En sosial bank, Shore Bank, vil forandre verden gjennom å gi lån til fattige innbyggere i Chicago, Detroit og Cleveland. Kooperativet Autocol sørger for døgnåpen bildeling gjennom et nettverk av stasjoner i folks nærområder. Et lokalt kollektiv etablerer et kooperativ for å støtte opp om butikker som selger rettferdige varer i tre kommuner i Périgord i Frankrike.
Det hersker ingen tvil. Interessen for å starte sosiale og solidariske bedrifter er stor. Politikere som i lang tid har ignorert, foraktet og avskrevet slike bedrifter, som har redusert dem til «historiske ulykker», tar dem nå inn i varmen, spesielt når det handler om bærekraftig utvikling og solidaritet.
I USA la president Barack Obama 9. februar i år fram en tiltaksplan som bebuder store investeringer i tilrettelegging for denne typen bedrifter. 19. februar vedtok Europaparlamentet med 580 stemmer (27 mot og 44 avholdne) en resolusjon som vektlegger den sosiale økonomiens viktige rolle i en situasjon med økonomisk krise. I resolusjonen heter det også at «det er nødvendig med anerkjennelse av europeiske statutter for foreningene, de gjensidige forsikringsselskapene og stiftelsene for å sikre at reglene for det indre markedet gir likebehandling av bedriftene i den sosiale økonomien.» 12. mars ble den første franske entreprenørskole i sosial økonomi åpent i Marseille. Tallene er fortsatt beskjedne, men antallet arbeiderkooperativer i Frankrike (kalt SCOP, sociétés coopératives ouvrières de production) er tredoblet på åtte år (1950 SCOP-bedrifter i 2009).
Men hva er egentlig den sosiale økonomien? EU-kommisjonen bruker begrepet «et tredje system». Noen bruker begrepet «non profit-sektor». Den omfatter i alle fall mange forskjellige aktører: foreninger, stiftelser, gjensidige forsikringsselskaper, kooperativer. De skiller seg i teorien fra den kapitalistiske logikken som gir makten til den som finansierer, ettersom denne økonomiens kollektive prosjekter ikke handler om å akkumulere kapital. «Profitt er altså ikke målet til disse enhetene,» forklarer Antonella Noya, politisk analytiker i OECDs program for lokal utvikling av økonomi og arbeidsplasser, LEED.1 «Det vil ikke dermed si at de ikke må tjene penger, det er avgjørende for å sikre økonomisk stabilitet og varig drift av virksomheten.»
Ifølge Thierry Jeantet, generaldirektør i det europeiske nettverket av gjensidige og kooperative forsikringsselskaper Euresa, «har den sosiale økonomien alltid vært på markedet, men ikke i pengemarkedet. De som vil smette den inn mellom det kommersielle og det ikke-kommersielle, har ikke forstått essensen i denne økonomien.» Enten det dreier seg om «charities» – «veldedige organisasjoner» av engelsk type – selvstyrte tyske organisasjoner (Netz), «fellesskap» i Brasil, eller SCOP-bedrifter i Frankrike,2 bygger den sosiale økonomien på demokratiske prinsipper som bryter med kapitalismen, mener Jeantet. «Disse prinsippene gir rom for personlig blomstring, fri tilslutning, rettferdig fordeling av verdiskapningen, uavhengighet fra statsapparatene, kollektive, solidariske verdier og rettferdig styring.» Her er det én person, én stemme – i motsetning til i selskaper der én aksje gir én stemme. I SCOP-bedriftene eier de ansatte minst 51 prosent av aksjene og har minst 65 prosent av stemmene, noe som skaper en gjensidig forbindelse mellom risiko og store beslutninger.
Den sosiale økonomien preges av to tendenser. Den ene er «europeisk» og fokuserer på kollektivt entreprenørskap. Den andre er «amerikansk» og mer rettet mot tjenesteyting og individuelle prosjekter. «Stiftelsene, de veldedige organisasjonene og trustene befinner seg hovedsakelig i USA, Storbritannia og Australia, mens kooperativene, organisasjonene og de gjensidige selskapene har en sterkere tradisjon i de kontinentale europeiske landene,» bekrefter Ermanno Tortia og Carlo Boragaza fra universitetet i Trento i Italia.
Det er flere forbruker- og boligkooperativer i Storbritannia og Sverige, der foreldrene og de ansatte spiller en viktig rolle – opptil 12 prosent – i barnehagesystemet. I Tyskland er «det tredje systemet» godt representert av de gjensidige forsikringsselskapene. I Spania og Italia har det blomstret opp små kooperativer, som gjerne er spesialiserte og lokalt forankrede. Gjensidige helseforetak har styrket seg spesielt i Belgia, i Irland og i Nederland, samt i Frankrike der kooperativene står sterkt også i landbrukssektoren (ni av ti gårdsbruk). 60 prosent av franskmennenes innskudd går til gjensidige institusjoner – deriblant Banques populaires, Caisses d’Epargne, Crédit Agricole, Crédit Mutuel – som har 500 000 ansatte. Men det finnes også kooperativer i næringsmiddelindustrien (for eksempel yoghurtprosenten Yoplait), innen stordistribusjon (Système U, Leclerc-kjøpesentrene) eller for den saks skyld i optikerbransjen (Krys og Optique 2000). Flere kjente navn som kanskje kan få en til å stusse og spørre seg hva som er forskjellen på et kooperativ og en klassisk bedrift? I tilfellet Crédit Agricole er det for eksempel ikke så lett å se.
En tidligere franchisetaker til selskapet Lissac, som bestemte seg for å bli med i kooperativet Atol ved å kjøpe en andel i aksjekapitalen, trekker fram eksemplet med de to optikerbedriftene: «De to likner hverandre, og vi får ta del i et nasjonalt nettverk. Men i kooperativene er det smidighet og demokrati i tillegg. Vi har innsynsrett i driften.» Alle medlemmer, uansett hvor stor bedrift man har, deltar i valget av styre, slik at man har et ord med i laget, for eksempel når det skal utarbeides reklamekampanjer.
Disse bedriftene «tilhører andelshaverne kollektivt og kan verken kjøpes opp eller avhendes fordi egenkapitalen deres ikke kan deles. Denne uavhengigheten gjør at de kan engasjere seg som langsiktige aktører,» understreker den fransk føderasjonen av forbrukerkooperativer FNCC. Hvis kunder i en av disse butikkene ønsker å være med å avgjøre hvilke produkter som skal selges, eller engasjere seg i driften, kan de gjøre det ved å kjøpe en andel. På generalforsamlingen vil de ha en stemme, akkurat som de andre i kooperativet. Vet de det?
En annen side av saken er at den planlagte nedbyggingen av velferdsstaten fører til at en del oppgaver (som utføres dårlig eller ikke i det hele tatt) overføres til den sosiale økonomien. Quebec etablerte for eksempel i 2004 en politikk som la til rette for kvinnegrupper, miljøorganisasjoner og helsekooperativer. I USA spiller Community Development Financial Institutions (CDFI) en viktig rolle i revitaliseringen av bydeler.3
I MIDDELHAVSLANDENE bidrar organisasjonslivet til å bøte på de akutte manglene i det offentlige tilbudet, spesielt i en tid med økende arbeidsløshet. «Den formelle økonomiens manglende evne til å skape nok arbeidsplasser har åpnet for organisasjoner som arbeider med å skape praksisplasser og kortvarige ansettelser som hovedsakelig finansieres av staten,» sier Peter Lloyd, direktør for den britiske forskningsinstitusjonen Ecotec Research and Consulting.
Et spesielt interessant eksempel er Notello, som med tusen ansatte er det største sosiale kooperativet i Italia. Det ble grunnlagt for over tjue år siden av Senteret for mental helse i Pordenone-provinsen. Initiativtakerne var tre psykiatere og seks pasienter som nylig var skrevet ut av sykehuset, som var blitt nedlagt etter en lovbestemt avvikling av den typen institusjoner.4 Notello utdanner sine ansatte – langtidsledige, psykiatriske pasienter, tidligere narkomane – innen gjenvinning av elektriske artikler. De kan også spesialisere seg innen eldreomsorg, barneomsorg, og pleie av Alzheimer-pasienter. Kooperativet har gått til anskaffelse av en topp moderne laser og driver også med tilskjæring av deler (de leverer deler til hvitevareprodusenten Zanussi). Notello har også bidratt til restaureringen av Fenice-teateret i Venezia og gulvet i Kreml i Moskva.
400 000 ansatte i 18 600 kooperativer: Dette er en av sektorene som skaper flest arbeidsplasser i Italia. Flere av kooperativene investerer med suksess i «den grønne økonomien».
I EU har kooperativbevegelsen definert spesifikke statutter som fremmer samarbeid mellom brukere, frivillige og lønnstakere, og mellom kollektiver og bedrifter. Den spanske bevegelsen for arbeiderstyrte bedrifter (sociedades laborales) har opplevd en livskraftig utvikling takket være en ad hoc-lovgivning og støtte fra politiske krefter og offentlige myndigheter. Dette har ført til etablering av over 17 000 bedrifter og 100 000 arbeidsplasser bare på noen få år. Arbeiderne eier majoriteten av aksjekapitalen i bedriften, og bortsett fra offentlige instanser kan ingen aksjonærer eie mer enn en tredjedel.
I Frankrike er Kooperativer av kollektiv interesse (Société coopérative d’intérêt collectif, SCIC) blitt et symbol på denne åpningen. SCIC sørger for at flere ulike krefter kan samles om ett prosjekt – lønnstakere, frivillige, brukere, offentlige kollektiver, bedrifter, foreninger, enkeltpersoner (man snakker om multi-stakeholders).5 Det finnes i dag 134 SCIC-bedrifter i Frankrike, blant dem Artisans du Monde og Enercoop. De er i dag lønnsomme virksomheter som dekker et behov som tidligere ikke ble tilfredsstilt. Enercoop arbeider med å bringe sammen strømprodusenter, forbrukere og aktører innen fornybar energi. «Fortjenesten fra kooperativet blir reinvestert i håndteringen av energien og nye produksjonsmidler for fornybar elektrisitet,» forklarer selskapets ledelse.6 Hvem som helst kan bli aksjonær ved å kjøpe en aksjeandel, som også gir rett til en skattelette på 25 prosent av det tegnede beløpet.
NY LOVGIVNING oppmuntrer til å sette kooperativfeltet inn i en større sammenheng – og inn i den rådende økonomiske modellen – ved å definere dem som «sosiale bedrifter». «Forskjellen er at sistnevnte er profittdrevne, men bygger på de samme verdiene. I noen land får de denne betegnelsen hvis de har målsetninger som er av allmenn interesse og til individets og kollektivets beste,» bemerker Antonella Noya. Det gjelder for eksempel Community Interest Companies (CIC) i Storbritannia, som fokuserer på å dekke lokale behov. Aksjemengden er låst og det er satt tak på utbytte.
Disse bedriftene ønsker ofte å desentralisere makten, finne nye arbeidsformer og fremme sosial kapital framfor finanskapital. Den amerikanske internettleverandøren Better World Telecom (BWT) er et eksempel. BWT bruker en million dollar i året på å finansiere stiftelsen sin fram til 2010, og 3 prosent av inntektene går til hjelpeprosjekter for barn, utdanning og miljø, i form av donasjoner.7 BWTs servere bruker strøm fra vindkraft, men selskapet klarer likevel å gi langt lavere priser enn de største teleselskapene.
En del av samme strømning er nettverket Ashoka, en nyfilantropisk internasjonal forening som ble etablert i India i 1980. Ashoka støtter innovatører som har prosjekter som kan forandre livet til befolkninger på ulike områder. Ashoka består i dag av over 2000 entreprenører verden over, som utveksler ideer, erfaringer og «god praksis».
Noen mener disse «nyskapende» bedriftene er en naturlig utvikling for den sosiale økonomien, mens andre mener at de overhodet ikke er demokratiske og at kapitalakkumulasjon fortsatt står sentralt. «Dette mellomsystemet med ’sosial kapitalisme’ gir kapitalismen en mulighet til å framstå som mer etisk,» mener Thierry Jeantet.
Består da den sosiale økonomien av «de rene og røde» på den ene siden og «juks og bedrag» på den andre? Er kooperativer og andre gjensidige selskaper egentlig så bra?
SER MAN NÆRMERE på utviklingen til noen av dem, er svaret nei. Det kan av og til være vanskelig å se forskjellen på et stort kooperativ og et stort multinasjonalt selskap. I banknæringen illustrerer eksponeringen for risikable finansprodukter og utbetaling av sjenerøse lederbonuser dette. Kooperativer som er blitt mektige «maskiner» med fast ansatte ledere, har unndratt seg medlemmenes kontroll. Skruppelløse sjefer er utnevnt for å sikre «effektivitet», og deres viktigste mål har vært å «få leke med de store» gjennom fusjoner, filialiseringer og inkorporeringer. Gjensidige virksomheter, som for eksempel Crédit Mutuel og Crédit Agricole i Frankrike, har forsøkt å utvikle seg gjennom å satse på risikable finansprodukter. Folkebankene, Banques Populaires, ble i sin tid startet av håndverkere og har lykkes gjennom fornuftig styring. Man skulle ikke tro at de ville drive med spekulasjon, men også de har havnet i denne spiralen – i likhet med sparekassene som kastet seg inn i det stormannsgale kappløpet ved å sette til side sin kooperative status og nærhetstankegangen.
En annen illustrasjon på fristelsene finner vi innenfor rettferdig handel, der ikke alt er gull og grønne skoger. Det opprinnelige prinsippet – å skape likeverdige strukturer mellom forbrukere og produsenter basert på at bønder i utviklingsland skal få en rettferdig betaling for sitt arbeid – er blitt relativt skjødesløst behandlet, ifølge journalisten Frédéric Karpyta. I en nylig utgitt bok spør han om rettferdig handel fortsatt er rettferdig når man velger å gjøre forretninger med de store distribusjonsgigantene for å sikre markedsandeler til små kaffe-, ris- eller bomullsprodusenter?8 Max Havelaars leder forsvarer strategien med at tilgangen til etiske produkter demokratiseres på denne måten. Og salget av rettferdige produkter har i gjennomsnitt økt med 20 prosent i året siden 2000. Disse produktene er nå å finne på over 50 000 supermarkeder og over 2800 spesialbutikker. «Faren er at man selger sjelen sin og skaper en avhengighet hos småprodusentene, under påskudd av å åpne stadig større markeder for dem,» sier Karpyta.
I boken Repenser la solidarité ser sosiolog Serge Pauguam på solidaritetsbegrepet med nye øyne. Flere nettverk viser en vilje til å løfte fram systemer for gjensidig hjelp. Et av dem er RIPESS, interkontinentalt nettverk for sosial og solidarisk økonomi. Initiativtakerne til dette nettverket driver selv nasjonale organisasjoner, deriblant Grupo Red de Economia Solidaria i Peru, Groupe d’économie solidaire i Quebec og Groupe sénégalais d’économie sociale et solidaire.
Antonella Noya mener at «det finnes et stort rom for kreativitet innen finansinnovasjon. For eksempel tilbyr Fiducie du chantier de l’économie sociale i Canada [Stiftelse for den sosiale økonomien, Quebec] lån med 15 års betalingsutsettelse.» Solidarisk finans, sosiale børser, tålmodig kapital, social banking, banktjenester mellom likeverdige parter på nettet: Det finnes mange alternativer for investorer som ikke forventer rask avkastning. Takket være internett kan disse nettverkene basere seg på et vell av utvekslingsmuligheter.
VIL DEN SOSIALE økonomien forbli marginal eller kan den bli fundamentet for en bærekraftig økonomi? Ifølge OSIM (organisasjon for internasjonal migrasjonssolidaritet) kommer den nære framtidens migrasjonsmønstre til å fremme en kooperativ utvikling. Flere utviklingsland er godt i gang allerede. I Brasil går en stor del av landbruksreformen gjennom den sosiale økonomien, med 20 000 svært aktive kooperativer. Valget av den tidligere fagforeningslederen Luiz Inácio Lula da Silva som president, men framfor alt De jordløses bevegelse (MST), har bidratt til dette (se også side 12 og 13).
Organiseringen av bøndene gjennom MST har ført til bedre styring av produksjonen, foredlingen og kommersialiseringen av produktene. Den har også lag til rette for grunnleggende tjenester som helse og utdanning på landsbygda. Landsbygda har også opplevd en kulturell «oppgradering» etter å ha blitt skjøvet til side av urbane idealer. Økologisk landbruk, beskyttelse av såkorn og lokale varieteter har også blitt styrket. For ikke å snakke om at bønder og øvrig befolkning på landsbygda i mye større grad er med på å ta avgjørelser.
I Europa, der overgangsperioden gjorde at den sosiale økonomien ble orientert mot «sivilsamfunnet», har utviklingen av den tredje sektoren ikke vært enkel. Ideen om kooperativet sto svakt etter kommunisttida. Men gjensidige helseorganisasjoner er nå i ferd med å etableres i Polen og Slovenia.
I OECD-landene er det også avgjørende å skape likevekt mellom det sosiale og det økonomiske. Økonomen Ignacy Sachs’ teori om «økoutvikling» av har fått større anerkjennelse, men det trengs enda større kredibilitet uten at man mister av syne hva som er målet med modellen. Den sosiale økonomien har «hele tiden behov for å se tilbake på seg selv for bedre å kaste seg inn i framtiden og tydelig hevde sin rolle som globalt alternativ,» insisterer Thierry Jeantet. «Det som virkelig gir den frihet, er at den er et politisk prosjekt. Den er ikke bare et vell av bedrifter rundt omkring i verden, men en samfunnsstrukturerende modell.»
Det er etablert dialog mellom internasjonale aktører for å gi denne økonomiske modellen større politisk anerkjennelse. Da lederne for den sosiale økonomien møttes under i Chamonix-Mont Blanc i 2007, gikk de inn for en «verdensomspennende New Deal» og oppfordret til reell sosial dialog innad i de store globale reguleringsinstansene.9
Flere titalls horisontale prosjekter og vennskapsprosjekter finnes allerede. Organisasjoner i Latin-Amerika og Sør-Afrika arbeider sammen. Det oppstår dynamiske kooperativer i Colombia med støtte fra Konsortiet for sosiale kooperativer i Italia, CGM. Den sosiale økonomien jobber for fullt. Kan den bli et alternativ til kapitalismen? Ifølge Thierry Jeantet vil den ikke «lette gjeldsbyrden til statene. Den løser heller ikke de gjentatte krisene knyttet til internasjonale valutareserver. Det er latterlig å tro at den kan utrette globale mirakler.» Det er opp til den sosiale økonomien å vise at den kan spille en original rolle.
Oversatt av G.E.
Fotnoter:
1 Local Economic and Employment Development.
2 Se Cécile Raimbeau, «Des travailleurs récupèrent leur entreprise» (Arbeiderne overtar bedriften sin), Le Monde diplomatique, desember 2007.
3 Finansinstitusjoner som sørger for lån og finanstjenester til underprioriterte samfunnsområder. Institusjonene sertifiseres av et fond som er underlagt det amerikanske finansdepartementet.
4 En lov fra 1991 gir kooperativene fullmakt til å drive med arbeidsmarkedstiltak.
5 I management-vokabularet er shareholders (aksjonærer) noe annet enn stakeholders (bokstavelig talt noen som har en andel, parter som har interesse i noe). Sistnevne er ansatte, kunder, lokale myndigheter, organisasjoner osv. som på en eller annen måte er involvert i driften av en virksomhet.
6 www.enercoop.fr/
7 Vi kan legge til at BWT deltar i plantingen av tusen trær i måneden «for å redde planeten». Samtidig skal det sies at slike operasjoner er blitt populært som et signal om «miljøbevissthet» for svært ulike aktører, deriblant Yves Rocher, Paris kommune, Le Figaro Magazine (10. april 2009), for å nevne noen som bruker dette som markedsføringsstrategi.
8 Se Christian Jacquiau, «Max Haavelar ou les ambiguïtés du commerce équitable» (Max Haavelar og den rettferdige handelens tvetydigheter», Le Monde diplomatique, september 2007.
9 Dette var det 3. Mont Blanc-møtet. Det 4. vil avholdes 9–10. november med temaet: «Global matkrise: Hvilken rolle kan den sosiale økonomien spille?». (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
