Kapitalisme og influensa

Da hordene av nordamerikanske studenter vendte hjem fra vårferien sin i Cancun i år, hadde de en usynlig men dyster suvenir i bagasjen. Den meksikanske svineinfluensaen, en genetisk kimære som sannsynligvis ble unnfanget i den avføringssumpen som en industriell grisefarm er, truer plutselig med å gi hele verden feber. De første utbruddene i Nord-Amerika viser en infeksjonsrate som allerede forflytter seg hurtigere enn den forrige offisielle pandemiske influensaen, Hong Kong-syken i 1968.

Svineviruset har stjålet rampelyset fra vår offisielt utpekte morder – det ellers så kraftig muterende H5N1, også kjent som fugleinfluensa – og det utgjør en trussel av ukjent omfang. Riktignok ser det ut til å være mye mindre dødelig enn SARS i 2003, men siden det er en influensa kan det bli mer langvarig og mindre tilbøyelig til å vende tilbake til sin hemmelige hule.

Siden vanlig sesonginfluensa, influensa type A, tar livet av én million mennesker hvert år, vil selv en beskjeden økning i virulens («hissighet»), særlig om den pares med høy forekomst, kunne forårsake massedødsfall på linje med en stor krig.

I mellomtiden har et av de første ofrene blitt den trøsterike tiltroen, som det så lenge har blitt preket om i benkeradene hos Verdens Helseorganisasjon (WHO), til at pandemier kan begrenses gjennom raske reaksjon fra medisinske byråkratier, uavhengig av kvaliteten på det lokale helsevesenet.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

SIDEN DE FØRSTE dødsfallene av H5N1 i Hong Kong i 1997, har WHO med støtte fra de fleste nasjonale helsetjenester gått inn for en strategi som fokuserer på å identifisere og isolere en pandemisk virusstamme innenfor dens lokale utbruddsradius, for deretter å dynke befolkningen grundig med antivirale medikamenter og vaksiner (dersom det finnes).

En hær av skeptikere har med rette trukket denne tilnærmingen med motangrep på viruset i tvil. De har påpekt at mikrober nå kan fly verden rundt (nokså bokstavelig når det gjelder fugleinfluensaen) raskere enn WHO og lokale myndigheter kan reagere på det første utbruddet. De har også påpekt den primitive, ofte ikke-eksisterende overvåkningen av kontaktflaten mellom menneske- og dyresykdommer.

Men de mytiske fortellingene om modig, forebyggende (og billig) intervensjon mot fugleinfluensa har vært uvurderlig for rike land som USA og Storbritannia som heller vil investere i sine egne biologiske Maginot-linjer, enn å øke hjelpen til epidemiske frontlinjer på andre kontinenter dramatisk – såvel som for Big Pharma, legemiddelgigantene, som har slåss mot krav fra den tredje verden om allmenn, offentlig framstilling av livsviktige antivirusmedisiner som Tamiflu fra Roche.

WHO og amerikanske helsemyndigheter (Centers for Disease Control and Prevention, CDC) står for en pandemiberedskap uten store nye investeringer i overvåkning, vitenskapelig og regulerende infrastruktur, grunnleggende forebygging og global tilgang til livsnødvendige medisiner. Svineinfluensaen kan uansett vise at denne beredskapen stiller i samme klasse for risikoforvaltning gjennom pyramidespill som AIG-derivater og Madoff-verdipapirer.

Det er ikke det at varslingssystemet for pandemier ikke har virket; det finnes simpelthen ikke, verken i Nord-Amerika eller EU.

Kanskje er det ikke overraskende at Mexico mangler både kapasitet og politisk vilje til å overvåke utviklingen av husdyrsykdommer og deres virkninger på folkehelsen. Men situasjonen er ikke stort bedre på den andre siden av grensen, der overvåkingen er et mislykket lappeteppe av statlige ansvarsområder og der de store husdyrprodusentene behandler helsereguleringer med den samme forakt som de håndterer arbeidere og dyr.

Storkonsernenes industrialisering av husdyrproduksjonen har brutt Kinas naturlige monopol på influensautvikling

Tilsvarende har ti år med viktige advarsler fra forskere på feltet ikke ført til at avansert virusteknologi er blitt overført til landene der sannsynlige pandemier vil oppstå. Mexico har verdensberømte sykdomseksperter, men måtte sende prøvene sine til et laboratorium i Winnipeg (som har en befolkning som er mindre enn tre prosent av Mexico City), for å få identifisert influensavariantens genom. Dermed mistet man nesten en uke.

Men ingen var mindre på vakt enn CDC, de berømmelige sykdomskontrollørene i Atlanta. Ifølge Washington Post fikk de ikke greie på utbruddet før seks dager etter at den meksikanske regjeringen hadde begynt å iverksette krisetiltak. Avisen rapporterte at «to uker etter at utbruddet ble bekreftet, befinner det forebyggende helsevesenet i USA seg fortsatt stort sett i mørke om hva det er som foregår i Mexico.»

Det finnes ingen unnskyldninger. Dette er ikke noen «svart svane» som slår med vingene. Det sentrale paradokset med denne svineinfluensaen er faktisk at selv om den kom fullstendig uventet, så var den nøyaktig forutsett.

FOR SEKS ÅR SIDEN hadde tidsskriftet Science et hovedoppslag (skrevet av den beundringsverdige Bernice Wuethrich) som viste at «etter år med stabilitet har det nordamerikanske svineinfluensaviruset hoppet på et utviklingsmessig hurtigspor».

Etter at svineinfluensaen H1N1 ble identifisert ved begynnelsen av Depresjonen, har viruset bare beveget seg ørlite bort fra sitt opprinnelige genom. Men så i 1998 var helvete løs.

En sterkt sykdomsframkallende virusstamme begynte å ta livet av sugger på en industriell grisefarm i North Carolina og nye mer hissige varianter begynte å dukke opp nesten årlig, inkludert en underlig variant av H1N1 som inneholdt de indre genene til H3N2 (den andre type A influensaen som spres mellom mennesker).

Forskere som Wuetrich intervjuet, var bekymret for at en av disse hybridene kunne bli en menneskeinfluensa (pandemiene i 1957 og 1968 antas begge å ha oppstått som en blanding av fugle- og menneskevirus i gris), og de ba innstendig om at det måtte opprettes et offisielt overvåkningssystem for svineinfluensa. Henstillingene gikk selvfølgelig hus forbi i Washington, der man var rede til å kaste bort milliarder på forestillinger om bioterrorisme, mens opplagte farer ble oversett.

Hva forårsaket det økte tempoet i utviklingen av svineinfluensaen? Sannsynligvis det samme som har lagt til rette for reproduksjon av fugleinfluensa.

Virologer har lenge trodd at det intensive jordbrukssystemet i Sør-Kina – en voldsomt produktiv økologi av ris, fisk, griser, tamme og ville fugler – er den viktigste drivkraften i influensamutasjoner: både i det som kalles «antigen drift», som følger årstidene, og «antigen skift», som oppstår med ujevne mellomrom. (Sjeldnere kan det skje et direkte hopp fra fugler til griser og/eller mennesker, slik som med H5N1 i 1997.)

Men storkonsernenes industrialisering av husdyrproduksjonen har brutt Kinas naturlige monopol på influensautvikling. Som mange forfattere har påpekt, har dyrehold de siste tiårene blitt forvandlet til noe som ligner mer på petrokjemisk industri enn den lykkelige familiegården som avbildes i skolebøker.

I 1965 var det for eksempel 53 millioner amerikanske griser fordelt på mer enn én million gårder. I dag er 65 millioner griser konsentrert på 65 000 anlegg og halvparten av grisene holdes i gigantanlegg med 5000 dyr eller mer.

Dette har i bunn og grunn vært en overgang fra gammeldagse grisebinger til digre ekskrementhelveter, som man aldri før har sett i naturen, med titusener og sågar hundretusener av dyr med svekket immunforsvar, som kveles i varme og møkk, mens de i rasende fart utveksler smittestoffer med sine medfanger og sitt lidende avkom.

Den som har kjørt gjennom North Carolina eller Milford i Utah, der Smithfield Foods’ anlegg hver produserer mer enn én million griser i året, sammen med hundrevis av sjøer fulle av giftig møkk – vil umiddelbart forstå hvor grunnleggende agrobusinessen har tuklet med naturens lover.

I FJOR GA EN kommisjon nedsatt av the Pew Research Center ut en skjellsettende rapport om «industriell husdyrproduksjon» som framhevet den akutte faren for at «den kontinuerlige sirkulasjonen av virus […] i store bølinger eller flokker [vil] øke sjansene for at det oppstår nye virus gjennom muterende eller rekombinerende hendelser som vil kunne resultere i mer effektiv overføring mellom mennesker».

Kommisjonen advarte også om at uforsiktig bruk av antibiotika i grisefabrikker (et billigere alternativ til kloakksystem eller humane forhold) forårsaker økning i resistente stafylokokkinfeksjoner, mens kloakksøl fører til marerittaktige utbrudd av E. Coli og oppblomstring av pfisteria-algen (den encellede organismen, også kalt «the cell from hell», har drept mer enn én milliard fisk i elveutløpene i Carolina og gjort mange fiskere syke).

Enhver forbedring av denne nye sykdomsframkallende økologien vil måtte konfrontere den uhyrlige makten til husdyrkonglomerater som Smithfield Foods (svin og okse) og Tyson (kylling). Pew-kommisjonen, som ble ledet av tidligere guvernør i Kansas, John Carlin, rapporterte om at storselskaper systematisk hindret dem i deres undersøkelser, innbefattet åpenlyse trusler om å holde tilbake midler fra forskere som samarbeidet med kommisjonen.

Denne industrien er dessuten svært globalisert, og har en tilsvarende internasjonal politisk innflytelse. Akkurat som den Bangkok-baserte kyllinggiganten Charoen Pokphand kunne hindre etterforskning av dens rolle i spredningen av fugleinfluensa i hele Sørøst-Asia, er det sannsynlig at undersøkelsene av epidemiologien til utbruddene av svineinfluensa vil stange hodet i murene til svineindustriens storselskaper.

Det betyr ikke at den rykende pistolen aldri vil bli funnet: I meksikansk presse går det allerede rykter om et influensa-episenter rundt et enormt Smithfield-anlegg i staten Veracruz.

Men det store bildet er viktigere, særlig med den vedvarende trusselen fra H5N1: WHOs mislykkede pandemistrategi, ytterligere forfall i forebyggende helsearbeid verden over, Big Pharma som tviholder på livsviktige medisiner og en industrialisert husdyrproduksjon som er gått økologisk av hengslene og utgjør en verdensomspennende katastrofe.