Brasils illusoriske uavhengighet

Mai 2008. Den amerikanske økonomien er i utforbakke. Hva med Brasil? Jo takk, alt går bra. President Luiz Inácio «Lula» da Silva er av den oppfatning at landet hans «opplever et magisk øyeblikk».¹ Etter at bruttonasjonalproduktet (BNP) gikk opp med 5,67 prosent i 2007, er moralen på topp. Det som skjer andre steder er ikke så viktig: Veksten i Brasil kommer til å fortsette «med dagens rytme de neste 15 til 20 årene».²

Oktober 2008. Det internasjonale finanssystemet rakner fullstendig. Hva med Brasil? Ingen grunn til bekymring. «Der borte [i USA] er krisen en tsunami. Hvis den skulle komme hit, vil den ikke merkes annet enn som svake dønninger, ikke en gang kraftige nok til å surfe på,» forsikrer en Hawaii-stemt president Lula i en tale 4. oktober. «Frakoblingen er et faktum,»³ bekrefter Luciano Coutinho, direktør for den nasjonale utviklingsbanken BNDES, som dermed støtter teorien om at veksten til land som befinner seg i «periferien» av det kapitalistiske systemet er blitt uavhengig av svingningene i «sentrum».

TIDSSKRIFTET VEJA

Mars 2009. «Dønningene» er kommet til Brasil. Og med dem en regelrett storm. Banken Bradescos prognoser for BNP-vekst i 2009 stuper: Fra mer enn 4 prosent i juni 2008, synker de til 2,5 prosent i desember, før de raser til minus 0,3 prosent i april 2009. Kredittratingbyrået Morgan Stanley spår til og med at den brasilianske økonomien kommer til å falle med ytterligere 1,5 prosent, den kraftigste nedgangen landet har opplevd siden 1948.⁴

Siste kvartal 2008 falt industriproduksjonen med 19 prosent. Mellom oktober og januar ble 800 000 arbeidstakere sagt opp (nærmere én prosent av den yrkesaktive befolkningen), og da er ikke den uformelle sektoren tatt med i beregningen -– denne sektor sysselsetter omtrent 40 prosent av landets arbeidstakere. En halv million brasilianere lever på ny i fattigdom (for ikke å si ekstrem fattigdom). President Lula har derfor bestemt seg for å bytte ut surfebrett og solbriller med bønnebok og rosenkrans. 6. april måtte han innrømme at det «magiske øyeblikket» er blitt til et mareritt brasilianerne ikke kommer til å våkne fra annet enn ved å «be til Gud om at krisen tar slutt i Europa, USA og Japan». I Financial Times av 11. mars kunne man lese følgende, mer nøkterne, konklusjon: Den økonomiske nedgangen i Brasil «setter punktum for debatten om landets eventuelle immunitet mot en global økonomisk smitteeffekt.» Myten om den økonomiske frakoblingen er hermed død og begravet.

I VIRKELIGHETEN HAR alt de siste femten årene blitt gjort for å øke landets avhengighet av internasjonale økonomiske aktører. Alt, og særlig ved at stadig større deler av landets økonomi er blitt underkastet finanssektoren. Ett av de viktigste og mest karakteristiske trekkene ved denne «finansialiseringen» er at den er blitt satt ut i livet av Brasils to seneste presidenter: den forhenværende fagforeningstoppen Lula og sosiologen Fernando Henrique Cardoso som ønsket å «bygge veien mot sosialismen».⁵

Cardoso – som blant annet hadde studert ved den franske eliteskolen École des hautes études en sciences sociales (Skolen for høyere studier i sosialvitenskapene, EHESS) i Paris – forkastet mot slutten av 1960-tallet teorien om at et land i periferien kunne øke sin økonomiske utvikling ved samarbeid med utenlandsk kapital uten at dette samtidig økte deres avhengighet: «Dominanssystemet dukker opp igjen som en ’intern’ kraft, gjennom de sosiale praksisene til lokale grupperinger og klasser som forsøker å fremme utenlandske interesser.»⁶ Tjue år senere – da han var blitt president (1995–2002), etter først å ha vært finansminister (1993–1994) – oppdaget han at «verden har forandret seg». Dermed forandret han sin analyse også: «Det har skjedd noe som Marx aldri kunne innbilt seg […]: I løpet av kort tid har kapitalen blitt internasjonalisert, og det er i dag overflod av den. Enkelte land kan dra nytte av denne situasjonen. Brasil er ett av disse landene.»⁷

Cardoso var påvirket av noe han mente var en «suksess»: De nyliberale stabiliseringsstrategiene som hadde blitt satt ut i livet i Mexico og Argentina. Derfor ble åpningen for utenlandsk kapital et sentralt element i hans egne strategier: Det dreide seg ikke lenger om å fremme en «autonom utvikling» ved å «bytte ut» import med produksjon, men snarere tvert om å gjøre det enklere for importørene å kvikke opp konkurransen og øke produktiviteten. Derfor begynte Cardoso å arbeide for å tilpasse Brasil til investorenes smak. Tollmurene ble revet ned, valutakontrollen kastrert, grunnloven revidert for å åpne for et ambisiøst privatiseringsprogram (til en samlet sum av 90 milliarder dollar over to presidentperioder).

Importen gjorde et kjempehopp. Den økte med 52,7 prosent fra første til annen halvdel i 1994. Med det resultat at svært mange brasilianske selskap måtte stenge eller slå seg sammen med utenlandske selskap (de utenlandske selskapene var innblandet i 70 prosent av de 1233 fusjonene/oppkjøpene som fant sted mellom 1995 og 1999). Selv skribenter i det svært liberale tidsskriftet Vega var nærmest målløse overfor dristigheten i denne avnasjonaliseringsprosessen: «Sjelden har man i kapitalismens historie vært vitne til en så intens overføring av markedskontroll, i løpet av så kort tid.»⁸
I 2002 gjorde Rubens Ricupero, generalsekretær for det svært seriøse FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD), opp status for denne politikken basert på åpning for utenlandsk kapital. Hans konklusjon kan ikke beskrives som annet enn en kraftig underdrivelse: «De multinasjonale selskapenes kommersielle mål er ikke nødvendigvis de samme som nasjonalstatenes økonomiske mål.»⁹ Ikke nødvendigvis, nei.

Under Cardoso ble landet avindustrialisert, den offisielle arbeidsledigheten ble nærmest fordoblet, og fløy opp til ni prosent, mens veksten i BNP ikke oversteg én prosent. Åpningen av grensene og liberaliseringen av valutakontrollen hadde en pris. Og fakturaen hadde kort betalingsfrist: Handelsbalansen¹⁰ styrtet fra pluss 10,5 milliarder dollar i 1994 til minus 3,5 milliarder knapt et år senere. Da hadde den vært positiv siden 1980. Den forble negativ helt fram til 2000.

Landet ble altså avhengig, og ifølge Cardoso var årsaken som følger: «For å dekke underskuddet trengte vi en konstant tilstrømning av utenlandsk kapital.»¹¹ Dermed ble innsatsen for å tiltrekke seg utenlandsk kapital mangedoblet, til tross for den mer enn tvilsomme påvirkningen dette hadde på den nasjonale økonomien.

Underskuddene var likevel ikke under kontroll. For verken i Brasil eller andre steder var nestekjærlighet investorenes mål. Snarere tvert om. De forventet profitt – fortrinnsvis konsekvent sådan – som i sin tur kunne føre til valutaeksport. Og ettersom de utenlandske investeringene ikke dekket kapitallekkasjen, måtte brasilianerne ty til utenlandsgjelda, som økte fra 150 til 250 milliarder dollar mellom 1994 og 2002.

Omtrent på samme vis som den amerikanske finansmannen Bernard Madoff, som skapte sin formue med et godt gammelt pyramidespill,¹² satte Brasil i verk en «Ponzi-plan» der dagens gjeld skulle betale gårsdagens -– med den konsekvens at den økte morgendagens. En liten forskjell var at Madoff bare svindlet «rike». Den brasilianske regjeringen hadde ikke samme stil: Regningen deres betales av det brasilianske folket, for eksempel gjennom stratosfæriske rentesatser og en alt annet enn gavmild budsjettpolitikk.

Det er jo egentlig logisk: Når økonomien organiseres rundt spekulantenes interesser, er det spekulantenes oppførsel som favoriseres. Flere velstående brasilianere – og dem er det mange av – forsto raskt at nasjonale gjeldsbrev kunne bli en svært lønnsom affære med det aktuelle rentenivået. Og det var ikke få bedrifter som litt etter litt ga opp å investere i produksjon. Med god hjelp av store doser sunn fornuft har denne utviklingspolitikken «à la Cardoso» framfor alt blitt synonym med utvikling av finanssystemet. Mens Cardoso var president økte den interne gjelda med 900 prosent, mens investeringene stagnerte og ble mer og mer avhengige av internasjonale forbindelser, særlig innen teknologisektoren.

CARDOSO VAR IKKE den første som ville «modernisere» Brasil, men han var den mest effektive. Allerede i 1998 var tidsskriftet The Economist mer enn fornøyd: «I løpet av mindre enn fire år har han praktisk talt gjennomført det samme som britiske Margaret Thatcher – som ikke la fingrene imellom hun heller – brukte tolv år på.» Den fremste opposisjonslederen i landet, Lula da Silva, var mindre beundrende. For ham var Cardoso intet mindre enn «den brasilianske økonomiens bøddel».

Derfor var selvfølgelig valget av den forhenværende «røde» fagforeningstoppen som president i 2002 bekymringsfullt for mange. «De utenlandske investorene hadde alltid lurt på hvordan Brasil ville oppføre seg under ledelse av en president med en så klar venstreprofil,» minnes Emilio Odebrecht, arvtaker av industriimperiet med samme navn. Under valgkampen i 1998, da Lula da Silva tapte valget, hadde han gjort det helt klart at «hvis det står mellom å betale renter og skaffe mat til folket, er jeg på folkets side».¹³ Men til syvende og sist, forsikrer oligarken Odebrecht, var valget av Lula «det beste som kunne ha skjedd landet vårt».¹⁴ For til stor overraskelse for enkelte av aktivistene i partiet, ble president Lula ganske snart investorenes og finansmarkedenes yndling. Og de hadde da også gjort sitt for å få ham over på sin side.

På den tiden var Brasil avhengige av å få et nytt lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF). I The Wall Street Journal kunne man 14. august 2002 imidlertid lese følgende: «Lånet fra IMF er strukturert på en slik måte at venstrekandidatene Luiz Inácio «Lula» da Silva og Ciro Gomes, som er meningsmålingenes favoritter, må fortsette den konservative økonomipolitikken til den avtroppende presidenten […].»
Spørsmålet er om ikke president Lula allerede var overbevist om at det «ikke er mulig å styre uten støtte fra oligarkene».¹⁵ Det er fullt mulig. Uansett virket det ikke som om det var en vanskelig beslutning å styre for dem. Økonomen Javier Santiso i OECD var henrykt: «Maktovergangen fra Cardoso til Lula var som sådan en leksjon i politisk eleganse.»¹⁶ De av velgerne som hadde håpet på et brudd med Cardosos politikk var ikke fullt så begeistret over denne finfølelsen.

Visst fortsatte presidenten i talene sine å forsvare ideen om økonomisk uavhengighet. Så da spilte det vel ikke så stor rolle at det var «takket være» sin avhengighet at landet nøt godt av gode internasjonale økonomiske konjunkturer. Kapitalen strømmet til. Fordi «Brasil er blitt sin egen herre».¹⁷

ØKT PROFITT er imidlertid ikke det samme som å bytte modell. Visst økte brasiliansk eksport årlig med 20 prosent i gjennomsnitt mellom 2003 og 2006, noe som foreløpig løste landets problemer med handelsbalansen. Denne økningen i eksporten var imidlertid stimulert av en ny bølge med direkte utenlandske investeringer (DUI), som gikk fra 10 milliarder dollar i 2003 (omtrent to prosent av BNP) til et historisk nivå på 45 milliarder dollar i 2008 (omtrent 3,5 prosent av BNP), med den konsekvens at utviklingen av brasiliansk eksport styrker innflytelsen til utenlandsk kapital.¹⁸
16. januar i år ga den brasilianske presidenten følgende råd til sin bolivianske kollega Evo Morales: Du må «styre for alle», ikke bare «for de fattige». Et råd han selv fulgte med nidkjærhet. For den velferden Brasil opplevde ga ikke bare et pusterom til arbeiderklassen – takket være faktiske sosiale tiltak, som imidlertid kan kritiseres for at de sydde puter under armene på folk – den ble også til et overflødighetshorn for spekulantene.

Valutaimporten knyttet til «eksportboomen» i 2007 blåste opp verdien på den brasilianske realen med omtrent 20 prosent sett i forhold til dollaren, mens statsobligasjoner hadde en årlig rente på 13 prosent. Utenlandske investorer (og brasilianere som hadde kjøpt dollar i utlandet for en billig penge) hadde dermed mot slutten av året et overskudd på over 30 prosent. Da er det vel ikke akkurat overraskende at den interne gjelda kom opp i 1600 milliarder real i januar 2009, med andre ord over 680 milliarder dollar, tre ganger mer enn den brasilianske valutareserven president Lula skryter så mye av. Var det noen som snakket om Brasils økonomiske uavhengighet?

Den eneste suksessen Lula kan sies å ha hatt på dette området er styrkingen av betydningen til de 20 000 brasilianske familiene som sitter på 80 prosent av obligasjonene. Deres inntekter utgjør 30 prosent av det føderale budsjettet. Et budsjett der under fem prosent går til helse og under 2,5 prosent til utdanning.

Ved å godta og videreføre den eksisterende modellen, godtok Lula samtidig denne modellens sårbarhet. En sårbarhet Cardoso også hadde merket, før han kom til følgende nøkterne konklusjon: «Dersom flere milliarder dollar [kan] komme inn i Brasil, [kan] de også forsvinne ut».¹⁹ For i en kriseperiode går periferien fra en avhengighetssituasjon vis-à-vis «sentrums» profittkrav til en fullstendig underkastelse når «sentrum» må likvidere. Og hvis kapitalimporten «ikke nødvendigvis» holder det den lover, fører den massive kapitaleksporten med stor sikkerhet til at landets økonomi blir svekket. Det er avhengighetens paradoks: Man taper når dollarene strømmer inn, og man taper enda mer når de forsvinner igjen.

I løpet av noen måneder førte sammenbruddet i det internasjonale finanssystemet til at den brasilianske betalingsbalansen begynte å lekke som en sil. Det begynte med handelsbalansen. Den hadde sunket siden 2006 – på grunn av oppskrivingen av realen økte importen raskere enn eksporten – og i januar 2009 var det underskudd i handelsbalansen for første gang på 93 måneder. I tillegg var det ikke mye håp i sikte, for IMF spådde at verdenshandelen kom til å synke med elleve prosent i 2009. Under slike forhold ble det vanskelig for Brasil å importere det utstyret landets egen produksjon var avhengig av.

Andelen profitt og dividende som forsvant til utlandet i 2008 var på nærmere 34 milliarder dollar – omtrent tre prosent av BNP – en økning på 50 prosent sammenliknet med 2007 og på 500 prosent sammenliknet med 2003. Også i handelsbalansen var vi i 2008 vitne til det største underskuddet på ti år (28,3 milliarder dollar, eller 2,5 prosent av BNP).

I DAG FRAMHEVER regjeringen i Brasilia sine internasjonale valutareserver på omtrent 200 milliarder dollar for å berolige investorene med tanke på en eventuell risiko for en krise i betalingsbalansen.²⁰ For øyeblikket mener myndighetene at Brasil har stort nok handlingsrom – styringsrenta var på nærmere elleve prosent i mars 2009. Ifølge økonomen Paulo Henrique Costa Mattos kommer imidlertid den kortsiktige gjelda til å nå 600 milliarder dollar.²¹ Mens de fleste landene i verden forsøker å bygge opp massiv gjeld, er det vill konkurranse på markedet for statlige lån: Rentene kommer til å gå opp igjen, og vekten av den gjelda landet har opparbeidet seg innen den tid kommer til å ha sin innflytelse på betalingsbalansen, og dermed kommer den også til å ligge tungt på brasilianernes skuldre.

«Avhengighetsfenomenet» er ikke noe nytt. Allerede i 1969 sa den chilenske utenriksministeren Gabriel Valdés til den amerikanske presidenten Richard Nixon: «For Latin-Amerika har private investeringer alltid betydd, og betyr fremdeles, at de summene som forsvinner ut av landene er flere ganger så store som de summene som investeres. […] Kort sagt vet vi at Latin-Amerika gir fra seg mer enn det mottar.»²²

Historisk sett har flere regjeringer, og ikke bare venstreregjeringer, allerede forsvart mer autonome utviklingsprogrammer, baserte på andre elementer enn import. Slike prosjekter ble kritisert av de som mente disse prosjektene var dømt til å mislykkes fordi de ble ledet av «de nasjonale borgerskapene». For dem fantes kun en løsning: sosial revolusjon. Sosiologen Cardoso var en av dem. Fagforeningstoppen Lula da Silva også.

Dersom sistnevnte virkelig ville gjennomføre «frakoblingen» av den brasilianske økonomien da han ble valgt, burde han kanskje ha valgt en annen løsning enn å følge forgjengerens økonomiske program. Ved å gjøre det, ble han selve symbolet på hamskiftet til en del av den latinamerikanske venstresiden, som OECD-økonom Javier Santiso entusiastisk beskrev som følger: «Uttrykk som ’klassekamp’, ’planøkonomi’ og ’importerstatning’ er byttet ut med andre uttrykk, som ’demokratisk konsensus’, ’institusjonell konsolidering’, ’økonomisk deregulering’ og ’åpning for frihandel’.»

Det er altså med en slik verktøykasse Lula da Silva møter de økonomiske problemene i Brasil. Han ber USA om økt handel, mens han ber brasilianerne om å stramme inn beltet. Og som vi har sett, ber han Gud om at sentrums økonomi tar seg opp igjen. Men hva ber han de utenlandske investorene og privatpersonene bak gjeldsbrevene om? Ingenting, eller svært lite.

Nylig ble den brasilianske presidenten spurt om hvem som var ansvarlig for dagens krise. Svaret hans var: «Det var ikke vi som forårsaket dette problemet, men vi er en del av løsningen.»²³ Virkelig?

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 «Brasil: Lula celebra el ?investment grade? de Brasil», Brasilia, Infolatam, 1. mai 2008.

2 «The delights of dullness», The Economist, 17. april 2008.

3 Jonathan Wheatley, «New economic figures rattle Brazilians», The Financial times, London, 7. februar 2009.

4 Andre Solani og Fabiola Moura, «Latin America may contract 4 prosent, Morgan Stanley says», Bloomberg, 16. mars 2009.

5 Fernando Henrique Cardoso og Enzo Faletto, Dependencia y desarrollo en América latina, Mexico, Zahar, Siglo XXI, 1969.

6 Se over.

7 Intervju med Vinicius Torres Freire, Mais!, São Paulo, 13. oktober 1996.

8 Se Geisa Maria Rocha, «Neo-dependency in Brazil», New Left Review nr 16, juli-august, London, 2002. Der intet annet er oppgitt, er tallene vedrørende «Cardoso-perioden» hentet fra denne artikkelen, som min analyse av denne perioden baserer seg på.

9 Sitert av Geisa Maria Rocha, se over.

10 Verdien av den samlede eksporten minus verdien av den samlede importen.

11 Fernando Henrique Cardoso (med Brian Winter), The accidental president of Brazil, New York, Public Affairs, 2006.

12 Madoff sitter nå i fengsel, anklagd for gigantsvindel (rundt 50 milliarder dollar).

13 Christian Dutilleux, Lula, Paris, Flammarion, 2005.

14 La Folha de São Paulo, 27 janvier 2008.

15 «Lula ataca oligarquias, mas poupa Sarney», O Estado de São Paulo, 6. februar 2009.

16 Javier Santiso, Latin America's political economy of the possible, Cambridge Massachusetts, MIT Press, 2006.

17 Kunngjøring av 13. desember 2005, i anledning en tilbakebetaling til IMF før fristen.

18 Der andre kilder ikke er oppgitt, kommer disse tallene fra Instituto de Pesquisa Econômica Aplicada (IPEA), São Paulo.

19 Cardoso og Winter, nevnte verk.

20 Negativ siste kvartal 2008 for første gang siden 2005, men med et sju ganger så stort underskudd, på 21 milliarder dollar, eller 1,85 prosent av årlig BNP.

21 «A crise econômica e suas consequências para os trabalhadores», Socialismo e liberdade, São Paulo, 16. april 2009.

22 Sitert av Andre Gunder Frank, «Lumpen-bourgeoisie and lumpen-development», Monthly review press, New York, 1972

23 «Latinoamérica elogiada por reacción a crisis global», Latinforme, Buenos Aires, 16. april 2009. (…)