Er norsk dokumentar klar for verden?

Norge har tradisjoner for opplysningsarbeid, utforskertrang og bistand. Vi har i dag en rekke regitalenter på dokumentar, der mange er kvinner. USA mot Al-Arian, regissert av Line Halvorsen og produsert av energiske Jan Dalchow, ble vist for rundt ti millioner mennesker på TV i nærmere femten land. I tillegg ble den vist på femti filmfestivaler og distribuert på kino og DVD. Ikke mange – om noen – norske fiksjonsfilmer kan vise til slik internasjonal interesse.

Kulturdepartementet har den siste tiden møtt en rekke kulturarbeidere i Norge for å diskutere «Kulturløft II». La oss derfor her også bringe fokus på en dokumentarbransje med stort potensial, en bransje som lenge har arbeidet på lavbudsjett, som møtes med skepsis i NRK når den produserer filmer som ikke eksplisitt handler om Norge. Dette er en viktig uavhengig bransje, men den sliter økonomisk og nedprioriteres til fordel for underholdnings-Norge.

Med litt romsligere budsjett er mulighetene til stede for at en rekke norske dokumentarister kan hevde seg internasjonalt – noe årets vinner i Grimstad, Human, har vist. Det er ikke vanskeligere enn å flytte på noen av millionene som reserveres til fiksjonsfilm.

Mens underholdende fiksjonsfilm får støtte til rundt 70 prosent av kostnadene, får dokumentar -dekket knappe 40. Totalt går ni prosent av Norsk filminstitutts (NFI) budsjett på rundt 330 millioner til dokumentar. Hvis NFI i tråd med filmfeltets utvikling gikk ned fra 20 til 15 fiksjonsfilmer i året, vil det gir rom for flere virkelig gjennomarbeidede dokumentarer i Norge. Miljøet har nok av entusiaster, og søknadsbunken til NFI øker.

FOR UNDER ÅRETS Kortfilmfestival i Grimstad vant dokumentarfilmer flere priser.

Human ble tildelt Gullstolen for beste norske kortfilm, i tillegg fikk filmens regissør Thomas A. Østbye filmkritikerprisen og fotograf Øystein Mamen fikk Filmforbundets fagpris. Filmen bruker intens ansiktsfokus til å få fram «det menneskelige». Østbye er tydelig inspirert av danske Jørgen Leths tidlige filmer, som Livet i Danmark (1972), med det antropologiske blikket på mennesker stilt opp mot svart bakgrunn. Men Østbye har et langt mer intens fokus på personene i filmen, og ikke minst på lydbildet. Med den romslige støtteordningen fra Norsk filminstitutt («Nye veier til dokumentar») kunne Østbye eksperimentere uten å måtte tenke på å få en TV-visning.

Hanne Myrens Kontroll fikk Grimstads Terje Vigen-pris. I filmen evner hun på samme måte som i Jenter (2007) å komme tett innpå personene som skildres i mellommenneskelige situasjoner hvor kameraet glir umerkelig inn i omgivelsen.

Presidenten fra Bastøy fengsel av Charlotte Røhder Tvedt vant konkurransen om beste norske dokumentar. Filmen begynner med norsk-kenyanske Peter på den øde fengselsøya Bastøy. Han har blitt dømt for underslag. Etter at han løslates følger vi ham til Kenya der han forsøker å bli valgt inn i parlamentet – filmens engelske tittelen er «From Prison to Parlament».

Imponerende nok er alle de forannevnte vinnerfilmene produsert av Medieoperatørene i Oslo. Som produsent KriStine Skaret sier til VG 16. juni: «Felles for dem er at de alle er eksperimentelle dokumentarer, som ikke forteller deg hva du skal mene, men får deg som seer til å ta stilling.»

En annen dokumentar som er verdt å merke seg er David Kinsellas Killing Girls. Dokumentaren om unge jenter i Russland som tar abort, fører oss inn et marerittaktig univers. Kinsella har skapt et fascinerende visuelt dokumentariske utrykk. Han benytter fiksjonsgrep, blant annet drømmesekvenser for å beskrive jentenes situasjon. Han bruker en hyppig klipping, svart-hvitt og en lydsetting som alle vil få puristiske dokumentarister til å vemmes.

Til tross for en mer tradisjonell fortellerform er temaet i Thomas Robsahm og Tina Davis’ Moderne Slaveri sterkt nok til å bære den to timer lange filmen. Selv om regissørene klarte å finne vår tids slaver (de fant dem først etter de hadde rømt), og selv om de ikke kjente til filmene som klarte det – Slavery: A Global Investigation (2002) og Sex Slavery (2005) – er skjebnene som omhandles opplysende nok til at det er bra at dette både ble kinofilm, tv-serie og skolefilm.

DET ER INTERESSANT at Kortfilmfestivalen i Grimstad i år valgte to ikke-etnisk nordboere – skotten Sarah Prosser og eksiliraneren Nader Izadpanah – til å velge ut de 16 av de 76 påmeldte norske dokumentarfilmene. Og kortfilmene som ble valgt ut handler i liten grad om Norge. Prosser begrunnet dette med på følgende vi til Le Monde diplomatique:

– Norge står ikke i sentrum i åtte av filmene vi valgte, selv om de aller fleste av filmene vi vurderte var forankret i Norge. Nordmenn lager gjerne filmer om internasjonale spørsmål, ofte med stor suksess. Utvalget er nok -påvirket av dokumentarfilmens evne til å belyse de større internasjonale sakene som ikke tas opp i hovedstrømsmediene. Interne saker i Norge er også viktig, men i stedet for det berømte «navlebeskuende norske blikket» ønsket vi heller å trekke fram den politiske og geografiske kontekst Norge befinner seg i. Vinnerfilmen Presidenten fra Bastøy fengsel er et godt eksempel på hvordan en liten forbindelse til Norge kan knyttes til den store verden og åpne for debatt om hvordan andre har det – og hvordan vi som mennesker forholder oss til eksistensielle spørsmål.

– Irsk-norske David Kinsellas Killing Girls har en billed- og lydbruk man finner i avantgardistisk fiksjonsfilm. Ønsket dere med koblingen til fiksjon å si noe til bransjen?

– Det er spennende at dokumentarfilm kan bevege seg vekk fra stereotypiske «talking heads» og tørr informasjon. All film manipulerer en historie på en kreativ måte. Den opprinnelige definisjonen fra Grierson, «en kreativ bearbeiding av virkeligheten», gir mulighet for uendelig mange tolkninger av sannheten.

– Men det blir latterlig når for mye fokus på estetikk ødelegger for det som kan være et viktig politisk eller sosialt budskap. Dessuten koster det mye å lage filmer med spesialeffekter, avansert klipping og animasjon. Stor distribusjon er ofte avhengig av de store mediekanalene som krever fiksjonsaktige filmer – men dette strider mot dokumentarfilmens kritiske ånd. Samtidig kan fokuset på estetikken tvinge oss til å reflektere over hvordan vi forholder oss til bilder i kontrast til innholdet. Det er ærligere å bearbeide virkelighet enn å presentere et utsnitt av virkeligheten som den eneste sannheten.

– Henger norske dokumentarer etter i bruk av fiksjonsspråk?

– Fiksjonsspråk er så mangt. Alt fra å bruke rekonstruksjon (Kvinner i Hvit) som fort kan bli en slags propaganda, god produksjonsteknikk (Moderne Slaveri), gripende narrativ struktur og form (Jakten på Hukommelsen) til estetisk form (Killing Girls).

– Men jeg overraskes over hvor lite dokumentarister eksperimenterer med form – spesielt i Norge. Noen av filmene jeg liker best benytter ikke slike fiksjonsgrep, men innfanger situasjonen slik den er (selv om sannheten aldri er objektiv). Fortalt engasjerende og reflektert som i Presidenten fra Bastøy.

– Du arbeider med menneskerettighetsfestivalen Human Rights, Human Wrongs¹ i Oslo. Er norske politiske dokumentarfilmer langt fremme?

– De aller beste norske dokumentarene er de som tar opp menneskerettigheter. Disse er oftest laget av kvinner – som USA mot Al-Arian, Min datter terroristen, Presidenten fra Bastøy fengsel, Den Gode Kapitalisten og Moderne slaveri. Legg også merke til at KriStine Skaret står bak fire av seks priser i Grimstad i år.

– Brorparten av dokumentarfilmene vi vurderte for Grimstad var laget av kvinner. Kvinner har et reflektert engasjement der de legger vekt på sak og ikke filmspråket alene.

PÅ SPØRSMÅL OM dokumentarfilm som Giskes eller Norges nye varemerke sier KriStine Skaret i Medieoperatørene følgende:

– For å styrke norsk dokumentarfilm internasjonalt må vi få budsjettrammer i nærheten av de filmene vi konkurrerer med. Eksempelvis hadde årets vinnerfilm Presidenten fra Bastøy fengsel et budsjett på halvannen million kroner. Burma VJ hadde nesten ti millioner, hvorav 3,5 millioner fra Det Danske Filminstitutt.

Skaret får støtte av Hilde Skofteland i Skofteland Film, et selskap som har hatt suksess med serier som Et lite stykke Thailand og Lykkens grøde:

– I mine tre år som selvstendig produsent har jeg ennå ikke fått fullfinansiert en film. Jeg har vært nødt til å takke nei til alle nye prosjekter i år, fordi jeg ikke får finansiert dem. Slik det er nå, får vi dessverre for mange kjøkkenbenkproduksjoner.

Dag Hoel fra Faction Film legger til:

– I dag har ikke lovende talenter anledning til å utvikle seg innenfor etablerte produksjonsselskap. Dokumentarselskapenes økonomi tillater ikke det. Følgen er at driftige sjeler bestemmer seg for å satse på egenhånd, med det resultat at bransjens kontinuitet og kompetanse fragmenteres.

Ketil Magnussen i Oslo Dokumentarkino mener også at det bør hentes inn mer inspirasjon fra utlandet:

– Å vise flere aktuelle, internasjonale dokumentarfilmer i Norge vil både inspirere filmskapere og øke interessen fra publikum. Det øker også norske publikums kritiske sans.

Produsent Torstein Nybø i Mediamente som sto bak den kjente suksessen Burma VJ, har et mer spesifikt forslag når Le Monde diplomatique spør ham:

– For å markere norsk dokumentar internasjonalt, kunne man etablere en «festivalfilmordning» med større tildelinger til noen få filmer, 2–3 millioner kroner ekstra. Dette må være filmer som vurderes å ha stort internasjonalt potensial. Her bør egenfinansieringen være lavere og kravet om TV- eller kinoavtale frafalles.

Om en internasjonalt markert dokumentarbransje sier Lars Løge, produsent i Flimmer Film:

– «Kulturløft 2» kan dra nytte av den internasjonale anerkjennelsen norsk dokumentar nyter i utlandet. Derfor bør man sette opp en ordning i NFI for filmer med internasjonale ambisjoner og potensial. Sjangeren bør også få mer distribusjons- og markedsføringsstøtte.

Tone Grøttjord er både regissør og produsent i et lite selskap med tre kvinner:

– Det er vanskelig å få TV--kanalene med på filmene vi lager. Hovedproblemet som produsent er at man må lære seg å sette et mål om å produsere uten disse faste instansene. Det som gis i støtte fra både filminstituttet og filmkanalene til enkeltfilmer er for lavt. Det forventes at man skal klare seg med 300–400 000. De gir oss alle en pott på så og så mange filmer som blir underbudsjettert. Kollega Karianne Mo legger til:

– Man bør betale folk for jobben de gjør, ikke lønne dem for å «være greie». Dette er et yrke, ikke en hobby.

«JEG HAR reist mye rundt på forum, markeder og seminarer der vi presenterer filmprosjekter. Det som sterkt savnes er at de norske tv-kanalene og finansieringsinstitusjonene er til stede. Det er viktig at de også tar det internasjonale markedet på alvor og prioriterer disse arrangementene,» forteller Anne Berit Vestby, som blant annet har laget Den iskalde krigen (2009).

Regissør Beate Arnestad, som står bak den viktige Min datter terroristen, uttaler på sin side:

– I forhold til andre europeiske land tror jeg faktisk vi har det ganske bra i Norge, selv om vi alle klager på at det er vanskelig å få laget dokumentarer her. Men det er ikke mange som kan leve bare av å lage dokumentarer i Norge, i motsetning til å leve av å lage spillefilm. Det har også vært klaget på at tv-stasjonene betaler for lite i forholdt til hva de får. De vil jo kjøpe filmene på billigsalg – og det får de også til etter hvert.

Regissør Anniken Hoel har noe annet på hjertet:

– Hvis den norske dokumentaren skal utvikle seg i en mer spennende retning, må vi begynne å se på dokumentaren som film og ikke som tv-programmer. Hvilket også betyr at dokumentarfilmen må fristilles fra tv-kanalenes tyranni, skal noe virkelig nyskapende kunne produseres.

Filmregissør Anja Breien mener tv-selskapene nærmest kan «blokkere» den uavhengige dokumentarfilmen i Norge:

– Hvis du vil ha med en tv-stasjon på finansieringen av en dokumentarfilm, må du ofte vente opptil halvannet år før du får utbetalt pengene. Den spontane dokumentarfilmen må kunne reagere når noe skjer i verden. TV-selskapene burde legge til rette for dokumentaren, ikke bare reportasjen.

Regissør Anette Ostrø tilføyer følgende:

– Jeg tror det er viktig å bruke tid og ressurser på at norske dokumentarister utvikler og eksperimenter med det visuelle formspråket i sine filmer.

Nettopp hva regissør David Kinsella har gjort med Killing Girls, nå vist i Grimstad. Til Le Monde diplomatique sier han:

– Fiksjonsfilmen er mer visuell. Dokumentar er vanligvis laget av skribenter framfor fotografer, derfor er de mest opptatt av fortellingen, mens det visuelle overlates kameramannen.

Ifølge regissør Karoline Frogner har hele rommet for dokumentaren forandret seg:

– Mens det før bare var noen få som fikk dokumentarfilmer igjennom, viser tv i dag mer dokumentar, publikum viser større interesse, og kinoen responderer likedan. Politikere har også begynt å forholde seg til dokumentarfilmen – men mest den utenlandske.

Det er tydelig at dokumentarfilmen er på fremmarsj og at bransjen er der. Det er mulig at mer visuell bevissthet, bedre filmatiske grep og et romsligere budsjett kan gi store resultater – om man vil markere norsk film ute i verden. Filmmeldingens insistering på filmer med «norsk natur, kultur og språk» – eller at filmen skal fremme Norge som turistnasjon – kan da ikke lenger være premisset om skal man nå ut internasjonalt. Er det på tide å endre budsjettprioriteringene til Norsk Filminstitutt?

© norske LMD. Dette er første del av to artikler om norsk uavhengig dokumentar. I august retter vi fokus på dokumentarfilmens status hos NFI og NRK.

Fotnoter:
1 Se www.humanfilm.no.