Haiti mon amour

Det er første natten. 23 reisetimer fra Norge. På hotellet er det tropevarmt. Jeg er eneste gjest i det forfalne fasjonable sørstatshotellet med brede gulvplanker og hvitmalte smijernskledde balkonger. I det jeg kryper innunder myggnettet i himmelsengen løper en nevestor svart skygge over gulvet. Jeg løper instinktivt etter, kaster et lite håndkle over udyret, tramper det i hjel. Kjenner knaset under den nakne foten.

Jeg ankom Haiti – det fattigste landet i den vestlige hemisfære – via Miami. Via overflodens Art Deco på South Beach. Via fasadebyens butikker, solbriller, beach buggies og big spenders. Fra USAs brede asfalt-avenyer til Haitis trange og hullete gater. Fra ruteoppdelte Miami til den kaotiske millionbyen Port-au-Prince. På flyplassen ble jeg guidet forbi kaoset via VIP-loungen og til privatsjåføren, til en tre timers biltur ned til Jacmel. Dørene måtte låses fra innsiden mens bilen passerte slummen, menneskemylderet og gateselgerne, før jeepen krøp ut av byen, over fjellet og til Jacmel i sør.

DET ER MORGEN. Jeg er her i ved havet, i Jacmel noen uker for å filme. For å lage portrett av Jørgen Leth – filmskaper, journalist, dikter og tidligere dansk konsul. Han har sitt danske filmteam på plass – de holder på med Det erotiske menneske. De bor i konsulatboligen, det danske flagget vaier oppe på piggtrådmuren. Jeg går inn porten, bortetter en 15 meter lang bassengkant, innover marmorgulvet bak det opplåste stålgitteret, forbi tjenerskapet ved kjøkkenet, forbi haitiske skulpturer og malerier, oppover trappen og den neste vindeltrappen opp til tredje etasje. Der sitter 71 år gamle Jørgen bak mahogniskrivebordet, foran de åpne, ovale kjempedørene og terrassen, i det blåflisete rommet. Han har blikket rettet ut over palmene, mot det blågrønne havet. Har denne estetikeren, livsnyteren, funnet ut av det, funnet ut av hvordan dette sanselige og livsbejaende landet – der ekstatisk voodoo gjerne foreskrives som medisin – kan bøte på hans mer melankolske sider fra den danske protestantiske kulturen?

I gatene kjenner de alle «monsieur Jørgen» som en gavmild mann. Visstnok kommer de daglig på døren og ber om litt pengehjelp. Guiden jeg får tak i har kjent Jørgen siden han selv var liten gutt og lekte med konsulens sønn. Vi beveger oss ut i byen, snakker med folk. Jeg oppdager at jeg er eneste hvite mann ute denne formiddagen. De svarte stirrer. Jeg putter mitt lille videokamera i lommen. Tar det opp i skjul. Vi beveger oss rundt i elendighet, fattigdom. Tråkker over jord og stein fra tornadoen som herjet for en tid siden. I en gate ligger det plutselig søppel overalt – regnskyllet natten før fikk det til å flomme nedover, utover. Og her vil alle ha penger av deg. «Hvorfor fotograferer du søppelet?» roper en mann til meg. Han ber om penger, men Michel, min guide, roer ham ned. Det er hva Michel får betalt for. Han kjenner alle, smiler og hilser. En truende kar han skylder penger blir innpåsliten. Vi kommer oss unna. FN-jeepen som akkurat patruljerte forbi med fire soldater med lyseblå hjelmer, skuddsikre vester og ladde geværer, understreker situasjonen.

Men i gata smiler de fleste: «Friterte bananskiver?»; «Pappmasjémalte papegøyer?»; «Et glass hjemmebrent rom?». Turister ser de nær sagt aldri lenger.

Neste dag filmer min nevø Jonathan – filmstudenten som kastet seg på flyet. Vi drar hjem til Michel, til slumområdet hvor han bor med datteren. Han er beæret over at vi vil besøke ham.

Nattens nye flomskyll har bidratt til sølen vi tråkker i innover smuget. Lukten er sterk, vannet er stappfullt av bakterier. Smuget er fullt av barn og voksne – to av tre voksne har ikke jobb. Michel viser oss inn i sitt hjem, eller rettere sagt rommet bak en råtten dør, under et hullete bølgeblikktak. En seng, en krakk, en dukke uten hode. Rommet er på fire kvadratmeter, et par kjekspakker står på krakken – han og datteren spiser ikke hver dag. Datteren har én leke – min femåring hjemme i Oslo har noen hundre. Om dette mørke rommet har strøm? Vann? Radio? Nei. Og kona stakk av med en kar med bil.

Jeg gir Michel en ny t-skjorte jeg kjøpte på GAP i Miami. Han blir lettere irritert: «Jeg kunne fått fire brukte for samme pris!» På veggen henger en skoleuniform i plast. Under står femåringen hans med de sedvanlige to flettene, med søle oppetter bena – uvasket.

NESTE MORGEN. Jeg spiser frokost. Plutselig står en radmager gammel mann over meg. Han stirrer meg i øynene over omeletten min. Han skriker fortvilet «j’ai faim!» og peker insisterende på magen. Jeg gir ham noen krøllete sedler. Senere på dagen kommer Michel og forteller meg hvor glad han er – datteren er mett! Dessuten fikk han råd til å sende henne på skolen for første gang – skoleuniformen hadde hengt der ubrukt siden i fjor høst. Han hadde så vidt klart den månedlige husleien på 120 kroner. Det får meg til å tenke på hvor mye jeg egentlig kunne gitt Michel.

Vi beveger oss opp til markedet midt i byen, vekk fra stranden, til fisk og kjøttlukt, til menneskemylderet, der jeg holder mitt håndholdte kamera i håndhøyde, passerer innimellom bodene.

Døde kyllinger med fjær og klør, sardiner, bønner, krydder – i likhet med larmen fra salgs- og kjøpestemmene er fluene overalt. Fiskene som ligger tett i tett i pappkassene, er importert fra USA. Jeg kommer meg ut, puster, ser plutselig bilvrakene i gaten.

Vi stopper noen barn i skoleuniform, overtaler dem til å bli fotografert – men brått stopper en firehjulstrekker med haitiske smågangstere og vil ha penger. Vi kommer oss avgårde, tilbake til hotellet.

SELV UTEN JUNKIENE PÅ HJØRNET, hallikene og truende tiggere etter mørkets frambrudd, er Haitis intensitet sterk medisin for en europeer.

Eksempelvis for italieneren Enrico og hans kone som kom hit på 70-tallet: De pleide å ri romantisk langs stranden som to aristokratiske hippier – inntil han fant en haitisk kvinne. Hun dro tilbake, han ruinerte seg selv for å kunne leve her resten av livet. Likeledes med franskmannen Francesco som bygde en liten bar på stranden med lørdagskino: Denne morsomme og snodig mannen som nå er i sekstiårene, ser jeg gjerne sparke fotball med guttungene på stranden før kveldsdukkerten. Jørgen, den tredje eldre europeeren her, har emigrert hit, bort fra velferds-Danmark og «europeiske kvinner» – som godt voksen har han beskrevet sistnevnte i en av sine selvbiografiske bøker kun som mulige venner.

KVINNENE PÅ HAITI er et kapittel for seg selv. Jeg bestemmer meg for i Jørgens estetiske ånd å undersøke – som antropolog eller etnolog – å møte kvinnene, gjøre litt «felt-arbeid». Jeg inviterer Marie Antoinette til stranden. Hun er ikke prostituert, men jobber på det tomme nabohotellet i resepsjonen. Jeg er nysgjerrig, men har ikke som Jørgen tenkt å miste den antropologiske besinnelsen, slik han i filmen Det erotiske menneske lar seg forføre seksuelt. Dessverre er ikke Maries engelsk mye å skryte av, vi sliter med å snakke sammen. Jeg bestemmer meg heller for å filme henne: ansiktet mot solen, mot lyset, mot det brennende bålet, eller huden mot søppelet på stranden, svartheten mot bølgene. Vi setter oss ned igjen. Til mitt nye forsøk på å kommunisere spør hun meg om jeg kan hjelpe henne med 80 dollar til pass. «Kanskje.» Hun bor hos tanten med sønnen, en tante hun alltid krangler med – kunne jeg hjelpe henne med å flytte? «Det må vi snakke om senere.» Hun vil bli translatør, arbeide med språk. «Å ja? Du burde da kanskje reise til utlandet, for å praktisere», sier jeg. Hun forklarer meg mens hun ser meg dypt i øye at hun vil dra dit jeg drar. Hun er svært vakker. Jeg kan tydeligvis bestemme over hennes liv om jeg vil, som hvit europeer.

Dette liker jeg ikke og skifter samtaletema, spør henne hvilke filmer hun liker: «Demi Moore». Jeg kan altså glemme Godard, og nevner Sean Penn. Hun rister på hodet og sier på engelsktysk: «Aarnoold Schwaartzeneggger.» Jeg gir henne 20 dollar for fotograferingen, og lar det bli med det.

SKULDRENE FALLER FAKTISK NED her på Haiti. Det er noe med dette kaotiske, måten ting ordnes underveis. Her ringer du ikke taxisentralen, du praier en kar med moped på hjørnet. Du sitter tett opptil ryggen hans og kjenner veien og dens humper og hull under deg. Eller du sitter tett-i-tett med ti andre bakpå en tap-tap – en fargerikt malt pickup som fungerer som småbuss. Og går du i banken, står du først et par timer tett i kø bak tre vakter med hagle, etter hvert løser alt seg opp i kaos, men så roper noen på deg, det er orden igjen, du får ut kontanter.

På det lokale utestedet samme kveld roper kraftpluggen foran meg «Do you want a girlfriend?»– han danset nærmest oppå meg med et stort smil. Først trodde jeg han tilbød seg selv, men så vinker han fram søsteren. Jeg sier nei. Men fascinerende er dansen som kalles «kole-kole» – «sammenklistret» på kreolsk. Senere, rundt hjørnet, på hanekamp, sitter vi like tett sammenklistret i en klynge på tjue mann, som skriker, vifter med penger og armer mens de blodige hanene går i bakken, for så å sprette til igjen med øynene avrevet.

Neste formiddag på stranden møter jeg noen hvite kristne hjelpearbeidere fra USAs Minnesota som bader med 30 små foreldreløse barn. Tett-i-tett klemmer de på alle disse nakne barna de holder i armene i vannet eller nede på fanget i sanden. Hvit hud mot svart. Er det egentlig de hvite som trenger kontakten?

Og kaotiske Haiti har sin voodookultur: Her går de ikke til lege eller psykolog, men danser, besverger seg med hanefjær og sprit og synger bort problemene – den såkalte hvite voodooen.

Jeg minnes Jørgen, som kvelden i forveien – i en av de faste smakfulle middagene i konsulatboligen –fortalte oss at han ikke er på Haiti for å lære de andre noe, slik typiske hjelpearbeiderne tror de gjør. Det er heller dem som skal lære ham å leve.

JEG FORLATER TIL SLUTT JØRGENS Jacmel og drar til hovedstaden, til smeltedigelen Port-au-Prince. Til byen som for bare tre år siden var et kaotisk bandehelvete (se egen sak). Byen der unge bander drepte lovløst. På 90-tallet ble folk brent levende i gatene – med antente bildekk trådd nedover kroppen og avskårede kjønnsorgan dyttet ned i halsen. Dette frodige og skjønne landet er også destruktivt og voldelig. På en måte minnes jeg Hiroshima mon amour – kjærlighet, fremmedhet og en uhyggelig krigshistorie.

Jeg går ned i markedsgatene, gjennom de overfylte fortauene i havneområdet, der et levende mylder av mennesker selger mat, klær og alt hva man kan tenkte seg av gammelt skrot. På hvert hjørne «svis» kjøtt i jernpanner over kull.

Jeg tar meg i å fryde meg. Noe mer levende enn dette skal man lete lenge etter. Folk roper til hverandre. Luften er tett av varme og støv. Folk løfter rissekker, passerer, tilbyr varer. Intense blikk. Voksne med et smil som gjerne prydes av en tann eller to. Jeg trekker kameraet opp av lommen, stiller meg opp i et trangt gatekryss og filmer alle fire retninger – men må løpe unna idet en kar forsøker å rive kameraet fra meg.

Her bor jeg på hovedstadens Hotel Oloffson – også en historie for seg selv. Hotellet hvor gangstere, hjelpearbeidere, forfattere, politikere bor, fester og spiser – typer på jakt etter spenning. Dørene rundt i hotellet er skiltet med tidligere gjester som «Mick Jagger», «Graham Greene» (romanen The Comedians handler om hotellet), «John Gielgud» og «Jørgen Leth». Det skulle visstnok være oppkalt etter en nordmann, men jeg forsikrer hotelleieren at navnet er svensk. Over et glass forteller han meg at Clinton var innom et par dager tidligere, på Haiti sammen med FNs generalsekretær. På Clintons spørsmål om hvor lenge han hadde drevet det beryktede hotellet, var svaret «22 regjeringsskifter». Clinton svarte at han og Hilary på 70-tallet ikke hadde hatt råd til dette den gang fasjonable hotellet.

I dag er Oloffson forfallent, det bekreftet denne torsdagens RAM-session – levende voodoo-beat med hotelleieren og hans syngende kone, afrikanske trommiser og oss femti dansende: Den gamle bygningen ristet mens gammelt malingsstøv drysset ned over gjengen av gangstere, kontaktsøkende kvinner og hjelpearbeidere .

HJELPEARBEIDERNE ER også en historie for seg selv. Jeg drar med nordnorske Ingvill ut til hennes frivillige skoleprosjekt i slummen dagen etter. Skolen med det norske navnet Troll gir 120 lutfattige barn skolegang takket være innsamlede midler. Beundringsverdig hva Ingvill og hennes haitiske mann gjør. De gjør virkelig noe, virkeliggjør, mens vi andre bare skriver om det, eller avhender noen sedler.

Jeg blir med ned i et slumområde, vi passerer søppelet og elven der grisene roter rundt, for så å gå inn i brakker der ti mennesker trenger seg sammen i samme rom om natten. Vi møter moren med fire døtre, den eldste ligger lam i rommets eneste seng. Ingvill har tatt dem til seg på skolen, gitt moren og den syke datteren arbeid, og gir de tre yngre søstrene skolegang. Jeg ser den fillete rullestolen stå i skråningen – hver dag må søstrene bære henne ned stien, over søppelelven, gjennom smuget, ut på gaten og opp til skolen.

Ingvill forteller meg at hun også arbeider sammen med ministeren for kvinners rettigheter. På mitt spørsmål om likestilling svarer hun at det her snarere dreier seg om å overleve. Jenter og kvinner har få rettigheter. Gutter og menn tar seg gjerne til rette uten kondomer. I skoleklassen bak oss sitter et par 13-14-åringer som allerede er gravide. Andre er født med aids.

HAITIERNE DØR TIDLIG, men de har skapt mange barn underveis. Halvparten av befolkningen er under 20. Unge, engasjerte, viljesterke og optimistiske.

Siste kveld på gratiskonsert i det franske kultursenterets hage er optimismen til å ta og føle på. Den haitiske stjernen Belo synger for rundt 500 haitiere og noen hvite – han blander Bob Marleys reggae og voodoobeat. Tekstene sier at vanskelighetene nå er over, at framtiden er deres. De unge synger med, klapper og danser så vi nesten går over ende. Når konserten slutter, kommer plutselig et enormt skybrudd. Jeg løper med den kanadiske hjelpearbeideren Lucie nedover gaten, vi blir søkk gjennomvåte, skjorten sitter «kole-kole», skoene surkler. Vi roper av glede, mens søppelet rundt oss renner nedover langs fortauet, og vi kaster oss innunder et tak. Vi søker så ly i en kafé – jeg går inn på det stinkende toalettet, og vrir opp alle klærne. Det er varmt. Vi sitter blant lokalbefolkningen, får servert suppe. I denne tropevarmen blir jeg tørr i løpet av timen. Senere møter vi nettverket, et tjuetalls hjelpearbeidere på en nattkafé. De forteller meg, den nysgjerrige nordmannen, alle hva de gjør der: Belgieren Joris jobber med å utvikle jordbruket, å få Haiti til å bli selvberget. Han setter meg inn i de undertrykkende strukturene her, hvordan de nye frisonene virker negativt. Karen har bursdag og synger for oss, hun jobber med sykehusene. Hennes mann Peter har nettopp laget en dokumentarfilm om tre kvinner som krysser grensen illegalt for å få arbeid. Han lærer dessuten haitiere å lage websider. Andre smiler engasjert og forteller de jobber i Leger uten Grenser. Flere har fått seg haitiske kjærester. De skal være der i flere år.

DAGENS ETTER BÆRER det hjemover. På vei ut gjennom flyplassen må jeg riste av meg tre bagasjebærere som forlanger skyhøye driks, før jeg letter. Jeg er lettet over å dra. Men har en vond følelse – har jeg en slags kjærlighetssorg? Vil jeg tilbake? Vil jeg la mitt liv bli et annet? Vil jeg vekk fra min apollinske bakgrunn, fra medie- og bildekulturens indirekte verden, for så å kaste meg over i Haitis dionysiske liv, over i rusen og sanseligheten – forlate den vestlige rasjonelle og moraliserende verden, det ordnede og moderne Skandinavia, og kanskje kaste meg ut i denne direktheten – dens nød, nytelse, mat og erotikk?

Hjemme i Oslo er tilfeldigvis filmatiseringen av The Comedians med Richard Burton og Elisabeth Taylor på tv-kanalen TCM. Men hotellet i filmen var ikke fra Oloffson, og 70-talls Haiti virker kunstig fremmed. Minner meg om den vestlige filmen A Passage to India der de Andre sees utenfra, og de gode inderne er de som ligner mest på oss.

Jørgen har bodd der i femten år, både i hovedstaden under de politiske kaotiske tilstandene, og i fredeligere Jacmel. Han er både på innsiden og utsiden. Som hans gamle franske kollega Chantal fortalte meg: Jørgen har bokstavelig talt «penetrert» Haiti.

© norske LMD