Kinas migrantarbeidere

Gatene i Chengai syder denne aprilmorgenen. Tuk-tukene (motoriserte richshawer) sikksakker seg gjennom trafikken mot kjøreretningen, mopeder opphever tyngdekraften med deres pyramideoppakning, varebiler kjører forbi med berg av leketøy hengende i løse lufta, lastebiler overlesset med pappesker er på vei til nabohavna eller landeveiene. Dette distriktet i byprefekturet Shantou helt øst i Guangdong-provinsen, koker fra soloppgang av. Foruten i lunsjpausen, som alltid tas mellom 11.30 og 13.30 og ofte er synonymt med en siesta, synker ikke intensiteten i området før sola går ned rundt klokka seks.

I disse pausene dukker tusenvis av arbeidere opp i byen. I grupper på to eller tre kobler de av i lyset fra kjøpesentrene, spiser sittende på pappesker eller benker, sover i skyggen av byens trær, eller spiller kort og kastere terninger. Når fabrikkene er i gang er det nesten umulig å støte på dem. Ikke det minste spor av arbeidere på jobbjakt, ingen med skilt hengende rundt helse eller på sykkelstyret som sier hva de er kvalifiserte til, slik praksisen er i Kina. Dette er til tross for at Chenghai har spesialisert seg i produksjon og handel med leketøy, den av de kinesiske industriene som ifølge regjeringens eksperter er hardest rammet av den internasjonale økonomiske krisen. Offisielt finnes det tre tusen fabrikker her, det reelle tallet er tre–fire ganger høyere. (…)