Kinas apolitiske middelklasse

Sosiolog, direktør for Atliers franco-chinois ved Tsinghua-universitetet i Beijing og forskningsleder ved det statsvitenskapelige forskningssenteret CERI-FNSP. Forfatter av boken La société chinoise vue par ses sociologues (Kinesiske sosiologers syn på det kinesiske samfunn), Presse de Sciences Po, Paris, 2008.
Alle ser ut til å ha store forventninger til den kinesiske middelklassen. Vestlige medier betrakter den som «svanger» med sivilsamfunn, demokrati … og nye markeder. Kinesere flest håper på å bli en del av den, et symbol på modernitet og personlig framgang. Kinesiske intellektuelle og journalister ser på middelklassen som spiren til «politisk bevisstgjøring». Og for kinesiske styresmakter symboliserer den stabilitet, kvalifisert arbeidskraft og rasjonelle, bevisste forbrukere.

Dette nye sosiale sjiktet som oppsto på 1990-tallet, er urbant, velutdannet og kjennetegnes av en «relativ rikdom» (xiaokang) som gir dem mulighet til å ta del i forbrukersamfunnets goder. De har ikke bare tak over hodet og nok mat – noe flertallet av befolkningen i byene allerede hadde i det sosialistiske Kina – men også egen leilighet og bil, og mulighet til å spise på restaurant og reise på ferie.

Hvor stor er så middelklassen? Anslagene varierer enormt, avhengig av hvilke kriterier man legger til grunn. Hvis man begrenser seg til ett kriterium, nemlig inntekt, og tar med uformelle ressurser (kontantbonuser, provisjon, svart arbeid), ligger tallet mellom 300 og 350 millioner. Denne gruppen omfatter alt fra dårlig betalte funksjonærer med nøktern levestandard, men ofte velfylte bankkontoer; små entreprenører og rike forretningsfolk som har lite utdanning og er svært avhengig av lokale makthavere; bønder og migranter fra landsbygda som har slått seg opp, men som ses ned på av byfolk; samt professorer, leger, ansatte i store selskaper og ingeniører. Hvis man legger til flere kriterier, som utdanningsnivå, levesett eller «tilbøyelighet til politisk handling», blir tallet lavere. Antallet med politiske verv er begrenset til noen titalls millioner.

PARALLELT MED framveksten til «xiaokang»-klassen har det oppstått en diskurs der denne klassen omtales som den ideelle samfunnsgruppen, den som kommer til å dominere det kinesiske samfunnet framover. Middelklassens suksess bygger etter sigende på talent, arbeid, utdanning og en stadig streben etter å lykkes. Dette er overbeviste og kravstore, men fornuftige forbrukere av varer med høy merverdi. De er ment å utgjøre fundamentet for den interne etterspørselen, som heretter skal være drivkraften i den kinesiske veksten. Som symboler på «modernitet» med «siviliserte» manerer og ditto atferd fungerer de dessuten som «filter» for de lavere klassenes sosiale mobilitet.

Tilsynelatende identifiserer middelklassen seg fullt og helt med dette bildet. Den har et moralsk syn på økonomien og samfunnet som sådan. I motsetning til «oppkomlingene» (baofahu) bruker medlemmene av middelklassen verken favorisering eller illegale metoder for å lykkes: De er rett og slett hederlige lønnsmottakere med oversiktlige inntekter. I deres øyne er rikdom noe suspekt, fordi man ikke får tilgang til den kun takket være personlige egenskaper.

De har et tilsynelatende nyansert syn på de fattige og migrantene fra landsbygda, og mener at staten bør ta ansvar for dem. Migrantene – som de kun har det til felles med at de lever av arbeidet sitt og er undertrykt av de privilegerte klassene – betraktes som mennesker som fortjener hele samfunnets omtanke. Men en viss paternalisme fører gjerne til en inndeling i to typer fattige: De «ekte», som fortjener hjelp, for eksempel eldre og funksjonshemmede, og de andre, som ikke gjør noe for å «komme seg ut av fattigdommen» og dermed ikke er verdig hjelp fra det offentlige.

Migrantene fra landsbygda bør få støtte fordi de utgjør flertallet i den delen av befolkningen som har mulighet til å rykke opp i middelklassen. De fleste byfolk har allerede trådt over denne terskelen, så det gjelder å gradvis integrere en del av disse (tidligere) bøndene. Men på én betingelse: At de følger «sivilisasjonens spilleregler» og anstrenger seg nok for å bli «ekte» byfolk ved å ta utdanning, være høflige, beherske det nasjonale språket og bli gode medarbeidere og forbrukere. Gjennom å ta utdanning kan de vise sin vilje og evne til å tre inn i middelklassen.

Spørsmålet om integrering av nye samfunnsgrupper i «xiaokang»-sfæren har et høyst politisk aspekt. I motsetning til hva de selv påstår, er middelklassemenneskene privilegerte. Deres nye identitet skyldes at de har monopol på to grunnleggende suksessfaktorer, nemlig høyere utdanning og nettverk. Hva vil skje når migrantene fratar dem dette monopolet?

De mest «framskredne» i middelklassen – det vil si ansatte i mediebransjen, reklamebransjen, høyteknologiselskaper og kunst- og kulturfeltet – ser pragmatisk på det: Hva kan et deltakende demokrati tilføre dem? Helt sikkert ikke ærligere og mer kompetente ledere. Snarere en reell fare for at det blir valgt «nykomlinger» som har lite erfaring fra styre og stell, som er knyttet til mektige lobbyer eller kun er interessert i å styrke sin egen maktposisjon. Et «deltakende demokrati» vil ikke styrke kampen mot sosial ulikhet, det er de store demokratiene India og USA eksempler på. Problemstillingen formuleres omtrent som i Europa på 1800-tallet: Demokrati er en fin ting, men det må innføres gradvis, i takt med at kvaliteten på befolkningen heves. Vent til bøndene blir demos (folk), det vil si … middelklasse.

DEN POLITISKE DEBATTEN dreier seg altså ikke om kvaliteten på politikken som føres. Kinesiske ledere får god medfart. Diagnosen handler snarere om en manglende evne til å gjennomføre den vedtatte politikken overfor et administrativt system som ennå ikke forholder seg til lov og rett. Det er fraværet av en rettsstat som hindrer at samfunnet styres på en rettferdig og effektiv måte, og ikke fraværet av demokratiske valg. Middelklassen er snar til å forsvare sine interesser, og betrakter lov og rett som det ypperste av det ypperste ved samfunnsregulering. Samtidig avviser de å bruke voldelige metoder mot samfunnsgrupper eller politiske retninger som de misliker. Et viktig krav er at det etableres lovlige kanaler for protest, for å sikre en form for sosial representasjon av interesser. Middelklassens kamp for forsvar av rettigheter (weiquan), eiendomsbesitternes kamp og miljøvernernes kamp framholdes som eksempler til etterfølgelse.

Evnen til å la seg forarge er den viktigste drivkraften for de fleste bevegelsene: forargelse over at rettigheter krenkes og juridiske prosedyrer ikke følges; forargelse over selv å ha blitt utsatt for urettferdighet. Protestene er ikke basert på noen kollektiv hukommelse. Utgangspunktet kan være at man tilfeldigvis har oppdaget en forurensingskilde, en konflikt med en byggherre eller eiendomsforvalter, eller rett og slett et brutalt møte med en vekter. Opplevelser der medlemmer av middelklassen oppdager at deres privilegerte status ikke beskytter dem mot vilkårlig behandling. Likevel rokker ikke slike hendelser ved deres generelle tiltro til regimet. De ses snarere som utslag av at de juridiske og moralske prinsippene som utgjør regimets offisielle fundament, praktiseres i begrenset grad.

Middelklassens krav kan være universelle på det retoriske plan – respekt for lov og rett, frihet til å protestere – men de er alltid lokale og avgrensede i praksis. Det kan handle om å få stengt en fabrikk som for-urenser, få skrinlagtt et utbyggingsprosjekt eller ta kontrollen over fellesarealer fra eiendomsforvaltere. I de siste tilfellet handler det ene og alene om økonomi. Parkeringsplasser og butikklokaler leies ut, kjellere blir mot vederlag overlatt til arbeids-givere som innlosjerer arbeidere de, eller til treningssentre som er tilgjengelige for betalende beboere. I alle tilfeller handler det utvilsomt om å forsvare sine egne interesser.

Aksjonsmåtene vitner om samme tankegang. Man skriver under på opprop, danner foreninger, framhever offisielle tekster og kritiserer dem som ikke anvender dem, tyr til media, henter støtte fra politiske personligheter, bruker Kinas ønske om å bli en integrert del av det internasjonale samfunn til å overbevise myndighetene om behovet for modernisering – også av kanalene for protest. Målet er aldri å påberope seg en politisk representasjon, men en sosial eller offentlig representasjon av «folkets interesser».

Bildet stemmer på ingen måte overens med transisjonsteorien som hevder at demokrati er et uunngåelig resultat av økonomisk vekst. Men det samsvarer ganske bra med det vi vet om middelklassen i Vesten. «Den etiske underkastelsen overfor den herskende klassen og ’verdiene’ den står for» kommer særlig til uttrykk i deres «favorittstrategi, som består i å konfrontere den rådende orden med nettopp de prinsippene den forfekter». Kravene handler om «respekt for individet» og dets rettigheter – ikke minst eiendomsretten. Framfor streik og demonstrasjoner foretrekker man pedagogikk, informasjon og foreninger, «en seriell gruppering av individer som er enige om en enkeltsak»¹ – et etisk ultimatum.

KOMMER KRISEN til å endre på dette? Den har en reell, men likevel begrenset innvirkning på sysselsettingen. Det snakkes om tjue millioner arbeidsløse migranter – men av et totalt antall registrerte migranter på 200 millioner, er dette fortsatt lite. Dessuten er det først og fremst de unge som rammes, deriblant seks millioner høyt utdannede. Unge ansatte får ikke fornyet arbeidskontraktene sine, mens andre må godta lønnskutt fra 50 og opptil 70 prosent for å få beholde jobben. Det er iverksatt strakstiltak for å begrense rene oppsigelser.

Det føres en aktiv sysselsettingspolitikk. Det viste det siste møtet i Den nasjonale folkekongressen i mars. Myndighetene anbefalte bedriftene «på det sterkeste» å ikke gi folk sparken og oppfordret dem til å ansette unge med utdanning, om så bare som vektere eller mekanikere.2 Lokale myndigheter og fagforeninger har gått inn for å bistå migrantene ved å finne arbeid til dem og gi dem økonomisk støtte.

Dette fokuset på sysselsetting viser at det føres en politikk i tråd med behovene og problemene til dem som allerede tilhører middelklassen (utdannede byfolk) og mindretallet i byene som ennå ikke har fått tilgang til «relativ rikdom». Det er ikke aktuelt å oppgi ambisjonen om en «middelklassifisering» av samfunnet. Risikoen for at regimet skal møte motstand, er derfor liten. Ikke minst fordi regjeringen legger skylda for krisen på den uhemmede kapitalismen som den alltid har kritisert – selv om regjeringen ikke har kjempet mot den med særlig overbevisning eller effektivitet. Følgende vits sirkulerer for tiden i Beijing: For noen år siden reddet kapitalismen Kina. I dag er det Kina som kommer til å redde kapitalismen.

I denne fasen med «statlig etterspørsel», der behovet for beskyttelse overgår frykten for ustabilitet, er det vanskelig å se hvordan en samfunnsgruppe som er så knyttet til orden, skulle kunne undergrave fundamentet for sin (relative) rikdom – med mindre krisen blir langvarig, forverres og fører til betydelig dårligere levekår. Kaos er lite populært i Kina, ikke bare fordi det kan rokke ved framskrittene som er oppnådd, men også fordi det vekker smertefulle minner (Det store spranget, Kulturrevolusjonen, Den himmelske freds plass). Likevel er det ingen grunn til at de sosiale protestene ikke vil fortsette, eller blir sterkere, i takt med at gapet mellom de vedtatte verdiene og virkeligheten blir tydeligere. Og som vi har sett, å protestere er ikke det samme som å revolusjonere …

Oversatt av G.E.

1Pierre Bourdieu, La distinction. Critique sociale du jugement, Paris, Minuit, 1979, s. 532. (Norsk utgave: Distinksjonen: en sosiologisk kritikk av dømmekraften, Oslo, Pax, 1995.)

2I sin utgave fra 19. mars 2009 har Nanfang zhoumo (Helgen i sør) hele fem artikler om problemene på arbeidsmarkedet for folk med utdanning, hvorav en om et selvmord. (…)