Et metafysisk laboratorium

For nøyaktig hundre år siden dukket det opp en artikkel av forfatteren Maurice Renard i tidsskriftet Le spectateur. «Du merveilleux-scientifique et de son action sur l'intelligence du progrès» (Om den vidunderlig-vitenskapelige roman og dens innvirkning på forståelsen av framskrittet) fungerte som rettesnor for alle franske science fiction-forfattere i mellomkrigstiden, før den ble glemt og siden gjenoppdaget på begynnelsen av 1990-tallet. I dag anses den som den første science fiction-teorien. Renard dissekerer den nye sjangerens estetikk og understreker at den må «innføre frivillig i rekken av påstander et eller flere underfundige elementer for å få et vesen, objekt eller en kjensgjerning til å virke vidunderlig (det vil si, som virker vidunderlig for oss i dag).

Fordi framtiden kan bevise at det antatt underfundige elementet på ingen måte var underfundig og at det vidunderlig-vitenskapelige var ren vitenskap. […] Eksempel: Hvis vi aksepterer visse vitenskapelige hypoteser som sikre, kan vi avlede direkte konsekvenser (hvis vi aksepterer hypotesen om at det finnes liv Mars og kombinerer denne hypotesen med det studiet av planeten har lært oss eller synes å foreslå, har vi Klodenes kamp av H. G. Wells).»¹

Denne passasjen belyser ikke bare de litterære og intellektuelle ambisjonene til en sjanger som vil blomstre for fullt i de påfølgende tiårene. Den får også fram den tvetydige statusen sjangerens objekter. For om ingen lenger sår tvil om utenomjordisk liv er en verdig vitenskapelig hypotese – det er blitt en egen disiplin, astrobiologien – har ikke dette vært tilfellet i hele det 20. århundret. Imot all logikk ble ideen latterliggjort, henvist til en plass blant de andre luftspeilingene som verken vitenskapen eller litteraturen vier oppmerksomhet, samtidig som all data som krevdes for en vitenskapelig granskning allerede var tilgjengelig, med unntak av bekreftelsen på at det finnes planeter utenfor solsystemet vårt. (…)