Nasjonalisme og mistenksomhet

ETTER LANGVARIGE kriser gjenoppsto den moderne persiske stat i det 16. århundre med Safavid-dynastiet. Ismail 1 ville markere landets uavhengighet overfor det mektige osmanske riket – som var tyrkisk og sunnimuslimsk – og bestemte at befolkningen skulle konvertere til sjiismen, om nødvendig gjennom tvang. Siden man manglet teologer som kunne sørge for konverteringen, «importerte» han flere fra Jabal Amel, et distrikt i dagens Sør-Libanon. Med det innledes varige forbindelser mellom sjiittene i Libanon og Persia. Selv om landet var samlet til ett rike, ble det gjenstand for rivalisering mellom det osmanske imperiet, det russiske imperiet og det britiske imperiet. Krise fulgte krise og mot slutten av det 18. århundre kom Qajar-dynastiet til makten. Dette dynastiet skulle føre flere mislykkede kriger mot den russiske tsaren (de mistet her kontrollen over det sørlige Kaukasus), og mot britene (de måtte oppgi sin posisjon i Afghanistan). Moderniseringsforsøkene ble knust av utenlandsk innblanding, og i 1906 brøt det ut en revolusjon. I en felles bølge forenes krav om demokratiske rettigheter og fordømmelse av Russlands og Storbritannias overgrep. Ikke desto mindre undertegnet disse to monarkiene en avtale hvorpå Persia ble inndelt i ulike innflytelsessfærer.

Landet var skueplass for flere sammenstøt under første verdenskrig, og sto svekket tilbake. Et militært statskupp førte Reza Khan til makten. I 1925 utropte han seg selv til keiser under navnet Sjah Reza Pahlavi. Om bolsjevikenes revolusjon for en tid fikk Russland til å forsvinne fra det geopolitiske spillet, beholdt Storbritannia betydelig innflytelse, særlig gjennom Anglo-Persian Oil Company, som utvant den nyoppdagede oljerikdommen.

Iran (som landet ble hetende fra 1934) var nøytral under den første fasen av andre verdenskrig, men i august 1941 ble landet invadert av sovjetiske tropper som etablerte seg i nord, mens britiske styrker slo leir i sør. Sjahen ble tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn, Muhammed Reza, som ble sittende ved makten fram til 1979. I perioden 1945–1946 forsøkte Sovjet å opprette to uavhengige republikker på iransk territorium, den ene kurdisk, den andre aserbajdsjansk. Planene måtte imidlertid oppgis etter påtrykk fra amerikanerne og britene.

Alle disse forsøkene på oppstykking av landet nørte opp under nasjonalismen, som ga seg til uttrykk i et klart ønske om å ta over oljeutvinningen fra utlendingene. At Anglo-Iranian Oil Company nektet å diskutere en ny fordeling av oljeinntektene med staten, førte til en radikalisering av folkeopinionen. «Oljen er vårt blod, oljen er vår frihet», ropte demonstrantene. 28. april 1951 ble den moderate nasjonalisten Muhammed Mossadeq utnevnt til statsminister og innsatt av parlamentet. Han bestemte at oljen skulle nasjonaliseres. I august 1953 førte et statskupp til at sjahen ble gjeninnsatt. Kuppet var organisert av CIA – noe også president Barack Obama innrømmet i sin tale i Kairo nylig (se Serge Halimis leder) – i samarbeid med britene. Som betaling for sine tjenester tok USA kontrollen over 40 prosent av Irans oljerikdom. I Teheran hersket det ro og orden, noen tusentalls henrettelser og kveling av all demokratisk opposisjon sørget for det. Men Mossadeq skulle forbli symbolet på den knuste drømmen om reell uavhengighet.

Utviklingen på 1960- og 1970-tallet avslørte sjahens diktatoriske styresett, samtidig med at Iran for fasadens skyld gikk inn for modernisering og vestliggjøring. I landet fantes det nå 30 000 amerikanske rådgivere og en rekke utenlandske baser, noe som folk flest så på med svært ublide øyne. Den økonomiske og sosiale krisen som kom som en følge av nedgangen i oljeprisene i perioden 1975–1976. Hyppig og brutal represjon, samt USAs tilstedeværelse, skapte en eksplosiv blanding som skulle antennes av en ellers ganske banal hendelse.

7. JANUAR 1978 trykket et statlig presseorgan en artikkel med fornærmelser mot ayatollah Ruhollah Khomeini, en av sjiamuslimenes øverste lederskikkelser, som levde i eksil i Irak. I flere dager protesterte tusenvis av teologistudenter i Qoms gater. Politiet åpnet ild, og flere personer ble drept. Noen uker senere, nærmere bestemt 18. og 19. februar, blusset et opprør opp i Tabriz, hovedstaden i Irans østaserbajdsjanske provins. Resultatet var nedslående: Over hundre personer døde. Syklusen av demonstrasjon, represjon, seremonier på den førtiende dag (etter et dødsfall) var utløst. Det hele akselererte gradvis. «Makbar sjah, makbar Amerika», «død over sjahen, død over Amerika», ropte folkemassene, som på samme gang forkastet diktaturet og stormakten som støttet diktaturet.

Så sent som i oktober 1978 spådde rapportene til den amerikanske etterretningstjenesten at regimet ville holde seg ved makten i mange år til. Men verken president Jimmy Carters støtte til sjahen eller hærens massive engasjement kunne gjøre noe for å hindre det som skjedde. Etter det som utvilsomt må betegnes som den største folkerevolusjonen i andre halvdel av det 20. århundre, ble sjahens regime styrtet. Den islamske republikk ble erklært natten til 2. april 1979. Okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran 4. november samme år markerte en radikalisering av revolusjonen. Folket viste her at de på det kraftigste forkastet vestlig intervensjonspolitikk som i alle år i moderne tid hadde lagt tøyler på landet.

Oversatt av M.B.