Flygende konspirasjoner

Spekulasjonen om det eksisterer liv på andre planeter strekker seg helt tilbake til antikken, men det er først med H. G. Wells og Klodenes kamp (1898) at noen beskriver en invasjon fra verdensrommet. Og debatten om det har vært besøk fra det ytre rom dukker først opp i 1947, nærmere bestemt 25. juni i det nordvestlige USA. Denne dagen rapporteres det om en observasjon nær Mont Rainier. Dagen etter ser en privatflypilot, Kenneth Arnold, ni fartøy med en underlig form, runde foran og trekantet bak. Han åpner seg til kolleger så vel som journalister fra avisen East Oregonian. Slik oppstår uttrykkene flying disk og flying saucer -– flygende tallerken. I ukene og månedene som fulgte fortalte pressen om hundrevis av andre observasjoner. Dette var den første bølgen av observasjoner av det man noen år senere ga navnet UFO – uidentifisert flygende objekt.

I denne perioden fødtes ideen om at sannheten om de flyvende tallerkenene ble holdt skjult for offentligheten. Riktignok tilskrev den herskende diskursen fenomenet til «folkelig tro», men enkelte mente det var forbindelser mellom de flygende tallerkenene og godt skjulte hemmeligheter. I september 1947 mottok FBI et brev fra en amerikaner som krevde svar fra daværende FBI-sjef Edgar J. Hoover om han satt på hemmelig informasjon om disse flygende fartøyene.

Visse science fiction-magasiner som Amazing Stories, publiserte de første ryktene de fikk fra leserne om styrtede UFO-er som militæret holdt skjult. Men disse historiene nådde bare fram til et ørlite publikum. Det var først i 1950, med Frank Scullys bestselger Behind the Flying Saucers, at denne tesen nådde et større publikum. På denne tiden dukket de første amatørgranskerne opp. De organiserte seg i grupper og ga ut nyhetsbrev. To tendenser ble synlige: Den ene insisterte på at det er nødvendig å samle inn vitneberetninger om de flygende tallerkenene for å bevise at de eksisterer, den andre mistenkte det amerikanske luftforsvaret for allerede å sitte på bevis, eller i det minste gode indikasjoner. Aerial Phenomane Research Organization (Apro) som ble grunnlagt i 1952, representerte første tendens. National Investigation Committee On Aerial Phenomena (Nicap) som ble dannet fire år senere, holdt fast på den andre og opprettet en lobbyorganisasjon som krevde at militæret skulle frigi informasjonen det satt på.

Tidligere marinesoldat, forfatter av bestselgere om UFO-er og Nicap-leder fra 1957, major Donald Keyhoe, tiltrakk seg kjente skikkelser fra media, militæret og politikken, som general Roscoe Hillenkoetter, CIAs første leder i 1947. Men selv om han anklaget militæret for å dekke over fakta, avviste Keyhoe Scullys idé om styrtede UFO-er – og en kalifornisk journalist ga ham rett da han avslørte at Scullys informanter var gamle kjenninger hos FBI.

Ved siden av Nicap, Apro og andre organisasjoner som dukket opp nesten overalt på kloden – som samlet dannet det man kaller ufologi – utviklet det seg en konstellasjon av små undergrunnsgrupper som skapte en hel mytologi rundt de flygende tallerkenene: baser i Antarktis, mystiske menn i svart, UFO-ulykker, hemmelige møter mellom president Dwight Eisenhower og utenomjordiske vesener. I en enda mer marginal posisjon har vi «de kontaktede», de som har vært så heldige å ha blitt kontaktet av piloter fra det ytre rom, og som gjerne formidler fredsbudskapene og advarslene de har mottatt. Disse gruppene betraktes av esoterikkhistorikere som opprinnelsen til New Age-bevegelsene, med deres økologiske budskap. Den mest berømte av dem, George Adamski, ble til og med mottatt av dronning Juliana av Nederland i 1959.

PÅ 60-TALLET økte den offentlige kontroversen om UFO-ene. En ny generasjon forskere ønsket å ta problemstillingene seriøst, enkelt stilte de samme spørsmålene som ufologene. Denne vitenskapelige interessen sammenfalt med mistroen mot lederne for luftforsvarets program for UFO-studier. Luftforsvaret ga faktisk sin vitenskapelige rådgiver, astronomen Josef Allen Hynek, i oppgave å finne på en forklaring for å roe gemyttene etter en rekke kjente observasjoner i Michigan i mars 1966 – vitner sa de hadde sett en skvadron av flygende tallerkener lande i et myrområde. Hynek fikk den elendige ideen å forklare det hele med sumpgass. Pressen vendte seg mot ham og kjente politikere reagerte, blant annet Gerald Ford som på den tiden representerte Michigan i Kongressen.

Gradvis nærmet den vitenskapelige debatten seg mistankene om hemmelighold av informasjon. Pentagon kvittet seg med sitt UFO-program, «Project Blue Book», og overlot studiet av det brennhete emnet til en vitenskapelig kommisjon ved Universitet i Colorado. Denne kommisjonen ble ledet av Edward Condon, en anerkjent fysiker med et rykte for uavhengighet – på 50-tallet hadde han blitt utsatt for McCarthys heksejakt. Til å begynne med var Condon åpen, men i 1968 kom hans negative konklusjon: Han erklærte ikke at UFO-er ikke eksisterer (rapporten inneholder en rekke tilfeller som forskergruppen hans ikke klarer å forklare), men at emnet ikke hadde vitenskapelig interesse. Det var ingen grunn til at samfunnet skulle finansiere slik forskning, mente han. Denne bråbremsen skapte en avgrunn mellom ufologien og vitenskapsmiljøene. Enkelte ufologer forsøkte å forstå grunn til at forskerne ikke ville studere emnet, og mistenkte dem til tider for å være del av en «taus konspirasjon».

I samme epoke utarbeidet forfattere en annen hypotese: Fenomenets natur gjør det vanskelig å bevise. Astronom og informatiker Jacques Vallée knyttet i boka Passport to Magonia (1969) beretningene om møter med UFO-er til fortellingene om «småfolket» (tusser, vetter og andre underjordiske). Han mente fenomenet dekket over et system for å kontrollere menneskearten.¹ Forfatteren John Keel mente på sin side at UFO-ene – som ofte viser seg som lyssterke fenomen – ikke er fartøy, men formen Jorda, betraktet som et levende vesen, framtrer i.² I disse teoriene manglet det ikke bevis fordi etterretningstjenestene skjulte dem, men fordi fenomenet i seg selv unndro seg etterprøvbarhet.

OM KONSPIRASJONSTEORIEN antar forskjellige former, hadde den fortsatt begrenset utbredelse. Det var først på 70-tallet – etter at det ble gitt større innsynsrett i statlige arkiv etter Watergate-skandalen – at teorien om en «taus konspirasjon» bredde om seg. Etter et hav av anmodninger om informasjon, offentliggjorde FBI, og deretter CIA og NSA (National Security Agency), dokumenter som viste at de løy om at de ikke hadde undersøkt emnet.

Teorien om hemmelighold ble allemannseie med Steven Spielbergs Nærkontakt av tredje grad (1977), den første filmen som fester til lerretet og vulgariserer denne undergrunnskulturen. Filmen forteller historien om et hemmelig prosjekt for å få kontakt med utenomjordiske vesener. Dette scenariet nøler ikke myndighetene med å spre desinformasjon om, samtidig møter vitner over hele kloden vesener fra verdensrommet. Tre år senere kom den første boken om Roswell (et navn som fram til da var ukjent). Den storselgende boka hevdet at en UFO skulle ha styrtet i Roswell (New Mexico) i juli 1947. Militæret skulle ha fått tak i fartøyet og likene til de utenomjordiske. Men selv om det var en økende interesse for historien om Roswell så vel som en rekke andre historier (spredd av ufologen Leonard Stringfield) om romskip det amerikanske luftforsvaret har samlet inn, blir ikke navnet Roswell en del av den kollektive hukommelsen før midt på 90-tallet – etter en rekke hendelser.

På en UFO-samling i Washington i 1987 ble det presentert topphemmelige dokumenter fra en gruppe kalt MJ-12, som president Harry S. Truman satt sammen i 1947 for å håndtere Roswell-saken. Polemikken raste om ektheten til disse dokumentene som var blitt sendt inn anonymt. Andre ufologer fant til slutt bevis for at det dreide seg om en forfalskning. Men forfalskneren nådde sitt mål – å sette fokus på Roswell-saken. Ufologer satte i gang et omfattende lobbyarbeid overfor folkevalgte, et arbeid som bar frukter. USAs riksrevisjon (General Accounting Office) iverksatte en granskning av luftforsvarets håndtering av Roswell-saken. I 1994 offentliggjorde luftforsvaret en gigantisk rapport som forklarte saken som et hemmelig prosjekt med spionballonger, med håp om at dette skulle få slutt på kontroversen. På samme tid kom TV-serien X-Files med UFO-konspirasjon som tema. Serien ble heftig promotert med et klipp som forestilte en disseksjon av et utenomjordisk vesen.

Selv om de fleste ufologene så på MJ-12-dokumentene som en forfalskning, fikk dokumentene et nytt og en smule ukontrollert liv, i kombinasjon med eldre historier. På begynnelsen av 70-tallet ble en TV-produsent tilbudt filmer som skulle vise kontakt mellom militæret og utenomjordiske på Holloman-basen (New Mexico). Denne historien, så vel som en serie hendelser knyttet til en underlig oppførsel til en agent fra AFOSI (Air Force Office of Special Investigations) på Kirkland-basen, avfødte en omfattende mytologi som blant annet inkluderer underjordiske UFO-baser, kontrakter mellom den amerikanske hæren og romvesener og bortføringer av mennesker for genetisk manipulering.

I 1990 begynte personer som var fremmed for ufologimiljøet å spre avsløringer på datanettverk. Høyreekstremister, og i enkelte tilfeller tidligere yrkesmilitære, mente de satt på informasjon om et kosmisk Watergate. Slike teorier la grunnlaget for en stadig mer delirisk litteratur om «den store konspirasjonen». Den tidligere CIA-piloten John Lear og den tidligere marinesoldaten Milton William Cooper viste seg svært aktive i den omfortolkningen av UFO-mytologien. Sammen med Robert Lazar, som utga seg for å ha arbeidet som ingeniør og fysiker på UFO-er i det topphemmelige «Zone 51» i Nevada, utarbeidet de en konspirasjonsmytologi som manusforfatterne bak X-Files tjente store summer på. Den enorme suksessen til serien gjorde disse teoriene til en del av populærkulturelle mytologien. Men flesteparten av ufologene avviser sterkt disse «avsløringene».

DET ER FRISTENDE å ignorere nyansene for slik å kunne kalle alle ufologer gale konspirasjonsteoretikere, og advare om «økende irrasjonalitet». Dette for å skille det som kommer fra en virkelig vitenskapelig kultur fra det som bare er en blass folkelig forestilling, som en parallell til tidligere tiders skille mellom ekte religioner og overtro. I politikk og vitenskap er ufologene satt på sidelinjen. Men den som undersøker fundamentene til den vitenskapelige kulturen vil oppdage at også den hviler på en teori om en «opprinnelig» konspirasjon: I sin tid måte vitenskapen kjempe en nådeløs kamp mot obskurantistiske krefter, mot den mektige Kirken. Galileo Galilei mot Inkvisisjonen. Den vitenskapelige vulgariseringen har vent oss til ideen om at objektiv kunnskap opplevde en trang fødsel, at en rekke forskjellige krefter gikk sammen for å utrydde den. Ideene om en UFO-konspirasjon er direkte forbundet med denne svært populære framstillingen av vitenskapene: Makten liker ikke at folket får kunnskap og forsøker å holde det i uvitenhet. Vår framstilling av vitenskapshistorien er tett knyttet til denne ideen om en «obskurantisk konspirasjon mot Fornuften», slik den østerrikske filosofen Karl Popper formulerte det i boka Conjectures and Refutations (1953).

De som «tror» på UFO-konspirasjoner gjør det ikke i mangel av vitenskapelig dannelse, men snarere tvert imot fordi de har slukt fortellingen om vitenskapenes kamp mot Inkvisisjonen. Slik Rekordsalget til boka til Nobelprisvinner i fysikk George Charpak, Devenez sorciers, devenez savants³ (Bli trollmenn, bli vitenskapsmenn), antyder. Forskeren og lekmannen deler samme oppfatning om at makten kjemper mot kunnskap. «Magiske, okkulte eller paranormale praksiser har gjenoppblomstret besynderlig raskt,» skriver Charpak. «Så rask at det er berettiget å stille følgende spørsmål: Hvilke omstendigheter er det som har skapt dette behovet og som, muligens ubevisst, har lagt til rette for det?» Charpak siterer genetikeren Albert Jacquard, som mener at «å forvandle borgerne til servile får er mange maktpersoners drøm». «Det finnes mange måter å gjøre dette på: Å forgifte dem med paravitenskaper kan være svært effektivt». Hvis man vil holde den rasjonalistiske kulturen på god avstand fra den «paranormale», er populariteten til Charpaks bok uforståelig. For en rekke leserne er det ingenting som skiller ideen om at Kirken gikk til krig mot vitenskapelig kunnskap på Galileis tid fra ideen om en moderne konspirasjon mot sannheten om UFO-ene. Vitenskapen framstår som allmektig, den ses på med samme mistro som Kirken tidligere hadde mot Galilei.

Den anerkjente Galilei-spesialisten Stillman Drake spør seg «om Galilei, langt fra å ville være en forkjemper for vitenskapelig sannhet mot religiøs obskurantisme, forsøkte å beskytte troen?»⁴ Bør vi – i stedet for å forklare Galileis handlinger med en kirkelig konspirasjon, og dermed sette Galilei i opposisjon til Kirken – se på fysikerens historie som fortellingen om et menneske som forsøker å beskytte Kirken mot den vitenskapelige kritikken? Og kan ikke historien til UFO-konspirasjonsteoriene fortolkes på samme måte? Bør man ikke, i stedet for å spørre troens plass i konspirasjonsteorien, spørre seg om ikke konspirasjonsteoretikerne, som oppfatter komplottet mot dem som svært likt komplottet rasjonalistene forestiller seg, har et rasjonalistisk, «heroisk» syn på vitenskapen?

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Jacques Vallée, The Invisible College : What a Group of Scientists Has Discovered About UFO Influences on the Human Race, E. P. Dutton, Boston, 1975.

2 John Keel, The Mothman Prophecies, Saturday Review Press, New York, 1975.

3 Georges Charpak, Devenez sorciers, devenez savants, Odile, Paris, 2003. Engelsk utg: Debunked!, Johns Hopkins Univ. Press, 2004.

4 Stillman Drake, Galileo At Work, Univ. of Chicago Press, 1978.