Uroens geopolitikk

På samme måte som det forut for de fleste større jordskjelv forekommer betydelig aktivitet i jordskorpen, kan opprørene og protestene som brøt ut over hele verden i 2008 betraktes som en opptakt til dagens økonomiske uro. Viktigst blant disse var matopprørene i mer enn tolv land i april-mai, etter den plutselige prisveksten på matvarer. Selv om de ikke var direkte knyttet til krisen i september, kan de ses som et forvarsel om det som skulle komme, fordi de avslørte vesentlige mangler ved verdensøkonomien.

Det er alltid mange grunner til at uro og konflikt oppstår. Overalt ser vi samfunn som er splittet langs etniske, klassemessige og språklige skillelinjer. Ikke alle land og folk fikk oppleve den enorme veksten som globaliseringen og kredittutvidelsene brakte med seg på 1990- og tidlig på 2000-tallet. Mange fattige ble stående igjen der de var før veksten eksploderte. Men selv om menneskeheten var splittet allerede før den økonomiske krisen slo til i september 2008, har den fått en voldsom innvirkning på millioner av menneskers liv og levebrød. Den har forsterket skillelinjene og i noen tilfeller utløst vold langs dem, omtrent slik trykket i jordskorpen, som forårsakes av jordplatebevegelsene, utløser jordskjelv langs bruddflatene.

VÅREN 2008 BRØT det ut matopprør i Bangladesh, Kamerun, Elfenbenskysten, Egypt, Etiopia, India, Indonesia, Jordan, Marokko og Senegal.¹ Det kanskje voldsomste fant likevel sted på Haiti, der tusenvis av demonstranter stormet presidentpalasset i Port au Prince og forlangte matutdeling. De ble møtt av soldater fra regjeringsstyrkene og FNs fredsbevarende styrker. I et lignende sammenstøt i byen Les Cayes lenger sør ble fire mennesker drept i skuddvekslingene mellom demonstranter og FN-soldater. Hendelsene førte til at Haitis statsminister Jacques-Edouard Alexis måtte gå av.

Fra våren 2007 til våren 2008 ble snittprisen på matvarer doblet over hele verden. Dette forårsaket store lidelser for mange hundre millioner mennesker, som enten lever i fattigdom eller er nødt til å bruke mesteparten av sine inntekter på mat. For å forklare den dramatiske prisveksten pekte Verdensbanken på to nøkkelfaktorer: For det første en brå vekst i prisen på olje og naturgass, som trengs i mange deler av landbruket og for å framstille kunstgjødsel. For det andre en stor økning i andelen jordbruksland som ble benyttet for framstilling av biodrivstoff og dermed en nedgang i tilgjengelige landområder til matpro-duksjon.²

I en viss forstand kan dette fenomenet ses som en parallell til det som skjedde på eiendoms- og lånemarkedet i USA – en ikke-bærekraftig prisøkning drevet fram av spekulasjon og forventinger om evig-varende vekst. Siden man forventet at etterspørselen etter drivstoff bare ville øke med årene, virket det fornuftig å bruke stadig mer dyrkbarjord til produksjon av drivstoff. Og med matvarepriser som steg fra dag til dag var det sannelig fristende å holde tilbake forsyninger med tanke på enda større profitt i framtiden. Ikke overraskende resulterte dette i at volden bredte om seg da sultne mennesker ikke lenger var i stand til å betalemens prisene steg uavlatelig.
For dem som opplevde matopptøyene i 2008 på nært hold, vakte de dyp bekymring, ettersom det var lett å se for seg masse-
opprør av det slaget som i tidligere tider har veltet regjeringer. Mulighetene for flere opptøyer «stiller oss overfor noen veldig virkelige og umiddelbare konsekvenser», sa Jamaicas tidligere statsminister P. J. Patterson under G77-landenes møte i Antigua i april 2008. Patterson fortsatte: «Om dere tror at vi er immune mot opptøyer som kan vokse til revolusjoner, så må dere være snille å tenke om igjen.»³ Hadde prisene fortsatt å stige, kunne Pattersons forestillinger om opprør som gikk over i revolusjoner gjerne ha blitt virkelighet. Men da den økonomiske krisen nådde full styrke noen måneder seinere, stupte oljeprisene, og matvareprisene fulgte raskt etter og forhindret ytterligere konflikt.

MEN MATOPPTØYENE var bare en av de formene for økonomisk uro som gjorde seg voldsomt gjeldende i 2008. Da de økonomiske forholdene forverret seg verden over, brøt det også ut protester mot økende arbeidsløshet, mot udugelige regjeringer og mot at behovene til de fattige ikke ble tatt alvorlig. Akkurat som protestene mot høye matutgifter, gjenspeilte disse protestene en kombinasjon av allerede eksisterende betingelser – rotfestet fattigdom, strenge klasseskiller, etnisk diskriminering – og de ødeleggende virkningene av nedgangen i verdensøkonomien. Da folk begynte å miste jobbene sine i stort antall eller ble utsatt for andre økonomiske problemer, langet de ut mot regjeringer, næringsliv og andre de mente var skyld i deres elendighet – og de støtte ofte sammen med tungt bevæpnet politi og pa-ramilitære styrker, som på grunn av sin nære tilknytning til styresmaktene, selv ble angrepsmål.

I India brøt det for eksempel ut voldelige protester i flere regioner i løpet av 2008. Selv om de vanligvis ble omtalt som konfrontasjoner knyttet til etnisitet, religion eller kaste, ble de drevet fram av øko-nomisk bekymring og en gjennomgående oppfatning av urettferdighet. I mai stengte tusener av nomadiske sauegjetere veiene og jernbanen inn til Agra, der Taj Mahal ligger, i et forsøk på å bli tilkjent særlige økonomiske rettigheter. Mer enn tretti mennesker ble drept da politiet skjøt inn i menneskemengden. I oktober brøt det ut vold i Assam nordøst i landet, der en fattig lokalbefolkning motsetter seg en strøm av enda fattigere, og for det meste ulovlige, innvandrere fra nabolandet Bangladesh.⁴

Også over store deler av det østlige Kina forekom det økonomisk-motiverte sammenstøt. «Massehendelsene», som kinesiske myndigheter kalte dem, dreide seg vanligvis om arbeidere som protesterte mot plutselige fabrikkstengninger, manglende betaling eller ulovlige ekspropriasjoner. Som voldsutbruddene i India, gjenspeiler den økte hyppigheten av «massehendelser» i Kina både de allerede eksisterende for-hold og de bitre virkningene av nedbremsingen i verdensøkonomien. I Kinas tilfelle er den viktigste nedarvede faktoren den enorme forskjellen i formue og inntekt mellom den urbane middelklassen og den fattige landsbygda. I tidligere år, mens økonomien blomstret, kunne fattige arbeidere fra landet flytte inn til byene og finne arbeid i fabrikker som produserte for det utenlandske markedet, men nå når eksporten stuper, har mange fabrikker stengt og tilreisende arbeidere i et antall som anslås å være 20 millioner, står uten jobb. I altfor mange tilfeller stenger sjefene fabrikkportene og forsvinner uten å gi arbeiderne sine full lønnskompensasjon, noe som framprovoserer spontane protestaksjoner og opptøyer.⁵

I DESEMBER 2008 hadde den økonomiske krisen nådd full styrke og episentret for spontane protestaksjoner og voldeligheter hadde flyttet seg fra utviklingslandene til Vest-Europa og det tidligere Sovjetunionen. I disse områdene er det frykten for langvarig arbeidsløshet som har drevet fram protestene, sammen med avsky mot regjeringenes utilbørlige opptreden og udugelighet, samt en følelse av at «systemet», uansett hvordan det defineres, ikke lenger er i stand til å oppfylle behovene og forhåpningene til en større del av befolkningen.

Et av de første opprørene i denne nye bølgen fant sted i Hellas 6. desember 2008 da politiet i Aten skjøt og drepte en 15 år gammel skolegutt under en opphetet krangel i et folksomt område i byen. Selv om regjeringen seinere gikk ut med en offisiell unnskyldning for drapet og tok ut tiltale mot den involverte politibetjenten, brøt det ut opptøyer de neste seks dagene i Aten og andre større byer. Selv om demonstrasjonene delvis var drevet av sinne over det massive politinærværet i områder der ungdom ferdes, gjenspeilte de også en ekte følelse av fortvilelse over de unges økonomiske framtidsutsikter – også for de høytutdannede. Unge demonstranter uttrykte frustrasjon over manglende jobbutsikter, et radbrukket utdanningssystem, det strenge klassesystemet og offentlig korrupsjon.⁶ En av demonstrantene uttalte til og med at drapet på den unge gutten hadde gitt ungdommen en anledning til å ta opp disse andre spørsmålene. Han forklarte det slik: «Vår generasjon står foran en tøffere framtid enn det foreldrene våre opplevde. Noe slikt har ikke skjedd før, for vanligvis blir ting bare bedre.»⁷

Opptøyene i Athen var knapt stilnet av, da en flom av voldsomme protester brøt ut i Russland – her ble de utløst av økningen i tollsatsene på importerte brukt-
biler. Ordningen var innført av statsminister Vladimir Putin for å beskytte en utsatt hjemlig bilindustri mot handelen med japanske bruktbiler, og andre i landet som foretrakk importbiler framfor de dyrere rus-siskproduserte bilene. I Vladivostok og 30 andre byer gjennomførte bilister ulovlige demonstrasjoner for å protestere mot de høye importavgiftene, og i noen tilfeller blokkerte de også hovedveiene.

VED INNGANGEN TIL 2009 hadde økonomisk motiverte protestaksjoner av denne typen spredd seg til flere områder i Øst-Europa. Fra 13. til 16. januar var det demonstrasjoner mot regje-ringene i Latvias hovedstad Riga, Bulgarias hovedstad Sofia og Litauens hovedstad Vilnius – alle med voldsomme sammenstøt mellom demonstranter og politi. Disse hendelsene ble utløst av forskjellige fakto-rer, men de gjenspeilte alle uro over sammenbruddet i verdensøkonomien, sinne over jobber og goder som går tapt og manglende tillit til de sittende regjeringenes evne til å snu situasjonen.
Selv om de fleste av disse protestaksjonen er utløst av en plutselig hendelse – stengningen av en fabrikk, kunngjøringen av en regjerings innstramningstiltak, en økning i kollektivprisene – så er også systemfaktorer i spill. Verdenssamfunnet har opplevd flere alvorlige tilbakeslag siden andre verdenskrig, men har alltid kommet seg igjen i løpet av et år eller to og fått veksten i sving igjen. Denne gangen finnes det derimot en omfattende tvil om hvorvidt en bedring vil komme snart og om den – når den endelig kommer – vil resultere i en heftig vekst som vil løfte hele verdens befolkning.

Krisen i verdensøkonomien har ført til at Pakistan står overfor omfattende sosiale og økonomiske problemer. Selv om offisielle amerikanske talsmenn i sikkerhetsspørsmål har en tendens til å legge skylden for Pakistans aktuelle problemer på Al-Qaida eller Taliban, peker andre observatører på landets stadig dårligere økonomiske situasjon. «Pakistans lille, men politisk sett mektige middelklasse er blitt slått ut av sammenbruddet i landets aksjemarked», skrev Harvard-historikeren Niall Ferguson i bladet Foreign Policy. «I mellomtiden stirrer en stadig økende andel av landets enorme befolkning av unge menn arbeids-løsheten i hvitøyet. Det er ikke akkurat en oppskriften på politisk stabilitet.»⁸

Lignende farer lurer i mange av de oljeproduserende landene som tjente enormt på de høye oljeprisene i tiden før krisen, men som har opplevd en brå nedgang i nasjonalinntektene siden i fjor sommer. Når prisene er høye kunne regjeringene i disse landene belønne lojale deler av befolkningen med rundhåndet offentlig forbruk og avskrekke dissidenter ved å koste på seg mektige internasjonale sikkerhetsstyrker. Men nå, når oljen går for under halvparten av rekordprisene for ett år siden, er disse regimene i mye dårligere stand til å belønne allierte og finansiere sikkerhetsstyrker. Når resten av befolkningens inntekter også skrumper inn, er sannsynligheten for intern uro nødt til å øke.

DAGENS ØKONOMISKE krise setter stadig flere mennesker utenfor arbeidslivet og fratar dem dermed midlene til å skaffe seg mat. I en omfangsrik rapport som ble lagt fram for G20-landenes finansministermøte i mars i år, forutser Verdensbanken at krisen vil skyve ytterligere 46 millioner mennesker ut i fattigdom i 2009 og utsette dem for større fare for feil- og underernæring.⁹ Rekordtørke i Argentina, Australia, det nordvestlige Kina, det vestlige USA og deler av Midtøsten gjør at matforsyningene også er presset. Under disse omstendighetene er det ikke urimelig å forvente spontane utbrudd av sinne og panikk når sultne mennesker ikke er i stand til å skaffe nok mat til seg selv og familiene sine.

Det grunnleggende bildet er tydelig nok: Fortsatt økonomisk nedgang sammen med allerede eksisterende splittelser og en voksende følelse av at de eksisterende systemene og institusjonene ikke er i stand til å få ting på rett kjøl, er allerede i ferd med å lage et potensielt dødelig brygg av frykt, redsel og raseri.

Oversatt av K. E. V.

Fotnoter:
1 Se for eksempel Bob Davis og Douglas Belkin, «Food Inflation, Riots Spark Worries for World Leaders,» Wall Street Journal, 14. april 2008, og Marc Lacey, «Across Globe, Empty Bellies Bring Rising Anger,» New York Times, 18. april 2008.

2 World Bank: Global Economic Prospects 2009: Commodities at Crossroads (Washington D. C.: World Bank 2009) s. 61-63.

3 Sitert i «The Food Crisis: How Bad Can It Get?» BBC Caribbean.com, 30. April 2008, elektronisk versjon tilgjengelig på www.bbc.co.uk 5. april 2009.

4 Se Heather Timmons, «Protesters Sweep India in a Season of Unrest», New York Times, 29. juni 2008, og «Body Count: Assam's Largest Tribe Goes to War with Its Muslims», The Economist, 9. oktober 2008. Elektronisk versjon tilgjengelig på www.economist.com 14. februar 2009.

5 For bakgrunnsstoff se Ian Johnson og Andrew Batson, «China's Migrants See Jobless Ranks Soar», Washington Post, 3. februar 2009. (…)