«Hva skjedde med familien vår?»

Francis Ford Coppolas argentinske indie-film Tetro forteller historien om Angelo og Bennie (Vincent Gallo og Alden Ehrenreich), sønn av den berømte Carlo Tetrocini (Klaus Maria Brandauer), en berømt orkesterleder som både er arrogant og ondskapsfull. Angelo forlot familien ti år tidligere og dro til Buenos Aires, hans fars fødeby, for å bli forfatter. Siden har han ikke gitt tegn til liv. Bennie som alltid har sett opp til sin storebror, drar til Buenos Aires like før sin 18-årsdag og dukker plutselig opp hos han som nå kaller seg Tetro. Sistnevnte bor sammen med Miranda (Maribel Verdu) i bohem-bydelen La Boca. Han er rasende over forstyrrelsen fra lillebroren, siden han fortsatt skjuler sine røtter. Dessuten har Tetro gitt opp skrivingen etter at han ikke klarte å fullføre familiesagaen som skulle vise at han var en like stor kunstner som sin forhatte far. Filmen er i svart/hvitt, med noen ballettsekvenser i farger, inspirert av Michael Powells Hoffmanns eventyr.

– AUTEUR-IDÉEN VAR at filmens forfatter (auteur) også skulle forfatte manuset. Det er ofte tilfellet hos deg, men det er bare den femte gangen at du selv filmer ditt eget originalmanus. Er dette noe du ønsker å gjøre mer på dette stadiet i din karriere?

– Da jeg begynte, ville jeg skrive alt, ikke bare manuset, men også fortellingen. Til å begynne med ville jeg være dramaturg, og jeg hadde inntrykk av at man ikke skrev nok manus, fordi man først og fremst filmet adaptasjoner. Selvfølgelig har dette ført til glimrende filmer, men likevel spør man om den neste filmen til auteur-regissører som Woody Allen eller Tamara Jenkins: «Hva vil den handle om?» For meg kan dette være en virkelig utfordring. Siden det dreier seg om en historie som aldri har blitt lest eller solgt, vet du aldri om folk vil komme for å se den.

– Da jeg var yngre og ville lage The Conversation (1974) etter The Rain People (1969), fant jeg ingen som ville finansiere den, derfor gikk jeg med på å lage Gudfaren (1972), etter en bestselger. Filmen var så suksessfull at den gjorde meg til noe jeg aldri hadde forestilt meg: en Hollywood-regissør. Etterpå gjorde jeg mange ting for å tjene mye penger, for å være i posisjon til å lage filmene jeg drømte om, å finansiere dem selv om det skulle være nødvendig.

– Nøkkeladjektivet i auteur-tanken slik den ble praktisert av nybølgeregissørene, er «personlig». Hvis du lager en personlig film, er manuset et slags spørsmål filmingen svarer på. I Youth Without Youth (2007) grep jeg ikke fullstendig de sofistikerte ideene i historien til Eliade, men de interesserte meg, og med en gang filmen var ferdig, trodde jeg at jeg hadde forstått dem. Med Tetro var det personlige ting som jeg ikke forsto, og som jeg ville forstå bedre gjennom å gjøre denne filmen.

– Som i Youth Without Youth klarer ikke rollefiguren Tetro å fullføre det han har begynt å skrive.

– Din bemerkning sier utvilsomt noe om meg. Selv om jeg har levd et vidunderlig liv, er det noe i meg som sier at jeg ikke har lykkes å gjøre det jeg ville. Jeg laget disse to filmene av personlige grunner, ikke kommersielle, som et svar på det iherdige ønsket jeg hadde i min ungdom om å skape noen lidenskapelig og rørende, noe som viser mennesker i uutholdelige, følelsesladde situasjoner. Den eneste måten å gjøre dette når du har fått litt mer erfaring, er å stupe ned i de mystiske dybdene i din sjel og, selvfølgelig, oppløse dem gjennom å lage din nye film. Og jeg tror at i denne nye fasen, har jeg rett til å gjøre det.

– Hvorfor klarer ikke Tetro å skrive ferdig stykket sitt?

– Det er som med Dominic [Matei] og hans store verk.¹ Verkets avslutning er uløselig knyttet til avslutning på hans eget liv. Hemmeligheten han forsøker å trenge inn i, har å gjøre med en uløst skrekk i ham selv. Tetro alluderer her til asylet, når han sier: «Min far var kunstner, men han visste ingenting om å være far.»

– Det er en familiehemmelighet. Hvis de ikke uttales, kan familiehemmelighetene påvirke de kommende generasjonene.

– De eksisterer, innesperret halvveis mellom kjærlighet og hat. Hva ønsker Bennie, den yngste broren når han drar til Buenos Aires? Han vil se broren han beundret bli beundret av alle og være helten han var for ham i deres barndom. Men han finner en bitter mann, som er ute av stand til å skrive. Bennie ønsker at de skal være sammen, som Henry og William James eller Aldous og Julian Huxley – to vidunderlige brødrepar som beundres av alle. For å få til dette må han redde broren sin. Men Bennie klarer ikke å skrive slutten på stykket fordi det setter ord på en sannhet han ikke kan forstå.

– I et flashback ser vi at faren deres, Carlo, hadde en mislykket storebror, som han ydmyker. Forsøker ikke Bennie å frigjøre seg fra historien til Carlo og Alfie gjennom å redde Tetro?

– Gjennom en sekundær rollefigur, Alfie, stiller denne historien filmens sentrale spørsmål: Hva skjedde med familien vår? Har ønsket om å se noen du elsker ha mindre suksess enn deg vært til stede i alle familier siden Kain og Abel? Kan det gå fra den ene generasjonen til den andre som i Orestien?

– Hvorfor spilles både Alfie og Carlo av Klaus Maria Brandauer?

– Det var bare et forslag. Det ville falt i fisk dersom Brandauer, som mente det gjorde rollen viktigere, ikke hadde likt det.
– Det var altså en del av oppdagelsesprosessen, fordi spaltningen også sier noe?

– Man ser seg selv i sin bror. Jeg har en storebror, og noen ganger ser jeg på ham og sier til meg selv: «Jeg er skremmende lik ham.» Eller: «Stemmen min er som hans i telefonen.» Vi kommer fra samme rot. Relasjonene er mer lidenskapelige med de du ligner og liker, men som du er uenige med. Det er problemet til palestinerne og jødene – de er søskenbarn. Ingenting er verre enn fiender innenfor samme familie. Hver familie har denne typen hemmeligheter, følelser som varierer mellom kjærlighet og hat.

– En annen kursendring i arbeidet med filmen var at rollefiguren Alone ble til en kvinne.

– Det fantes en viktig chilensk kritiker som brukte dette pseudonymet, men jeg ville ikke imitere ham. Så da jeg mistet Javier Bardem, som var tiltenkt denne rollen, fikk jeg ideen om å gjøre kritikeren til en kvinne med dette navnet, men denne rollen var basert på den argentinske kritikeren Victoria Ocampo.

– På slutten av Tetro sier hun: «Jeg trenger ikke lenger din godkjennelse.» Det er så grunnleggende for Bennie. Og det er historien til Francis – jeg er alle rollefigurene. Jeg ville lage filmkunst, men jeg drømte aldri om så mye berømmelse og anerkjennelse som jeg har fått. Så til slutt åpner Bennie øynene, han er forfatter, kledd i hvit dress, han tildeles Glacier-prisen, oppnevnt etter Pablo Neruda. Og du får 50 000 dollar. Alle vil hylle deg, gi deg Oscar. Alt Bennie ville var at hans bror skulle lykkes, men Tetro er visere enn Bennie. Han avviser Glacier-prisen. Enkelte gjør det. Folk spør seg: Hvorfor tok ikke George C. Scott imot Oscaren for Patton? Brando for Gudfaren? Hvor nektet Sartre å ta imot Nobelprisen? Tetro har forstått at man ikke kan leve livet ut fra hva de andre tenker.

– BENNIE HAR ET flashback der han ser dukken Olympia bli partert i Hoffmanns eventyr, kanskje for å si ham noe på en unnvikende måte. Og deretter spiller du ballettscenen om igjen.

– Tetro tok med Bennie for å se Hoffmanns eventyr da han var liten. Bennie sier: «Hver gang jeg tenker på Hoffmanns eventyr, tenker jeg på deg.» Når han leser brorens stykke, forestiller han seg at det var fortalt slik. Vi har egentlig ikke iscenesatt Hoffmanns eventyr, vi har plassert våre rollefigurer inn i en ballett slik at når man ser scenen i stykket Tetro skriver, så ser man de som om de var Hofmanns fortellinger.

– Og historien om Olympia som parteres av Coppelius og vismannen, er historien om Naomi, kjæresten Carlo stjal fra Tetro?

– Mennene må idealisere kvinnene sine som sjarmerende, dansende dukker, men når de ikke gjør det de ønsker, forsøker de å ødelegge dem. Og Naomi ødelegges: Hun tar en overdose og faller i koma. Menn som Carlo, som har denne magnetiske virkningen på kvinner, elsker å bevise den: «Jeg kan få hvilken kvinne jeg vil. Ta med venninnen din til meg, hvis jeg vil, stjeler jeg henne i neste sekund.» Dette er ting som skjer i virkeligheten. For det andre kan du si at på grunn av den fryktelige ulykken da Tetro kjørte, har han mistet farens kvinne, kvinnen han elsket. På en underlig, bisarr måte, slik som skjer i familier, er det å stjele jenta på en skjødesløs måte en slags hevn.
– Coppelius klinger som Coppola, men jeg forestiller meg at dette har mer å gjøre med din personlige og kunstneriske forbindelse til Michael Powell?

– Nei, det finnes mye familiemytologi bak Coppelius. Du vet at i alle disse filmene finnes det en stor grad av virkelige ting, men også fullstendig oppdiktede ting – som jeg har sagt, jeg spiller alle rollefigurene. Det finnes mye av meg i broren, faren, onkel Alfie og i Bennie. Jeg har en bror, en far, en onkel. Men jeg har kanskje fått faren til å gjøre ting min onkel eller jeg selv har gjort. Alt har mer eller mindre hendt i virkeligheten, men ikke nødvendigvis slik, eller med de samme personene. Men man vet at Coppelius er Coppola.

– Fra en synsvinkel minner ballettsekvensene i farger om Michael Powell, men i svart/hvitt-historien sier du at du er inspirert av Elia Kazans2 svart/hvitt-filmer.

– For meg finnes noen av filmkunstens vidunderligste øyeblikk hos Kazan, som viste skjønnheten til teaterkollektivet Group Theater i New York og overførte den til lerretet. Michael Powell har også vært en stor innflytelse, som Alexander Korda – Four Feathers (1939), The Man Who Could Work Miracles (1936) og The Shape of Things to Come (1936) er filmer min bror tok meg med for å se, så vel som The Red Shoes (Michael Powell, 1948) Hoffmanns eventyr. Sistnevnte roter virkelig med sinnet til et barn på åtte år!

– Angelo Tetrocini forlater familien sin og skifter navn til Tetro, men han fjerner bare «cini». Han klarer ikke å forlate dem helt.

– Og det er umulig. Metaforisk mener jeg at kjensgjerningen at hans far dør og at familien samles i Argentina fordi han ville begraves der han ble født, er en måte å sifølgende: «Du kan forsøke å drepe familien din, fornekte den, men uansett hva du gjør, vil den følge deg overalt.»

– Og scenen med øksa framstår som en allusjon til Dementia 13.3

– Ja, faktisk. Når Tetro kommer tilbake etter å ha forsvunnet fra filmen, ville jeg at tilskuerne skulle være virkelig usikre på hva han kom til å gjøre. Faktisk slår han med øksa på vinduskarmen for å få oppmerksomhet fra broren. Men jeg liker denne litt gotiske touchen. Hvem vet, han kan forvandle seg til en seriemorder og drepe alle sammen?

– Alle spiller en rolle, også Miranda. Hun var hans terapeut, men hun klarte ikke å redde ham.

– Hun klarte det ikke fordi hun gjorde det mange terapeuter og foreldre gjør med de beste intensjoner. Hennes replikk sier det: «Vi ønsker alle at du lykkes. Din bror, meg, alle vennene dine.» Hun tror han vil bli frisk hvis han har suksess, men han sier til henne: «Du snakker om det min bror og mine venner tenker, men jeg vil konsentrere meg om det jeg tenker. Hvis det fantes én person som kunne kurere deg, hvem ville det være?» I den siste scenen forstår hun at han bare trenger hennes kjærlighet.

– De reddes alle tre av det faktum at de utgjør en familie. Men det er ikke samme familie som i begynnelsen.

– Det finnes en familie du får, med sine skjelletter i skapet, og en familie du velger. Det kan være den samme familien, men det er det du som bestemmer. Det er det samme temaet som i The Rain People. Implisitt forstår man også i sexscenen at Miranda er gravid.

– HAR DU INNTRYKK av å ha funnet svarene på spørsmålene dine i skrivingen og filmingen av Tetro?

– Jeg har lært mye, også noe nokså mystisk. Jeg forstår nå litt bedre hvorfor jeg følte meg forlatt da jeg var 14. Jeg var lamslått. Da puberteten startet, var jeg svært isolert – ingen sa noe til meg. Jeg var i stor grad overlatt til meg selv, jeg hadde et knust hjerte. Jeg forsto ikke det jeg følte i denne perioden, men etter hvert som fortellingen skred fram, husket jeg at manuset mitt dreide seg om en yngre bror som spurte sin storebror: «Hvorfor forlot du meg?»

– Historien til deg og din bror har blitt fortalt på en bestemt måte, og du oppdaget at det fantes en annen mening.

– Ja, min storebror hadde en stor plass i Rusty James – en storebror man beundrer som en legende. Må han leve opp til legenden eller, som Tetro sier, har han rett til å velge sin vei og nekte prisen hvis han vil? Det som interesserer meg er når slutten på din tekst eller din film er det du ikke kan behandle, fordi det vil definere den fullstendig. Du kan ikke gå til endes, men du forsøker uavlatelig.

© Cahiers du Cinéma/norske LMD.
Oversatt av R.N.

1Forfatteren Dominic Matei (Tim Roth) er hovedpersonen i Youth Without Youth. Red. anm.

2Elia Kazan (1909–2003), tyrkisk-amerikansk regissør kjent for filmer som A Streetcar Named Desire (1951) og Gentleman's Agreement (1948). Red. anm.

3Coppolas gjennombrudds film fra 1963. Red. anm.