver kveld. I Paris tar en ung mann kontakt med jentene på flyplassen – han vil dele taxi med dem og inviterer dem på fest. Det skal vise seg at han jobber for en trafficking-liga. Gjennom en glassvegg på kjøkkenet ser Kim at Amanda blir angrepet, mens hun snakker med faren i mobil. Eksagenten gir datteren instruksjon om å la mobiltelefonen bli liggende under sengen der hun prøver å gjemme seg. Analyser fastslår at kidnapperne er albanere, og det er grunn til å tro at han bare har noen få dager på seg til å redde datteren og venninnen. Bryan drar straks til Paris og tar kontakt med etterretningskontakten Jean-Claude, som nå er blitt visepolitimester og vil sette grenser for Bryans modus operandi. Bryan bestemmer seg imidlertid for å kjøre sitt eget løp: Først finner han mannen fra flyplassen, deretter oppsøker han de albanske hallikene.

FILMENS FØRSTE HALVTIME er solid håndverk og lover en jevnt bra desperasjonsthriller. Men så tar Rambo-spøkelset i maskineriet fullstendig overhånd. Bryan blir drapsmaskin og torturist i jakten på Kim, og metodene blir enda mer ekstreme når han skjønner at datteren (jomfru) skal selges som slave, under en bisarr auksjon på idylliske Île Saint-Louis.²

Det er vanskelig å synes synd på de albanske menneskehandlerne og deres klienter. Slike folk er rede til å bruke minst like skitne metoder for å nå sine mål. Men filmen har både et sannsynlighetsproblem og en hul moral. Det er ikke usannsynlig at en CIA-agent med bakgrunn i «våte operasjoner» vil bruke alle tenkelige metoder for å befri datteren. Det usannsynlige ligger i at han skal utføre dette alene. Verken stuntmagi eller klippefrekvens klarer å sannsynliggjøre Bryan som usårbar drapsmaskin. Det er nok av tabber å gripe fatt i, som at Neeson «lurer» albanerne til å tro at han er Paris’ visepolitimester (med irsk-amerikansk aksent!? Quelle drôle d’idée!) ved å gi dem Jean-Claudes visittkort.
Men filmens fallitt som thriller er kort sagt at den slutter å være spennende før den når sitt dramatiske høydepunkt. Moralen er enda verre: en ekkel miks av seriemord og farskjærlighet, befrielsesaksjon i form av voldelig videospill. Det som er grunnleggende feil med filmen er at den reddende faren viser seg å være en programmert Rambo, og at dette overhodet ikke problematiseres. Selve ideen bak filmen er feil!

Men når den nå foreligger som produkt, så gjenstår det et par ting å si. Den febrilske klippefrekvensen er nevnt. I så måte er den en mindre sofistikert utgave av The Bourne Ultimatum. Taken tåler heller ikke å bli sammenlignet med den første Bourne-filmen, The Bourne Identity, når det gjelder bruk av Paris som et thrillerlandskap. Nerven bedøves av hastighetsflimmer. Manusforfatter Bessons Nikita (1990) var tegneserie med levende skikkelser, men den hadde en dramatisk fortetning som Taken mangler, ikke minst i sekvensen fra Gare de Lyon-restauranten Le Train Bleu. Hvor mislykket Taken er som Paris-thriller, blir enda klarere aksentuert hvis man tenker på Polanskis Frantic (1988). Her spiller Harrison Ford en lege som opplever at kona blir kidnappet under en legekongress i Paris. Filmen klarer å formidle både det handlingslammende og adrenalinproduserende ved et slikt fait accompli. Både Dr. Walker og Mr. Polanski må bruke kløkt og fantasi for å komme på sporet av henne.

Så kan man spørre: Hvorfor bruke så mye plass på en thriller som glir ut i dum voldsaction? Fordi det dreier seg om den filmen som hittil i år har spilt inn mest penger i USA, og den blir garantert en suksess i Europa også. Et urovekkende tegn, ikke bare for filmsjangeren, men enda mer med tanke på den senkede terskelen for bruk av skytevåpen overalt på kloden. Trist at Liam Neeson ikke har valgt bort en film som dette. I Morels kommende opus, en terroraffære kalt From Paris With Love, er det Travolta som skal i ilden.³ Vi kan saktens håpe på litt mer karaokemaskin og mindre voldsmaskin.

GRAN TORINO er av et helt annet kaliber. Et lett tilgjengelig våpen og rettferdig sinne er strengt tatt det eneste som forener de to filmenes hovedskikkelser. Eastwoods film handler om en ubalanse i nabolaget, men også om alderdom og gamle synder.

Clint Eastwood blir stadig mer reflektert med årene. Clint-skikkelsen i Gran Torino hører i utgangspunktet ikke til hans mest sympatiske utgaver: Walt Kowalski er en gammel grinebiter av en pensjonert bilfabrikkarbeider, Korea-veteran, reaksjonær og rasist (iallfall i kjeften). Han bryr seg ikke særlig om sønner og barnebarn, og har heller ingen grunn til det. Når folk kommer på besøk, spør han straks: «What do you want?» Og mange skal komme på besøk i løpet av filmen. Einstøingen Walt blir ikke bare definert gjennom konstant dårlige familierelasjoner, men også via relasjoner som kommer til å endre seg i løpet av filmen.

Gran Torino begynner med fru Kowalskis bisettelse. Hun er den eneste i familien han har brydd seg om (bortsett fra bikkja). Og på bursdagen prøver den eldste sønnen og kona hans å selge ham tilbud om fantastiske aldershjem – hvorpå de blir kastet ut. Barnebarnet Ashley er mest opptatt av mobildekningen og hva hun skal arve når bestefaren (snart!) dør. Så mye for familien! Den 27 år gamle pateren har lovet Walts avdøde kone at han skal be ham komme til skriftemål, men Walt gir den unge padre klar beskjed om at han er en nylig uteksaminert jypling. Father Janovich gir seg imidlertid ikke, og hans standhaftighet blir belønnet med en slags respekt.

I nabohuset bor, til Walts store irritasjon, en sørøstasiatisk familie. De tilhører hmong-folket,⁴ en minoritet i Vietnam, Laos, Thailand og Kina. Kowalski kaller dem «sumprotter», men det dreier seg om et fjellfolk. I det hele tatt er Walt grov, nesten oppfinnsomt grov, i sin bruk av rasistiske betegnelser, men asiatene ligger ikke langt etter.⁵ Den gjensidige irritasjonen mellom ham og Hmong-naboenes gamlemor resulterer daglig i syrlige replikker og brune spytt-klyser. Men Walt begynner omsider å skjønne at det er forskjell mellom hmong og hmong, akkurat som mellom polakk og polakk.

Han griper beskyttende inn når unggutten i huset blir utsatt for aggressiv oppførsel fra en hmong-gjeng som vil tvinge ham til å bli med. Walt blir naboenes helt, hmong-kvinnene kommer med blomster og store matporsjoner – «garbage», sier han først, men det blir snart korrigert til «good gook food». Så griper han den unge gutten, Thao (som Kowalski konsekvent kaller «Toad»), i forsøk på å stjele praktbilen hans, en Gran Torino,⁶ som mest står til pynt. Thaos familie dømmer ham til en ukes straffearbeid hos Walt, som motstrebende må si ja. Og det er begynnelsen på et vennskap som har sterke anstrøk av far/sønn-mobbing, men vennskap er det like fullt. Walt blir invitert til familiefest hos hmongene av storesøster Sue, som kommer til å spille en stadig vittigere rolle i Walts liv … som nok nærmer seg slutten: Han begynner å spytte blod den kvelden Thao forsøker å stjele Gran Torino-en, og det fortsetter. Og han fortsetter å røyke som en Humphrey Bogart.

Den nye naboidyllen (noen vil si at den finner sted unaturlig raskt, men Walt er egentlig spilt sjakk matt av tilfeldighetene) blir forstyrret av gjengen som ikke tåler at Walt har skaffet Thao en håndverkerjobb og at de ikke får herse med Sue. Walt går til aksjon mot gjengen, som svarer med å pepre huset hans med maskinpistolskudd. Walt prøver å beskytte søsknene, men hvem skal beskytte beskytteren?
Det annonserte sluttoppgjøret får en overraskende vri, og flere overraskelser venter. Mer skal ikke avsløres, bortsett fra at Walt omsider får skriftet for fader Janovich. Men i skriftemålet forteller han bare om sin tiltagende mangel på interesse for sønnene, samt et nesten-utroskap i 1968. Senere får vi vite hva som virkelig har plaget ham: å leve med minnet om at han også drepte forsvarsløse sivile i Korea.

SOM FILMKUNST i ordets absolutte forstand rager ikke Gran Torino blant Eastwoods vesentligste. Men filmen har en oppriktighet og en vilje til sannhet – om de nære ting, omsider også om fortiden – som tilhører den beste realistiske tradisjon. En veksling mellom langsom, nesten reportasjeaktig nærhet og plutselige emosjonelle utbrudd, og innbrudd av pur destruktivitet. Eastwood er først og fremst en mester i å skildre personrelasjoner, ikke minst de aksidentelle og uventede. Sånn sett er Gran Torino i mine øyne mer overbevisende enn for eksempel Mystic River (2003), ja, en av de beste jeg har sett siden Bird (1988) og Unforgiven (1992).⁷

Gran Torino har også sterke elementer av vittig kammerspill. Det hender at man ler av feil replikk, idet man aner at de rasistiske tiradene er innøvd over tid og rommer et element av (tragi)komisk overdrivelse. Innslag av lattervekkende brudd på kulturelle koder fins også: Det går et stønn gjennom forsamlingen når Walt legger hånden på hodet til et hmong-barn – det er noe man absolutt ikke skal gjøre, forklarer Sue.⁸ Blant de humoristiske høydepunktene må jeg nevne Walt og den italienske frisøren Martins trening av Thao til å oppføre seg som et mannfolk. Frisør Martin er spilt av John Carroll Lynch, sist sett som antatt seriemorder i Zodiac. Her viser han hyggeligere sider av sitt talent, og blir dessuten et slags metafiksjonalt bindeledd mellom Zodiac-morderen (Finchers filmskikkelse og den reelle seriemorderen fra San Francisco Bay Area – skikkelsen som lå til grunn for Scorpio i Don Siegels Dirty Harry), og to utgaver av Eastwood som tar loven i egne hender: Harry Callahan og, nesten førti år senere, og bare nesten, Walt Kowalski.

Harry-skikkelsen har blitt lest enten som en blanding av cowboy og nonkonformist, eller som en reaksjonær populist med fascistiske undertoner, ja, selve filmen ble kalt fascistisk, blant annet av Chicago-kritikeren Roger Ebert. Et eksempel på at fascisme-betegnelsen satt like løst som Clints Smith & Wesson på 70-tallet.⁹ Kowalskis brå reaksjoner (og én voldelig overreaksjon) fører tankene i retning Harry-skikkelsen som Eastwood inkorporerte i fem filmer, men denne parallellen dementeres mot slutten av filmen, i en avslutning som kan virke som en selvkritisk Clint-oppsummering.
Om Kowalski-navnet er ment som en tributt til Marlon Brando, Tennessee Williams og En sporvogn til begjær, er usikkert, men trolig. Mer far-fetched er kanskje min innskytelse at når navnet «Polarski» nevnes i forbindelse med plenen som Walt dyrker, så må det ha noe med Polanskis Chinatown å gjøre. Stikkordet er den kinesiske tjeneren som sier «baad for glass» til Jack Nicholson og mener «bad for the grass». Faktisk tror jeg vi her har å gjøre med en diskret kommentar til rasestereotypier i amerikansk film. Men selv retrospektivt betraktet er ikke Gran Torino fri for dikotomiske klisjeer: Den sympatiske kinamann er søt og «funny», den mest usympatiske har et oppblåst fjes, som blir enda mer oppblåst etter Korea-veteranens spark. Men nettopp det at Gran Torinos eksplisitte og implisitte holdninger er in progress og ikke-perfekte, gjør filmen spesielt egnet som referanse i rasismedebatten, også den hjemlige.

CLINT EASTWOOD ER ikke ute etter flere priser og medaljer med Gran Torino. Faktisk går han langt i å rive medaljen av seg og vise dens bakside. Men man sitter igjen med et forsterket inntrykk av Clint som humanist, en konservativ humanist. En gang hadde det republikanske parti en venstrefløy bestående av østkystliberalere som John Lindsay, Jacob Javits og Nelson Rockefeller. I dag består den av Clint Eastwood og Arnold Schwarzenegger.

© norske LMD. Taken, USA/Frankrike 2008. 1 t 35 min.

Gran Torino, USA 2008. 1 t 56 min.
Begge filmene på kino fra 27. mars

Fotnoter:
1

1 Som ire kan Neeson selvsagt ikke si: «og så det overvurderte bandet!»

2 På dette tidspunkt har promiskuøse Amanda allerede blitt likvidert av manusforfatterne.

3 Sammen med blant andre Jonathan Rhys Meyers, Henrik 8. i tv-serien The Tudors og Neeson/Collins? unge drapsmann i Michael Collins (1996).

4 Hmong-folket, også kjent som meo (eller miao) var i overveiende grad motstandere av Vietcong /FNL og samarbeidet ofte med amerikanerne.

5 Om nå noen skulle være så naive eller stupid-korrekte å tro at alt ondt blod kommer fra Vesten.

6 Gran Torino er en Ford-modell som ble produsert mellom 1972 og 1976. Bilen i filmen stammer fra første produksjonsår.

7 Jeg har ennå årets andre Eastwood-film, Changeling, til gode.

8 Både Sue og Thao spilles av nykommere, Ahney Her og Bee Vang (begge født i 1992).

9 Ja, «fascist» var altfor lett å si på 70-tallet (blame it on the Frankfurters). Man kan for så vidt skjønne at en stor subkultur følte seg stigmatisert ved synet av den perverse morderen som en slags degenerert hippie, men to år etter Manson-drapene hadde hippiekulturen for lengst mistet sin uskyld. Legg merke til hvordan David Fincher marginaliserer hippie-San Francisco i Zodiac: Haight-Ashbury er kun tilstede i en radioytring.