Omsorg og forviklinger i Provence

Agnès Jaoui (f. 1964) og Jean-Pierre Bacri (f. 1951) har de siste tiårene vært et kraftsentrum i fransk film. Jaoui, som har tunisisk-jødisk bakgrunn, men er født og oppvokst i Frankrike, er skuespiller, manusfor-fatter og filmregissør, ved siden av en karriere som sanger. I 2000 kom De andres smak (Le goût des autres, nominert til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film) og i 2004 Se meg (Comme une image, manusprisen i Cannes). Manus til disse to filmene ble skrevet sammen med ektemannen Jean-Pierre Bacri (født i Algerie, bosatt i Frankrike siden 1962) som har en allsidig og over tretti år lang karriere som skue-spiller bak seg. Jaoui og Bacri var dessuten manusforfattere til Alain Resnais’ spillefilmer på 90-tallet, så vel Ayckbourn-adaptasjonene Smoking og No Smoking (begge 1993) som den vidunderlige syngefilmen En velkjent melodi (On connaît la chanson, 1997, sju César-priser, sølvbjørn i Berlin og Resnais’ eneste gigantiske publikumssuksess), der Jaoui og Bacri også spilte to av hovedrollene. Paret bak den kinoaktuelle Tilbake til Provence (2008) er med andre ord noen man skal forvente betydelige ting av.

Og det er mye godt å si om Tilbake fra Provence. Filmen har mye vittig dialog, flotte bilder, artige forviklinger og et sett av karakterer som utvikler seg gjennom et nettverk av relasjoner til andre skikkelser. Men den reiser også en rekke kritiske spørsmål – om kunstnerisk stringens, ambisjonsnivå og konsekvens.

DEN NORSKE TITTELEN er i en viss forstand presis: Agathe Villanova, feminist-forfatter og aspirerende politiker, vender tilbake til sin barndoms hjemby i Provence for sammen med søsteren Florence å gjøre opp boet etter morens død. Den franske tittelen er regnværs-poetisk, Parlez-moi de la pluie. Det begynner allerede å regne i (og på) fortekstene, og det regner titt og ofte. Regnet er stemningsskapende og enerverende (især for Florence), og det skaper hindringer for filmen-i-filmen.

Stedet er likevel viktigere enn regnet, byen som er fortidens sted for Agathe – en ikke navngitt småby i Provence, opptakene er gjort i maleriske Saint-Rémy og til dels i Avignon. I bakgrunnen troner Les Alpilles, «de små alper». Vi er altså midt i et feriedistrikt, men ferie blir det lite av her. Filmer med «Provence» i tittelen preges som regel av vin, oliven og det gode liv, samt en dose melankoli. I denne filmen er det minst like mye «feelbad» som «feelgood». Ofte balanserer disse mot-polene godt. Men vi får også noen diskutable eksempler på ensidig dominans av «djevelen i maskineriet», og jeg skimter i siste instans en deus ex machina.

La oss betrakte handlingen i lys av personrelasjonene. Det som setter i gang handlingen, er at dokumentarfilmregissøren Michel Ronsard (Bacri) får ideen om å lage et filmportrett om Agathe Villanova (Jaoui), en film som skal inngå i en serie om kvinner med suksess. Kompisen Karim er fødselshjelper til ideen. Karim, av nordafrikansk opprinnelse,¹ jobber som hotellresepsjonist, men lager kortfilmer på si.

Karims relasjon til Agathe er at hans mor, Mimouna, var tjenestepike for hennes mor og tok seg av søstrene Agathe og Florence, og hun jobber stadig for Florence og hennes mann Stéphane. Når Michel og Karim skal ha det første møte med henne sammen, benytter han mot normalt hovedinngangen til Villanova-huset. Det er et ikke ubetydelig anstrøk av herskap/tjener-relasjon over det første møtet mellom Karim og Agathe, på hotellet hennes: Han vil at de skal sette seg ned og prate, hun foretrekker å bli stående og komme til poenget. Dette er en av de beste blant mange gode scener. I konsentrert form viser den mangelen på jevnbyrdighet mellom den sterke feministen og tjenerinnens sønn.

En liten genistrek er ordet omsorg [sollicitude] oppi det hele: Agathe leter etter et presist ord i forrige scene, og så kommer hun plutselig på det under den korte samtalen med Karim – på feil sted. En ironisk gjenlyd av ordet ’omsorg’ ligger latent i flere av de følgende scenene: når Karim stiller henne spørsmål om kvinnekvotering og påstår at hennes omsorg for Mimouna (som trenger advokathjelp mot eks-mannen) er basert på feminisme og ikke respekt for henne som undertrykt. Uansett hvor verdsliggjort, Karim er likevel preget av muslimsk tradisjonalisme, og Agnès Jaoui – selv av innvandrerslekt og en mer reflektert feminist enn sin rollefigur Agathe Villanova – tør lufte problemstillinger som ofte blir feid under teppet. Mimouna på sin side er grunnleggende positiv til Agathe, men ser et sort hull i livet hennes.

Ekteskapet mellom Florence og Stéphane går på halv tolv. Det skjønner vi ikke minst av tre informative scener: Den første, når Stéphane vandrer rundt i hagen og resiterer Kierkegaard om angst og frihet; den andre når filmkameratene kommer på besøk, den tredje når Stéphane vil ha nattakos og Florence fortsetter å lese roman med lykt på hodet. Relasjonen mellom de to søstrene belyses av en fortettet scene ved morens grav. Agathe har hatt en drøm om at Florence har fått spesiell omsorg av moren, men Florence sier overbevisende at det forholdt seg omvendt. Kort tid etterpå får vi filmens store overraskelse: Det viser seg at Florence har et forhold til Michel, og at begge viser sine mest sympatiske sider i dette forholdet. Kan det vare? Bør det vare?
Agathe har også et forhold – Antoine er med fra Paris. Han tildeles en komisk birolle i filmopptakenes første, kaotiske stadium, får ikke den ferien han hadde forventet sammen med Agathe, og drar hjem igjen. Karim har også sitt privatliv: Han lever sammen med Séverine, men søt musikk oppstår med Aurélie på jobben. Oppi det hele får Michel besøk av sin Harry Potter-lignende sønn som han ser to ganger i måneden. Michel føler at hans – ja, omsorg igjen – blir for stykkevis og overfladisk, og attpåtil ringer sønnens kamerat og vil ha han med på motorcross en uke. Mange relasjoner, mange mobiloppringninger på feil tid og sted …

Karim og Michel er motsetningene som tiltrekker hverandre, men vennskapet skal settes på mange prøver. Michel synes Karims spørsmål er uhøflige, og så viser det seg at han har laget en privat liten film der han gjennom ekspressiv montasje framstiller Agathe som kontrollfrik og monster. Etter hvert er det mye ved Michel som irriterer mer enn marihuanarøykingen (første scene) – kort sagt hans desorganiserte og spontanistiske stil i det hele tatt. Karim begynner å ane at noe ikke stemmer, og oppsøker produsenten. Er kontrakten en fiksjon? Når Karim dukker opp på filmingen igjen, er han overraskende omsorgsfull overfor Michel, og innspillingen går på et vis, til det ringer i mobilen igjen …

MICHEL OG AGATHE, Bacri og Jaoui: Hvordan fungerer ekteparet og manusforfatterparet sammen foran kamera, hvordan posisjonerer de seg? I Resnais’ En velkjent melodi, som de sammen skrev manus til, er deres rollefigurer særdeles skeptiske overfor hverandre. Hovedfagsstudent og turistguide Odile Lalande liker dårlig å støte på søsterens gamle venn i Rue de Rivoli. Ubehaget er gjensidig; de lever i hver sin kultur. Omsider finner de et felles tilknytningspunkt – hennes psykosomatiske trøbbel og hans hypokondri. I De andres smak spiller Bacri industribossen Castella² og Jaoui den teaterinteresserte serveringsdamen Manie. De blir kjent gjennom Castellas livvakter, og hans engelsklærer og Bérénice-fortolker Clara som den ukultiverte industrialisten mot alle odds faller pladask for. Etter et overfall blir hun for en stakket stund hans sykepleierske og confidente, som det heter hos Racine.³
I Se meg er Bacri en berømt forfatter og Jaoui sangpedagog for hans datter, som forfatterfaren verken ser personligheten eller talentet til. Men så viser det seg at sangpedagogen er en stor beundrer av farens forfatterskap …

I Tilbake til Provence kommer Jaoui og Bacris skikkelser omsider til en slags forståelse, formidlet over marihuana,⁴ etter mange krangler og viderverdigheter. Verst er det når de drar opp i fjellene for å filme. Alt går galt: Sauer breker, feil batteri, bilen ødelagt, skybrudd. Rekken av ulykker som aldeles ikke kommer alene, går på troverdigheten løs, og det er kanskje den alvorligste innvendingen jeg har mot denne filmen: Det seriøse og det farseaktige ikke henger godt nok sammen. Riktignok ender ulykkesturen i Alpillene med filmens mest bemerkelsesverdige sekvens, hos to bondebrødre som lever hinsides Brussel og les subvengsjons. Men til slutt får vi et dikotomisk motstykke til fjellturens djevel i maskineriet – en deus ex machina-aktig oppsummeringsstafett der det viser seg at stort sett alle blir lykkelige. Sjarmerende utført, men denne frekkheten skulle ha vært jevnere fordelt på scenene.

Man kan spørre seg: Inneholder Agnès Jaouis nye film for mange personrelasjoner? Ikke nødvendigvis, men biperson-galleriet er tallrikt, og de relasjonelle trådene bidrar ikke nok til å videreutvikle hovedkarakterene. Kanskje med unntak av Agathe. Hun defineres først og fremst gjennom sitt dobbelte søsterskap (og et nokså abstrakt politisk engasjement). Den kaotiske dokumentarproduksjonen og møtet med søsteren og fortiden, skaper en emosjonell reaksjon som kommer Antoines telefonsvarer til del. Flott monolog, men Jaoui-regissør har allerede redusert mottakeren av Jaoui-skikkelsens telefonsvarerbeskjed til en tidligere biperson.⁵ Og Michel? Han er en som tar livet både for lett og for tungt, men de to delene av ham kommuniserer ikke godt nok med hverandre, kanskje fordi Jaoui synes å ha tenkt vel mye i tablåer og latt sjangerspørsmålet flyte.

DE ANDRES SMAK var dristigere og sikrere hva angår plot, konstellasjoner og dramatisk utvikling. Den litt overkarikerte Bacri-skikkelsen (det er tydeligvis ikke alle franske industrialister som har diplom fra eliteskoler) vikles inn i et sinnrikt, klassisk lystspill akkompagnert av Racines molltoner, miljøkarikatur samt running gags som engelskundervisningen (jevnfør Godards Bande à part) og den fløytespillende livvakten. Se meg hadde på sin side vel mange ordrike scener, men oppbygningen sto langt på vei i stil med den musikalske tematikken.⁶Det er tydeligvis ikke
alle franske industrialister som har diplom fra eliteskoler

Hva er den nye filmens beholdning? Tilbake til Provence er delvis en seriøs film om røtter og retning i livet, dels en samling muntre og sorgmuntre tablåer, mange av dem med eksepsjonelle fargetoner og -kombinasjoner (især rødt og grønt, rødt og offwhite), ikke minst i kirkegårdsscenen, stasjonsscener og hos bondebrødrene, der et par av bildene er rene malerier. Jaoui har valgt en livsnær, realistisk tematikk og stil med vekt på livets pussigheter.

Omsorgen for skikkelsene er stor. Jeg savner imidlertid en større dristighet i relasjonene mellom enkeltscener (kanskje på bekostning av enkelte personrelasjoner), i det hele tatt en større grad av kunstnerisk, diskursiv dristighet, mer av det Jaoui & Bacri bidro med hos Resnais på 90-tallet, eller det som Arnaud Desplechin kunne oppvise i En julefortelling (2008), der et enda større antall aktører forenes i et slags filmisk symfoni-orkester. På grunnlag av En velkjent melodi og Jaouis musikalske fantasi og Gefühl, skulle jeg ønske at hennes neste film ble et musikkspill.

© norske LMD. Tilbake til Provence (Parlez-moi de la pluie), Frankrike 2008. 98 min. På kino fra 24. april.

Fotnoter:
1 Karim blir spilt av Jamel Debbouze, ikke minst kjent fra Rachid Boucharebs prisbelønte film om nordafrikanere i de frie franske styrker under annen verdenskrig, Indigènes (2006).

2 Vi får et lite ekko av navnet Castella i Tilbake til Provence–en dessert ved navn Casetta som faren ber gutten prøve, men selv i valg av dessert er Michel Ronsard et rotehode.

3 Se for øvrig Kjersti Bales interessante Bourdieu-belysning av De andres smak i Estetikk. En innføring, Pax 2009, s. 81–82.